Arkiv for kategori: PNIMA

Mens vi gikk rundt i museet, ble jeg svært imponert på mange måter over denne gruppen kvinner. Først og fremst var det svært tydelig at de hadde brukt mye tid på å gjøre seg i stand, slik at de var sikre på at de tok seg best mulig ut – hvilket de virkelig gjorde. Shalva fortalte meg at et par av dem til og med hadde gått på skjønnhetssalong for å pynte seg til denne viktige dagen. En annen ting som virkelig var imponerende, var at de lyttet til vår guide med udelt oppmerksomhet og suget til seg all den informasjonen som ble gitt. Det gjaldt også for barna i gruppen, de var veldig aktive i “spørsmål og svar runden”, som var en del av omvisningen.

Kanskje kom jeg til denne sommerutflukten med forutinntatte oppfatninger om at barna kanskje kunne forstyrre, eller at de ikke visste hvordan man oppfører seg på et museum, dette er jo ikke et sted de vanligvis kommer. Jeg kunne imidlertid ikke tatt mer feil. Barna var spesielt entusiastiske over sine arbeidsbøker, som de fornøyde fylte ut i løpet av besøket. Disse hefter dreide seg om de gjenstander som de så rundt seg og som de opplevde med naturlig nysgjerrighet og entusiasme.

Før jeg møtte kvinnene lurte jeg på hvordan de ville oppleve og reagere på museumsbesøket, dette er jo tross alt ikke et sted som de besøker regelmessig på noen måte. Men for meg så de ut som en hvilken som helst annen gruppe israelske kvinner som gikk rundt i det nyoppussede museet.

Shalva Weil er svært engasjert i sitt arbeid for denne gruppen kvinner og hun gjør en enestående innsats for å hjelpe dem med integreringen inn i israelsk kultur og vanlig livsstil. På denne glade dagen var det lett å se at kvinnene var med på en utflukt, som for dem var noe helt utenom det vanlige, men som vi andre nærmest tar som en selvfølge. For meg så det ut som kvinnene nøt alle sider ved denne dagen og det var lett å forstå og føle at de verdsetter Shalvas kjærlighet og engasjement for dem.

Avigail Strenger er assistent for Michael Melchior, HJHs stedlige rådgiver.

Fakta om PNIMA

Ledes av Prof. Shalva Weil.

Pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University, Jerusalem rettet mot deler av den kaukasiske minoritet i Israel.

Gruppen kommer fra Kaukasus i tidligere Sovjetunionen, der de bodde i avsidesliggende fjellandsbyer med dårlig skolevesen. De fleste levde av jordbruk. Det har vært tre større innvandringsbølger siden 1970-årene.

Barna fra denne folkegruppen har de klart svakeste skoleresultater, de har den høyeste frafallsprosenten fra undervisningen og få tar høyere utdanning.

Prosjektets målsetting: å bevisstgjøre kvinner med kaukasisk bakgrunn om nødvendigheten og nytten av at barn går på skolen, gjør lekser, møter forberedt. Utdanning er veien ut av fattigdom og uønsket adferd. Man arbeider for å bedre barnas motivasjon og resultater, gjennom også å styrke mødrene.

Det holdes månedlige møter i fire byer med større kaukasiske grupper. Her får de foredrag og seminarer som tar sikte på å bedre mødrenes kunnskaper om barneoppdragelse og forståelse for storsamfunnet.

Hver sommer belønnes barn og voksne med en felles bussutflukt til steder av nasjonal interesse.

HJH har støtte prosjektet siden 2007.

En av de kaukasiske kvinnegruppene som PNIMA driver og vi støtter økonomisk, hadde møte og vi fikk være med til Kiryat Yam. Det er kvinner som har hatt et tøft liv og er preget av det. Deres hebraisk- kunnskaper er spinkle og de færreste har fullført grunnskolen. Få har vært utenfor byen der de bor, før de var med PNIMA til Jerusalem og Caesarea.

Kaukasiske barn kommer dårligst ut på alle landsdekkende skolestatistikker, så det er derfor viktig å gjøre noe for dem, øke deres lese og skriveferdigheter slik at de kan utnytte sine evner i positiv retning. PNIMA ønsker å nå barna, vil få dem til å gå på skolen hver dag og gjøre lekser, – for å komme ut av fattigdom, vold og småkriminalitet som preger de voksnes liv. Hensikten med kvinnegruppen er å få dem til å støtte opp om barnas skolegang og utdannelse. Men de lærer også litt om lov og rett i Israel. I mange kaukasiske husstander hører vold til dagens orden, og da er det viktig at kvinnene er klar over at konemishandling er forbudt.

