Arkiv for kategori: Sha’are Zedek sykehuset

Det er ikke enkelt å bli syk i et nytt land. Amalia Oren har jobbet på sykehuset rundt 30 år. Hun er masterutdannet, leder for avdelingen for sosiale tjenester og har 16 ansatte i sin stab. 15 kvinner og en mann. De jobber lange dager og netter. Her skal det alltid være noen å kontakte 24 timer i døgnet.

På vei til kontoret hennes, utenfor dialyseavdelingen i 6. etasje, sitter en far og hans to små guttunger og venter på legen. Amelia stopper, smiler og hilser gjenkjennende. Jacob Taub er immigrant fra London. For tre år siden ble eldstegutten Levi Itzak (7) akutt syk. Nyresvikt. Han måtte få intensiv dialyse. Mor og far satt hele tiden ved hans side. Heldigvis hadde Jacob en svigerinne som tok seg av lillebror Moshe Amram (5). Pappa Jacob er i dag et eneste stort smil og kan ikke få takket nok for den hjelpen han og familien fikk fra sykehuset, og ikke minst fra sosialsenteret både under oppholdet og i ettertid for oppfølgingen av Levi Itzak. – Men det var også så viktig for hele familien at dere satte dere ned og snakket med oss om alt vi lurte på,
sier han til Amalia. I dag kommer han fra Beit Shemesh til kontroll med sønnen hver 3.dje måned og alt ser ut til å være i skjønneste orden stråler, pappa Jacob. Hjemme har han kone og nå to barn til, Duvid og Rochel som heldigvis også er friske og aske.

Fattige immigranter
– Mange nye immigranter som kommer hit er veldig fattige. Flere kommer fra Argentina og Brasil. De lever kun av penger fra immigrantmyndighetene (Misrad Klita). De har ennå ikke rukket å bygge seg et nettverk av venner eller menigheter hvor de kan finne støtte. Mange er enslige også, sier Amalia. Så blir de syke.

– Hva kan dere bidra med?

– Å være syk er ofte ikke det største problemet. Her blir alle tatt godt hånd om. Men det er all usikkerhet rundt sykdommen. Språket, redselen for å dø, angsten for ikke å klare seg når de kommer ut igjen, hvordan finne en jobb, et fast sted å bo, hva med medisiner, hvordan komme seg til en fastlege eller et legesenter? Det er her vi kommer inn, fastslår Amalia. Og tilføyer, – når en i familien blir syk påvirker det hele familien. Her ligger mange av våre oppgaver. Vi snakker ikke bare med pasienten, men også med de pårørende slik at de føler en trygghet ved å ha noen å henvende seg til.

38 språk
-Og kommunikasjonen går greit? – Ja, her på avdelingen snakker vi foruten hebraisk, russisk, arabisk, fransk, engelsk, jiddish, amharisk, men er litt i beit for spansk. En av oss snakker det, men hun kan jo ikke være tilgjengelig hele døgnet. Ellers har sykehuset et utvalg av ansatte som snakker tilsammen 38 språk og som er villige til å stille opp. Hvis et språk ikke finnes, ber sykehuset om språkhjelp fra lokale konsulater.

-Det gir trygghet å snakke sitt eget språk, fortsetter Amalia Oren. Hun forklarer hvordan de hjelper pasienten med alt som har med sykdommen å gjøre. De snakker ut om diagnosen, hvordan man kan takle den, kosthold og dietter, og kommer med ideer om hvordan man kan leve godt med familien. Avdelingen gir dem uttallige “redskaper” slik at de skal klare seg best mulig på egenhånd. – Du vet, det er rene antropologiske studier å arbeide her, smiler hun og henviser til de store kulturforskjellene blant pasientene.

Oppfølging
-Vi har en liste over høyrisikopasienter som vi følger opp. Vi reiser gjerne ut og forbereder deres lokalmiljø for å sette dem i stand til å hjelpe de aktuelle pasientene. Vi er også kjent med hva som finnes av service i bydelene og har kontakt med dem alle for pasientenes ulike oppfølgingsbehov. Ikke sjelden er det frivilllige kontakter som tar over en god del oppfølging. Det være seg kjøring til lege, til apotek , ja, alle viktige ærender som pasienten ikke klarer på egenhånd. Ganske mange har nyresykdommer og må komme til sykehuset tre ganger i uken for dialyse. En del
må ta denne behandlingen hver time om dagen og må lære seg til å gjøre det hjemme.

Fra bussbilletter til matpakker
-Hva bruker dere rene penger på?
Amalia forklarer at de er ansatt av sykehuset og at de ikke har et eget budsjett, men får tildelt midler via sykehusadministrasjonen. Likevel er nå en del penger – som de
fra HJH – øremerket for denne sosiale servicen ved sykehuset.
– Vi bidrar med alt fra bussbilletter til å hjelpe med regninger slik at de fattigste skal bli innmeldt i trygdesystemet. Vi sender mat til en del husstander til forskjellige
høytider, som pesach (jødisk påske) og Rosh Hashana (nyttår). Vi hjelper også til med medisinregninger. Spesielt når barn har behov for f.eks. allergi- eller astmamedisiner.

