Masseflukt fra Russland

/i , , , , , , /av
Den pågående konflikten i Ukraina har hatt betydelige konsekvenser, ikke bare for det ukrainske folket, men også for russiske jøder som har funnet seg fanget i tumultene. Siden februar 2022 har nesten 70 000 immigranter fra Russland søkt tilflukt i Israel, drevet av ønsket om en tryggere og mer stabil fremtid.
 
Blant disse er Leah (bildet), en atten år gammel russisk jøde. Leah er en sterk ung kvinne, som på grunn av sitt engasjement mot krigen i Ukraina måtte flykte fra Russland og har funnet sikkerhet i Israel. Hun var med på demonstrasjonene mot krigen i Russland, og kjente seg ikke lenger trygg i sitt hjemland.
 
Heldigvis er Israel en sikker havn for jøder på flukt, og Leah føler seg nå endelig trygg igjen.
 
Du kan bidra til å hjelpe flere jøder på flukt til en trygg ny hverdag i Israel via vipps til 79332💙

Innvandring til Israel pr 31.juli 2012

/i , , /av

Pr. 31.juli i år hadde det ankommet 9.313 immigranter til Israel.
Russland sto for 1.817, Etiopia for 1.288, mens det kom 1.292 fra USA og1.033 fra Ukraina.

Det er tankevekkende at det kom 990 fra Frankrike.

Fordelt på alder er det 1.914 i aldersgruppen 15-24 år, tett fulgt av gruppen 25-34 med 1.867. Gruppen barn under 10 år er 1.463. Det vil kanskje overraske og imponere at hele 104 immigranter så langt i år var 85 år eller eldre.

Vi i HJH sier VELKOMMEN HJEM!

16 892 nye immigranter i 5772

/i , /av

Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret, blir i kveld feiret i jødiske familier over hele verden. I løpet av det jødiske året som blir avsluttet i år kom ytterligere 16 892 nye immigranter til Israel som i år feirer helligdagen i Israel.

Det er en økning på 1,6% i forhold til fjorårets aliya-tall.

Det største antallet nye immigranter, 3678 olim (nye immigranter) kom fra Russland. 2666 nye immigranter kom fra Etiopia, mens 2363 kom fra USA og 1775 flyttet til Israel fra Frankrike.

Innbyggertallet i Israel nærmer seg med stormskritt 8 millioner og er nå på 7,933200. 75,4 av innbyggerne er jødiske.

Israelere lever lengre enn før med forventet levealder på 81,1 år. Jerusalem er Israels største by med over 804 000 innbyggere.

Vi ønsker alle israelere et riktig godt og søtt år i 5773! Shana tova umetuka!

 

Juni-konferanse i Tiberias

/i /av

Demografi – Sikkerhet – Innvandring var temaer, og de henger nøye sammen. 2 – 300 jødiske ledere fra 24 ulike land var til stede, og det utvider unektelig perspektivet å få møte folk fra Australia, Sør-Afrika, Chile, Argentina, Tyskland bl.a. og se at de er opptatt av de samme utfordringene som vi her hjemme har gitt oss i kast med. Stor inspirasjon og stor oppmuntring gir det også å få innblikk i hvordan de driver sine kampanjer for Israel rundt om i verden. Samtidig er det flott å få se at vi i Norge også betyr noe i dette store sluttspillet. Men det er klart at tanken streifet oss – vi kunne vært enda mer synlige hvis vi hadde stått sammen.

En general fra hæren holdt et manende foredrag. Hans ansvarsområde er Nord-Israel – et område Israel er i ferd med å miste. “We are loosing Galilea” – ble stadig gjentatt. På en måte var jeg glad for det, for det synes jeg har vært synlig og tydelig veldig lenge. Når det da også ble hevdet at, “vi mister Negev”, så stemmer det også med det vi har kunnet observere lenge, uten at “noen” har gjort noe. Men igjen – når ting blir definert og klarlagt, blir det også lettere å finne løsninger.

