Arkiv for kategori: Ulpan Akiva

Vi har vært gjennom både gode og problematiske tider, men har aldri hatt ett kjedelig øyeblikk. Oppgavene har vært mange og krevende, ikke minst under årene med intifada og krig måtte vi stå på for å holde “fakkelen” lysende. Noe som ikke hadde vært mulig uten vår spesielle, oppofrende og profesjonelle stab og lærere som hjalp meg til ikke bare å fortsette, men også utvikle nye idéer ved ulpanen, sier en litt vemodig Esther.
– Ellers kommer jeg ALDRI til å glemme at våre venner fra Norge stilte opp og besøkte oss midt under denne siste krigen. Da de fleste trakk seg bort fra oss sto dere nordmenn som trygge påler og støttet oss…

Fortsatte som før
Selv under de vanskelige forholdene i konfliktårene fortsatte Ulpan Akiva sine regulære kurs og økte til og med antallet elever. Selv da immigrasjonen fra de tidligere sovjetstatene skrumpet inn, var alle studieplasser ved ulpanen fylt opp – av nye olim fra Frankrike samt turister fra hele verden. Så ulpan-campusen gjenlød virkelig av alle babelske tungemål.

Belønning og sorg
Hvilke gode minner sitter så Esther igjen med, nå i etterkant?

– Størst glede har jeg ved å tenke tilbake på de 77 kursene jeg hadde som privilegium å lede, når jeg ved avslutningene hørte studenter si at “dette har vært den beste opplevelsen i mitt liv.” En virkelig, uslitelig belønning.
Esther forteller at “Barna også”-programmet er utvidet, og det er videreutviklet et spesielt program for barn og tenåringer. Mange av de sistnevnte har kommet tilbake til Ulpan Akiva, opptil syv-åtte ganger, i likhet med enkelte voksne.

– Men jeg kan ikke la være å nevne et aldri så lite sorgfylt moment nå på fallrepet: At vi måtte selge en del av ulpan-campusen. Likevel går jeg av med tillit til at vi med deres og andre organisasjoners hjelp skal lykkes i å fortsette Ulpan Akiva, sier Esther.

Politikeren 
Den tidligere rektoren går slett ikke inn i pensjonistenes rekker, hvis noen trodde det. Nå jobber hun ivrig som politiker mot kommunevalget i hjembyen Bat Yam, hvor hun har et nært samarbeid med ordføreren. Hun håper på folkets stemmer, og håpet er å ta over byens kommunale undervisningsembete. – I tillegg kommer jeg til å sitte i styret for Ulpan Akiva, forteller hun.

En sann glede…
– For meg har det vært en sann glede å kjenne hver og en av dere bidragsytere i HJH og alle studentene, som har lært meg så mye. Og jeg håper at jeg har lykkes i å dele i alle fall én ting med dere alle: Min store kjærlighet til Eretz Israel og Ulpan Akiva.

Slik illustrerer Esther Perron sine år i Ulpan Akivas tjeneste, fra 1. Mosebok, kapittel 29, vers 20: “Og Jakob tjente i syv år for Rachel og årene syntes for ham bare å være som noen få dager, på grunn av kjærligheten han følte for henne”.

Ulpan Akiva minner om en kibbuTz. Vakkert beliggenDe et steinkast fra Middelhavets blågrønne vann og gyldne sandstrender. Det er fredelig. Og muntert på samme tid. For studentene har frikvarter og benytter minuttene til å snakke sammen på ET ennå litt stotrende hebraisk.

Bli med i begynnerklassen (Kita Allef) og se hva som skjer! For rektor er i møte akkurat nå, beklager sekretæren. Den tette morgentrafikken mellom Jerusalem og Netanya har nemlig forsinket oss en hel time.

I klassen
Studentene er overivrige etter å få svare på spørsmål. Inntrykket er at de har lært noe helt enormt på de tre ukene de har vært her. De leser, skriver, stiller spørsmål og svarer på hebraisk. De kom med null kunnskaper, men med 100 prosent motivasjon. Lærer Noga snakker klart og tydelig og illustrerer gjerne med hele kroppen slik at alle skal få med seg hva de nye ordene betyr.

Rektor Esther Perrons møte er ferdig. Hun er overbevist om at hemmeligheten for å tilegne seg hebraisk, er å få studentene til å elske språket. Hun og medarbeiderne har tydeligvis klart det, for alle ser virkelig ut til å ha forelsket seg. Hodestups. – Ja, de fleste lykkes, og deretter kaller de dette stedet for “Paradis”, smiler rektor.