Også lokal giverglede
En god del kommer med bamser, leker, skrive- og tegnesaker, barnevogner, bilseter, babyklær etc som avdelingen fordeler etter beste evne. Amalia viser frem fire store esker, fulle av bamser. De er fra et hotell som har byttet navn.

Logoen stemmer ikke lenger og ledelsen har gitt dem til oss. – Veldig hyggelig, smiler hun. Hun tar oss med rundt på avdelingen. På dialyseavdelingen sitter små og store i spesialstoler rundt om i det lyse, vennlige rommet. Tilkoplet slanger hvor blodet sirkulerer og renses. Tre fire sykepleiere og sosialarbeidere følger godt med og prater hyggelig.

Barn og dyr
Vi passerer et bur med samboende kaniner og marsvin, noen fuglebur og en sovende chinchilla. – Barna har stor glede av å ha kontakt med virkelige dyr, understreker Amalia. Vi kommenterer det flotte akvariet i hallen – også en gave – og dermed husker hun en episode med en liten gutt som gråt og gråt. Han hadde nyresvikt og skulle til dialyse. Hun satte et lite akvarium foran ham slik at han kunne se på de fine fiskene.

-Det er nok min største tabbe og det verste jeg kunne ha gjort! Guttungen ropte vann, vann! Han var uttørket og tørst på grunn av at nyrene hans ikke kunne takle væsken.
Derfor så han ikke fiskene, bare vannet… Amalia Oren og hennes stab gjør en utrolig innsats på sitt område overfor pasientene ved Shaare Zedek-sykehuset. De følger pasientene helt hjem.

Fakta:
Antall som får bistand: 25-30% av alle sykehusets pasienter
100% i avdelinger som onkologi, geriatri, indremedisin og pediatri.
Antall fra Russland/Etiopia: 30 : 1 (som i befolkningen generelt)
Øvrige: Nye immigranter trenger mest hjelp – ikke etablert, ikke støtteapparat
Antall barn: ca 20-25%
Eldre: ca 40% (spesielt russiske foreldre hvor barna har reist til USA, Tyskland eller blitt igjen i Russland.)
Antall språk: 38 – men skaffer flere via konsulater
Frivillige: Samarbeider med flere private organisasjoner
Spesiell avdeling: Omfanget av sosiale tjenester på Shaare Zedek er spesielt stort bl.a. p.g.a. det religiøse aspektet, ellers finnes lignende tjenester også på andre sykehus i Israel.

 

Vi møter henne i kjellerlokalene til apoteket på Sha’are Zedek-hospitalet i Jerusalem. Hun er fransktalende, og som vi alle vet, tar det noen år å lære seg hebraisk. Vi trenger litt tolkehjelp. Den får vi av en velvillig kollega Abraham Levy, som også er franskmann, men som kom til Israel for seks år siden.

Avigael er spesialist i sykehusfarmasi gjennom 23 år med eksamener på høyt nivå. Jobben hennes består i dag av å blande medisiner. Som vanlig farmasøyt kan hun godt jobbe uten perfekt språk. Men for å få den posisjonen hun hadde i Paris, må hun gjennom diverse kurs og
eksamener på hebraisk. Helsedepartementet stiller skyhøye krav til immigrantene som skal fortsette innenfor sine kompetanseområder.
Men de klarer hun sikkert å passere etterhvert.

Siste emigrant
– Hva var det som førte til at dere tok avgjørelsen om å emigrere?

– For det første hadde min mor, brødre og en søster gjort “alyia” – emigrert til Israel allerede for fem år siden. Vi ventet lenge, fordi jobben ikke ville gi slipp på meg. Jeg jobbet på sykehus også i Paris. De hadde problemer med å rekruttere personale med min kompetanse. Men samtidig, sier hun og titter ned, – så var det veldig vanskelig å leve et jødisk, religiøst liv der.

Antisemittisme
Hun ville ikke arbeide på shabat, men det fant hun ingen forståelse for. Hennes rabbiner måtte trumfe det igjennom med ledelsen. Hele tiden ble hun kalt ekstremist av kollegene. På gaten ble hun spyttet på, fordi hun ikke kunne skjule sin religiøse identitet.

– Hva med barna?

– De gikk på jødisk skole, så de hadde det greit. Men over kipaen (den lille kalotten) måtte guttene våre alltid bruke en caps utenfor skoleområdet.

Alle hjemme nå
Avigael og mannen har tre barn, Josef (12), Meir Shimon (5) og Talia (6). Mannen er også farmasøyt og har fått jobb i Rehovot. Familien bor i utkanten av Jerusalem og stortrives.

– Det er ikke snakk om at barna vil dra tilbake. De to største har lært seg flytende hebraisk siden vi kom for halvannet år siden. Minstemann har litt større problemer, men det kommer vel snart. Selv fikk jeg 100 timer språkundervisning før vi kom, og har gått et år til på ulpan her. Nå fortsetter jeg tre timer i uken, forteller hun fornøyd.

