Flight 404 Ethiopian Air fra Addis Adeba

/i , , , /av

“Nå står jeg utenfor hotellet – hvit Mazda.” SMSen tikket inn kl 01:00 om natten. Straks etter kjører jeg sammen med direktør for Europa-avdelingen i Keren Hayesod, rabbiner Ari Abramowitz ut av Jerusalem i retning Ben Gurion flyplassen. Trafikken er overraskende tett, luften er svært kjølig denne marsnatten.

 

Vi skal være med på å ta imot 52 nye immigranter fra Etiopia. På flyplassen venter Maayan Navon, ansvarlig for mottaket av denne gruppen som kommer med ordinært rutefly. I ventehallen står forventningsfulle slektninger, venner og kontaktpersoner – det er overraskende mye aktivitet her klokken to om natten.

 

Sammen med Maayan venter tolv evangeliske kristne fra Hamburg. De er også Keren Hayesods gjester, som jeg. Vi har alle sett fram til å få ønske en immigrantgruppe fra Etiopia velkommen.

 

Forsinket fly

Vi blir nøye kontrollert og slipper så inn bakveien, forbi bagasjebånd og passkontroll, inn i området der reisende kommer gående fra flyene. Her får vi beskjed om å vente. De tyske gjestene har med smågaver og øver på et innslag som de har laget for å glede de nyankomne etiopierne. Flyet er forsinket, men det er mye å se på, bølge etter bølge med reisende kommer, mange ortodokse fra forskjellige steder i Øst-Europa som skal samles for å markere dødsdagen til menighetens grunnlegger, – familier med mange barn på vei hjem fra familiebesøk i USA.

 

Endelig kommer beskjeden –“De har landet” og vi går ut på rullebanen gjennom en sidedør.

Det er disig og småkaldt, men brått kommer en buss ut av nattemørket og vi får komme på. 52 slitne immigranter i finstasen smiler sjenerte til oss etter mange timers reise. De tolv fra Hamburg stiller seg opp bak i bussen og synger israelske sanger vi alle kjenner – og nå smiler mange fra øre til øre – dette er stas!

 

Vi kjører noe som føles svært lenge og kommer til slutt til den gamle terminalbygningen, hvor vi alle går inn. Folk blir bedt om å sette seg. Det står vann på flaske og sandwicher pakket i cellofan på bordene. Immigrantene rører det ikke, før de får vite at det er bare å forsyne seg. Mat pakket i slike poser er noe nytt, så turlederne må vise hvordan man åpner dem.

 

Tre generasjoner

Gruppen består av familier – i noen tilfeller tre generasjoner, og enslige. De enslige er mest unge gutter. Alle venter nå spent på å bli kalt inn på immigrasjonskontoret der de får ID-kort, helseforsikringskort og annen informasjon. I mellomtiden synger vennene fra Tyskland, viser sine danser, synger og spiller fløyte. Og de deler ut smågaver, særlig er ballonger til barna svært populært. Ventetiden er lang for de små, men de utforsker lokalet, leker med sine nye venner og virker mindre slitne enn sine foreldre.

 

Når alle formaliteter er overstått, går immigrantene inn i fire forskjellige busser. De mest barnerike familiene skal til mottakssenteret IBIM utenfor Sderot, stedet som HJHs givere støtter. Mindre familier har en to og en halv times busstur foran seg til et senter nord for Naharia, opp mot den libanesiske grensen. De enslige drar til to forskjellige senter i det sentrale Israel.

 

Klokken er 4.15. Dagen i Israel begynner snart, men dagen har allerede startet for disse 52 nyeste av Israels immigranter. Det har vært en følelsesladet og inntrykksrik morgen for oss alle sammen. Vi vinker farvel og ønsker dem alt godt i deres nye tilværelse.

 

Bildetekster, bilder i prioritert rekkefølge

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 213:

OBS: Dette bildet kan beskjæres en del i bunnen og toppen, og evt også på høyre side.

 

Den gamle terminalbygningen på Ben Gurion er rammen for 52 etiopieres første og nattlige møte med Israel.

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 247:

Selv om det er flere generasjoners lengsel som nå blir oppfylt, er det mange formaliteter som må ordnes.

 

De er på vei inn i det israelske samfunnet

/i /av

Det er spennende å følge en gruppe etiopiske immigranter gjennom prosessen på mottakssenteret IBIM, som HJH støtter.

