Video fra Kfar Ibim og Ayalim

/i , , , , , /av

Denne flotte videoen viser noen av prosjektene som Keren Hayesod (KH) driver i Israel. Hjelp Jødene Hjem støtter en del av Keren Hayesods prosjekter, blant annet absorberingssenteret i Kfar Ibim.

Kfar Ibim:

Kfar Ibim er et absorberingssenter i sør-Israel, som mottar jøder fra Etiopia. Nå er innspurten kommet for å frakte jødene som venter i Etiopia til Israel.

1:37 inn i videoen får vi et lite innsyn i arbeidet som ble gjort for å klargjøre absorberingssenteret i Kfar Ibim før noen av familiene ankom tidligere i år. Vi får også se en snutt om deres reise og deres ankomst i Israel.

Arbeidet med å frakte de etiopiske jødene til Israel, er et prosjekt som også Israel statsminister har satt på agendaen. Viljen er der, både i Israel og i Etiopia. Det eneste som mangler, er midlene for å frakte dem til Israel og for å kunne absorbere dem inn i israelsk samfunn på den beste måten. Hjelp Jødene Hjem er glade for å kunne hjelpe – med din hjelp!

Ayalim:

4:37 inn i videoen kan du få et nærmere innblikk i Ayalim, et prosjekt som tidligere har fått støtte av HJH:

“Hvis folk spør meg: Hva er Ayalim. [svarer jeg:] Ayalim er den israelske drømmen”

“Jeg kom hit i august seks måneder siden. Da var det et flagg og et telt her. Seks måneder senere bor det 10 familier her. Det er det Ayalim gjør.”

Nybyggerne i Negev

/i , , /av

Brun sand så langt du ser. En ørken der ingenting gror. Men himmelen er full av stjerner også her – og nybyggerne i Ramat Negev ønsker seg mye mer. For sammen skal de leve og stedet skal vokse og bli et stort, hyggelig samfunn for liten og stor.

Nybyggerne i Sheizaf jobber hardt for å skape en fremtid. Neste generasjon er allerede involvert. Målet er at 300 familier skal bo sammen.

Ti familier har slått seg ned i ørkenen. Stedet heter Sheizaf, en halvtimes kjøring sør for Beer Sheva. Vi svinger inn mot kommunesenteret Ramat Negev og må geleides via mobiltelefon videre innover de humpete veiene i dette golde ørkenlandskapet – om de kan kalles veier ennå. I en skråning ser vi noen få caravaner som nærmest går i ett med sanden.

Shmuel og Daffy Adler møter oss og tar gjerne en pause i arbeidet for å fortelle hvordan de endte opp her.

-Vi hadde et mål; å bosette oss i Negev. Et annet mål var å finne et samfunn som var blandet med både religiøse- og ikke-religiøse familier. Det siste ble vanskelig. Det er enten eller. Etter to års studier i Beer Sheva og et år i Dimona tilknyttet det HJH-støttede Ayalim-prosjektet, startet ekteparet letingen etter et fremtidig hjemsted. Selv om begge opprinnelig kommer fra Jerusalem er de unge og idealistiske og tilhører dem som vil bidra til å bygge opp jødiske samfunn både i Galilea i nord og Negev i sør.

De unge nybyggerne jobber sammen og planlegger for en lysende fremtid. Ørkenen er overalt rundt dem. De gleder seg over det lille samfunnet de skaper.

-Via Ayalim søkte vi om å starte opp et nytt sted. Da vi fant dette stedet som er statseid land, fikk vi hjelp av prosjekt-et med søknader til myndighetene, forteller Shmuel. Han tilføyer at kommunen har hatt utbyggingsplaner for området liggende i en skuff i ti år. Det skulle bli skoler, idrettsstadion, svømmebasseng etc. Men ingenting skjedde. Da vi meldte vår interesse med god hjelp av Ayalims kunnskap og kjennskap til hvordan man går frem, fikk vi endelig klarsignal til 15 boenheter for et år siden. Vi begynte fra bunnen av. Satte opp en bod, en vanntank og et flagg på toppen. Så startet det hele.

