Strøm av immigranter fra eks-Soviet

/i , , , , , , /av
Strømmen av flyktninger og immigranter fra eks-Soviet til Israel fortsetter som følge av krigen i Ukraina.
Flere titalls tusen ukrainske flyktninger er ankommet Israel ila 2022, men det er også over 26 000 russiske jøder som har ankommet så langt i år, mens over 35 000 venter fortsatt i Russland på å få papirer i orden til å flytte til Israel.
Dette øker behover for midler til mange av HJHs prosjekter for nyankomne immigranter i Israel, og du kan bidra ved å gi en gave her eller Vippse til 79332.
Takk for din støtte!

Hjelp til immigranter fra india

/i , , , , /av

Et nytt prosjekt hos HJH i år er Mah Yakar Chasdecha i Tsfat. Det er en liten, nærmest familiedrevet organisasjon, basert på hovedsakelig frivillig arbeid, som har tatt på seg å hjelpe 40 indiske jødiske immigranter. Grunnleggerne av Mah Yakar Chasdecha så med fortvilelse at disse nye immigrantene, selv etter at de var ferdig med fem måneder med hebraisk undervisning på ulpan og var flyttet ut av absorberingssenteret nærmest mistet evnen til fungere i samfunnet. Mah Yakar Chasdecha hjelper nå disse immigrantene til å forstå hvordan det israelske samfunnet fungerer, hvordan man får seg arbeid, samt det er blitt et senter for feiring av helligdager, bryllup, fødsler og mer. En helt sentral og viktig del av livene til disse immigrantfamiliene!

Med et esel som veiviser til Jerusalem

/i , , , , /av

– En av to ting kommer til å skje: Kanskje dør jeg? Eller drømmen om Jerusalem går i oppfyllelse. Motivasjonen var stor da 20-årige Roni Akale og hans venn startet på den strengt hemmelige turen fra Etiopia en dag for 30 år siden.

Idag sitter 50-åringen lys levende og smiler varmt i generaldirektørstolen for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel. Resultatene så langt er meget oppløftende.

 

Månelys

Roni har syv brødre og en søster. De vokste opp i en liten landsby 13 kilometer utenfor Gondar. Famlien levde et religiøst jødisk liv. Fylt av omsorg for hverandre og folkene i menigheten. Hver shabbat tok de med dabobrød og mat som de delte med de fattige.

En onkel hadde reist til Israel i 1955. Han kom tilbake åtte år senere med mye kunnskap. Det ble opprettet undervisning for barna. Selv om ungene måtte arbeide med barnepass, gjete dyrene og arbeide på jordene hele dagen fant de også tid til å lære. Bestefaren var en åndelig leder og var opptatt av at barna måtte lære seg å skrive og regne. Men det fantes ikke elektrisitet i landsbyen, så Roni ventet til månen lyste såpass at han kunne gjøre lekser. Som 13-åring ble han sendt på kostskole i Addis Abeba. Tøffe år for en tenåring.

 

Hemmelig

Etter fullførte studier i økonomi, fikk han som 18-åring jobb som revisor på et regjeringskontor. I alle årene skjulte han sin jødedom. Etiopia var marxistisk og fiendtlig mot jøder. Etter to år hvisket en god venn: – Nå er tiden inne. La oss reise til Jerusalem!

De måtte finne en til å lede dem og ta med mat og drikke på ferden som bare skulle vare et døgn, ifølge lederen. Uttallige tanker slo ned i hodene deres. Hvordan stole på noen som helst? Og hva når de kom til Sudan?

 

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Robbet

Lederen trakk seg, men sendte med dem et esel og en ung gutt som ikke kunne veien. De var nå fire menn og en kvinne som i nattens mulm snek seg i retning den sudanske grensen. Ingen visste noe, hverken foreldrene eller andre slektninger. Det ville økt faren for å bli oppdaget. Allerede første natten ble de utsatt for ranere. De stjal alt de hadde av mat, vann, eiendeler og penger. Ribbet sto de igjen, omgitt av løver, giftige slanger og hyener, men ga ikke opp. – Høyre eller venstre? Dere må stole på eselet, sa gutten. – Eselet kjenner veien. – Så vi hadde ikke noe annet valg, minnes Roni. Han forteller om mange farer underveis. – Vi voktet i ring rundt eselet for at det ikke skulle bli angrepet. Hørte løvebrøl og andre dyr i nærheten. Reisen varte tre døgn. Endelig krysset de grensen. Eselet hadde vært den beste los.