Generalen pekte på at hele verden i dag opplever islams terrorisme, det er ikke lenger et særfenomen for Israel. Terroren er ment å skulle ramme demokratiene, friheten og tryggheten, påler som vi har bygget våre samfunn på.
I Israel har de levd med denne terroren siden staten ble opprettet i 1948.

Israels nordgrense er under konstant press fra Hizballah – særlig ille har det vært siden Israel trakk seg ut av Libanon i mai 2000.
Hizballah’s styrker, hat og våpenarsenal vokser stadig og småbyene i nord lever under konstant og reell fare for terrorangrep. Men våpnene de har, er betraktelig forbedret og kan i dag uten videre rekke ned til de store befolkningssentrene i Israel.
Hizballah er en ekstrem terrororganisasjon med “linker” til internasjonale terrorgrupper, for oss alle blir jo dette terrorbildet tydeligere og tydeligere. Men Hizballah-gruppen er styrt fra Damaskus og Teheran, og Israels nordkommando er i stadig aktivitet for å beskytte befolkningen. At mange sivile pakker snippesken og drar sørover, er lett å forstå, men livsfarlig for Israels eksistens.
Der jødene flytter ut, flytter araberne inn. Angrepene fra Hizballah er hyppige, finurlige og varierte. Derfor er de vanskelige å beskytte seg mot, men vi var på den ytterste utposten og kunne se med kikkert over til “de andres” utkikkspunkter. Høye nettinggjerder i flere lag med innlagte computere gir en viss beskyttelse for de som bor der, men Hizballah har skaffet seg flere typer langtrekkende raketter, og de er vanskelige å stoppe.
Etter at Israel trakk seg ut, er 11 soldater drept, 50 er såret, 6 sivile er myrdet og 14 sivile er såret.

Israel skyter ikke tilbake. Hvorfor ikke? – Fordi det er det “de andre” håper på. Da kan de si at Israel angrep dem og bruke det som påskudd til å starte opp et storangrep. Det var ikke lystig å stå der oppe i skyttergravene å høre på dette. Det er et rått og målrettet spill som foregår. Byer som er innen rekkevidde av Hizballah’s raketter, er Zefat, Akko, Haifa, Nazaret, Tiberias, Afula og Hadera. Hundretusenvis av israelere bor i denne sektoren.

Hirballah har den samme ideologien som Osama Bin Laden og hans al Qaeda.
De består av radikale shia-muslimer som rettferdiggjør jihad … mot den vestlige verden. Målet er å etablere en Pan-arabisk, islamsk stat i Midtøsten og i Europa. Og genistreken deres er bruken av selvmordsbombere og andre usynlige infiltratører.
I dag har Hizballah – som al Qaeda – celler i mange land over hele verden, og de arbeider systematisk med illegal infiltrasjon og assimilasjon i lokale samfunn, de prøvet å samle inn penger til økt terrorisme, de rekrutterer nye medlemmer, de trener opp de som måtte være interesserte, de søker støtte til arbeidet, de prøver å få tak i våpen, de leter etter terrormål. Iran etablerte Hizballah og formet deres ide….
De fortsetter med aktiv støtte til terrorhandlinger, både økonomisk og med praktisk assistanse.
Syria støtter og trener dem og hjelper dem med å bygge opp sin infrastruktur, og bruker den som et kamuflert våpen mot Israel.
Libanon fremstår som en base der Hizballah fritt kan operere og prøve ut sine terrormotiver.

Situasjonen langs nordgrensen i Israel er spent, og en hvilken som helst provokasjon fra terrorgrupper kan føre til katastrofe i hele regionen og få uante konsekvenser for alle som bor der, på begge sidene av grensen.