Nybyggingen i Sheizaf skjer ved hjelp av blant annet HJHs støtte til Ayalim.

Ayalim har knyttet til seg ungdomsarbeidere som tjenestegjør i militæret samt sivilarbeidere. De har vært med på å fundamentere boligene, bygget trappene samt veien hit slik at vi endelig kunne sette opp de ti første caravanene, forteller han.

Vannledning og el-aggregat kom endelig på plass. Ti boligcaravaner likeså. De har fått tillatelse til fem til. I dagene etter søndag 4. mars 2010 flyttet de ti første familiene inn: Fire nasjonalreligiøse, seks ikke-religiøse.

De stortrives alle sammen. Elektrisitet skal snart erstatte det brummende aggregatet oppe på haugen. Teleoperatøren skulle ha kommet og sørget for internett-tilgang i dag, men ser ut til å la vente på seg. De har vannledninger til hver enhet. Boligene er små, har kombinert stue og kjøkkenkrok, bad, wc, og to soverom.

-Når vil det første huset stå ferdig?
-Historien har lært oss at det kan ta fra tre til syv år.

Midlertidige boliger i mange år fremover. Det tar tid å bygge nytt. All infrastruktur er ny – vei, vann, elektrisitet – alt må legges inn til Sheizaf. Det stopper ikke de idealistiske unge menneskene. De trives og tar utfordringene på strak arm.

De fleste nybyggerne studerer eller jobber i Beer Sheva. I dag er det syv barn her som går i barnehager og på skoler i kommunen. Nærmeste større samfunn skimtes i det fjerne: beduinbyen Bir Hadaj med 7000 innbyggere. Om nettene vokter de området på skift slik at alle skal føle seg trygge inntil de får egen port inn til den lille ”landsbyen” sin. I området er det bl. a. rev, sjakaler, hyener, ibex og skorpioner. Flere av beboerne har vakthunder som bjeffer høylytt når eventuelle farer nærmer seg.

-Hva er visjonen for Sheizaf?
-At vi skal ekspandere til rundt 300 familier. Starte bygging av ordentlige hus, skape lekeområder for barna, bygge syna-goge. Vi vil skape arbeidsplasser og utvikle kultur og noe innen turisme. Kanskje også gjøre noe for utsatte ungdomsgrupper da flere har utdannelse inne sosialfag. Vi tenker på å starte jordbruk også. Har studert geografi og vet at det finnes mye vann i grunnen her. Selv om det er litt salt skal vi klare å dyrke det meste, sier en optimistisk Shmuel og en like fornøyd Daffy mens de tar godt rundt hverandre. De legger til at med 400 mål til rådighet, så skal de – med grundig planlegging – få til det meste.

Mange kommer med forespørsler om å få flytte til Sheizaf. Nybyggerne ser en lys fremtid foran seg.

At ørkentelegrafen har gått er det liten tvil om: Alle har fått utallige henvendelser fra familier fra hele landet som gjerne vil bo i den nye landsbyen. Da vi var der kom en liten familie med baby fra midt i landet bare for å se på stedet. –Vi må nok ha en mottakelse slik at vi kan gi informasjon og for å finne ut av hvilke familier som vil passe inn her, tenker Shmuel og Daffy Adler.

Takket være Ayalim, som HJH har støttet i flere år, har familiene kommet i gang. Heretter må de forholde seg til kommuneadministrasjonen. Ayalim har i dag 14 landsbyer med ulike tiltak over hele Israel.

Ayalim-ungdommer gjør en innsats for landet

/i , /av

 

Ayalim gjør det pent rundt seg.

