Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

Hilsen fra Machanaim

HJH har alltid vært Machanaims trofaste venn og har hjulpet i vanskelige tider over mange kneiker. Dere bidro til å skaffe oss et bedre sted å være enn i de to små leilighetene vi hadde i Jaffa Street, der vi satt oppå hverandre! Dere har brakt glede og skjønnhet til oss gjennom musikerne som kom for å gjøre folket i Israel lykkelige – selv midt i den verste terrortiden! Dere har vært med på å høyne moralen blant studenter som har vært plaget av angst for livet til alle deres kjære gjennom inspirerende og oppmuntrende ord.

Hjelp Jødene Hjem har særlig besøkt Machanaim i Jerusalem, snakket med lærerne, møtt styremedlemmene og deltatt i utviklingen av organisasjonens retningslinjer, mottatt “feed-bach” fra studentene og tatt aktivt del i å utforme Machanaims aktiviteter.

Våre to organisasjoner har allerede hatt en rekke opplevelser sammen – ute- og innekonserter, møter og samtaler. Dere har vært med på å gi russiske immigranter undervisning i jødedom og samfunnsliv – de har i mange tiår vært avskåret fra deres jødiske arv og røtter.

Machanaim er overbevist om at jødisk utdannelse er den sikreste måten å bevare jødisk overlevelse på og er takknemlige til HJH for deres noble måte å gjennomføre hjelpeprosjekter på.

Foreløpige bevilgninger for 2012

På styremøte 26.mars 2012 ble det bevilget kr 4.456.000 som vil bli oversendt i løpet av året etterhvert som de kommer inn. kr 2.174.0000 er allerede sendt ved utgangen av april, i tillegg til støtten til fadderbarna, som overføres regelmessig.

Spesifikasjonen viser hvilke prosjekter det er bevilget til og hvor mye. Hvis prosjektet har KH foran navnet betyr det Keren Hayesod, altså et av Jewish Agencys mange underprosjekter. Styrets prioriteringer har vært immigrasjon, hjelp til selvhjelp og prosjekter som hjelper barn og unge. Det dreier seg da om å motivere de unge til å immigrere til Israel eller leksehjelp og annen form for støtte til barna den første vanskelige tiden. Dette er Israels framtid. Mange av prosjektene drives med en stor grad av lokal frivillig innsats.

Vi håper på fortsatt raus støtte fra våre givere, slik at vi kan bevilge ytterligere i løpet av høsten. Prosjektenes glade takkemeldinger stømmer inn. De ber oss hilse. Dette kommer godt med i en stram økonomisk situasjon, der mange givere er falt fra p.g.a. den økonomiske krisen i Europa og USA.

Hjertelig takk til hver enkelt for at dere støtter oss, slik at det er mulig å hjelpe mange jøder hjem til fedrenes land og støtte dem som ikke helt makter den vanskelige overgangen.

 

Bevilget 2012:

Immigrasjon – arbeid
Jemenite cultural association

70000

KH Flybilletter

550000

Movement without frontiers

50000

Yad Vashem

80000

TAU, Kantor Program

51000

Livnot U’Lehibanot

120000

Førstehjelp for nye immigranter
Israel Center for Community involvement

350000

Keren Klita

300000

Israel Crisis Management – Selah

350000

Integrering
KH Young communities

300000

Shoulder to Shoulder

60000

KH Sha’ar HaNegev

120000

PNIMACaucasian + stipend

175000

Shiluv-Ganei Moledet

150000

Undervisning
Machanaim

300000

Ulpan Halom

380000

Helse
Dental Volunteers

120000

Hadassah Elderly Womens project

120000

Sha’are Zedek

120000

Shilo

90000

Yad Sarah

90000

Barn og Unge
Ezra

150000

Jerusalem Foundation

120000

Israel Association for Immigrant Children

240000

Sum

4456000

 

 

 

Machanaim – 25 årsjubilant!

 

Jubileumsfeiring i Machanaim. Til venstre leder Miriam Ktrossky, til høyre rabbiner Joseph Mendelevitch. (Foto: Mona Ø. Beck)

Midt i hjertet av Jerusalem var det nylig en fin markering i anledning 25-årsjubileet til den HJH-støttede organisasjonen som ble opprettet i 1987.