 

Overrasket

Her møtte de 64 andre unge flyktninger. Det fantes ikke mat, men vann var viktigst. De drakk seg utørste, fikk badet og vasket klærne sine.

– Plutselig fikk jeg øye på min egen bror! Det var utrolig, smiler Roni. I et følge som startet med 69 fortsatte de på en sti på vei mot Gadarif for ytterligere fem dagers vandring. Etter til sammen 800 kilometer fra start var de framme. Underveis var det tre som døde. De gravde graver til dem med bare hendene og begravelsene fant sted om natten.

 

Tre måneder

Da følget endelig, etter åtte dagers marsj – og ca 100 kilometer unnagjort per dag – kom til Gadarif, traff de på noen som diskret spurte om de var jøder. De viste seg å være tilknyttet Mossad, opplyser Roni. Dermed fikk de skjult oppholdssted, mat og litt penger. Roni måtte vente i Sudan i tre måneder før siste etappe kunne starte. Reisen gikk fra hovedstaden Khartoum, via Kairo, Paris og endelig; fremme i Jerusalem! Nærmest uten en tråd. Men med en visshet om at nå var han Hjemme!

Roni Akales livshistorie er verdt en bok. Det skal det også bli, lover han. I dag har han begge foreldrene som kom i 1989, og alle søsken samlet i Israel. Han er gift, har fire sønner i alderen syv til 19 år og bor i Ashdod.

 

Utrolig CV

Han gikk på ulpan (språkskole) i Haifa, ble offiser i Hæren og etter åtte år i Israel var det HAN som fikk æren av å ønske sine landsmenn velkommen til Israel på flyplassen under operasjon Solomon i mai 1991 – på amharisk, mimrer han. Her hadde han også en stor rolle med å assistere de 14325 nykommerne fra Etiopia i Israel.

Etter militæret ble det Bachelor i sosialt arbeid ved Universitetet i Haifa i 1990 og senere tok han en Mastergrad i ledelse og forvaltning innen offentlig politikk ved Ben Gurion universitetet i Beer Sheba.

 

Gi tilbake

– I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg har i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etter hvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes, så lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, smiler han før sekretæren nærmest må trekke ham ut av samtalen med HJH:

– Undervisningsministeren venter på deg!

 

ENP er drevet av:

  • JFNA/ De jødiske forbund i USA
  • Israels regjering
  • Jewish Agency for Israel
  • Den amerikansk jødiske Joint distribusjonskomiteen i Israel
  • Keren Hayesod
  • Representanter for etiopiske jødiske samfunnsorganisasjoner

 Driver opplæringsaktiviteter for ungdom i gjennomsnittsalder mellom 13 og 18 år på 28 sentra fra Karmiel i nord til Beer Sheva i sør. Støtten fra Hjelp Jødene Hjem kommer via Keren Hayesod. En ny undersøkelse viser at de jødiske ungdommene med etiopisk bakgrunn som får leksehjelp ved de i dag 28 ENP-sentrene over store deler av Israel, snart har tatt igjen de øvrige på samme alder vedrørende alt fra kunnskaper til sosial adferd og trivsel.

 

Antall etiopiske jøder i Israel i dag:

  •  125 500 fordelt over hele landet
  • 103 000 under 45 år
  • 50 000 mellom 0-18 år
  • 17 800 mellom 13-18 år
  • 4 500 av de mellom 13-18 år får assistanse på ungdomssentrene via ENP etter skoletid som i hovedsak består av undervisning i hebraisk, matematikk, engelsk, pc/computer samt allmenne fag.

Fra arbeidsledig, mishandlet alenemor til omsorgsgivende pleier på sykehus

/i , /av

Hva skjer når du står der helt alene som ny immigrant, uten nettverk og uten mulighet til å komme ut av den onde sirkelen? Katef leKatef, Shoulder to Shoulder, hjelper nye immigranter til Israel, som blir avhengige av hjelp fra det offentlige, ut av den onde sirkelen og til å bli uavhengig av hjelpen de får. Ved hjelp av sosialarbeidere, familieguider og psykologer tar Shoulder to Shoulder dem ut av uføret til å bli selvstendige, uavhengige og givende israelske samfunnsborgere.

 

Sosialarbeiderne i Shoulder to Shoulder gir ikke slipp på de de hjelper - inntil de klarer seg selv.

