Kjære giver!

HJHs styreleder Øyvind Bernatek

I de siste månedene har det i norsk presse, eller i det minste i deler av den, blitt viet en del fokus omkring to norske undersøkelser som begge bekrefter et urovekkende stort jødehat i Norge. Dette er ikke noe nytt, det er noe vi har kjent til lenge, men undersøkelsene burde sette i gang noen viktige prosesser. Det synes i liten grad å skje.
For mange i de styrende regjeringspartier er nemlig deler av innholdet i undersøkelsene ikke behagelig lesning, fordi det viser seg at jødehatet er mest rotfestet på venstresiden i norsk politikk og særlig blant de mest fanatiske Palestina-tilhengerene. Da ble det plutselig så mye vanskeligere å snakke om. Tre prosent av de spurte forsvarer til og med skuddene mot synagogen i Oslo med en forkvaklet begrunnelse om palestinernes situasjon!
Politikere og ikke minst massemedia burde ha stilt seg det selvsagte spørsmålet, hva er årsaken til dette, og hva kan vi gjøre, men det gjøres i liten grad. Jeg har ikke alle svarene, men det mest åpenbare kan ingen, med mindre de velger noe annet, unnlate å se; demoniseringen av Israel i massemedia. Demoniseringens giftige frukter heter jødehat, og det er trist at så mange har slukt denne giften rått.
Ett av de mer groteske eksempler på denne demoniseringen er det store antallet nordmenn som likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes jødeutryddelse, holocaust. Hvem har lært dem det? Denne uhyrligheten har utenriksminister nå tatt opp, og det er positivt, men det blir litt haltende når han ikke også fokuserer på den viktigste årsaken til at slike holdninger får grobunn; de norske massemediers dekning av konflikten i Midt-Østen. Problemet er ikke først og fremst at man i Norge ikke vet tilstrekkelig om hva som skjedde under Holocaust, men at Israel svært ofte demoniseres av venstresiden i norsk politikk.
Store deler av norsk presse er ikke villig til å rette et kritisk søkelys på det makthaverne i selvstyreområdene står for. I disse områdene hvor den norske regjering pumper enorme pengemengder inn i lærer barn på offisielle kanaler å hate jøder og kristne, de lærer at det beste de kan bli er selvmordbomber og Hitler hylles. Knapt ett ord om dette i norsk presse. Boken “Dobbeltspill – sviket mot fredsprosessen” utgitt av MIFF, viser i uttallige dokumenterte eksempler hvor mye mer kompleks denne situasjonen er enn hva mediene er villig til å skrive om, og boken er da på en foruroligende, men ikke overraskende måte, forbigått i den største taushet av de samme massemedier. Hadde det vært en bok som beviste det motsatte, hadde den fått førstesideoppslag i disse og vært hovedoppslag i så vel Dagsrevyen som TV2 nyhetene. Dette bidrar også til demoniseringen.
Norge strever med sårene etter Brevik, og det vil ta tid å hele dem, men hvem i Norge tenker på hvorledes det opplevdes i Israel da terrorister som hadde drept et stort antall sivile Israelere i terroraksjoner ble frigitt som et ledd i å få den kidnappede Israelske soldaten, Gilad Shalit hjem, og disse terrorister ble mottatt som helter av selvstyremyndighetene, mens de uttalte at det eneste de angret var at de ikke drepte flere og at de vil drepe igjen. Her kom det ingen uttalt norsk sympati eller forståelse for den israelske smerten; det er også en form for demonisering.

Takk for at ikke alt er mørkt, takk for at dere våre givere og venner av det jødiske folk og av Israel står opp og bekjemper uretten i ord og gjerning, det varmer oss som tilhører den lille norske jødiske minoriteten, det varmer i Israel, og tro meg, i disse dager trenger vi denne varmen, og jeg tar den med meg som en inderlig kjær gave!
En riktig god sommer til dere alle, fortell om oss og stans spredningen av denne ondskapsfulle gift!

Bilen er mitt kontor, man skal ikke sløse med midler

Det er 35 grader i Kiryat Malachi, ikke langt fra Gaza-grensen. Amos Bart står smilende på fortauet og venter. Sammen skynder vi oss bort til Nicoles miniprosjekt, livsnødvendig for flere hundrede familier. Det er godt å komme inni svalende air-condition i campingvognen hennes.

Amos Barth med barnebarnet sitt.