Så langt generalen fra IWF – det israelske forsvaret. Noen av HJH’s givere lurer kanskje på hva dette har med vårt arbeid å gjøre. Men alle de forelesningene vi fikk høre, konkluderte med at Israels eneste håp er innvanding. Målet for araberverdenen er å få jødene til å reise sin vei, enten lokalt eller totalt.
I dag bor det snart flere arabere i Nord-Israel enn jøder, og det arabiske folketallet øker svært fort.

Israel bruker enorme ressurser på å holde grensene sikre, og de håper på rask hjelp fra store, jødiske bosettinger til å ta landet i bruk. Det er det vi prøver å hjelpe til med ved å støtte de noen og førti israelerne som jobber i utlandet – eller i diaspore – med å finne og oppmuntre jødene til å reise hjem.
Ett hinder for en slik hjemreise, er selvsagt terroren. Derfor må den stanses, og alle de potensielle immigrantene som “sitter på gjerdet”, må føle seg trygge.
Dessuten er vi kanskje i ferd med å innse at det ikke bare er Israel som er i fare, men hele vår vestlige sivilisasjon. Som de ofte sier det der nede: “Vi står i frontlinjen, men dere står like bak oss”.

Selv om realitetene er dystre, møtte vi ingen som hadde tenkt å gi opp. Det har ikke vi heller. Og vi vet at Israel Gud aldri, aldri vil svikte dem. Derfor er arbeidet ikke bare meningsfylt, men det er uhyre spennende. Det er det alltid å være på “vinnerlaget”!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Israel trenger immigrantene

/i , /av

Det er fornuftige spørsmål – og relevante. De som jobber med dette – Jewish Agency, stort sett – sier at det sitter tusenvis av mennesker “på gjerdet” rundt omkring i verden med visum i hånden og venter på bedre tider. Det gledelige er jo at tusenvis også bestemmer seg for å dra!

Det er nemlig slik at Israel ikke bare er et tilfluktssted eller en redningsplanke for forfulgte og elendige. Israel er en utfordring og en oppfyllelse! – Vi overfører lett fra vår egen situasjon, der flyktninger og andre – kanskje lykkejegere og kriminelle – banker på vår dør. Vi kaller det et innvandringsproblem, og vi siler og sorterer ut de som får være her og de som må snu og reise tilbake. Vi er redde for negativ påvirkning av vår kultur og vår religion, og vi prøver å verne om våre tradisjoner og vårt rettssystem. De som kommer hit, er fremmede. De som kommer til Israel, kommer hjem. Det er den store forskjellen! De kommer til et sted der de kanskje for første gang i sitt liv blir hundre prosent akseptert – et sted der ingen mobber dem fordi de er jøder, et sted der de fritt kan gå med sin kippa – feire sin sabbat og synge sine hebraiske sanger. Noen tenker kanskje – og vi har vel fokusert på – at de trenger jo hjelp, alle de som kommer. Derfor har vi også støttet en rekke institusjoner og programmer for slik hjelp i mange år nå. Dette er hjelp til integrering og absorbasjon i det israelske samfunnet, og den er absolutt nødvendig! Når vi her i Norge har et enormt innvandringsproblem, henger det også sammen med at vi ikke har noe skikkelig program for integrering. Derfor kan folk bo her i tjue år uten å kunne norsk, f.eks., og uten å anerkjenne norsk lov! Men i Israel tar en slik integrering ca. ett år – kanskje to – og det gjelder for alle! Men da er de nye innvandrerne blitt ressurspersoner i samfunnet – de aller, aller fleste. “Ingen jøder flykter, de reiser hjem”, sier de selv.

De ser kanskje litt stusselige ut når de kommer på flyplassen med sine stripete bager og sekker, trette og slitne etter en lang reise. Men hver eneste flylast er en vitamininnsprøytning for Israel. Det står “velkommen hjem” på mange språk på veggen på Ben Gurion-flyplassen, og slik er det. De er mer enn hjertelig velkomne! – Ja, mer enn det også, de er absolutt nødvendige. Det er jo ikke bare av idealisme at innvandringen er høyest prioritert av enhver israelsk regjering. Uansett hvor stram økonomien er, så prøver de å holde innvandrings-budsjettet. Det er ingen overdrivelse å si at innvandrerne har gitt nye løft til både kunst, kultur- og vitenskap. En morsomhet som verserte i mange år gikk på at hvis det kom en innvandrer ned flytrappen uten et instrument, var det en pianist! – Jeg traff engang en musikkprofessor i Russland, som var skikkelig frustrert. “Israel tar fra oss alle talentene våre”, så han.