Ashalim ligger tre mil sør for Be’er Sheva. Det er en gammel, nedslitt moshav der nye immigranter har kjøpt seg husvære for en billig penge. Vi kjører langsomt gjennom et område som er sterkt preget av stagnasjon. Innenfor ligger Ayalim-landsbyen – Adiel – der rundt 15 unge voksne holder på å støpe fundamenter til nye hus, mens andre lager murstein.

En vennlig ung mann kommer oss i møte. Joav, student ved universitetet i Be’er Sheva, har ansvar for aktivitetene for de største skolebarna i Ashalim. Han studerer sosialfag og syns det er gunstig for alle parter å få være en del av Ayalim-prosjektet. Her får han praktisere det han har lært og bidra til bedre oppvekstvilkår for “hans” ungdommer. Samtidig får han selv stipend og rimelig husvære. På universitetet betaler de ca kr 30.000 året for undervisningen. I tillegg kommer bøker og livsopphold. Israel har ingen Statens Lånekasse. Så penger til utdanning kommer fra foreldre, oppsparte midler og ekstrajobber. Derfor syns Joav at dette er en vinn-vinn situasjon.

Studentene er rollemodeller. De hjelper til med lekser og organiserer aktiviteter etter skoletid for barn og unge. For barn fra slitne områder med lite framtidshåp og dårlig betalte jobber, er det viktig å bli kjent med unge voksne som tar høyere utdanning, med alle de muligheter det gir.

Enslige eldre som trenger praktisk hjelp til mindre vedlikeholdsjobber og tunge løft får hjelp av studentene.

Og stemningen blir lettere når felles møteplasser blir ryddet for søppel og kratt, benker blir reparert eller skiftet ut, busker og blomster blir plantet, murer får et malingsstrøk over grafittien. Studentene tar kanskje med seg de eldste ungdommene på denne jobben, for å skape forståelse for at alt dette må man i fellesskap ta vare på – ikke ødelegge med hærverk av ren kjedsomhet.

I denne landsbyen bygger de unge fra Ayalim selv sine hybelhus. Det hele er litt Kardemomme-by-aktig. De har også laget et anlegg der man kan ta i mot turistgrupper og sluttede selskaper for måltider eller ørkenturisme. Det gir litt ekstra inntekter for noen av beboerne i moshaven. Optimisme, kreativitet og engasjement smitter, smiler Joav, som vinkende løper bort til basketballbanen, der en gjeng unggutter venter.

Fakta
Da de skulle dimitere fant tre israelske soldater ut at de sammen ville gjøre noe for landet sitt. Deres idé var å utvikle og støtte opp om bosettingen i Negev og Galilea, gjennom å få unge mennesker til å bosette seg sammen i utvalgte områder. De skulle bidra aktivt til å gi små samfunn i stagnasjon et løft og ny optimisme.

I dag har Ayalim sine prosjekter 11 steder rundt i landet.

Ayalim ønsker at de unge skal være rollemodeller for barn og ungdommer.

De unge voksne får stipend til sin utdanning og bolig, mot å gjøre samfunnstjeneste lokalt et fast antall timer ukentlig.

Arbeidet kan bestå i leksehjelp, fritidsaktiviteter for barn, opprydding utendørs, maling og reparasjoner, hjemmehjelp for eldre. Bygger eller rehabiliterer egne boliger.

Unge voksne jevner veien.

Ungdom får instuksjon.

 

Med Israels nye pionerer fra søppelberg til hyggelig nabolag

/i , /av

De har sine mål, disse ideologiske studentene som kombinerer egne studier i Kiryat Shmona sterkt engasjert med hjelpearbeid i et sosialt trengende område: Fra venstre: Tammi Fraind (23)Jerusalem, Chen Millionair (24) Rehovot, Zivan Karniski (24) Kiryat Ata, Yael Yitzhaki (24) "Ein Haela" (moshav ved Haifa), Yonatan Berman (25) Jerusalem og Michal Hoper (23) Batzra. På denne sportsplassen for barn falt en rakett under siste Libanonkrig i 2005. Ungdommene har reparert det store hullet midt på banen og malt over i riktige farger.

