Arkiv for kategori: Yad Vashem

Mens man etter hvert har etablert en bra oversikt over de fleste vest-europeiske jøders skjebne, er det fortsatt mange uklarheter rundt hva som skjedde i øst. Yad Vashem arbeider nå iherdig for å samle inn flere opplysninger. Man ber på nytt folk om å sende inn skjemaer for å registrere savnede personer, med de opplysninger som er tilgjengelig. Det begynner å bli i 12te time – 65 år etter 2.verdenskrig.

De dokumentene som kommer inn nå i tillegg til registreringsskjemaene, krever kjennskap til språk og håndskrift. Det er alt fra kartotekkort og attester til brev fra fanger til pårørende. Dette kan være dokumenter som Yad Vashem ikke har fra før, men som kan inneholde duplikat opplysninger. Man engasjerer nye immigranter fra det tidligere Sovjet til å tyde og tolke dokumentene.

HJH støtter arbeidsplasser for nye immigranter på Yad Vashem. De får arbeid og inntekt, samtidig som dette katalogiseringsarbeid blir utført. Takk for at dere bidrar til at en viktig del av jødenes historie blir avdekket, samtidig som en ny generasjon finner sin plass i jødenes nye, gamle land.

Wessel og Ankje Ruwersma bodde i landsbyen Burum i Friesland i det nordlige Nederland. Wessel var bonde, men kjørte også ut kerosen til nærliggende landsbyer. Hans kone drev en liten landhandel. Paret som var i 50-årene, hadde to voksne barn. Den yngste bodde fortsatt hjemme.

Sommeren 1942 begynte deportasjonene av jøder i Nederland og familien Levy fra Tilburg i sør-Nederland fikk beskjed om å melde seg. Foreldrene bestemte seg for å forsøke å få gjemt bort sine tre små barn. Gjennom en nabo fikk de plassert Yehudit, som da var nesten to år, hos familien Ruwersma.

Paret tok imot Yehudit med åpne armer. De tok godt vare på henne. Til folk i landsbyen fortalte de at jentas mor var syk og at faren ikke kunne greie å ta seg av henne. For å skjule hennes identitet, blekte de håret hennes.

Yehudit bodde hos familien Ruwersma til frigjøringen i 1945, da hennes tante kom og hentet henne for å forene henne med resten av familien. Yehudits far ble drept i Auschwitz, men hennes mor og to søsken overlevde Holocaust. Yehudit anså sine redningsmenn som sine foreldre og det å bli skilte fra dem var svært vanskelig. Da familien Levy senere emigrerte til Israel, holdt hun kontakten med sine “foreldre”, og etter at de ble borte, med barn og barnebarn.

Over 22.700 mennesker har fått tildelt denne utmerkelsen. Denne gangen var både Yehudit Levy og to av parets barnebarn til stede under høytideligheten.

Kilde: Yad Vashems nyhetsbrev

En av de fantastiske konstruksjonene i "nye" Yad Vashem. Her er en av kuvognene som ble brukt til å frakte jøder til utryddelsesleirene på vei ut i ingenting!

Holocaust fant sted før han var født, og likevel —-
Det sies at hans stjerne ikke lenger lyser like sterkt i Iran og at denne konferansen er noe av årsaken.

Like interessant er det at FN har forbudt benektelsen av Holocaust, og i Tyskland gikk Angela Merkel ut mot nynazistene som tenkte i de samme banene som Ahmadnejad. Så kan man jo spørre seg om hvorfor det er så viktig å holde minnet om de tøffe redslene levende. Helst vil vi jo glemme det leie og skakke og “gå videre”, som det heter.

I det nye bygget i Yad Vashem er det ikke mulig å gå videre. Er man først kommet inn, tvinges man til å gå inn i rom etter rom – til høyre og til venstre – simpelthen fordi det er bygget slik. Det er lagt inn stoppeffekter, enten i form av svære stokker eller små avgrunner, og symbolikken er øredøvende. Hele veien ser man nemlig slutten på vandringen, til utgangen og lyset langt borte.

Sånn er selve livet for oss alle, det går ikke an å hoppe over noe eller å løpe fort, vi må leve det.

Men sånn var også de forferdelige årene under Holocaust. Alle som var der, måtte leve det igjennom. Derfor har vi ikke lov til å slippe unna – ikke lov til å glemme. for det lar seg ikke viske ut og det skal aldri skje igjen – med noen. Dette er ikke et spesielt jødisk problem – det er en fremvisning av maksimal ondskap, den angår oss alle. så galt kan det gå, om vi slipper den løs.

Derfor blir alle statsbesøk til Israel tatt med til Yad Vashem. Når er dette blitt mye mer enn et museum. Det drives verdensvid forskning – de har undervisningssenter for barn, soldater, studenter, immigranter og utlendinger. Området er vakkert og symbolsk liggende på en høyde med vakre åser og fjell omkring, og det er blitt så stort at det går små busser til de fjerneste severdighetene.

Aldri har tilstrømningen til Yad Vashem vært større enn i dag – kanskje fordi verden rundt oss virker truende og skremmende på mange måter. Ett formål for Yad Vashem er å demonstrere riktige verdier – og jødisk identitet – samtidig som det er ment å gi en hyllest til livet. –
Vi i HJH har vært aktive lenge i dette arbeidet. Til å begynne med virket det nytteløst for “lille oss” å gi noe til dette milliardforetagendet, men nå føler vi at vi med små midler har bidratt stort til noe som er veldig viktig.

Vi fikk jo – som mange vet – en liten nisje – nemlig arkivet! Der har nå i flere år unge innvandrere fått jobb med å lete i gamle protokoller og dokumenter på all verdens nasjonalspråk for å finne navn på de som omkom og autentiske historier om livet i leirene.

De har jo nemlig bestemt at det ikke er nok å si at seks millioner ofret livet, disse seks millionene har et navn og en historie, og langsomt, langsomt blir dette nå avdekket.

Så føler vi at vi har vært med på noe viktig når vi går igjennom og ser filmer og videointervjuer med overlevende – fotografier og dagbokopptegnelser.

Vi kan også se kunst som er funnet under og etter krigen og gjenoppbygde deler av synagoger.

Til syvende og sist er hele dette komplekset et vitnesbyrd om menneskets åndelige evne til å utholde det umulige fordi de beholdt de åndelige verdiene som ligger i troen på en Gud i Himmelen og i evnen til å hjelpe hverandre.
De lagde seg symboler og de kan jo Guds Ord utenat. Det finnes mange rørende og strålende vitnesbyrd om åndelig styrke.

Det finnes også en liten park – en minnelund over “de rettferdige blant nasjonene” – de som påtok seg roller som livreddere til forfulgte jøder.
Slik er Yad Vashem blitt et monument – et museum og en minnelund til alle som døde – som overlevde, som forsket og som hele tiden bærer historien som en fakkel som skal minne oss alle om “aldri mer Holocaust”

– Måtte vi en gang komme dit!