Møtet var tredelt. Først fikk hver enkelt en blomst i anledning dagen, overrakt at prosjektleder; ” Nå gir jeg en rose til Anastasia, hva er din drøm?”. Alle hadde en drøm som de måtte fortelle om – at ungene holdt seg friske, at det gikk dem bra på skolen, at de vant i lotto. Én drømte om å få seg hus….. mange håp og drømmer.

Så var det et kort innlegg om kvinnedagens historie i Russland på russisk.

Til slutt var det spørrekonkurranse. Fire damer ble plukket ut og hver fikk en pose med lapper som var påskrevet tall fra 10 % og opp til 90 % – 9 alt. I stedet for å holde et innlegg om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, valgte prosjektleder å stille spørsmål av typen: “Hvor mange % av de ansatte i helsesektoren er kvinner?” eller “Hvor mye tjener menn i forhold til kvinner innen databransjen?”. Hvis noen av de fire svarte riktig, kunne de gå to skritt fram. Det ble et liv og røre av dette, mye hyl og latter, fleipen satt løst – det er slik disse damene holder motet oppe.

Da det hele roet seg, snakket prosjektleder om hvilken effekt selv småkurs kunne ha på deres egen situasjon. Et kurs i manikyre eller bokføring kunne kanskje gi en liten jobb, så man kunne tjene en slant. Arbeidsløsheten blant disse kvinner er 52 % reelt (da er betalt husvask og barnepass tatt med – den offisielle statistikken sier 70 %). Den frustrasjonen og håpløsheten som kom fram da – var til å ta og føle på. “Hva vil du vi skal gjøre?” “Vi har ingen penger til slike kurs.” “Gubben slår meg flat hvis jeg foreslår noe slikt!”.

Men det er håp! Et eksempel er hun som leder gruppen lokalt, Luda – som har vært med i PNIMA i sju år. Da hun startet, så de hennes evner og ville gjerne ha henne på et dagskurs sammen med gruppeledere fra andre byer. Hun hadde aldri vært utenfor Kiryat Yam før. Og hun måtte ta to busser for å nå kursbyen og deretter gå til en oppgitt adresse. Hun vegret seg, hun var stiv av skrekk. De lovte å møte henne på busstasjonen og følge henne. Så våget hun seg ut i det, men med vondt i magen av nervøsitet.

Etter en tid som gruppeleder, spurte Luda hvordan man kunne ta delfag for å fullføre videregående skole. Langsomt og målrettet tok hun sine eksamener, en for en. I dag studerer hun sosialfag på andre året ved universitetet i Haifa – og tar to busser fram og to tilbake. Hun er fortsatt gift med den samme mannen og innstilte på å hjelpe sine medsøstere til en bedre framtid. Og det finnes flere slike sterke kvinner i blant dem.

HJH har nå gitt en ekstra “stipend”-pot til PNIMA, slik at enkelte av disse kvinnene, som virkelig vil forbedre livssituasjonen for seg og sine, kan få dekket kurspenger. PNIMA vil følge dem opp tett, støtte dem spesielt underveis i kurset og hjelpe dem med å finne jobb etterpå.

Mor Dina (81) sammen med datteren Tamara (47), dattersønnen Netanel (14) som er født i Israel, samt niesen Shirel (9). Niesen bor rett over gangen, og er som en søster for Netanel.

Tamara Agivajev er glad for å bo i Pardes Hanna og kjempelykkelig over å få være med i PNIMA-prosjektet. Hun har så mye å lære, og føler at PNIMA hjelper henne videre frem i livet.

Hun kom til Israel med hele familien i 1991. Mor, far, mann og hans familie, tre felles barn, fire søstere og deres familier.

Vi var forberedt på et litt sørgelig intervju. Hadde notert forsiktig tilnærmelige spørsmål rundt temaer omkring en traumatisk barndom, komplisert immigrasjonsprosess, tvangsgifte, flerkoneri, vold, alkoholproblemer, oppdragelse av “vanskelige” barn samt språklige og sosiale problemer – og store barrierer og integreringsproblemer i det nye hjemlandet deres.

Mange ville nok kunne gitt detaljerte svar på disse spørsmålene. Men ikke damen vi har fått intervjuavtale med denne gang.

