Machanaimdirektøren Ariel Zlatkin.
Fra en rimelig leilighet i Jerusalem sentrum og fra den lokale menigheten i utkanten av byen, hjelper Machanaim immigranter gjennom forberedelsene i Russland og inntil de kommer hit. Vi møter undervisningsleder Miriam Kitrossky, Ira Dashevskij og hennes far Zeev Dashevskij, rabbiner og doktor i fysikk, den nye Machanaimdirektøren Ariel Zlatkin og kunstneren Michael Yachilevich. Alle i Machanaim jobber frivillig. Pengestøtten går kun til å dekke utgifter til lokaler, bøker og en internettside for interaktiv undervisning. De er enige om en ting:
– Som HJH har vi et motto: Vi vil hjelpe jøder hjem og få dem til å føle seg hjemme i Israel. Uten HJH’s støtte gjennom tykt og tynt i disse årene hadde vi blitt kastet på gaten for lenge siden. Vi vet ikke riktg hvordan vi kan vise vår takknemlighet, undrer direktør Ariel, men en hilsen som denne kan kanskje si litt: Når HJH støtter Machanaim, så hjelper de hele Israel!
Oppfølging
-Når immigrantene har kommet vel hjem til Israel hjelper vi så godt vi kan med et sted å bo, videre gjennom en del byråkratiske irrganger og følger dem opp som med-mennesker, forsikrer Ira Dashevskij. Hun er mor og beste-mor og jobber i Utdanningsdepartementet i Israel med hovedansvar for opplæring av russiske lærere innen jøde-dom – i Russland.
Selv om de fleste immigrater i dag bosetter seg over hele Israel, har de god kontakt og følger opp med undervisningsmateriell og besøk, turer og helligdagsarangementer så langt det er mulig. Alt med tanke på undervisning.
Kriminelt å lære hebraisk
Familien Dashevskij kom til Israel i 1987. Men allerede i datidens Sovjet var de opptatt av å lære bort sin kunnskap til andre. Alt måtte foregå i total hemmelighet. Machanaim (to leire) så dagens lys allerede i 1979.
(Se www.machanaim.org på internett – har engelsk side også)
-Når vi lærte et par nye hebraiske bokstaver, var det veldig viktig å dele dem med andre, mimrer Zeev. Han begynte å studere i 1967. Etter to år hadde han lært 200 ord. De var flere som prøvde å møtes, men det var enda farligere, ja, direkte kriminelt, å studere hebraisk enn religion på den tiden. Det ble umulig å leve som de gjorde.
Måtte tenke nytt
Da familien kom til Israel trodde de ikke det var viktig å undervise lenger. Her kunne jo alle alt og her fungerer alt, trodde de. Raskest mulig ville de komme seg inn i sine opprinnelige yrker. -Men vi fant fort ut at vi var privilig-erte som hadde fått reise ut, og at vi hadde et stort ansvar for å fortsette opplæringen innen kultur, hebraisk språk og religion til dem som var igjen, og også til dem som hadde kommet. Immigrasjonen tok seg veldig opp da jernteppet falt på begynnelsen av 90-tallet og den store utvandringen fra Russland begynte. Alt Machanaim står for har vist seg å bli viktigere og viktigere for russiskspråklige – fra de forbereder emigrasjonen til lenge etter at de har kommet – for hvert år som har gått.
Machanaim understreker at de er helt åpne for alle. Ingen skal føle seg presset til å gå inn i et religiøst liv eller andre spesielle retninger. -Vi åpner våre dører for kunnskap, kultur, religion og vennskap, så er det opp til menneskene å ta imot det de vil, understreker Miriam, Zeev, Ira og Ariel.
Machanaimstatistikk
I Moskva i 1987
Klassedeltakere – 200
De som leste “våre” bøker – 300
Deltakere i helligddagsfeiringer – 500
I Israel i 1989
klassedeltakere – 350
De som leste “våre” bøker – 1000
Deltakere i ulike aktiviteter – 1000
I Israel i 2009
klasseltakere – 2000
De som leste “våre” bøker – 15.000
Internett-brukere av hjemmesiden – 6500
Machanaim også aktive i Sderot
-Vi samarbeider med lokalsamfunnene i Sderot og Shar HaNegev. Først og fremst retter vi oss mot dem som lider eller har lidd etter rakettangrep og mot dem som ble hjemløse, forteller Miriam Kitrossky.
Aktivister fra Machanaim har reist dit for å hjelpe med å minimere problemene som er forårsaket av Kassamrakettene, i det minste for å vise solidaritet.
– Det har hjulpet, fortsetter Miriam. -Ungene har tatt opp ulike problemer og temaer de har savnet på skolen, og vi har gitt dem ekstra aktiviteter. Det viktigste for dem har vært at vi har vist at vi bryr oss, at vi tar vare på dem slik at de ikke føler seg alene når de blir utsatt for ulykker, understreker hun.
I rammen av dette prosjektet ble det også feiret en shabat med flere “unge ledere”.
– Russiskspråklige tenåringer fra Sderot ble med i et samarbeid med Machanaim i Jerusalem.
Machanaim har også laget en kortfilm på russisk fra Sderot, hvor en russisk-talende sosialarbeider forteller gripende om hvor viktig det er for samfunnet deres å vite at de ikke er alene, og om å møte folk som er villige til å hjelpe dem, opplyser Miriam.
Sammen med det jødiske samfunnet i Boston har Machanaim organisert sommerleire og leire under pesach for skolebarn derfra.
Lignende aktiviteter har tidligere vært gitt til familier fra Gush Katif. Det hjelper dem, ifølge deres egne ord, å gjenoppbygge sine lokalsamfunn og gå tilbake til normalt liv.