 

Da vi kom til porten denne gangen, var det mye liv og røre. Mange, store gutter skulle kjøres til religionsundervisning, og hvem skulle sitte på i hvilken bil, hvem var ennå ikke kommet o.s.v. Knuffing, latter og masse hormoner. Et malerisk skue var det.

 

Innenfor ble vi møtt av barn som alt snakker hebraisk og som frimodig møter fremmede. En stor gruppe barn – gutter og jenter – sto utenfor en nedslitt bygning og ventet på en lærer. De varierte i alder, for man prøver å sette sammen gruppene etter skolekunnskaper, ikke etter alder – innenfor rimelighetens grenser.

 

Vi skulle få se deres datarom, som er stedets stolthet. Innvendig var det pusset fint opp og 12 – 15 PCer sto på arbeidsbenker langs veggene. Det ble gitt en innføring i dataopplæringen av de aller minste og deres foreldre. Det er så viktig å styrke familiebåndene i denne vanskelige tiden. Da er det å oppdage nye ting sammen og lære tekniske ting, erfaringsmessig en god nøkkel til forståelse og samhold.

 

Læreren var kommet og hadde sluppet gjengen som ventet inn i naborommet. Etter mye styr falt det ro over flokken. Og så synger klare barnestemmer «Hatikva». Jo, de er i gang med å bli israelere. De er en viktig del av landets framtid. For dem er livet her fullt av muligheter.

 

Da vi passerte gjennom klasserommet på vei ut, snakket de glade til oss på engelsk – og fniste, som bare 7-åringer kan. De ville gjerne vise at de hadde lært litt av det også.

 

Ved porten står kvinner, enten i de tradisjonelle hvite gevanter – eller helt moderne kledd, idet vi samler oss for å dra. De ser vennlig og nysgjerrig på oss, mens de prater lavmælt sammen. For dem blir kanskje overgangen aller størst, fra det helt tradisjonelle livet på landet i Etiopia til moderne, israelske storbyer. Nytt språk, nye omgangsformer, annen kost og arbeidsoppgaver – alt er deler av en krevende tilpasning. HJH bidrar til at de skal finne seg til rette i det lovede land. Vi overbringer takken fra mottakerne. Uten hjelp fra HJH og andre organisasjoner hadde de sosiale og menneskelige omkostningene vært enda større.

Nye immigranter fra Etiopia

/i , , /av

28.august kom 400 nye immigranter fra Etiopia til Israel. På flyplassen ble de ønsket velkommen til fedrenes land av president Simon Peres. Deretter fikk de treffe slektninger og venner som hadde ventet på dem – ofte i flere år. Det ble rørende gjensyn.

 

Ved utgangen av juni bodde det 2.469 etiopiske familier med 6.836 medlemmer fordelt på 17 mottakssentre. Sentrene melder om at immigrantene som er kommet gjennom dette siste krafttaket, har blitt godt forberedt av de ansatte i Etiopia, slik at overgangen til det israelske samfunnet går lettere. Mange har grunnleggende hebraiskkunnskaper. De har også større forståelse for hva som skal til for å skaffe seg jobb. Nå regner man med at de fleste familier er ute av sentrene etter et par år, men man tidligere regnet tre.

 

Halvparten av de immigrantene som kommer til Israel nå kommer fra tidligere Sovjet og Tyskland. Tyskland har hatt svært gunstige ordninger for jødiske immigranter fra Sovjet, men det er ikke alle som har funnet seg til rette. Noen få kommer derfor videre til Israel (43 i første halvår) – og de blir statistisk slått sammen til en gruppe. Immigrasjonen fra Frankrike øker prosentvis og 577 kom i første halvår.

 

Dette speiler noe av den innsats Keren HaYesod og Israel gjør for å hjelpe jøder hjem.

450 kommer fra Etiopia

/i , /av

Denne uken kommer 450 nye immigranter fra Gondar-leiren i Etiopia. De har ventet lenge, og nå har endelig dagen kommet!

 De kommer i samlet flokk på to fullsatte fly som er en del av «Operasjon Duevinger.» Med dette har alle fra leiren i Gondar nå kommet til Israel – hjem!

Mange kommer til Kfar Ibim

 Mange av barnefamiliene bor den første tiden i Kfar Ibim. Der er det et absorberingssenter som fokuserer spesifikt på familier fra Etiopia, og som kan hjelpe dem i overgangsperioden. Skolene i området er klare til å ta imot mange nye immigrantbarn.