Sosialarbeiderne i Shoulder to Shoulder gir ikke slipp på de de hjelper – inntil de klarer seg selv.

Betel – som jobber med familier i Beer Sheva for Shoulder to Shoulder, forteller oss om en enslig mor på 35 år som har tvillinger på 11. Kvinnen er opprinnelig fra Etiopia, ble gift i ung alder, og ekteskapet utviklet seg ikke godt. Mannen slo både henne og barna, ydmyket henne og lot henne ikke få utvikle seg. Den eneste løsningen for hennes og barnas sikkerhet var å forlate ham. Kvinnen ventet til tvillingene ble litt større, og så forlot hun ham – med kun en koffert og barna i hånden dro hun til et krisesenter for mishandlede kvinner.

 

Ved krisesenteret begynte en lang prosess, forteller Betel. «Det var sterkt press fra hennes familie og mannen hennes at hun skulle komme tilbake. Mannen hennes kom stadig med trusler om at han ville hevne seg.» Men, kvinnen var sterk, og klarte å stå i mot presset om å komme tilbake til en mann som slo og mishandlet henne og barna.

Mange familier får hjelp av Shoulder to Shoulder til å komme seg på beina.

Mange familier får hjelp av Shoulder to Shoulder til å komme seg på beina.

 

 

Høy pris for frihet:

Etter rehabiliteringsprosessen ved krisesenteret, ble kvinnen stående helt alene, uten hverken støtte eller hjelp fra familien sin. Med hjelp fra krisesenteret fikk hun leid en leilighet, men hadde ingen penger. Hun fant møbler til leiligheten i søppelet på gaten, og lånte klær til barna sine fra venninner.

 

Samtidig visste hun at hun måtte stå på egne bein, og lære å forsørge seg selv. Med liten arbeidserfaring, var det vanskelig å få jobb, men hun gav ikke opp. Hun startet å vaske hjemme hos folk for å være selvstendig. Samtidig startet hun den vanskelige prosessen for å få skilsmisse fra mannen sin ved hjelp av en advokat.

 

Shoulder to shoulder familie i ofakim er glade for at stillheten har kommet tilbake, og at ikke rakettene regner slik de gjorde vinteren 2011.

Denne Shoulder to shoulder-familien i ofakim er glade for at stillheten har kommet tilbake, og at ikke rakettene regner slik de gjorde vinteren 2011.

Betel har vært kvinnens sosialarbeider de siste to årene og kan fortelle gledesstrålende om store fremskritt, takket være kvinnens stå-på-holdning og hjelpen hun har fått gjennom Shoulder to Shoulder:

 

En verdsatt arbeidstaker med mange ressurser

Kvinnen har i løpet av de to årene hun har fått hjelp av Betel og Shoulder to Shoulder klart å skape seg et sikkert liv med mening, med egen inntekt og å være en rollemodell som en sterk og ressursterk mor for barna sine.

 

For cirka to år siden fikk hun jobb som hjelper på en av fødeavdelingene ved Soroka-sykehuset. Hun startet med en lønn på 2500 shekel, og etter to år har hun klart å doble lønnen sin. Hun er ikke redd for å jobbe hardt, tar ofte ekstravakter, og er takknemlig for arbeidsplassen sin, forteller Betel. Og barna skal vi ikke være bekymret for: For å få hverdagen til å gå opp som alenemor, organiserte hun et fast program sammen med Shoulder to Shoulder for barna sine på ettermiddagene, slik at de ikke skulle bli gående og surre alene uten mål og mening i gatene. Barna er godt tatt vare på, også når hun er på jobb.

 

Workshop for utearbeidende foreldre - hvordan får man hverdagen til å gå opp?

Workshop for utearbeidende foreldre – hvordan får man hverdagen til å gå opp?

«Og, for to måneder siden, fikk hun ansiennitet – noe som er svært uvanlig etter kun to års praksis!» smiler Betel. Betel forteller videre at kvinnen har klart å få skilsmisse og barnebidrag fra mannen sin, men kun etter en lang kamp i rettsvesenet. «Paret eide en leilighet sammen, som hun bestemte seg for å gi opp – den rettslige og psykologiske kampen var for vond.»

 

Istedet har kvinnen fokusert på det positive i livet sitt:

“Alenemoren og barna lever i dag i en ren og velorganisert leilighet. Denne sterke, intelligente og smarte kvinnen, med så mange evner og indre ressurser har klart å gjenopprette familiens liv, og komme tilbake på rett spor,» avslutter Betel, sosialarbeideren som har fulgt henne gjennom de vanskelig tidene – og støttet henne når det har vært som verst.