Viktig bro
– Broen til all kommunikasjon mellom mennesker er språket. Innimellom den intense undervisningen på seks timer fem dager i uken samt mye lekser, byr vi på en rekke kulturaktiviteter, seminarer, sang, dans, foredrag og reiser. For ikke å glemme felles feiring av shabat og andre helligdager. Bidragene fra Norge og Hjelp Jødene Hjem brukes i hovedsak til alle innslagene utover språkundervisningen som virkelig gir våre studenter ulpanens sjel, forklarer hun.

Esther er spesialutdannet lærer innen bibel- og litteraturstudier og sprudler av overskudd og glede over å kunne jobbe akkurat her hvor hun får utfoldet sitt store hjerte og hvor hun har vært rektor i seks år.

Månedstema
– Og selvsagt har vi foredrag om jødiske tradisjoner, fortsetter hun. – Vi har et hovedtema for hver måned. Foredragene går på hebraisk, engelsk, fransk, spansk og russisk. Det er viktig at også de ferskeste forstår innholdet i disse temaene, understreker hun.

Men hvem kommer hit? Hvor kommer de fra? Jo, de er immigranter fra alle verdenshjørner som må tilegne seg språket, integreres i samfunnet og å komme ut i jobb snarest mulig slik at de kan livnære seg her i landet. Mange er turister som vil lære språket med tanke på å flytte hit senere.

– Mens andre igjen kommer for å lære å lese bibelen på hebraisk. De er oftest fra Japan, Korea og India. Ellers kommer de aller fleste fra Frankrike, Ukraina, Russland, Sør-Afrika, USA, England og Australia, forteller Esther.

Familien Antipov fra Kamsjatka i Russland er svært glade immigranter selv om det første året er fylt med beinharde språkstudier og andre utfordringer som følger når man har flyttet til et nytt land. Her er mor Olga (39) og far Aleksej (38) sammen med minstegutten Roman (6 12).

– Tøft å være immigranter
For fem måneder siden immigrerte familien Antipov fra Kamchatka nord-øst i Russland til Israel. Venner hadde fortalt dem om Ulpan Akiva.

Minstesønnen Roman (6 12) har fri fra skolen i dag. Derfor er han med mor og far på språkskolen. Han løper mellom husene og innom klasserommene med åpne dører, smiler og sjarmerer alle – pesielt når han titter innom musikktimen med studenter fra tre klasser og stiller som forsanger. Han fronter sitt publikum. Joda, disse sangene til den jødiske påskefeiringen har han da lært på skolen!

Olga og Aleksej Antipovs planer om å emigrere til Israel startet for snart to år siden. I Kamsjatka finnes det 12 trossamfunn, deriblant en liten ortodoks jødisk menighet. Drømmen om Israel vokste og ble endelig realisert. Sønnen Dima (18) har også lært seg hebraisk, tatt sertifikat for bil og forbereder utdanning på Technion-universitetet i Haifa. Deretter vil han gjøre militærtjeneste, forteller foreldrene. Nå håper de å få motivert besteforeldrene i Russland til å komme etter. For de savner sine kjære.

Barna hjelper
– Det er tøft å være immigrant og å lære hebraisk, sukker Olga. Spesielt vanskelig er gramatikken. – Vi er ikke klare for å gå ut i arbeidsmarkedet ennå. Trenger minst et par måneder til, enes de to. Tiden utover den tilmålte, statsbetalte fem-måneders-undervisning for nye immigranter, må de betale av egen lomme. Men det er en god investering, for språket må de beherske for å bli integrert. De er enige om at Ulpan Akiva er helt topp. – Sønnene har tatt språket på en-to-tre, så nå er det foreldrene som må spørre ungene om hjelp med lekser.

Olga er økonomi utdannet, mens Aleksej er ingeniør innen radio- og telekommunikasjon. De klarte å spare litt ved hjelp av salg av leilighet og bil før de reiste. I Netanya leier de leilighet, de har skaffet seg bil og nå reiser de så ofte de har mulighet rundt i landet for å finne ut hvor de vil slå seg ned. Drømmen er at alle skal få gode jobber, god utdanning og et godt, jødisk liv i Israel.