Hjelp Jødene Hjem har støttet denne viktige operasjonen både med flybilletter og med støtte til det flotte absorberingssenteret i Ibim. Nå er første fase av immigrasjonen gjort  – nå skal de skape seg et nytt liv i Israel. Da er det godt å vite at de har mange kunnskapsrike og dyktige sosialarbeidere, hebraisklærere og integreringseksperter til å hjelpe seg.

De tomme bygningene er igjen i Gondar – blir ikke lagt brakk

 Ved seremonien som avsluttet det lange oppholdet i leiren i Gondar, overraktes nøklene til det jødisk samfunnshuset til ordføreren i Gondar. Alle skolematerialer og de andre bygningene ble også gitt til Gondar. Mer enn 2500 jødiske elever har gått på skole i disse skolebygningene i Gondar.

Avslutningsseremoni

 Den tre år lange operasjonen som ble satt i gang av den israelske staten avsluttes nå.

 Den avsluttende seremonien blir holdt onsdag 28.august. Du kan følge seremonien direkte ca 14:20 norsk tid på internett via denne linken: Operasjon Duevingers avsluttende seremoni

 

Vi ønsker dem velkommen hjem og ønsker dem lykke til med en fantastisk fremtid i Israel!

 

Velkommen hjem!

Hverdagen for de første immigrantene i IBIM

/i , /av

Nå kommer det etiopiske immigranter nesten ukentlig fra leiren i Gondar. Etter at alle formaliteter er ordnet på flyplassen, reiser de videre i busser til mottakssentere over hele landet. Et helt nytt liv begynner og mange ting skal læres. Én gruppe ble møtt av statsminister Netanyahu ved ankomst i oktober. Det var stor stas.

Til IBIM i utkanten av Sderot er det kommet 82 familier siden oppstarten i oktober. Pr 1.mars huser senteret 620 nye immigrater. Dette er et idyllisk sted for større barnefamilier, med lave hus og skyggefulle trær. Men de som kom aller først fikk litt av en ilddåp, fordi det i den perioden daglig falt mange raketter fra Gaza. Det ble en voldsom belastning i tillegg til alle inntrykkene ved å komme til et nytt land. De ble fort kjent med hva «rød alarm» betyr, en traumatiserende opplevelse for noen. Sjokk og angst preger fortsatt enkelte, men personalet og terapeuter hjelper immigrantene. Heldigvis har det vært roligere i den senere tiden.

Det er opprettet ti klasser for språkundervisning, der de voksne daglig lærer hebraisk. Noen av immigrantene har hatt svært lite skolegang i oppveksten og da blir dette enda mere krevende, men alle forstår at språket er nøkkelen til et nytt liv i fedrenes land. De gjør en stor innsats for å få det på plass. Dette er et språk som virkelig er helt annerledes enn deres morsmål.

 

Fra IBIM går 386 barn på forskjellige skoler og barnehager i Sha’ar HaNegev regionen. Man sprer dem for å lette integreringen. De blir kjørt i busser til de respektive institusjoner. Det er viktig at de lærer hebraisk av klassekammerater og barnehagekompisser. Dette er naturligvis et kjempeløft for regionen, som plutselig får så mange barn tilflyttende – barn som kanskje ikke har fått mye skolegang i Etiopia. Men som alltid i Israel; Det er en plikt og en glede å ta imot nye immigranter og hjelpe dem til rette. De kommer i sikkerhet og er en berikelse for landet.

Det er mange ettermiddagsaktiviteter for både barn og voksne i IBIM. Man vil forberede dem best mulig til dagliglivet i Israel, så det er viktig på forskjellig vis å gjøre dem kjent med kulturen. Mens dette skrives arbeider barna med forberedelser til Purim, der de skal kle seg ut og spille skuespill. Dette kan man gjøre selv med spinkle språkkunnskaper.

Naturligvis er det også mange fritidsaktiviteter for barna, slik at de kan lykkes med noe samtidig med at de strever med skolearbeidet og språket. Idrett og forming av alle slag, spill og felleslek gir ekstra glede. Leksehjelp er en viktig del av hverdagen. I israelske skoleklasser med rundt 40 elever får ikke læreren tid til å ta seg mye av hver enkelt elev. Derfor er leksehjelpen ekstra nyttig, særlig denne første tiden, når det kan være vanskelig å forstå lærerens forklaringer. Å få det forklart én gang til, på morsmålet er til stor hjelp. Hensikten er å motivere barna til innsats i skolearbeidet, for med dårlig språk og store huller i kunnskapene øker sjansene for uønsket atferd som skulking. Derfor er våre bidrag til nyttige aktiviteter i denne første tiden så nødvendig.