 

Hvorfor fungerer Shoulder to shoulders opplegg?

Shoulder to Shoulder er en organisasjon som hjelper familier i nød starte et nytt liv, en av verdighet og økonomisk, sosial og emosjonell selvstendighet. Organisasjonen hjelper familier der det har oppstått vanskeligheter om å tjene til livets opphold, som må forholde seg til arbeidsledighet, fattigdom, eller som sliter med problemer som involverer integrering eller utdanning.

 

Shoulder to Shoulder hjelper familier som ofte ellers ville ha blitt evige sosialsaker. Familier, som ellers ikke ville ha kunnet komme seg opp av hullet får en ny fremtid, en ny hverdag og blir ressurspersoner i det israelske samfunnet. Mange av dem har en bratt bakke å gå før de er fremme ved målet, men de forplikter seg til å prøve, og å jobbe med Shoulder to Shoulders medarbeidere som en forutsetning når de får hjelp av organisasjonen. Shoulder to Shoulders medarbeidere gir av seg selv, og skaper et tillitsforhold til immigrantfamilien, som familien kan bygge videre på utover i samfunnet.

shoulder til shoulder hjelper naar det trengs

Shoulder til shoulder hjelper naar det trengs

 

Gjennom personlig kontakt og veiledning med sosialarbeidere, workshops om for eksempel hvordan å kombinere jobb og familie, basarer med brukte klær for en billig penge, og ikke minst kontakt med andre familier i likende situasjoner, får familiene praktiske redskaper de kan bruke i hverdag og på jobb. Barna får ekstra hjelp til å klare seg bedre på skolen ogekstra tilbud om aktiviteter etter skolen.

 

Michal Gottlieb, en av de andre sosialarbeiderne i Beer Sheva forteller om en enorm personlig innsats i forhold til sine klienter. Det er mer en kun et arbeid. Hun gir ikke opp inntil de har kommet seg videre: « Jeg gav henne [klienten] ikke noe annet valg.» Takket være hennes, og de andre medarbeiderne i Shoulder to Shoulder er mange nye immigranter i dag, som ellers ville ha vært en byrde for det israelske samfunnet, ressurser for Israels fremtid istedet.

Pnima: Kaukasuskvinner kurser seg til arbeidslivet

/i , /av

Dr. Shalva Weils smil sitter løst. Hun gleder seg over hvordan flere av de jødiske kvinnene fra Kaukasus som deltar i hennes Pnima-prosjekt stadig orienterer seg mot selvstendighet. Det seneste året har noen av dem gått på kurs for å finne et yrke.

Siden 2005 har Shalva standhaftig jobbet i både mot- og medvind for disse kvinnene og deres barn slik at de skal komme seg over til et mer verdig liv. Takket være økonomisk støtte fra HJH de siste fire årene, begynner tegn på god utvikling å vise seg.

Enkle øvelser kan skape forståelse for et pedagogisk poeng

Enkle øvelser kan skape forståelse for et pedagogisk poeng

 Bakgrunnen til denne spesielle kvinnegruppen fra fjellene i Kaukasus er at de mangler utdannelse, lever et fattigslig liv som immigranter til Israel. Ofte har giftet seg som 17-åringer (oftest i arrangerte ekteskap) og i mange tilfeller har de voldelige og alkoholiserte ektemenn – også de uten utdannelse. Kvinnene har liten mulighet til å komme seg ut av hjemmet – eller kanskje fra ektemannen – uten kunnskaper og utdanning slik at de kan stå på egne ben.

Kosthold

Dr. Shalva Weil har mange jern i ilden, men brenner spesielt for sitt PNIMA-prosjekt og kvinnene fra Kaukasus som så inderlig trenger hennes hjelp, støtte og bistand også fra dere i HJH. Foto Mona Beck

Dr. Shalva Weil har mange jern i ilden, men brenner spesielt for sitt PNIMA-prosjekt og kvinnene fra Kaukasus som så inderlig trenger hennes hjelp, støtte og bistand også fra dere i HJH.
Foto Mona Beck

-Hvert år tar vi opp et nytt tema. Vi følger skoleåret som starter i september. Forrige år hadde vi mange møter med kostholdseksperter. Og gjett om det har gitt resultater! De fleste hadde helt feil kosthold som har resultert i sterk overvekt i familiene. Flere har nå klart å endre kostholdet, redusert vekten og et par kvinner har klart å ta av 20-30 kilo!