Pent hjem
Tamara tar smilende i mot oss i sin fireroms-leilighet i Pardes Hanna – utenfor byen Hadera – med inventar som får oss til å sperre øynene opp: Malerier på veggene, skinnsofa, flatskjerm-tv, et vitrineskap over en hel vegg som bla inneholder eldgamle, verdifulle porselensfigurer fra Russland, nydelige glass og andre gjenstander – samt mange bøker. Og et flott gulvur. Hennes blendende smil – med alle tenner i behold – vitner om at hun er litt sjelden i denne kvinnegruppen som møtes PNIMA-prosjektet. Hun snakker som en foss på hebraisk og ser ut til å nyte hver dag av livet her.

Byttet yrke
Hun kommer fra Aserbadjan. Selv om hun ser strålende ut, har selvfølgelig ikke livet bare vært en dans på roser. Læreryrket, ga hun opp, fordi metodene var så ulike at hun ikke følte seg kompetent i det israelske skolesystemet. Istedenfor jobber hun i en “superfarm-butikk” hvor hun bl.a. selger medisinske produkter uten resept. Hun elsker å jobbe med mennesker. Lønnen er lav, men det går rundt da mannen også har jobb som taxisjåfør med egen bil. De to eldste barna er ute av redet, nummer tre er nettopp ferdig med militæret og har startet på studier. Og sammen fikk de nok et barn for 14 år siden. En sporty og skøyeraktig guttunge som snakker både russisk og hebraisk.

– Språket sugde jeg til meg med en gang jeg kom, forteller hun. – Syntes det var så vakkert, og visste at uten språket klarer jeg meg ikke her. Hun tok flere språkkurs og fikk mange venner.

Vanskeligere for menn
Mannen var taxisjåfør også i Kaukasus. Han tok bare fire måneders språkopplæring, men klarer seg bra. Integreringsprosessen og språket har for ham vært mye vanskeligere enn for henne. Moren Dina snakker ikke hebraisk, heller ikke faren, men de har det greit med familie og russiskspråklige rundt seg på alle kanter.

Avgjørelsen
Livet i Aserbadjan var til å holde ut inntil slutten av 80-årene. Tamara jobbet i barnehage, mannen kjørte taxi og barna klarte seg bra. Men da urolighetene begynte, ble det vanskelig å leve der. – Tidligere kunne vi leve som jøder helt åpent. Mine foreldre er svært religiøse, og far kunne gå med bønneutstyr helt åpent til synagogen. Men mor ble ofte tatt for å være både armener og jøde, så da muslimene begynte å hisse opp samfunnet, ble vi engstelige. Vi tenkte mest på barnas trygghet. Derfor emigrerte vi, forklarer Tamara lettet.

Hun har ingen slekt igjen der, bare noen veldig fjerne. Og noen venner. Ingen i familien har vært tilbake i Aserbadjan på disse 20 årene.

Stor glede av PNIMA

– Hvorfor er du med i PNIMA?

– For det første føler jeg meg veldig privilegert over å få være med i denne gruppen – selv om jeg ikke har tilsvarende problemer som mange medsøstere. Men jeg føler vel at jeg kan være til støtte og hjelp for dem i gruppen på min måte. Samtidig trenger også jeg litt påfyll og dette er en mulighet til å komme meg litt ut, bli kjent med flere kvinner fra samme fødeland og å få ny kunnskap og nye inntrykk. Det gir meg så mye.

– Hva liker du aller best ved prosjektet?

– Det er så mye bra som skjer, men det jeg synes er mest interessant er møtene med psykologen Zvika. Han er fantastisk. Selv om man har store barn er det alltid noe å lære, mange områder å forbedre seg på som foreldre.

Vi velger et emne, og alle forteller litt om sine erfaringer innen det valgte tema. Så gir psykologen tilbakemeldinger som vi alle kanskje skulle ha fått for mange år siden, sier Tamara – ettertenksomt.

– Hils dine lesere og send en stor, stor takk for at de er med på å støtte dette prosjektet! Jeg sier det ikke minst på vegne av mine medsøstere i gruppen, for jeg vet at de alle sammen er veldig takknemlige for endelig å ha funnet et sted å komme til som ikke bare gir dem gleder, men også inspirasjon og hjelp på veien videre i livet. Vi håper det fortsetter i lang tid! smiler Tamara.