Finske Roni Kagan (62) fra Turku gleder seg stort over hver eneste time og opplevelse på Ulpan Akiva. Oppholdet for ham som ennå ikke har emigrert koster mye, men av og til må man betale for å oppfylle drømmer.

Roni drømte om Israel
Roni Kagan (62) fra Turku i Finland leser hebraisk flytende. Hva gjør han da på en ulpan i Israel?

– Visst kan jeg lese de store bokstavene. Det har jeg gjort siden jeg var guttunge. Men jeg forsto aldri hva jeg leste, forteller Roni på finsk-svensk. Han er en av de 75 jødene som er igjen i Turku – eller bedre kjent som Åbo. Det er vanskelig for familien å leve et jødisk liv i en menighet hvor inngifte eller assimilasjon er eneste mulighet for barna.

Oppfylte drømmen
– Hele livet har jeg drømt om å komme til Israel for å lære hebraisk. Jeg har vært her mange ganger, men aldri hatt mulighet til å gå på språkskole, forteller Roni. – Nå har hele familien besluttet å emigrere neste år, og da ville jeg ha litt grunnlag for å forstå språket, sier 62-åringen. Tre og en halv uke i Netanya har kostet ham $ 5000. Hver dollar har vært verdt oppholdet for ham.

Syv barn
Roni har syv barn. De fem yngste med kone nummer to. Hun er også jøde og barna er i alderen 6 til 22 år. For å sikre dem et fortsatt jødisk liv, ser han ingen annen mulighet enn å emigrere til Israel.

– Det er ikke enkelt å få med seg tenåringene. De har venner, hobbier og kjærester der hjemme. Så dette har vært en lang prosess, men nå gleder endelig alle seg til å reise, smiler Roni. Både han og kona – som er fra Helsinki og snakker glimrende hebraisk – gleder seg utrolig til å komme hjem!

På Ulpan Akiva kunne vi få bo gratis, så vi dro dit. Stjernehotellene i Tel Aviv er ikke å spøke med. Men på Ulpan Akiva var stemningen dyster. De hadde simpelthen fått kniven på strupen av styret om å selge hele eiendommen! Mange har vært der og vet at det er et praktfullt sted i Netanja – nede ved havet – men viktigere er det at det er Israels aller beste ulpan-språkskole.

Vi har støttet dem i alle år, de tar imot 3 – 400 nye immigranter hver 7. uke, og der er det ikke noe “kjære mor” Der følger du med enten du vil eller ikke, for bare en dags unnasluntring gir et enormt hull. Og ingen tar dette om igjen for deg. Jeg har prøvd en uke to ganger, og det var tøft. Men man lærer hebraisk på tusen måter hele døgnet, og lærerne der er blant de beste i landet. Flere ganger har vi truffet utenlandske ambassadører der i elevmassen.

Problemet er at styret er oversitter fra tidligere tider og de er alle mellom 75 og 92 år og uavsettelige, men Ulpan Akiva har de mistet interessen for for lenge siden. Nå hadde de fått tilbud fra en entreprenør som ville gi 14 mill. dollar for stedet, og det lød som søt musikk i styrets ører. Men å selge kan koste dyrt, halvparten ville gå til å betale skat, og 2 – mill. til å betale gjeld. I tillegg kommer gebyrer og avgifter, og hele prosjektet virket som en halsløs gjerning. Ester Perron, som er direktør for hele etablissementet, var fortvilet. Hun mente hun hadde prøvd alt og alle, for dersom hun greide å betale gjelden, ville styret gå, og da kunne tingene løses. Men hun hadde en kort tidsfrist, og styret var overhodet ikke kompromissvillige.

Så der satt vi en ettermiddagsstund og følte oss hjelpeløse. 2 – mill. dollar kunne ikke vi skaffe på noen dager om vi aldri så gjerne ville. Men i USA finns det en mann – og en dame. Begge hadde vært elever ved Ulpan Akiva, begge har tilgang på mye penger, men de ville ikke betale hele gjelden alene – de ville etablere et “spleiselag” av Ulpan Akiva-supportere, og dermed rullet den berømte snøballen.

Mark – som amerikaneren heter – engasjerte et advokatfirma i Tel Aviv for å granske” skolen, og de kom opp med en solid rapport om glimrende styring og forvaltning. Her kunne vi si snipp snapp snute, eventyret er i gang, og nå ser det ut til at spleisefesten er i gang.