Her møttes rundt 100 gamle og nye venner. Det ble mange taler og mye å mimre over. President for Jewish Agency, Natan Sharansky måtte melde avbud da han var på reise i USA. Informasjons- og diasporaminister, Yuli Edelstein ble sterkt forsinket, men rabbiner Joseph Mendelevitch (bildet) var presis. Sistnevnte satt 11 år av en dom på 14 for å ha forsøkt å kapre et fly sammen med et tyvetalls venner som brukte som unnskyldning at de skulle være med på et bryllup i Sverige på 70-tallet. De kom aldri til Sverige.

Machanaim – ”To leire” – har et stort nettverk innen opplæring av russiskspråklige jøder i Israel og på verdensbasis. Den ble dannet i Moskva på slutten av 1970-tallet som en liten undergrunns-gruppe startet av Dr. Zeev Dashevsky, Dr. Pinchas Polonski og Dr. Michael Kara-Ivanov.

Machanaim – identitetsbygger og innvandrings-medhjelper

Challeloffens rolle i sabbatsmåltidet forklares for ivrige små tilhørere.

Søndagsskole med formingsklasse i FSU skaper et godt fellesskap.

Navnet kan oversettes med “mellom to leire”, en god betegnelse på den tilværelse de den gang hadde. I dag arbeider Machanaim blant jøder fra de tidligere sovjetstatene, både i og utenfor Israel. Deres hovedkontor ligger midt i hjertet av
Jerusalem.

Vi har i flere nyhetsbrev skrevet om Machanaim, som en av de organisasjonene vi har hatt lengst samarbeid med, og på mange måter speiler Machanaim mye av vår virksomhet. Machanaim gir for det første mye praktisk hjelp til dem som ønsker å flytte til Israel og fortsetter å gi denne hjelp-en når de først er kommet dit. Å håndtere alt byråkrati en som skal flytte fra et land til et annet kan oppleve er ofte en stor prøvelse og å forstå et nytt byråkrati og nye væremåter kan by på store utfordringer, da er det godt å ha en hjelp-ende hånd på stedet.

En annen av Machanaims mange og forskjelligartede
aktiviteter og som kanskje ikke er så godt kjent, er deres arbeid for å styrke de nye immigrantenes israelske og for mange også deres jødiske identitet. Det gjøres i forskjell-ige fora, men kanskje det viktigste arbeidet her er det som beskrives som et outreach-program. Dette er aktiviteter som særlig finner sted utenfor Jerusalem. Dette er ikke et arbeid for å få immigranter som er jøder i henhold til jødisk lov, til å bli ortodokse eller mer ortodokse jøder eller for å få de som kommer fra en splittet religiøs kulturbakgrunn, til konvertere til jødedommen. Hensikten med dette arbeidet er en helt annen.

Selv når de innledende byråkratiske utfordringene er møtt og løst i Israel er det på ingen måte enkelte å etablere et nytt liv i Israel. Samfunnet byr på mange og tunge utford-ringer. Livet kan tidvis være tøft, både økonomisk og
sikkerhetsmessig. Mange nye innvandrere bor også i terr-orutsatte områder. Da skal det sterk rygg til for å takle et slikt press. Det trenges hjelp på mange områder. Ett er ikke så synlig, men det er minst like viktig, og det er å være med på å bygge og trygge den nyinnvandredes identitet. Hvorfor er de i Israel, hva er egentlig de dypeste båndene i en egen identitet til Israel og det jødiske, utover det de vet fra den gang de eller deres foreldre bodde i de tidligere Sovjet-statene, – nemlig at de var regnet som jøder og svært ofte ble diskriminert som følge av dette?

Her gjør Machanaims undervisere et uvurderlig og tidvis misforstått stykke arbeid. I et såkalt outreach-program gis det undervisning på en rekke steder rundt omkring i
Israel hvor det bor nye immigranter fra disse tidligere
sovjetstatene. De har blant annet spesielle programmer før enkelte av de jødiske helligdagene, og av og til arrang-erer de egne “shabbaton”, samlinger fra fredag kveld til lørdag kveld. Her kan de som kommer, kanskje for første gang, oppleve hvordan en helligdag tradisjonelt sett
feieres, eller hvordan en tradisjonell Shabbat med felles-skap og kultur føles. Nye vennskapsbånd kan knyttes, og opplevelser og erfaringer kan deles med andre i tilsvar-ende situasjon. Slike vennskap blir i tillegg ofte viktige fundamenter for deres nye tilværelse i Israel.