Det er realisme bak mange planer om å gjøre Israel til verdens teknologiske senter, f.eks. Det finnes flere såkalte industriparker i Israel der det virkelig drives utrolig spennende og fremtidsrettet forskning, hovedsakelig av nye immigranter, dvs. kommet etter 1990. Vi støtter jo ett sånt prosjekt i Beer-Sheva, og der skjer det underlige og uforståelige ting for en amatør.

Israel har også en drøm om å bli ledende innen medisinsk forskning, og allerede i dag henvender mange eksperter seg til israelske sykehus for å bli oppdatert på vanskelige ting. Og blant de nye immigrantene er det kommet så mange leger at de har fortløpende programmer for nyutdannelse av dem. Det er oftest et beinhardt program – nesten ingen nykommere fyller de strenge kravene. Israel har tilsatt helsepersonell i firmaer som produserer medisinsk utstyr, og de er ivrige etter å få plassert ordre i Israel. Den beste reklamen de kan få, er at utstyret benyttes av f.eks. Hadessa-sykehusene eller av Share-Sedek-sykehuset! Jeg vet ikke om jeg har besvart spørsmålene som var utgangspunktet for denne artikkelen. Israel er i dyp krise. Men de skal ikke bli værende der! Det er ikke slik at flere og flere kommer hjem for å sulte i hjel eller bli drept. De kommer hjem for å være med å snu situasjonen. De kommer hjem for å være med å bygge en ny fremtid for Israel og gjøre Israel til et lys blant folkeslagene! – Det er ikke noen høystemt svada, det er bibelsk. Og der er vi ved den viktigste grunnen til at vi vil hjelpe jødene hjem – de skal hjem, og de kommer hjem! Mange steder i Skriften finner vi belegg for det, la oss bare bruke profeten Jeremias som eksempel. i kap. 32 sier han: “Jeg samler dem fra alle de land jeg drev de bort til … og jeg vil føre dem tilbake til dette sted og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. …Jeg vil plante dem i dette landet i trofasthet av hele mitt hjerte og av hele min sjel” … sier Herre, Israels Gud. Andre steder står det at Gud vil åpenbare sin herlighet på Israel, og alle jordens folk skal se det! – Det er da det blir spennende å være på “vinnerlaget”! – Jeg tror det er det mest meningsfylte vi kan være med på, å hjelpe verdens jøder hjem – så mange som råd er, og så fort som mulig. Noen mener kanskje at det er så mye annen nød i verden. Men ingen har sagt at vi skal begrense vårt engasjement til bare ett område. Vi har så mange ressurser og så mange muligheter. Gud har plassert oss på solsiden, og det forplikter. Vi skal ikke gjøre noe istedenfor Israel, vi skal gjøre noe i tillegg til Israel. Fordi det står i Bibelen! Israel lider på grunn av intifadaen. Men de lider også p.g.a boikotter av ulike slag over store deler av verden – boikotter som gjør at de brenner inne med verdifulle eksportartikler, f.eks. – som kunne gitt normale inntekter slik systemet er i alle andre land.