Denne bygningen i Martyrgaten i Kiryat Shmona ser jo bare lekker ut i dag! Synd vi ikke ha før-bilder…

Slik så det ut i hagen her tidligere, sier Chen Millionair og viser frem et gammelt bilde stilt opp mot dagens hyggelige arena for alle som vil komme hit!

Malt tekst på veggen: "Dette landet er kilden til liv, fundament (nyskaping) og kultur. Det er den virkelige uavhengighet" (sitat: David Ben Gurion.)

 

 

 

Kom til oss! Få dere utdannelse, jobb litt ved siden av og bo her hos oss! Omtrent slik ropte kommunens borgermester i Kiryat Shmona rett ved grensefjellene til Libanon ut sitt budskap for to-tre år siden. Det nådde frem til ungdommer som var ferdige med militæret og som sto på terskelen til sine første studieår.

Hele 80 unge, motiverte idealister fanget opp invitasjonen mot normalt rundt 20 til 40 ungdommer ved de ti andre Ayalim-studentbyene i Israel. Alle 80 studerer i dag ved Tel Hay-universitetet i nord-Israel.

Hvorfor Ayalim? 
Immigranter fra ulike kulturer har gjerne forskjellige oppfatninger om hvordan de vil ha det rundt boligene sine. Noen kommer fra en kultur hvor man kaster søpla rett utenfor døren, noen sliter tungt sosialt, andre psykisk – og felles for de fleste er at de har svært dårlig økonomi. Når alle disse tilfellene samles i en gate eller område, tar det ikke lang tid før området forsøples. Ingen bryr seg lenger.

Men gjennom Ayalim-prosjektet håper Keren Hayesod og direktør Jan Rosenberg på en sosial revolusjon i Israel. Etter bare fem år er de på god vei. I nord så vel som i sør.

Friske pust
En sprudlende student møter oss i trappen. Chen Millionarie (24) fra Rehovot har sammen med sine medstudenter fra hele Israel klart å skape trivsel i den – for et par år siden – aller styggeste blokken i Kiryat Shmona. Den ligger for øvrig i Martyrgaten…

Chen viser stolt frem de nymalte veggene, hyggelige korridorer med rosemalte blomsterkrukker, rent og pent helt inn til oppholdsrommet. Her har ungdommene pusset opp, med bord og stoler og kjøkkenkrok, madrasser på gulvene og en skjerm på veggen til å vise filmer og videoer. Her tar de i mot barn og ungdom for alt fra leksehjelp til tegne- og malekurs, dans, kunst, matlaging, sport og lek.

Fellesarena i hagen
Utenfor blokken er det fellesareal for alle – med en storslått utsikt mot Golanhøyden. Her var det umulig å oppholde seg tidligere. Knudrete, tørr jord, søppel, ikke en blomst eller noe som fristet til å sette en fot der engang. Chen og de andre har brukt uttallige arbeidstimer på å legge heller, plantet trær og blomster, anlagt plen og bygget en stor treplatting. I dag møtes stor og liten til sammenkomster i hagen både titt og ofte. De spiller, danser og synger. Noe av det morsomste de har gjort var å arrangere loppemarked på plattingen!

Folk trenger oss
Studentene bruker hver eneste studiedag til å arbeide eller renovere rundt i området, til å hjelpe på et eller annet vis og til å bidra med opplæring. De rydder i hager, reparerer offentlige benker, maler og pusser opp der det trengs. Når beboerne ser hvordan det blir, er håpet at også de blir motiverte til å holde det fint.

Alle kjenner alle
– Alle kjenner hverandre her, og folk kommer nå bort til oss på gaten og ber om hjelp, fortsetter Chen. Det være seg alt fra praktiske problemer eller større psykososiale problemer de trenger å snakke om.