På denne måten blir de nye immigrantene langt bedre rustet til å klare de prøvelser som hverdagen innimellom vil by på. Deres liv blir rikere, og deres evne til å gi tilbake til det israelske samfunnet øker. I så måte er denne del av aktiviteten til Machanaim en særdeles viktig brikke i
arbeidet med å hjelpe jøder med røtter fra de tidligere
sovjetstatene hjem til Israel, til å bli der og med å gi dem et godt og verdig liv der. Dette er midt i kjerneområdet for Hjelp Jødene Hjems virksomhet.

Kunnskap betyr framgang

Machanaimdirektøren Ariel Zlatkin.

Fra en rimelig leilighet i Jerusalem sentrum og fra den lokale menigheten i utkanten av byen, hjelper Machanaim immigranter gjennom forberedelsene i Russland og inntil de kommer hit. Vi møter undervisningsleder Miriam Kitrossky, Ira Dashevskij og hennes far Zeev Dashevskij, rabbiner og doktor i fysikk, den nye Machanaimdirektøren Ariel Zlatkin og kunstneren Michael Yachilevich. Alle i Machanaim jobber frivillig. Pengestøtten går kun til å dekke utgifter til lokaler, bøker og en internettside for interaktiv undervisning. De er enige om en ting:

– Som HJH har vi et motto: Vi vil hjelpe jøder hjem og få dem til å føle seg hjemme i Israel. Uten HJH’s støtte gjennom tykt og tynt i disse årene hadde vi blitt kastet på gaten for lenge siden. Vi vet ikke riktg hvordan vi kan vise vår takknemlighet, undrer direktør Ariel, men en hilsen som denne kan kanskje si litt: Når HJH støtter Machanaim, så hjelper de hele Israel!

Oppfølging 
-Når immigrantene har kommet vel hjem til Israel hjelper vi så godt vi kan med et sted å bo, videre gjennom en del byråkratiske irrganger og følger dem opp som med-mennesker, forsikrer Ira Dashevskij. Hun er mor og beste-mor og jobber i Utdanningsdepartementet i Israel med hovedansvar for opplæring av russiske lærere innen jøde-dom – i Russland.

Selv om de fleste immigrater i dag bosetter seg over hele Israel, har de god kontakt og følger opp med undervisningsmateriell og besøk, turer og helligdagsarangementer så langt det er mulig. Alt med tanke på undervisning.

Kriminelt å lære hebraisk 
Familien Dashevskij kom til Israel i 1987. Men allerede i datidens Sovjet var de opptatt av å lære bort sin kunnskap til andre. Alt måtte foregå i total hemmelighet. Machanaim (to leire) så dagens lys allerede i 1979.
(Se www.machanaim.org på internett – har engelsk side også)

-Når vi lærte et par nye hebraiske bokstaver, var det veldig viktig å dele dem med andre, mimrer Zeev. Han begynte å studere i 1967. Etter to år hadde han lært 200 ord. De var flere som prøvde å møtes, men det var enda farligere, ja, direkte kriminelt, å studere hebraisk enn religion på den tiden. Det ble umulig å leve som de gjorde.

Måtte tenke nytt
Da familien kom til Israel trodde de ikke det var viktig å undervise lenger. Her kunne jo alle alt og her fungerer alt, trodde de. Raskest mulig ville de komme seg inn i sine opprinnelige yrker. -Men vi fant fort ut at vi var privilig-erte som hadde fått reise ut, og at vi hadde et stort ansvar for å fortsette opplæringen innen kultur, hebraisk språk og religion til dem som var igjen, og også til dem som hadde kommet. Immigrasjonen tok seg veldig opp da jernteppet falt på begynnelsen av 90-tallet og den store utvandringen fra Russland begynte. Alt Machanaim står for har vist seg å bli viktigere og viktigere for russiskspråklige – fra de forbereder emigrasjonen til lenge etter at de har kommet – for hvert år som har gått.

Machanaim understreker at de er helt åpne for alle. Ingen skal føle seg presset til å gå inn i et religiøst liv eller andre spesielle retninger. -Vi åpner våre dører for kunnskap, kultur, religion og vennskap, så er det opp til menneskene å ta imot det de vil, understreker Miriam, Zeev, Ira og Ariel.