En selger fra industriparken i Haifa viste meg et produkt som var oppsiktsvekkende. Han hadde reist rundt i Europa med det og møtt entusiasme overalt. Men svaret var likevel – sorry, men vi handler ikke med Israel! Hvor dumt kan det bli? Til syvende og sist er det kanskje Europa som blir de skadelidende. Israel lider også fordi turismen ligger nede. De aller fleste ser på TV og ser at i Israel er det krig, der ruller tanksene i gatene, og bombene faller. Det er ikke sant. Men det må man reise ned for å se! Det er sant at Israel stadig er utsatt for selvmordsangrep. Men de aller, aller fleste blir tatt av grensekontrollen. Og er det noe de er redde for, er det å ramme turister. Det blir i så fall tidenes dårligste PR. Og de vet godt hvor de går, de rammer ikke bare i blinde. Jeg tenker alltid når jeg er på Ben Gurion-flyplassen – at her måte det jo være et flott terrormål! Ikke kan det være særlig vanskelig heller, å komme seg inn blant alle som står og venter på sine. Men et angrep der hadde øyeblikkelig ført til en massiv fordømmelse i hele verden. Og det er de ikke interessert i. Så vi kan trygt reise ned til et fantastisk land – et vakkert land og et vennlig land – et land der historien og Bibelen møter oss i hvert eneste områe – der snøen ligger 3 m dyp i nord og badetemperaturen er + 22º i januar – i Eilat. Det er et land der alle folkeslag lever – et land der alle klimasoner finnes, bortsett fra den arktiske. Det er det landet vi får være med å hjelpe dem hjem til, og vi får være med å hjelpe dem over kneiken!

Det er jo en vesentlig grunn til, til at de må skynde seg hjem, så mange som mulig, det er det de kaller “den demografiske krisen”. Den har vi skrevet mye om før, men det er en krise som forsterker seg. Alle politikere bekymrer seg over den. Både fra høyre- og venstresiden roper de om en million mer!

I stor-Israel bor det i dag 4,9 mill. arabere og 5,4 mill. jøder. Det var i juni i fjor. Arabernes befolkning vokser mye raskere enn den jødiske. Alle forstår at demokratiet Israel er i fare. Alle kan se det ved å reise ned. Kravet om 3 – 4 mill. “palestinske flyktninger” ligger på is foreløpig, men er ikke fjernet. Veldig fort kan en simpel folkeavstemming gjøre slutt på det jødiske landet, Israel. Men det er ikke slik det skal gå! Gud gjennomfører ofte sine planer ved hjelp av mennesker – eller Han utsetter dem p.g.a. oss. Derfor må vi operere ut fra to perspektiver på en gang. Vi må gjøre det vi kan for å avhjelpe nød, og vi må gjøre det vi kan for å anspore jødene til å komme hjem!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Demografisk krise i Israel

/i , /av

Det var jo ikke jeg – men HJH – og det var ikke noe vanlig styremøte, men årets generalforsamling med delegater fra “hele verden”. Det var naturligvis en stor ære og lærerikt og interessant å få være observatør.

I disse tider, da mange stiller ulike spørsmål, er det også noen som finner det ugreit at vi samarbeider med “Jewish Agency”. “En ekstrem høyre-organisasjon” heter det.

Vi kan vel heller snu på det og si at takk og lov at Jewish Agency vil samarbeide med oss! Men det er ikke sikkert at alle vet ordentlig hva “Jewish Agency” egentlig er. Høyrevridd er den i alle fall ikke. “Forsiktig” ville jeg heller si.

Men det er de som – fra tidenes morgen – har hatt ansvar for – og hånd om – innvandringen av jøder til Israel. Det er en formidabel jobb de gjør. I 1948 var det 600.000 jøder i Israel, i dag er det 5,5 millioner. Regjeringen har et budsjett for immigrasjonen, resten er Jewish Agency’s ansvar. Og pengene som de trenger til transporter og mottak og stasjoner rundt i verden, må de samle inn. Det dreier seg bare om at jødene skal hentes hjem og integreres i samfunnet! For å kunne fungere godt under alle slags regjeringer, skifter toppvervene, slik at om formannen er fra høyresiden, er finansansvarlig fra venstresiden og omvendt.