Disse barn og unge er Israels framtid. Vi kan hjelpe dem til å finne sin plass i fedrenes land og bygge et nytt liv der.

Med et esel som veiviser til Jerusalem

/i , , , , /av

– En av to ting kommer til å skje: Kanskje dør jeg? Eller drømmen om Jerusalem går i oppfyllelse. Motivasjonen var stor da 20-årige Roni Akale og hans venn startet på den strengt hemmelige turen fra Etiopia en dag for 30 år siden.

Idag sitter 50-åringen lys levende og smiler varmt i generaldirektørstolen for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel. Resultatene så langt er meget oppløftende.

 

Månelys

Roni har syv brødre og en søster. De vokste opp i en liten landsby 13 kilometer utenfor Gondar. Famlien levde et religiøst jødisk liv. Fylt av omsorg for hverandre og folkene i menigheten. Hver shabbat tok de med dabobrød og mat som de delte med de fattige.

En onkel hadde reist til Israel i 1955. Han kom tilbake åtte år senere med mye kunnskap. Det ble opprettet undervisning for barna. Selv om ungene måtte arbeide med barnepass, gjete dyrene og arbeide på jordene hele dagen fant de også tid til å lære. Bestefaren var en åndelig leder og var opptatt av at barna måtte lære seg å skrive og regne. Men det fantes ikke elektrisitet i landsbyen, så Roni ventet til månen lyste såpass at han kunne gjøre lekser. Som 13-åring ble han sendt på kostskole i Addis Abeba. Tøffe år for en tenåring.

 

Hemmelig

Etter fullførte studier i økonomi, fikk han som 18-åring jobb som revisor på et regjeringskontor. I alle årene skjulte han sin jødedom. Etiopia var marxistisk og fiendtlig mot jøder. Etter to år hvisket en god venn: – Nå er tiden inne. La oss reise til Jerusalem!

De måtte finne en til å lede dem og ta med mat og drikke på ferden som bare skulle vare et døgn, ifølge lederen. Uttallige tanker slo ned i hodene deres. Hvordan stole på noen som helst? Og hva når de kom til Sudan?

 

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Robbet

Lederen trakk seg, men sendte med dem et esel og en ung gutt som ikke kunne veien. De var nå fire menn og en kvinne som i nattens mulm snek seg i retning den sudanske grensen. Ingen visste noe, hverken foreldrene eller andre slektninger. Det ville økt faren for å bli oppdaget. Allerede første natten ble de utsatt for ranere. De stjal alt de hadde av mat, vann, eiendeler og penger. Ribbet sto de igjen, omgitt av løver, giftige slanger og hyener, men ga ikke opp. – Høyre eller venstre? Dere må stole på eselet, sa gutten. – Eselet kjenner veien. – Så vi hadde ikke noe annet valg, minnes Roni. Han forteller om mange farer underveis. – Vi voktet i ring rundt eselet for at det ikke skulle bli angrepet. Hørte løvebrøl og andre dyr i nærheten. Reisen varte tre døgn. Endelig krysset de grensen. Eselet hadde vært den beste los.

 

Overrasket

Her møtte de 64 andre unge flyktninger. Det fantes ikke mat, men vann var viktigst. De drakk seg utørste, fikk badet og vasket klærne sine.

– Plutselig fikk jeg øye på min egen bror! Det var utrolig, smiler Roni. I et følge som startet med 69 fortsatte de på en sti på vei mot Gadarif for ytterligere fem dagers vandring. Etter til sammen 800 kilometer fra start var de framme. Underveis var det tre som døde. De gravde graver til dem med bare hendene og begravelsene fant sted om natten.

 

Tre måneder

Da følget endelig, etter åtte dagers marsj – og ca 100 kilometer unnagjort per dag – kom til Gadarif, traff de på noen som diskret spurte om de var jøder. De viste seg å være tilknyttet Mossad, opplyser Roni. Dermed fikk de skjult oppholdssted, mat og litt penger. Roni måtte vente i Sudan i tre måneder før siste etappe kunne starte. Reisen gikk fra hovedstaden Khartoum, via Kairo, Paris og endelig; fremme i Jerusalem! Nærmest uten en tråd. Men med en visshet om at nå var han Hjemme!