Machanaimstatistikk

 I Moskva i 1987
Klassedeltakere – 200
De som leste “våre” bøker – 300
Deltakere i helligddagsfeiringer – 500
I Israel i 1989
klassedeltakere – 350
De som leste “våre” bøker – 1000
Deltakere i ulike aktiviteter – 1000

I Israel i 2009
klasseltakere – 2000
De som leste “våre” bøker – 15.000
Internett-brukere av hjemmesiden – 6500

Machanaim også aktive i Sderot
-Vi samarbeider med lokalsamfunnene i Sderot og Shar HaNegev. Først og fremst retter vi oss mot dem som lider eller har lidd etter rakettangrep og mot dem som ble hjemløse, forteller Miriam Kitrossky.
Aktivister fra Machanaim har reist dit for å hjelpe med å minimere problemene som er forårsaket av Kassamrakettene, i det minste for å vise solidaritet.

– Det har hjulpet, fortsetter Miriam. -Ungene har tatt opp ulike problemer og temaer de har savnet på skolen, og vi har gitt dem ekstra aktiviteter. Det viktigste for dem har vært at vi har vist at vi bryr oss, at vi tar vare på dem slik at de ikke føler seg alene når de blir utsatt for ulykker, understreker hun.
I rammen av dette prosjektet ble det også feiret en shabat med flere “unge ledere”.
– Russiskspråklige tenåringer fra Sderot ble med i et samarbeid med Machanaim i Jerusalem.

Machanaim har også laget en kortfilm på russisk fra Sderot, hvor en russisk-talende sosialarbeider forteller gripende om hvor viktig det er for samfunnet deres å vite at de ikke er alene, og om å møte folk som er villige til å hjelpe dem, opplyser Miriam.
Sammen med det jødiske samfunnet i Boston har Machanaim organisert sommerleire og leire under pesach for skolebarn derfra.

Lignende aktiviteter har tidligere vært gitt til familier fra Gush Katif. Det hjelper dem, ifølge deres egne ord, å gjenoppbygge sine lokalsamfunn og gå tilbake til normalt liv.

 

Kunstnerne fra Kiev

Da Tchjernobylkatastrofen rammet Ukraina i 1986, flyttet kunstnerekteparet Marina og Anatoly Leibovich-Schelest snarest fra Kiew til Tashkent helt sør i landet med sine to sønner. Selv om det var mange jøder i Kiew, var det tungt å leve der. I tillegg skremte atomkraftverkulykken vettet av dem.

Etter 13 år og etter hvert en tredje sønn, fant de seg aldri til rette selv om de hadde nok med videreutdanning. Samtidig åpnet de et privat galleri der i 1992. Det første i sitt slag i Uzbekistan. De er begge utdannet innen kunst; som kunsthistorikere, kritikere, grafikere, har utdannelse også innen teater og de skaper i dag blant annet kabbalistiske bilder/uttrykk i svart/hvitt.

Flyttet
Traurige kår og sterk antisemmitisme var en del av hverdagen. Ferden gikk over grensen til Tyskland. Til byen Koblenz. Den tyske ambassaden (hvor de leide gallerilokaler) hjalp dem med utreise.

– I denne tyske byen var det mange muslimer. Det ble vanskelig. Følte nærmest vi var kommet fra asken til ilden. Måtte også her prøve å skjule vår identitet, sukker Marina.

Machanaim på web
Familien bodde i Tyskland fra 2000 til 2006. Takket være Machanaims hjemmesider på internett, besluttet sønnene Josef (24) og David (23) at de ville reise til Israel og studere på Yeshiva (religionsstudier) allerede i 2004. To år senere kom mor, far, morfar Alexander Leibovich samt minstegutten Moshe, som i dag er 13 år.
– Nå er vi endelig hjemme! stråler Marina.

Da vi møter familien er det på åpningen av deres spennende kunstutstilling i Jerusalem: “Gates of Prayer” (Bønnens porter). I den vakre kunstnerbygningen like ved Begin-senteret i Hebron-gaten – med Jerusalems opplyste bymur i nord-øst – er det som om deres kunst lar besøkende fortsette på veien inn i en ny, spirituell verden.