– Vi studerer alle innen helse- og sosialfag, så vi er ganske godt kvalifisert til å takle det meste. Uansett vet vi å gi råd som kan hjelpe dem på vei.

Riktig kosthold
Chen og medstudentene er litt stolte over en mor som ble med på et matlagningskurs sammen med datteren. De to hadde vanskelig for å kommunisere. Midt under matlagingen snakket de plutselig sammen og etter noen kurskvelder ønsket moren å ta over kursansvaret!

Ellers tar de av og til med seg barn til universitetet, slik at de unge skal få vite hva som foregår der og for at de skal bli motiverte til utdannelse. – Vi prøver å være gode modeller for barna, sier Chen.

Dårligste skolen i Israel
I nabolaget deres går barna i grunnskolen (1-6) på Israels desidert dårligste skole, viser det seg. Nå har Ayalim-studentene adoptert skolen og elevene, og går inn med 30 studenter som har som mål å heve nivået og få orden på klassene.

– Når får dere tid til egne studier?
– Nei, det blir ikke mye tid igjen, smiler de fem vi snakker med. Og innrømmer at de heller ikke teller dugnadstimene de utfører etter at de obligatoriske timene de har forpliktet seg til er utført.

Rørt
– Vet dere at Ayalim-prosjektet deres har kommet organisasjonen “Hjelp jødene Hjem” i Norge for øre, og at de synes dette er et så bra tiltak at de nå bidrar med økonomisk støtte?

– Neei? Er det virkelig norske kristne som støtter oss? At jøder støtter jøder visste jeg, men dette var nytt, svarer Chen, tydelig overveldet over nyheten. I øyekroken ser vi at det renner et par tårer nedover kinnene hennes.

Vanskelig å bli
Mens kommunen ønsker at ungdommene skal bli boende i Kiryat Shmona etter studiene, er det få som ser noen fremtid der. Det er få eller ingen jobber for dem. Men enkelte blir leid inn og takker ja til et ekstra år. Uansett vil nye studenter komme etter disse første pionerene og fortsette det fantastiske arbeidet så lenge bidragsytere som HJH og studentene selv tror på det. Og DET gjør de!

Diamantslipere og brobyggere
Av Øyvind Bernatek

Den gamle havnebyen i Akko ligger som et smykke fylt med uslepne diamanter innfattet av et kraftig murverk ut mot Middelhavet. En rekke hus er forlatt og har forfalt i mange år, men nå skjer det noe. Unge idealistiske israelere har begynt å slipe disse diamantene og å ta dem i bruk. Resultatet er vakkert.

Ikke bare sliper de disse glemte diamanter, men de bygger broer også; ikke broer over kanaler, men broer mellom jøder og arabere, broer for fred og forsoning, broer fra fortiden og inn i fremtiden.

Hvem er de unge diamantsliperne og brobyggerne? Ayalim. Disse unge israelske idealistene, som tar for seg noen av de vanskelige områder i landet, særlig i syd og nord, og gir dem nytt liv. Bygg renoveres, nye små bosetninger skaper, og sosialhjelp og annen hjelp gis innbyggere i disse områdene som trenger det spesielt.

En gave til landet og fremtiden
Nye år gir de landet deres og det rett etter endt militærtjeneste, nye år for Israels fremtid og som gave for noen av landets mest vanskeligstilte innbyggere. Svært ofte er de som får hjelp, fattige innvandrerfamilier, men også andre får hjelp som her i Akko, hvor mye av hjelpen går til fattige arabere. På den måten bygger de også tillit og forsoning. Det er en ekstra gave til landet og til fremtiden, men det er altså ikke alt.
I Akko gjenoppbygger de de gamle og falleferdige husene, og gjør dette på en pietetsfull måte for ikke å ødelegge denne bydelens unike potensial, og de gjør det innefor rammer som er satt av myndighetene nettopp for å ivareta dette.
Jeg hadde gleden av å være der og se det fantastiske som skjer og møte noen av disse flotte unge idealistene. Det gjorde et sterkt inntrykk. Heldige er de som får bo der, jeg skulle gjerne ha vært der mer, og heldige er de som får slike flotte naboer, og heldige er disse unge idealistene som har slike venner som dere og mange andre givere i en rekke land, som muliggjør det prosjektet de forvalter.