Årets tema er toleranse, fortsetter antropologen – hun har studert jødiske minoriteter siden midten av 70-tallet og har sitt virke på Institutt for undervisning på Hebrew University i Jerusalem.

-Kaukasusjødene har liten eller ingen følelse for toleranse. Vet knapt hva det handler om.

Shalva har engasjert psykolog Zvika Sternfeld som via foredrag og praktiske øvelser prøver å få dem til å tolerere naboen iallfall – til å begynne med.

Kurs – men i hva?

-Vi måtte videre, fortsetter hun. Kurs var tingen. Ja, men kurs innen hva? Shalva må smile… Noen av kvinnene ønsket å gå på skjønnhetsskole, andre ønsket manikyr og pedikyr-kurs, en ville gå på ledelseskurs innen hotell og/eller institusjoner. Men universitetet kan ikke betale slike kursavgifter. Det er da jeg er evig takknemlig for HJH’s støtte og hjelp slik at noen av dem virkelig kunne komme i gang med noe de liker og vil jobbe med, forteller hun.

Hjelp til selvhjelp

-Men, og det er et stort MEN: De som ønsket disse kursene klarte ikke selv å sette seg ned for å finne ut hvor de kunne starte, hvordan de skulle søke, hva de skulle skrive, og til hvem, eller hvordan begynne denne prosessen. De ville at jeg skulle gjøre alt grovarbeidet for dem… Det gikk ikke, så jeg måtte be dem om å gå til israelske ”NAV” for å få råd og bistand. Det satt langt inne. Og Shalva understreker at viljen til å få dette til skal være sterk, slik at de prøver alle muligheter for å gjennomføre kurset – det er også derfor de må hjelpe til økonomisk selv. Uten bistand fra dere i Norge via HJH, hadde ingen av dem fått det til økonomisk i det hele tatt, bedyrer hun.

lært mye om kosthold, ernæring, oppdragelse og konfliktløsning.

Disse kvinne har lært mye om kosthold, ernæring, oppdragelse og konfliktløsning.

En ønsket å gå på kurs i Herzliya – en god togreise fra Kiryat Yam – en dag i uken. Shalva fortalte henne at vi kan støtte kurset ditt, men ikke reiseutgiftene. Damen fant ut av ting, og reiste frem og tilbake gjennom et halvt år og fullførte kurset. Under tiden var – og er – hun avdelingsleder i en butikk-kjede, men orienterer seg mot hotellbransjen eller institusjoner for eldre. To andre tar nå i mot kunder hjemme innen skjønnhetspleie samt manikyr og pedikyr, en annen har utdannet seg som tannlegeassistent.

Det var seks kvinner som startet og avsluttet kurs i 2012, og to nye er godt i gang.

Uten HJH’s hjertevarmende giverglede og omsorg for disse kvinnene, hadde de trolig ikke kommet seg videre. Nå har de fått selvrespekt og håpet er at flere av dem følger opp og finner en karrierevei som gir dem styrke, mot og håp om egen jobb og selvstendighet.

-Tusen takk for at dere bidrar til å gi disse vanskeligstilte immigrantkvinnene en mulighet til å komme seg videre i livet, hilser Dr. Shalva Weil til alle venner i HJH.

 

PNIMA er et pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University Jerusalem.
  • Kaukasiske immigrantbarn skårer dårligst på alle skoletester og har høyest frafallsprosent i videregående skole.
  • Få tar høyere utdanning.
  • Den voksne del av befolkningen som er dårlig integrert, er preget av arbeidsløshet, vold, kriminalitet og alkoholisme.
  • Prosjektet arbeider gjennom mødregrupper for å skape forståelse for viktigheten av utdannelse og grensesetting.
  • Målet er å få flere barn til å bryte den onde sirkel og bli selvforsørgende samfunnsborgere.

 

Youth Futures fanger opp barna tidlig og følger dem opp.

«Youth futures» får barna til å blomstre

/i , , /av

Mange skoler i Israel deltar i dette prosjektet som Keren HaYesod/Jewish Agency driver. Vi besøkte en barneskole i Sderot og fikk hilse på to elever og deres hjelpere.

I Sderot er fem barneskoler og en ungdomsskole med, man har ansatt 11 hjelpere som tar seg av 144 barn og unge. I tillegg har man i Sderot også to familie-hjelpere som tar seg av 30 familier.