Jøde og/eller russer
Etter et år har familien funnet seg godt til rette i Israel, takket være Machanaims tilbud om litterær og sosial integrering. Eldstemann Josef studerer film- og fjernsynsfotografering, David er fremdeles soldat i den israelske hæren, mens Moshe går på ungdomsskolen. Hebraisk tar det litt tid å beherske, men familien er motiverte. De har vært gjennom mye, og vet at det er her de hører til. Her kan de leve i frihet uten frykt for å vise at de er jøder.
Men som David (23) sier i dag; – Det er ganske merkelig å oppleve:
– I Russland ropte de “Jøde”! etter oss. Her i Israel roper de “Russer”!…

Storebror Josef (24), morfar Alexander Leibovich, far Anatoly Schelest, David (23) og Shai Landa. Foran, lillebror Moshe (13) og mor Marina Leibovich-Schelest. Shai Landa (til høyre på bildet) var tilfeldigvis på samme religionsskole (Yeshiva) som brødrene Josef og David. De fant ut at deres familier hadde reist henholdsvis til sør og nord i Sovjet i årene rundt 1900. Studier av slekten viste at de var i familie! I dag er derfor Shai en del av familien Leibovich-Schelest, og føler seg minst som en fetter av barna. Selv visste han at han var jøde, men ikke stort mer. For ca fire år siden tok han kontakt med rabbiner Pinchas Polonski i St.Petersburg som hjalp ham med reisen til Israel. Selv har han en onkel og en bestemor i Israel.

Akademikere integreres

Machanaim-veteran Zeev Dashevskij underviser på en underavdeling i utkanten av Jerusalem, startet av hans datter Ira.

Vi skriver 2007. I Russland ble mange jøder utdannet til fysikere, matematikere, biologer eller leger. De er professorer innen alt fra realfag til litteratur. I Israel vasker de gjerne gulv på formiddagen og jobber i kassen på Super’n om ettermiddagen. Eller omvendt. For å klare seg. Besteforeldrene passer de minste barna. De eldre integreres i vanlige israelske barnehager så tidlig som mulig. Men for de voksne tar det tid å åpne språkbarrierene og alle øvrige barrierer for å kunne fortsette sin profesjon i et nytt, bittelite land. Med stor kamp om beinet. Etter 10 -12-timers jobb starter gjerne studiene av språk, historie og religion.

Like før årets Purim-feiring møter vi åttebarnsmoren – og bestemor til to – Ira Dashevskij. Det er etter shabatens utgang i utkanten av Jerusalem. Et tettsted med rundt 30 000 innbyggere, hvorav 4000 russiske jøder i ettertid har bygget sin egen “ghetto”. Iras far, doktor i fysikk, Zeev Dashevskij, skal holde foredrag om “Esters bok” til menigheten.

Pioner – 20 år i Israel
– Jeg var mattestudent i Moskva, forteller Ira. – Vi var mange som begynte å studere hebraisk allerede 16 – 17 år gamle. Men vi manglet bøker. På begynnelsen av 70-tallet begynte folk fra vest plutselig å komme til oss med forskjellige bøker samt Torahen, fortsetter hun. Faren var religiøs og oversatte bla filosofen Martin Buber fra engelsk til russisk. Sammen med fem andre familier emigrerte Ira og ektemannen til Israel i 1987.

– Det var ikke lett, men vi fant en billig leilighet og var med på å opprette Machanaim. Siden da har vi jobbet frivillig via organisasjonen, opprettet en lokal Machanaim, kan du si, for å skape en lokal menighet. Vi har endelig fått en synagoge her (i en nedlagt barnehage) og hjelper immigranter gjennom forberedelsene i Russland og helt til de kommer hit. Når de har kommet hit hjelper vi så godt vi kan med et sted å bo, det byråkratiske og følger dem opp som medmennesker, forsikrer hun. I dag er Ira ansatt i Utdanningsdepartementet i Israel med hovedansvar for opplæring av russiske lærere innen jødedom – i Russland.

Sterk integrering
– Selv om vi har et nært sosialt nettverk, er vi veldig klare på at barn i alle aldre skal integreres i det israelske samfunnet. De små går i israelske barnehager og skoler, foreldrene gjør alt de kan for å lære språket og jobbe seg opp mot den lisensen som kreves for å få jobb innen respektive profesjoner. Besteforeldrene likeså. Det er svært viktig at de også henger med, fordi de ofte tar seg av de aller minste som også må påvirkes av integrering til livet i Israel. Dessuten skal også de kunne leve et fullverdig liv her i landet.

– Økonomisk hadde vi ikke klart å leie lokaler, skaffe studiemateriell eller andre integrerende aktiviteter uten hjelpen som kommer fra Machanaim, poengterer Ira.