Amos Bart er en institusjon i seg selv. HJHs givere støtter ham med bensin og telefon, – fra bilen holder han kontakt-en med mange israelere som gir forskjellige produkter. Akkurat nå er det en lastebil full av poteter, en annen gang var det ulltepper med feiltrykk i mønsteret. Dette speiler en svært variert aktivitet. Amos har mange frivillige som stiller opp når noe skal pakkes eller fraktes. Nå pakker de potet-ene, slik at de kan deles ut. En annen gang var det gulrøtter; – en mann ringte. Han hadde 5 mål med gulrøtter som Amos kunne få – hvis han høstet dem selv. Og Amos fikk tak i folk og i løpet av få timer inngikk gulrøttene i dagens matpose til utallige familier.

Nicole er en liten, tynn dame. Hun ble født om bord på skipet da hennes foreldre immigrerte fra Marokko. For 18 år siden mistet hun sin sønn i en bilulykke. Bildet av ham henger på veggen, en vakker ung mann. Hun forteller at hun satt fortapt i en stol i nesten et år, helt knust. Så sa hun til seg selv at dette gikk ikke. Hun fikk heller gjøre noe positivt for de levende.

Nicole greide å få låne et bomberom av kommunen, der hun innredet et klubblokale og et lager. Så fikk hun en campingvogn av noen snille mennesker, som ble gjort om til suppekjøkken. Tidlig kom hun i kontakt med Amos, som sørger for at hun får en del «varer». Selv har hun fått til en avtale med militærforlegninger i området. De lar henne få ferdig mat som er til overs der. Amos venner henter og bringer.

Så denne lille kvinnen gir skolebarna varm mat midt på dagen og sørger for at de får leksehjelp og moro på ettermiddagen. Hun sørger for flere hundre familier, som i stillhet henter sine bæreposer med matvarer, så de greier å mette sine store familier. «Men de må være i jobb. Jeg hjelper bare de som prøver å greie seg selv!» De syke, eldre og svakelige får posen brakt av et av skolebarna. Ukens første fem dager serverer hun også varm lunsj for enslige som trenger det – og en prat.

Nicole er en av utalige slike ildsjeler som gjør mye for sine medmennesker. Amos har kontakt med mange miniprosjekter og hjelper dem. Hans enorme kontaktnett gjør at han kan ordne det utrolige. Han er en oppfinnsom og praktisk mann, som bruker alle muligheter og kontakter for å hjelpe vanskeligstilte. «Uten ham og HJH hadde ikke dette gått»sier hun takknemmelig.

Nybyggerne i Negev

Brun sand så langt du ser. En ørken der ingenting gror. Men himmelen er full av stjerner også her – og nybyggerne i Ramat Negev ønsker seg mye mer. For sammen skal de leve og stedet skal vokse og bli et stort, hyggelig samfunn for liten og stor.

Nybyggerne i Sheizaf jobber hardt for å skape en fremtid. Neste generasjon er allerede involvert. Målet er at 300 familier skal bo sammen.

Ti familier har slått seg ned i ørkenen. Stedet heter Sheizaf, en halvtimes kjøring sør for Beer Sheva. Vi svinger inn mot kommunesenteret Ramat Negev og må geleides via mobiltelefon videre innover de humpete veiene i dette golde ørkenlandskapet – om de kan kalles veier ennå. I en skråning ser vi noen få caravaner som nærmest går i ett med sanden.

Shmuel og Daffy Adler møter oss og tar gjerne en pause i arbeidet for å fortelle hvordan de endte opp her.

-Vi hadde et mål; å bosette oss i Negev. Et annet mål var å finne et samfunn som var blandet med både religiøse- og ikke-religiøse familier. Det siste ble vanskelig. Det er enten eller. Etter to års studier i Beer Sheva og et år i Dimona tilknyttet det HJH-støttede Ayalim-prosjektet, startet ekteparet letingen etter et fremtidig hjemsted. Selv om begge opprinnelig kommer fra Jerusalem er de unge og idealistiske og tilhører dem som vil bidra til å bygge opp jødiske samfunn både i Galilea i nord og Negev i sør.

De unge nybyggerne jobber sammen og planlegger for en lysende fremtid. Ørkenen er overalt rundt dem. De gleder seg over det lille samfunnet de skaper.

-Via Ayalim søkte vi om å starte opp et nytt sted. Da vi fant dette stedet som er statseid land, fikk vi hjelp av prosjekt-et med søknader til myndighetene, forteller Shmuel. Han tilføyer at kommunen har hatt utbyggingsplaner for området liggende i en skuff i ti år. Det skulle bli skoler, idrettsstadion, svømmebasseng etc. Men ingenting skjedde. Da vi meldte vår interesse med god hjelp av Ayalims kunnskap og kjennskap til hvordan man går frem, fikk vi endelig klarsignal til 15 boenheter for et år siden. Vi begynte fra bunnen av. Satte opp en bod, en vanntank og et flagg på toppen. Så startet det hele.