Roni Akales livshistorie er verdt en bok. Det skal det også bli, lover han. I dag har han begge foreldrene som kom i 1989, og alle søsken samlet i Israel. Han er gift, har fire sønner i alderen syv til 19 år og bor i Ashdod.

 

Utrolig CV

Han gikk på ulpan (språkskole) i Haifa, ble offiser i Hæren og etter åtte år i Israel var det HAN som fikk æren av å ønske sine landsmenn velkommen til Israel på flyplassen under operasjon Solomon i mai 1991 – på amharisk, mimrer han. Her hadde han også en stor rolle med å assistere de 14325 nykommerne fra Etiopia i Israel.

Etter militæret ble det Bachelor i sosialt arbeid ved Universitetet i Haifa i 1990 og senere tok han en Mastergrad i ledelse og forvaltning innen offentlig politikk ved Ben Gurion universitetet i Beer Sheba.

 

Gi tilbake

– I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg har i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etter hvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes, så lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, smiler han før sekretæren nærmest må trekke ham ut av samtalen med HJH:

– Undervisningsministeren venter på deg!

 

ENP er drevet av:

  • JFNA/ De jødiske forbund i USA
  • Israels regjering
  • Jewish Agency for Israel
  • Den amerikansk jødiske Joint distribusjonskomiteen i Israel
  • Keren Hayesod
  • Representanter for etiopiske jødiske samfunnsorganisasjoner

 Driver opplæringsaktiviteter for ungdom i gjennomsnittsalder mellom 13 og 18 år på 28 sentra fra Karmiel i nord til Beer Sheva i sør. Støtten fra Hjelp Jødene Hjem kommer via Keren Hayesod. En ny undersøkelse viser at de jødiske ungdommene med etiopisk bakgrunn som får leksehjelp ved de i dag 28 ENP-sentrene over store deler av Israel, snart har tatt igjen de øvrige på samme alder vedrørende alt fra kunnskaper til sosial adferd og trivsel.

 

Antall etiopiske jøder i Israel i dag:

  •  125 500 fordelt over hele landet
  • 103 000 under 45 år
  • 50 000 mellom 0-18 år
  • 17 800 mellom 13-18 år
  • 4 500 av de mellom 13-18 år får assistanse på ungdomssentrene via ENP etter skoletid som i hovedsak består av undervisning i hebraisk, matematikk, engelsk, pc/computer samt allmenne fag.

Video fra Kfar Ibim og Ayalim

/i , , , , , /av

Denne flotte videoen viser noen av prosjektene som Keren Hayesod (KH) driver i Israel. Hjelp Jødene Hjem støtter en del av Keren Hayesods prosjekter, blant annet absorberingssenteret i Kfar Ibim.

Kfar Ibim:

Kfar Ibim er et absorberingssenter i sør-Israel, som mottar jøder fra Etiopia. Nå er innspurten kommet for å frakte jødene som venter i Etiopia til Israel.

1:37 inn i videoen får vi et lite innsyn i arbeidet som ble gjort for å klargjøre absorberingssenteret i Kfar Ibim før noen av familiene ankom tidligere i år. Vi får også se en snutt om deres reise og deres ankomst i Israel.

Arbeidet med å frakte de etiopiske jødene til Israel, er et prosjekt som også Israel statsminister har satt på agendaen. Viljen er der, både i Israel og i Etiopia. Det eneste som mangler, er midlene for å frakte dem til Israel og for å kunne absorbere dem inn i israelsk samfunn på den beste måten. Hjelp Jødene Hjem er glade for å kunne hjelpe – med din hjelp!

Ayalim:

4:37 inn i videoen kan du få et nærmere innblikk i Ayalim, et prosjekt som tidligere har fått støtte av HJH:

“Hvis folk spør meg: Hva er Ayalim. [svarer jeg:] Ayalim er den israelske drømmen”

“Jeg kom hit i august seks måneder siden. Da var det et flagg og et telt her. Seks måneder senere bor det 10 familier her. Det er det Ayalim gjør.”