Dere holder liv i oss

Dere nordmenn har vært - og er - så inderlig gode mot oss, sier Miriam Kitrosskij på Macanaim.

Miriam Kitrosskij – en av lederne på undervisningssenteret som forbereder russiske jøder til en litt lettere immigrasjon til Israel – sender en hjertelig takk til norske givere. – Uten våre utrolig gode venner i Norge, ville vi ikke ha hatt noe fysisk sted å drive arbeidet vårt fra. Gjennom mer enn 15 år har dere vært trofaste. Dere har bidratt til å holde liv i “Machanaim”, fastslår hun.

Midt i en av Jerusalems mest populære restaurant- og kafégater finner vi en slitt dør. Luntz street 2. Skilt på russisk, hebraisk og engelsk forteller at vi er på riktig sted. Idet vi kommer til avtalt møte, har Miriam nettopp fått melding om at en god venninne av familien er død. Hun er veldig lei seg. – Det kom brått og uventet, hvisker hun. Tekstmeldinger sendes til soldatbarna. To av hennes syv barn hvorav en befinner seg lengst sør i Israel og den andre lengst nord. Venninnen skal jo begraves innen 48 timer… Miriam rister litt på hodet. For å klarne opp. Henter frem et fjernt smil og byr på kaffe. – Trenger en sterk kopp nå, sier hun.

Hyperaktiv 20 åring
– Vi skal ha 20-årsjubileum for Machanaim førstkommende chanukka – i desember, lyser utviklingsdirektøren opp. – Og dere nordmenn har vært – og er – så inderlig gode mot oss. Dere har bidratt til at vi har klart å få dette senteret til å hjelpe russiske jøder til å finne seg til rette her i Israel, i forkant, underveis og i etterkant av deres immigrasjon. Det viktigste for dem alle er å bli absorbert i sitt nye hjemland. For oss er det viktigst at de skal føle seg hjemme, forstå landet og lovene, og å finne sin måte å leve på. Jeg er fornøyd med resultatene, selv om det er mange som har triste skjebner og som selvsagt har det vanskelig. Vi gjør det vi er gode til, så får andre ta seg av andre oppgaver.

– Men, legger hun til, – NÅ er det nesten katastrofe, kassen er tom, og vi trenger mer penger til leieutgiftene! Her holdes formiddags- og kveldsundervisning hver dag. Betaler vi ikke husleie, har vi ikke lenger et senter de kan komme til. Da må vi legge ned.

Minimale kunnskaper
Miriam ser 20 år tilbake i tiden. Hun og ektemannen var blant de første som kom og de har selv vært i samme sko som etterkommerne til Israel gjennom disse årene. Men hun og mannen måtte finne ut av alt selv. Derfor forstår de så inderlig godt behovene. Rundt en million russiske jøder har kommet til Israel i ettertid.

– De nye immigrantene vet ikke så mye om Israel, landets historie eller om jødedom. Mange er ikke kjent med sin identitet som jøder. Derfor har vi tilrettelagt og oversatt minst 18 bøker om jødisk liv, historie, filosofi og religion slik at de skal bli best mulig informert på sitt eget språk før de kommer. I dag har vi organisert bl.a historie- og hebraisk språkundervisning allerede i Russland slik at de skal få en viss kunnskap før de kommer, opplyser hun.

Jødisk identitet?
Senteret underviser også i “ungdomslandsbyer” hvor de unge går på spesielle lederprogrammer. – Vår intensjon er å få ungdommene til å øve innflytelse på andre unge igjen, forklarer Miriam. – Mange vet ikke hva det innebærer å være jødisk og å ta ansvar.

Miriam opplyser at de fleste russiske immigrantene har slått seg ned i Carmiel i nord, (ca. 50 prosent), mens ca. 40 prosent fordeler seg i byene Ashkelon og Ashdod. De som er mer jødisk og religiøst motiverte bor i og rundt Jerusalem. Senteret organiserer aktiviteter på alle disse stedene og sender ofte ut godt trente lærere til kurs og seminarer. Med både kulturelt og religiøst innhold, men like viktig er kanskje den sosiale delen.

Sasha og Ira studerer ivrig skriftene etter foredraget om Purim i den lille menigheten i utkanten av Jerusalem.