Øyvind har stått for kontakten med Mark og styreformannen har allerede gått av og er blitt erstattet med en ung professor fra Weiman instituttet. Han er interessert i Ulpan Akiva og i samarbeidet med donorer. Plutselig er også staten Israel blitt interessert – det skulle bare mangle! Ulpanen ved Middelhavet er en flott inngangsport til et nytt liv i et nytt land.

“Da skulle dere prøve Ulpan Akiva! – Det er definitivt den beste hebraisk-skolen i Israel. Jeg har nettopp vært der noen uker, og det er simpelthen en “Country-club” – Den ligger rett ved havet og er – ja faktisk en country-club.

Han snakket høyt og var åpenbart begeistret over det han hadde opplevd. Og han har så rett, så rett, men det var jo ekstra hyggelig å få en utenforståendes beskrivelse. Av og til tenker jeg jo at kanskje jeg kan prøve å være litt mer objektiv! Men det er faktisk det vi prøver på. Vi prøver å gi et nøkternt og balansert bilde av Israel og jødenes situasjon, men vi prøver å fokusere på en positiv fremtid. Det er det jødene selv gjør, og det er alltid engasjerende og oppmuntrende å være der nede sammen med dem.
Uansett hvor galt det er – og uansett hvem vi snakker med, ender det alltid med at de sier – “Vi skal nok greie oss – det blir bedre”.

I årsrapporten fra Ulpan Akiva kan vi lese at skolen er de nye immigrantenes første møte med Israel, og den hjelper dem skritt for skritt inn i en ny tilværelse. Mange nordmenn har vært der og møtt varmen og åpenheten, vennligheten og pågangs-motet.Vi har danset med dem og sunget og lekt og også prøvd oss på noen hebraiske vendinger. En får jo alltid lyst til å bli værende der og ta noen kurs. Jeg tenker alltid at når alle andre kan, må jeg også kunne. For selv om hovedtyngden av elevene er mellom 18 og 50 år, har de klasser for barn og kveldskurs for de som det går litt langsomt for.
Men alle lærer!

I rapporten takker de HJH for støtte gjennom mange år, og det er mange hundretusen dollar som er gått dit i årenes løp. Men vi føler at vi er med på noe som er veldig viktig. De får ikke bare språkopplæring, de lærer å leve et liv i Israel, ofte veldig forskjellig fra det livet de har hatt til nå. – “Vi har hjulpet dem til å ta del i kulturelle aktiviteter, dra på ekskursjoner, gi dem elementer til å bygge en jødisk identitet og gi dem et håp og et mål for en ny fremtid”, står det i rapporten. De prøver der å gjøre overgangen til en ny tilværelse så smertefri som mulig. For det er klart at immigrasjonen til Israel ikke bare er et tall. Den består av ett og ett menneske med hver sin historie og hver sin bakgrunn. Men felles for dem alle er at de har brutt bånd og sprengt broer til fortiden. Når vi setter oss ned på gresset og prater med dem, blir vi – i alle fall jeg – slått av undring over det som foregår. Enten de kommer fra Uruguay eller fra Kenya, fra Somalia eller fra Finland har de den samme motivasjonen og bearbeider de samme minnene.
– “Å komme til Israel krever ikke bare en fysisk tilpassning, men også en åndelig, og det er det vi prøver å gi dem på Ulpan Akiva” -.

For tiden er strømmen av immigranter til Israel lavere enn før, men den er fremdeles en stor utfordring for samfunnet. Færre kommer fra ex-Sovjet, men flere kommer fra Frankrike og Sør-Amerika, og derfra kan den millionen komme som de ønsker seg i Israel!

Den økonomiske nedturen som Israel har opplevd, har jo rammet hardt og mangfoldig. Det viser seg f.eks. nå at noen som kom vandrende inn til Israel, mente å ta den raskeste veien til penger og samfunn, uten å stresse med å lære seg hebraisk. Så var de de første som fikk sparken, og de kommer til Ulpan Akiva og ber om hjelp.
Uten språk går det fort i stå overalt, og selv om denne skolen vår er der for å ta imot nye immigranter, forbarmer de seg over disse “unnasluntrerne”. Og for første gang kanskje, blir de del av et sosialt nettverk, og mange opplever for første gang å få delta i jødisk sabatsfeiring, f.eks.