Terrortrussel og verdighet

/i , , , , /av
Mor og datter er gla for å ha kommet vel fram til IBIM. Bilde: Øyvind Bernatek

Mor og datter er gla for å ha kommet vel fram til IBIM.
Bilde: Øyvind Bernatek

Kontrastene er store i Israel. Da besøkte vi Ibim i oktober, den tidligere studentlandsbyen som nå er ombygd til et absorpsjonssenter for jøder fra Etiopia fikk vi vite at det var varslet mulig rakettangrep fra terroristene i Gaza, og vi fikk instrukser om hva vi skulle gjøre hvis selve alarmen gikk. Da ville vi ha ca 15 sekunder på oss til å komme i sikkerhet. Ikke mye tid, men slik er det.

Livet i Ibim gikk for oss bemerkelsesverdig rolig, og vi merket ikke noe mer eller hørt noen sirene. Det gjorde de derimot ikke så langt unna da nærmere 50 raketter ble sendt fra Gaza. Dessverre ble tre alvorlig såret, men hadde det ikke vært for alle sikkerhetstiltakene Israel har gjennomført, ville utfallet ha vært langt verre.

Daglig leder Moshe i munter samtale med en representant for Keren Hayesod. Bilde: Øyvind Bernatek

Daglig leder Moshe i munter samtale med
en representant for Keren Hayesod.
Bilde: Øyvind Bernatek

 Disse truslene stopper ingen etiopisk jøde fra å ville komme til Israel og bosette seg der. Det er flott å få være en del av dette prosjektet.

Vi videreformidler en stor takk til alle våre givere fordi dere er med på å virkeliggjøre de etiopiske jødenes største drøm og håp i livet; å få komme tilbake til fedrenes land, til Israel og til Zion.

Tiden har kommet!

/i , , /av

2000 jøder venter i en leir i Gondar i Etiopia på å få komme til Israel. De har ventet lenge, noen i åtte år. I løpet av et år skal de nå alle få reise til Israel – hvis pengene strekker til.

 

Forholdene i leiren er primitive. De bor i trange jordhytter uten fasiliteter. De er avhengige av nøkterne matrasjoner som deles ut av Jewish Agency. I løpet av september 2013 skal alle være fraktet hjem, har Israels regjering bestemt. Men forutsetningern er at Jewish Agency kan dekke en del av utgiftene. Og de trenger hjelp av HJHs norske givere!

 

Takk for din støtte til de etiopiske immigrantene!

Hjelp oss hjelpe dem hjem!

Kaffeseremoni hos nyankomne etiopiere

/i , , , /av

“Kom inn, kom inn” smiler mannen i døren. Stolt viser han oss inn i den lille, enkle nyoppussede leiligheten i IBIM, mottakssenteret i utkanten av Sderot.

Her skal mann, kone og tre småjenter starte sitt nye liv. De kom for tre dager siden sammen med to andre familier, som de første. I løpet av to uker vil 48 familier være på plass med ca 350 personer.

Den etiopiske kaffeseremonien blir holdt i hevd - også i Israel. Foto: Øyvind Bernatek

Den etiopiske kaffeseremonien blir holdt i hevd – også i Israel.
Foto: Øyvind Bernatek

Vi blir anvist plass på kjøkkenet- det er ingen stue. Det ­ligger ­fargerike heklede brikker på respateks-bordet og en annen type henger over stolryggene. Mor har en hvit sabbatskjole med broderier til gylne nyanser nedover fronten. På hodet bærer hun et tyll-tørkle med små pongponger bundet nærmest inn i håret. Vi blir budt ristet korn med litt salt, ristede smuler av usyret brød av etiopisk type – og popcorn som velkomst. Vi blir forklart at smulene holder seg og derfor egner seg som reisemat. Alle gjester i Etiopia får slik servering straks de kommer.

I mellomtiden har mor kokt kaffe. Bønnene er ristet utenfor på en liten metallplate over åpen ild, – så blir de knust i morter og kaffen kokt. Hun kneler på en liten skammel nede på gulvet. Fra en spesiell liten kanne heller hun med tynn stråle, kaffen opp i små kopper uten hank. Koppene står på et utskåret trebrett, plassert på en plastmatte med lange frynser. Vi blir fortalt at i Etiopia er det ingen som drikker kaffe for seg selv, man må alltid invitere en nabo, forbipasserende eller slektning for å servere kaffe.

Vi var heldige som ble bedt på kaffe og fikk oppleve denne vakre seremonien. Mange gode ønsker følger familien fra alle gode givere i Norge.