Shabatfeiring
– Noe av det hyggeligste og mest givende vi gjør, er å invitere til felles shabatfeiring. Det er dyrt, derfor skjer det ikke så ofte. Prøver å få det til med en del mennesker to ganger i måneden. Vi finner et billig overnattingssted, og feirer en hel shabat sammen. Mange tror at religiøse har horn i siden, smiler Miriam. Men så ser de at vi ikke er farlige, at deres barn storkoser seg, leker og har det gøy, og de voksne selv finner ut at det har vært veldig givende, de også!

I samarbeid med Jewish Agency og Utdanningsdepartementet i Israel sender Machanaim lærere til å undervise på seminarer ved fire jødiske skoler og på ytterligere 20 andre steder Russland. Totalt deltar personale tilknyttet senteret på ca 90 seminarer i Russland i året.
Norske givere har via HJH bidratt med over fem prosent av nettopp dette senterets årlige utgifter (vel 35000$ av et budsjett på 600 000$) gjennom disse årene. Norske venner av Israel, har trofast gitt av sine midler slik at senterhjertet har kunnet banke, spre varme, håp og aktiviteter til de uttallige russiske jødene som har levd sine liv i diaspora – inntil de med støtte og hjelp blant annet fra Norge kom hjem til Israel. Men det er mange flere der ute.

Det lysner for Sashas og hennes sønn
For Sashas eldste sønn ble livet i Russland litt feil. Men kanskje enda vanskeligere i Israel.

Sasha griper oss i armen. Hun vil så gjerne fortelle sin historie. Her i den lille menigheten hvor hun føler seg trygg og hjemme, kan hun åpne for trykket. På grunn av at bare faren var jøde har hun selv endelig fått konvertere her i Israel. Resten av familien i Russland er ateister.
Sasha flyttet til Israel for 7,5 år siden. Grunnen var at hennes eldste sønn reiste alene til Israel da han bare var 18 år. For 11 år siden.

Mentalsykehus
– Hjemme i Russland hadde vi et vanskelig liv. Sønnen vår dro til Israel fordi vi ventet for mye av ham. Plutselig fikk jeg en telefon fra et mentalsykehus: En buss-sjåfør hadde sett en ung mann sitte barføtt på en stein i Negevørkenen. Politiet tok ham med til et mentalsykehus. Han var dehydrert og veldig mentalt syk. En venn tok seg av ham etterpå.

Jeg dro med en gang til Israel, ved påsketider. Besøkte Klagemuren. Jeg bare MÅTTE hit!, forteller moren. Hun ringte sønnen, som ble kjempeglad for å høre morens stemme. De møttes. Men sønnen måtte bli på mentalsykehuset – i flere år. Da Sasha reiste tilbake til Russland, ble det problemer med resten av familien. Hun valgte å skille seg fra ektemannen og måtte også forlate sin yngste sønn. – Det var hardt, men jeg måtte tilbake til Israel og min eldste sønn som trengte meg mest, sier hun med tårer i øynene.

Møtt med varme
Uten penger til mat, fikk hun 50 shekel (ca. 75 kr) som Zdaka (gave til fattige) til Purim. Hun ble inderlig glad for å kunne kjøpe litt mat foran høytiden.

– Jeg møtte Ira og denne menigheten som tok meg inn i varmen. Jeg fikk undervisning, hjelp til konvertering og har lært meg hebraisk og engelsk fordi jeg fikk jobb innen programmering og IT en uke etterpå! I dag er min sønn nesten frisk, han er nå 29 år, og livet begynner å smile. Her i Israel stemmer alt! avrunder Sasha, som aldri går forbi en Zdaka-bøsse så sant hun har en slant å gi.

Fikk hjelp
Daniel Grits, 28, (bildet) immigrerte fra Moskva i desember 2006. Med kone og to små barn, en på to år og en på seks måneder. 
Hvorfor? – Jo, fordi jeg er jøde, fastslår han. Daniel lærte om jødiske tradisjoner i to år før han kom. – Nå har jeg byttet fra jødisk liv til et religiøst liv, smiler han sjenert.

Men det var ikke lett å komme hit. Planleggingen startet for alvor seks måneder før avreise. Ira og pappa Zeev har hjulpet oss med ALT gjennom Machanaim, forteller den unge sosiologen som nå går et nytt liv i møte – sammen med en kjær kone og de to små. Han har ingen besteforeldre eller annen familie å ty til, derfor er Machanaim og menigheten så utrolig viktig for ham. Han kommer for å suge til seg all kunnskap, og nyter å høre et par timers foredrag om Purim av Zeev Dashevskij.