 

Etter tre år har han fått troen på seg selv tilbake. Foto: Øyvind Bernatek

Etter tre år har han fått troen på seg selv tilbake.
Foto: Øyvind Bernatek

Fanger opp barna tidlig

Ideen er å fange opp barn tidlig, før deres problemer blir alvorlige – og støtte dem, slik at deres sterke sider blir utviklet og hjelpe dem til å få selvtillit og selvinnsikt. Disse veiledere har pedagogisk bakgrunn og får ansvaret for rundt 15 barn hver.

 

Hjelperen følger barnet opp i fritidsaktiviteter og skolearbeid, hun går på hjembesøk og møter opp sammen med foreldrene på foreldresamtale med skolen. Hun er en brobygger, som behersker familiens språk, dersom det er språk­problemer og hun forklarer foreldrene hva skolesituasjonen krever av forberedelse og utstyr.

 

Et formingsverksted gir rom for samtaleFoto: Øyvind Bernatek

Et formingsverksted gir rom for samtale
Foto: Øyvind Bernatek

Rom for samtale og vekst

Også i skoletiden er det noen timer hvor barna er sammen med ­hjelperen enten enkeltvis eller i mindre grupper. Det er ofte en formings­aktivitet, som gir rom for en samtale.

Da vi var med, fikk vi et pappkrus som vi skulle dekorere og tilslutt skrive et ønske på. Så trakk vi et tynt stoffstykke over åpningen og festet det med en strikk. Neste oppgave var å lage et tynt pusterør, stikke et hullhull i bunnen av pappkruset og stakk pusterøret igjennom. Så fuktet vi stoffet i såpevann og blåste såpebobler ut gjennom det åpne vinduet.

Det var spennende å snakke om ønskene……

Hjelperne følger barna gjennom fire skoleår. Den beskjedne blir mer åpen, den bråkjekke litt avdempet. Barna får veiledning i ønskelig atferd. Vår venn på bildet hadde nå fått venner og gikk gla på skolen hver dag. Da han startet i programmet var det ikke slik. Jenta turte nå å snakke i klassen, etter bare to måneder – og våget også å snakke litt med oss som var helt fremmede.

En jente som overvinner sin sjenanse - og blåser skikkelige såpebobler. Foto: Øyvind Bernatek

En jente som overvinner sin sjenanse – og blåser skikkelige såpebobler.
Foto: Øyvind Bernatek

Skolen er svært tilfreds med programmet og syns det er ekstra bra at man også får familie-veiledere i en del tilfeller, slik at de store kriser kan unngås. Ofte er det svært lite som skal til før små og store blomstrer.

Nå er de første Falashmura-jødene kommet til Sha’ar Hanegev!

/i , , , , , , /av

Uendelig mange venter på å komme til fedrenes land.
Foto: Jewish Agency

Vi har fått en entusiastisk e-post. De første er ankommet til det nyrestaurerte mottakssenteret ikke langt fra Sderot! Men bildene derfra må vente til neste nyhetsbrev! Det skal også komme en video som vil bli lagt ut på vår nettside. Gleden over at det er kommet fortgang i innvandringen er stor. Men å få 2000 mennesker ut av Gondar er et løft, som mange gode mennesker over hele verden må ta sammen med Israel.

På en fire timers flyreise fra Addis Abeba og leiren i Gondar til Tel Aviv skal immigrantene forsere nesten 3000 års utvikling. Nå venter læring hele døgnet. En meget krevende hverdag er begynt. De vil bli overveldet av alle inntrykkene, alt de skal forstå og venne seg til.

I tillegg til å sørge for selve flybilletten er vår felles oppgave å hjelpe dem til rette på en god måte, vise dem respekt og forståelse. Det er krevende å integrere så mange mennesker med denne spesielle bakgrunnen på kort tid. Noe av det viktigste er å holde familiene samlet; hjelpe dem til å bevare samholdet selv om barna kanskje forstår mer av det nye samfunnet raskere enn foreldrene – eller selv om det kanskje blir mor som får jobb i første omgang og ikke far.

En grytidlig morgen forlater de Gondar og begir seg ut i det ukjente.
Foto: Jewish Agency

Immigrantene kommer fra en kultur der familiesamholdet er sterkt, der de eldre respekteres fordi de vet mer enn barn og unge, der menn er familiens overhode. Overgangen til et moderne, vestlig samfunn kan bli smertefull og brå.