Den demografiske krisen
Temaet for konferansen var dystert og til å bli skremt av. Krigen opptok dem ikke noe særlig. Den kommer, eller den kommer ikke. Men de tror ikke at noen tør å involvere Israel i den!

Påfallende var det jo også at alle fly til Israel var fullbooket 14 dager i forvegen, i en tid da “alle” lurer på om det har rablet for en som reiser dit ned nå. Men som en sa det – i krisetider kommer jødene hjem! – Så lever vi da også i krisetider. Og temaet i konferansen var “den demografiske krisen”. Så alvorlig er den at en av delegatene konkluderte med at “vi snakker ikke om en femårsplan, vi må handle i morgen tidlig”!

Selvsagt gjorde de ikke det, og da er det kanskje allerede for sent. En annen sa det slik – “om ti år er Israel over, hvis vi ikke finner en effektiv løsning.”

Den eneste effektive løsningen de fant, var å pushe på innvandringen! Israels eneste sjanse til å overleve som stat er at jødene i verden kommer hjem! Og plutselig skjønte jeg hvorfor vi var invitert. Israel trenger simpelthen all den hjelpen de kan få med å få jødene til å komme hjem og ut i samfunnet!

Vi fikk utlevert en solid mappe med mål og mening – “en plan for handling” heter den. Og utfordringen er å gjenskape en zionistisk majoritet i Negev og Galilea! Dvs, målet innen 2010 er å få flere jøder enn arabere til disse to områdene. Det betyr “å tiltrekke 200 000 nye beboere til Galilea og 150 000 nye til Negevområdet”.
Da kan det vel hende at det frivillige valg av bosted som har gjeldt til nå, ikke blir fullt så frivillig for nye innvandrere som kommer.

Et faktum, ikke en trussel
Jeg ble litt bestyrtet. Jeg visste om den demografiske krisen. Men jeg trodde den truet, ikke at den forlengst er et faktum.
La oss anta – bare anta! – at det blir en palestinsk stat i Judea og Samaria. Alle vet hvor grensene for en slik stat er tenkt å skulle gå. La oss kalle det som da blir igjen, for “rest-Israel”. Allerede i dag bor det 51 % arabere og 49 % jøder i deler av Galilea og i Negev, og ubalansen øker! Ingen stat i verden kunne overleve med en slik situasjon.

Dette har ingenting med rasisme eller fanatisme å gjøre, arabere og jøder har levd side om side i alle år. Men når minoriteten i et land blir majoritet, kan resultatet blir dramatisk. Det var vanskelig å sitte der og være tilhører og uanfektet. Stopplysene var for mange, og “løsningene” virket som støvtørking – bortsett fra den ene – innvandringen må økes!

De arabiske “landsbyene” inni rest-Israel blir flere og flere, og ordet “landsby” passer ikke lenger. Rundt hver israelsk by vokser det opp et dusin arabiske bosettinger, ble det sagt. Og ingen føler at de kan gjøre noe med det!

Planter oliventrær
Dagen etter kjørte vi fra Haifa til Tiberias, det vil si tvers over “rest-Israel”, fra havet til Genesaretsjøen. Vi passerte tre store arabiske byer på den relativt korte turen. Åpenbart var det stor byggeaktivitet utover markene, og mange hus sto tomme. “For å markere landområde”, forklarte vår sjåfør. I tillegg var det plantet oliventrær utover enda større områder, for oliventrærne gjør rett til jorden de står på, i følge en eller annen lov!

Araberne får mange barn, opp til 20 er ikke uvanlig. Israelittene får 2-3. Ingen behøver kalkulator for å regne ut hvilken vei dette går.

Det var mørkt da vi kjørte tilbake. Strekninger av veien var opplyst, resten var stummende mørk i regnværet. Hvorfor det? – Israel har bare råd til å ha gatelys rundt de arabiske byene, “for at verden skal skjønne at Israel er et land uten rasisme!”