Ayalim – idealistiske unge pionerer vil bygge Israel

/i , /av

Visjonen deres er at unge studenter i alderen 20-30 år, gir fire år av sitt liv for å gjøre en innsats i slitne, små samfunn i utkantene i Israel. En varm dag i september treffer jeg
talspersonen deres, Rachel Atjas (bildet), i en av “brakkebyene” de bor i, i Sha’ar HaNegev ved Gaza-grensen. Hun forteller engasjert om et raskt voksende bevegelse som alt har fått betydning for det israelske samfunnet! Det arbeidet Ayalim driver i dag får meg til å tenke på de første pionerene som av ideologiske grunner slo seg ned i kibbutzer for å bygge landet i forrige århundre, både før og etter 1948.

Nå er målsettingen for Ayalim å gjenoppbygge og styrke svake lokalsamfunn som sliter med flere utfordringer; fattigdom, fraflytting, liten aktivitet og dugnadsånd. Bevegelsen begynte for fem år siden ved at to unge gutter traff hverandre etter at de var ferdige med militærtjenesten og hadde sett seg rundt i verden. De fant ut at de hadde felles interesser – og ville bruke tid og krefter på å hjelpe småsteder i utkant-Israel.

Og så begynte snøballen å rulle. De fikk hjelp av en formuende mann og ordføreren i Ashalim i Negev. Idag er de nærmere 500 unge som bor og arbeider gjennom Ayalim – de aller fleste i Negev og Galilea.

Arbeidet er organisert slik at deltakerne bor sammen i svært spartanske hus og leiligheter. Allerede i dag har de 11 slike sentre – de fleste beskjedne “brakkebyer” på landsbygda og et par boligblokker i byer som Kiryat Shmona og Akko i nord.

De to entusiastene som følte de ville bruke noe av livet sitt til å hjelpe andre, har allerede fått hundrevis med seg – og i dag er de ledere av organisasjonen. Og bevegelsen – og arbeidet – vokser raskt!

For oss som arbeider for immigrasjon og immigranter er de en spennende samarbeidspartner fordi de hjelper mange nye immigranter på ulike måter i den vanskelige startfasen i et nytt hjemland. Også flere nye immigranter er blitt medlemmer i Ayalim, og blir på den måten integrert gjennom å gjøre en innsats for sitt nye hjemland.

Sist – men ikke minst – driver Ayalim et aktivt arbeid for å få unge jøder fra hele verden til å flytte til Israel og bli medlemmer av bevegelsen. I dag er for eksempel ca 10 medlemmer nye immigranter fra USA.

Her er mange positive aspekter for det israelske samfunnet! Hovedkonseptet
er at medlemmene skriver under på en avtale om å bo ved senteret i fire år. De får bosted og et lite underhold slik at de kan studere – og binder seg til en arbeidsinnsats gjennom året for fellesskapet på stedet! Det kan være oppussing av bomberom eller fritidsklubber, leksehjelp for immigrantbarn, dugnad på lekeplassen eller parken, besøkstjeneste på pleiehjemmet. En hovedhensikt er å få deltakerne til å bosette seg permanent i disse områdene og der i gjennom skaffe fornyelse og optimisme til stedet. Det har allerede lyktes i flere tilfeller.
Vi vil informere mer om Ayalim framover, blant annet i en reportasje i avisen vår i november. Nå gleder jeg meg til å møte alle de 500 medlemmene sammen med gruppa vår som skal til Israel nå i oktober. Ayalim har storsamling i Negev de dagene vi er der.