Vi tar fatt med glede og fortrøstning. Det er fantastisk at de er kommet og at det ukentlig kommer flere. Å bringe dem hjem til fedrenes land er et profetisk oppdrag. Oppgavene er mange og praktiske. Vi trenger din hjelp for å kunne bidra – både i form av forbønn og økonomisk støtte.

 

Takket være Hjemme Samman (Babait Beyachad) har de nye immigrantene fra Columbia allerede funnet seg godt til rette i Israel. Foto: Mona Beck

Det handler om å bry seg når man er ”Hjemme Sammen”

/i , /av

Innfødte israelere t.v. gleder seg over sine nye venner fra Columbia – de er Sammen – Hjemme i Israel.
Foto: Mona Ø. Beck

Etter halvannet år i Israel er Wilma og Jack fra Columbia allerede godt integrert i sitt nye hjemland – takket være ekteparet Ruth og Shmuel som de ble kjent med gjennom frivillighets- programmet ”Babait Beyachad” eller ”Hjemme Sammen.”

Vi er på matlagingskveld i Ashdod sammen med 26 nye og eldre immigranter samt innfødte israelere.

Ingen tvil om interessen når kulinarist Adam Huber deler sin kokkekunst.
Foto: Mona Ø. Beck

 

En lys, hyggelig kantine i det nyoppussede absorbsjonssenteret danner rammen for kokk og kulinarist Adam Huber som også stiller opp frivillig for å gi sine landsmenn – som denne kvelden kommer fra Columbia, Russland, Italia, Ungarn, Argentina, India og Israel – ideer om nye, smakfulle matretter. Ikke bare ideer, her tilberedes maten fysisk, alle får sine oppgaver og tilslutt skal måltidet nytes sammen.

 

Datteren fortapt
-Israel er blodet som flyter gjennom årene mine, smiler Wilma, mens hun viser underarmen, lykkelig over å ha blitt israeler og for å ha kommet hjem.

– Vår dengang 15-årige datter dro for to år siden på en reise sammen med jevnaldrende til Israel. Hun ble så fortapt i landet at hun ville flytte hit for godt. Lillebroren hadde aldri vært her før. Vi hadde et halvt år på oss før alle fire emigrerte. Noe vi ikke har angret på.

Mens kokken viser mulighetene, oversetter en av vennene i bakgrunnen.
Foto: Mona Ø. Beck

Da vi kom hit til Ashdod og møtte ekteparet Ruth Nahustan og Shmuel Mashiah gjennom ”Babait Beyachad,” har vi til og med fått venner for livet. Vi feirer høytider og helger sammen med dem, de viser oss landet, kulturen og tar oss med på de hyggeligste opplevelser. Selv om de bor noen mil unna, i Hod HaSharon, så er det alltid en hyggelig Ruth eller Shmuel i andre enden av telefonen som hjelper oss med å forstå regninger, brev fra myndighetene eller banken, og ellers hva dagliglivets utfordringer har å by på, forteller Wilma.

Sønnen stortrives og tar språket raskt, mens datteren – nå 17 år – foreløpig nyter å bo, lære språket og arbeide på en kibbutz i nærheten av Tiberias.

Ruths foreldre bor i Ashdod og er også en del av de frivillige i Hjemme  Sammen-programmet. Derfor var det også naturlig for Ruth og mannen å kunne bidra.

– Og når kjemien stemmer så godt som den gjør mellom oss, er det blitt en vinn-vinn-situasjon hvor vi gleder oss til å være sammen. For vi har alle noe å gi hverandre, smiler Ruth og Smuel.

Sammen hjemme-programmet i korte trekk

/i /av

 • ”Sammen Hjemme”-programmet ble opprettet i 2003 av Tzipi Pinkus m/støtte fra Jewish Agency og Keren Hayesod – herunder bidrar også Hjelp Jødene Hjem.

• Formål å tilrettelegge for raskere integrering til livet i Israel via personlig kontakt og nettverksbygging.

• Bidrar blant annet til å skape bedre lokalsamfunn ved å gi forståelse for ulike kulturer.

• Basert på frivillighet.

• Ni profesjonelle koordinatorer over hele Israel gir opplæring innen ulike funksjoner som de frivillige må fylle, så som integrasjonsvenn, jobbsøkingsmentor, spesialutdannede til hjelp for personer med spesielle behov samt familievenn.

• Jobbsøkingssentra er etablert i fem strategiske områder som Haifa, Sharon området, Stor-Tel Aviv, Stor-Jerusalem, Ashdod og Beer Sheva.