Det kan vel hende at det er andre grunner også, men Israel tror faktisk at verden er imot dem fordi de ikke er “snille nok” og ettergivende nok. Det er en fortvilet situasjon. Samtalen gikk litt i stå mens vi kjørte. Jeg ble så frustrert at jeg ble stum og uhøflig.

Hvilke andre løsninger kom opp på generalforsamlingen?
Israel vil øke utdanningsnivået for den arabiske ungdommen.

I dag er det 12 – 15 % nivåforskjell mellom jødisk og arabisk ungdom. 3 – 4 lignende punkter ble drøftet, alle av typen sosiale og kulturelle slag. Men hele tiden satt jeg – og flere andre – med en følelse av at dette ikke kan føre frem, noe som også kom til uttrykk. En amerikaner sa at han ikke var kommet 6 000 mil for å få småstein å tygge på!

Tar utfordringen
Jeg hadde jo verken tale- eller stemmerett, men ved middagen etterpå, følte jeg nok at jeg kunne spørre meg litt for. Men svarene var stort sett av typen – “Hva kan vi gjøre”? Det ligger resignasjon i det spørsmålet. Men flytter vi trykket fra ord til ord i den lille setningen, blir den en utfordring! Den vil vi gjerne ta!

Det settes inn mange og sterke krefter på å hente jødene hjem fra diasporaen. Israelske sentre opprettes i Sør-Amerika, i Sør-Afrika, i Frankrike og i ex-Sovjet.
Sommerleire for unge jøder arrangeres i alle disse delene av verden, også i USA.
Grupper av unge mellom 16 – 24 år blir tilbudt gratis studieopphold i Israel, og et “fødsels-rett”-program har hatt stor suksess. Det går ut på at unge mennesker med jødisk bakgrunn får tilbud om en ti-dagers rundreise i Israel for å bli kjent med – og tiltrukket av – landet. Vi er definitivt i et krysningspunkt mellom å være eller ikke være!

Det var mye snakk om å lage en jødisk stat som kan eksistere, og jeg satt med en klump i maven og lurte på om de kunne være villige til å akseptere en så bitte liten stat som helst? Det virket så uhyre enkelt å kutte Israel tvers over fra Haifa og østover. Akko – som ligger som en halvøy uti Middelhavet har stor fraflytting av jøder. – “Det blir for mange arabere her”, svarte ordføreren på den bekymringen. Jeg må jo innrømme at også jeg kjente gufset av motløshet – det hele virker så absurd. Det er jo like lett å kutte tvers over syd for Beer Sheva. Der er det blitt beduinerland.

Israel har bygget hus for dem, så de skal slippe å bo i telt, men de har beholdt teltene og dermed utvidet landområdet sitt. Dertil har de fått israelsk statsborgerskap og har selvsagt stemmerett – og de øker voldsomt i antall. Den siste trenden er at beduinene gifter seg med palestinske kvinner, som så også får permanent oppholdstillatelse.

I hele denne problematikken er det nødvendig å skille mellom “palestinere” og “arabere”. Jødene har levd side om side med araberne til alle tider, og de har jevnt over et godt forhold til dem. Men i større og større grad bosetter jødene seg i Tel Aviv-området, som er verdens tettest befolkede område med 2 mill. mennesker.

Det er mye vi kan gjøre.
I landdistriktene eldes befolkningen, og de unge flytter. Det er denne trenden som må snus. Det er lett å forstå at det spørsmålet alle stiller seg, er “what can we do”?

Det var det spørsmålet generalforsamlingen i Jewish Agency forsøkte å besvare og det er det spørsmålet som går videre til oss, alle vi som tror og mener at Israel skal bestå.
Vi kan reise ned og trøste og oppmuntre, vi kan sende mange penger, og vi kan be om visdom til de som har ansvar og gi mot til de som må ta beslutninger.

Skriv brev – send mail – stå opp for og tal vel om!
Det er mye vi kan gjøre!

Fra HJHs avis nr. 1/2003.