Enda en tilleggserfaring har denne gruppen gjort. Det er vanskelig å takle frykt alene!
Men i et fellesskap av likestilte, blir alt lettere, og nye verdier gir frykten mindre plass.

Han har rett – tyskeren på flybussen – det er mange likhetstrekk med en country-club. Et velutstyrt trengings-studio og en “olympisk” swimmingpool gjør det trivelig og attraktivt å bo og studere ved Ulpan Akiva. Og herligheten finansieres ved medlemskap for Netanyas beboere. For studentene er alt gratis.

Ser vi på kartet over hebraisk-skoler – eller ulpaner i Israel, ser det ut til å være mange å velge mellom. Men mange har måttet stenge på grunn av økonomien. Derfor har Ulpan Akiva laget et korttidstilbud for de som føler at de ikke har lært nok andre steder. Det kan f.eks. være et intensivt ukeskurs. Og der er det ikke satt av mange timer til fritid, for også i disse kursene blir det undervist i jødisk identitet, Israels geografi, musikk og litteratur, historie og bakgrunn. Men det er klart at dette er ting som gir røtter som gror – og målet er jo at ingen nye innvandrere skal behøve å henge i luften!

Rapporten fra Ulpan Akiva slutter slik:
Vi tror på Den Allmektige – som er med oss hele veien, som leder oss og hjelper oss. Men uten hjelp fra våre gode venner, blir det vanskelig å fullføre vår oppgave og våre visjoner.
Og det er vel slik Den Allmektige har tenkt det. Vi skal gjøre vårt ytterste, og så gjør Han resten. Eller som en finsk lege uttrykte det – “He allows us til come to the end of our strength” – Det er et flott bibelsk prinsipp!

De kom til Israel for å finne en ny fremtid – og til Ulpan Akiva for å lære språket

Gebre Beyene, bevisst ung
etiopisk jøde med klare visjoner

Gebre Beyene er en ung og moden etiopisk jøde som ser ut til å kose seg i det varme været sammen med alle de andre. Han forteller at han kommer fra Addis Abeba. Han kom til Israel for bare 7 mnd siden med 5 søsken og foreldre. Sam-talen avdekket at han var en bivisst, gløgg gutt med klare mål fremover.

Gebre og familien bor i Hadera, en middels stor by nord for Natania, og han ønsker å gå på språkskole på Ulpan Akiva, for det er den beste skolen i Israel, har han fått greie på.

Han kunne gått på språkskole der oppe, det gjør de fleste av de andre etiopiske innvandrerne i Hadera. Men han tar den lange bussreisen morgen og ettermiddag for å få den beste undervisningen. Og han har en klar målsetting. Når han er ferdig med militær-tjenesten – for den må og vil han ta nå – så ønsker han å utdanne seg til å bli skuespiller. Det er det han drømmer om å bli – den modne, sympatiske 19-åringen som det er lett og hyggelig å snakke med.
Marina Gertienson, voksen økonom fra Kirgisistan

På Ulpan Akiva er det alltid flere studenter fra ex-Sovjet, og denne gangen møter vi Marina Gertienson, som representerer den store gruppen av voksne immigranter som har en yrkedsutdannelse når de kommer.
Marina kom til Israel for 4 mnd. siden, forteller hun, og hun gir klart uttrykk for at hun er kommet for å bli, men at hun er noe usikker på hvordan framtiden i Israel vil bli for hennes del. Hun kommer fra Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan, der hun underviste i økonimi ved Universitetet. Hun har liten tro på at det blir så lett å få jobb i Israel med den samme utdanningen hun har fra hjemlandet. Kanskje jeg må fortsette å studere her i Israel etter språkskolen, sier hun når jeg spør henne om framtidplanene hennes.

Hun har ellers mange slektninger her i Israel, forteller hun. “Det er stort for meg å være her. Ulpan Akiva gir meg liv”, forsetter hun, “noe å bygge på!” Og jeg forstår henne:; det flotte miljøet, nye spennende mennesker fra hele verden, og skolen – som er mye mer enn en språkskole, de fantastiske lærerne som gir innføring i jødisk tro, liv og kultur og som åpner hjemm-ene sine for studentene. Alle konsertene, felleskapet her – og det nye jødiske fedrelandet som må være fantastisk å møte for Marina fra Bisjkek! “Israel er et flott land å bo i”, smiler hun mot meg før praten er over.

Fra HJHs avis nr. 1/2004.