• Programmet har utviklet en jobbsøkedatabase på internett på fire språk; engelsk, russisk, fransk og spansk.

• I 2011 kom 6898 nye immigranter med i programmet = ca. 2400 familier

• Siden 2004 har 14 000 familier vært/er med i programmet

Sammen Hjemme – programmets leder Tzipi Pinkus med Emilio Durlacher. Emilio mottok hjelp fra Sammen Hjemme-programmet da han kom til Israel i 2002. Nå er tiden inne for at han selv blir kontaktperson for en ny immigrant.
Foto: Mona Ø. Beck

 

Nå er andregenerasjons -kontaktfamiliene igang – les historien om Emilio Durlacher som kom til Israel i 2002. Da fikk han hjelp av Sammen Hjemme-programmet. Nå er han selv kontaktperson for en ny immigrant!

Verdien av å gi, gir mening for alle

/i /av

Da Emilio Durlacher (56) fra Uruguay immigrerte til Israel med kone og to døtre i 2002, var det ikke første gangen han var i landet. Men som nye immi­granter trengte familien menneske­lig kontakt.
Emilio hadde bodd i Israel og arbeidet som frivillig et år i 1975 og vært på leder­treningskurs fire uker i -85. Han gikk til Tzipi Pinkus på absorbsjons­senteret i Ashdod og ba om hjelp til å komme i kontakt med noen de kunne snakke med når det blant annet gjaldt praktiske spørsmål. – Man føler seg jo nærmest hjelpeløs som et barn når man kommer til et nytt land, med nytt språk og andre måter å gjøre ting på enn det man er vokst opp med, sier han.

 

Sammen Hjemme – programmets leder Tzipi Pinkus med Emilio Durlacher. Emilio mottok hjelp fra Sammen Hjemme-programmet da han kom til Israel i 2002. Nå er tiden inne for at han selv blir kontaktperson for en ny immigrant.
Foto: Mona Ø. Beck

Tzipi, som har mastergrad i sosialtjeneste, kommunikasjon og planlegging, tok ham på ordet. Hun kontaktet Jewish Agency som var positive til å bidra med økonomisk støtte og til å videre­utvikle ideen. Hun hadde lenge sett behovet for erfarne eller innfødte kontaktpersoner for nye immigranter, og med sin opp­vekst i Polen husket hun godt hvordan hennes egne foreldre slet seg gjennom forståelsen av deres nye hjemland. I 2003 startet hun derfor Babait Beyachad, en frivillighetsorganisasjon som har sørget for kontaktfamilier for utallige immigranter.
Lik respekt
Emilio og familien fikk kontakt med en familie som snakket
samme språk, med ganske lik bakgrunn og mange felles interesser.
– I begynnelsen snakket vi om en slags ”adopsjon”, noe vi raskt gikk bort fra, fortsetter Tzipi. – Det ble helt feil, da de frivillige familiene trodde det handlet om å gi gaver. Det var tid, samtaler, opplevelser og forståelse for hvordan samfunnet fungerer som var og er viktigst for våre nye immigranter, understreker hun og tilføyer at kontakten mellom to familier må være basert på lik respekt for hverandre. – Verdien av å gi gir mening for alle, og snart kan de nye immigrantene gi mangfold igjen, smiler hun.
Lykkelige i Israel
Emilio og familien forlot Uruguay på grunn av store økonomiske nedgangstider. Selv var han revisorutdannet. – Folk emigrerte til USA og andre steder, men for oss var det kun Israel. Nå er vi hjemme, sier han fornøyd.

Takket være kontaktfamilien, som med årene har blitt som en del av hans egen familie, har han også fått ny jobb som tekniker innen kjemisk industri. Min venn har gjennom de siste 6 årene vært min sjef, smiler han. Stolt av sin kone Patricia som er stylist innen aften- og brudekjoler hos den kjente designeren Dany Mizrachi – og deres to døtre som har avtjent verneplikt og tar solid utdannelse. Den ene er allerede doktor i biokjemi på Hadassah sykehuset i Jerusalem.

Etter ti år i Israel er det tid for Emilio og kona å bli kontaktfamilie for en ny immigrantfamilie. De kommer fra Mexico med to døtre på seks og åtte år med det aller første. Familien Durlacher er klare til å gi av sin tid og vennskap til andre – det de selv trengte som nye immigranter til Israel.