Nybyggingen i Sheizaf skjer ved hjelp av blant annet HJHs støtte til Ayalim.

Ayalim har knyttet til seg ungdomsarbeidere som tjenestegjør i militæret samt sivilarbeidere. De har vært med på å fundamentere boligene, bygget trappene samt veien hit slik at vi endelig kunne sette opp de ti første caravanene, forteller han.

Vannledning og el-aggregat kom endelig på plass. Ti boligcaravaner likeså. De har fått tillatelse til fem til. I dagene etter søndag 4. mars 2010 flyttet de ti første familiene inn: Fire nasjonalreligiøse, seks ikke-religiøse.

De stortrives alle sammen. Elektrisitet skal snart erstatte det brummende aggregatet oppe på haugen. Teleoperatøren skulle ha kommet og sørget for internett-tilgang i dag, men ser ut til å la vente på seg. De har vannledninger til hver enhet. Boligene er små, har kombinert stue og kjøkkenkrok, bad, wc, og to soverom.

-Når vil det første huset stå ferdig?
-Historien har lært oss at det kan ta fra tre til syv år.

Midlertidige boliger i mange år fremover. Det tar tid å bygge nytt. All infrastruktur er ny – vei, vann, elektrisitet – alt må legges inn til Sheizaf. Det stopper ikke de idealistiske unge menneskene. De trives og tar utfordringene på strak arm.

De fleste nybyggerne studerer eller jobber i Beer Sheva. I dag er det syv barn her som går i barnehager og på skoler i kommunen. Nærmeste større samfunn skimtes i det fjerne: beduinbyen Bir Hadaj med 7000 innbyggere. Om nettene vokter de området på skift slik at alle skal føle seg trygge inntil de får egen port inn til den lille ”landsbyen” sin. I området er det bl. a. rev, sjakaler, hyener, ibex og skorpioner. Flere av beboerne har vakthunder som bjeffer høylytt når eventuelle farer nærmer seg.

-Hva er visjonen for Sheizaf?
-At vi skal ekspandere til rundt 300 familier. Starte bygging av ordentlige hus, skape lekeområder for barna, bygge syna-goge. Vi vil skape arbeidsplasser og utvikle kultur og noe innen turisme. Kanskje også gjøre noe for utsatte ungdomsgrupper da flere har utdannelse inne sosialfag. Vi tenker på å starte jordbruk også. Har studert geografi og vet at det finnes mye vann i grunnen her. Selv om det er litt salt skal vi klare å dyrke det meste, sier en optimistisk Shmuel og en like fornøyd Daffy mens de tar godt rundt hverandre. De legger til at med 400 mål til rådighet, så skal de – med grundig planlegging – få til det meste.

Mange kommer med forespørsler om å få flytte til Sheizaf. Nybyggerne ser en lys fremtid foran seg.

At ørkentelegrafen har gått er det liten tvil om: Alle har fått utallige henvendelser fra familier fra hele landet som gjerne vil bo i den nye landsbyen. Da vi var der kom en liten familie med baby fra midt i landet bare for å se på stedet. –Vi må nok ha en mottakelse slik at vi kan gi informasjon og for å finne ut av hvilke familier som vil passe inn her, tenker Shmuel og Daffy Adler.

Takket være Ayalim, som HJH har støttet i flere år, har familiene kommet i gang. Heretter må de forholde seg til kommuneadministrasjonen. Ayalim har i dag 14 landsbyer med ulike tiltak over hele Israel.

Gjør holdning til handling!

Vis ditt engasjement for jødiske immigranter gjennom å bli fadder for foreldreløse immigrantbarn.

Registrer deg på vår nettside, send oss en email eller ring oss 22 36 21 70.

 

Vi sender gjerne materiale i posten som du kan dele ut til venner og familie i løpet av sommeren. Hvis du ønsker kommer vi også gjerne og forteller om HJHs arbeid.

 

Vil du spre kunnskapen om HJHs fantastiske prosjekter?

Nå er det tid for de store familiesammenkomster. Og tid for stevner og feriebesøk hos venner og slekt. Vi har mye godt informasjonsmateriell som gjerne kan leses av flere.  Informasjonsavisen fra juni hadde mye godt opplysningsstoff.

Vi håper at du vil og får anledning til å snakke om det arbeidet vi står i: å hjelpe jøder hjem til fedrenes land.

Kontakt kontoret på telefon 22 36 21 70 eller email: post@hjhome.org , og vi sender deg materiell, som du kan gi til dem du treffer.