Avigael håper at alle jøder må komme hit til Israel – den eneste jødiske staten – hvor de hører hjemme og hvor de kan leve et jødisk liv. Hun synes det er rørende å høre at norske kristne virkelig støtter
sykehusets mange prosjekter og at de også hjelper jødene til å komme hjem til Israel.

På kontoret for Public Relations på Shaare Zedek medisinske senter kan vi snakke norsk. Avdelingens direktør gjennom de siste syv-åtte årene, og ansatt ved avdelingen i hele 17 år, Uri Schwarz, er nemlig født i Danmark. Med kone fra Sverige, snakker han også svensk.

Bølgedaler
– Bidragene vi får fra dere norske givere blir viktigere og viktigere, sier Schwarz.
Han forklarer hvorfor: – Dengang immigrasjon var et populært tema i presse og medier, kom det mye støtte fra mange hold. I dag snakker man ikke lenger om det, men nye immigranter kommer stadig til landet, fortsetter han. Glad for at mange vil arbeide i helsesektoren.

– Et annet eksempel er terrorofre. Vårt sykehus har behandlet 40 prosent av alle ofrene fra de store terrorangrep i Jerusalem. Da det sto på som verst fikk vi også mange donorgaver. Noe som var fantastisk. Vi takker selvfølgelig G-d for at det ikke er terrorhandlinger i dag. Men jeg vil poengtere hvor viktig det er med de trofaste giverne, slik som HJH’s givere har vært gjennom alle årene dere har eksistert. Det er gull verdt å ha slike venner.

Hvem får støtte
– Hvem er berettiget denne utdanningsstøtten?

– I hovedsak leger og sykepleiere som har en utdannelse fra landet de kom fra. Men også til dem som vil utdanne seg innen disse områdene, immigranter som ikke har økonomi til å betale utdannelsen selv. I dag får ca 40 av 450 studenter ved sykepleieskolen slik støtte.

Måtte kurses
Schwarz forteller at på begynnelsen av 90-tallet kom det en stor bølge av russiske leger til landet. Mange
hadde en utdannelse på et nivå så lavt at de ikke engang kunne fungere som sykepleiere etter israelske helsemyndigheters krav. Derfor satte de igang kursvirksomhet på sykehuset, også dengang med god støtte fra HJH.
I dag er flere av disse legene de dyktigste som finnes, mens andre ble flinke sykepleiere. Andre slo inn på nye yrkesveier.

I dag får mange immigranter automatisk støtte fra Staten til undervisning og omskolering.

– Men vårt sykehus er litt spesielt. Vi må selv skaffe midler til alt som skal kjøpes inn og til alt som skal skje på hospitalet. Derfor er vi avhengig av våre trofaste givere, smiler direktøren.

Snart er hun
ferdigutdannet sykepleier
Yonit Eliyahu Levi (29) er glad. Om noen uker er hun ferdig med den generelle delen av sykepleierutdannelsen ved Shaare Zedek medisinske senter i Jerusalem. Det siste, akademiske året tar hun i B’nei Brak.

I begynnelsen måtte hun jobbe ved siden av skolen inntil hun kom inn under støtteordningen for immigranter. Den ga henne økonomisk frihet til å fortsette studiene på heltid.

Uvurderlig støtte
– Støtten fra HJH har vært og er helt uvurderlig. Den har betydd så mye for meg og de andre immigrantene
på skolen. Pengene hjelper oss til å studere mer på kortere tid. Jeg får trolig aldri møtt disse fantastiske
giverne fra Norge, derfor benytter jeg anledningen nå til å takke innstendig på vegne av meg selv og mine
medstudenter, sier hun alvorlig.

Yonits milde øyne og kritthvite tenner lyser i det vakre ansiktet. Hun tar oss med til klasserommet. Sykepleieskolen er en integrert del av selve sykehuset på ti etasjer. Komplekset ligger høyt og sentralt, vis-a-vis Har Herzl, gravlunden hvor Israels statsmenn og -kvinner samt falne soldater er stedt til hvile.

Nygift
– Du skjønner, jeg giftet meg for en måned siden, stråler hun. Marc er fra England og immigrerte til Israel for fem år siden. Han jobber i IT-bransjen. Det var kusinen som introduserte oss, for de var arbeidskamerater. Men vi kjente hverandre ganske lenge før vi ble kjærester, betror hun.

– Så snart jeg er ferdig her, flytter vi til Modiin. Byen ligger midt i mellom Jerusalem og Tel Aviv. Jeg har
kommet inn på det siste akademiske studieåret av sykepleieutdannelsen min i B’nei Brak litt utenfor Tel
Aviv, forteller hun.

Yonit kom fra Etiopia med sin familie for 23 år siden. Som den eldste av fem søsken, fikk hun mye ansvar. Hennes yngste søster Lauren er bare åtte år gammel.

Tante jordmor
– Hvorfor valgte du å bli sykepleier?
– En tante er jordmor. Hennes jobb hørtes veldig interessant ut. Jeg tenkte at sykepleie var et godt studievalg for meg, så jeg ville prøve. Men å jobbe med barn tror jeg kan bli for hardt. Orker ikke se at barn har det vondt. Satser kanskje på å jobbe på en kirurgisk avdeling når den tiden kommer, smiler Yonit.