Amos

/i /av

Årlig besøker jeg prosjekter HJH støtter for å se hvordan de arbeider. Det er alltid spennende å se hvor omtenksomme og oppfinnsomme medarbeiderne er i prosjektene. «For», som tidligere styreleder Anne-Marie Gravdahl bestandig sa «det er utrolig hvor drøye kronene er i Israel». Dette skyldes jo at prosjektene nøye vurderer hvordan begrensede midler kan brukes på en mest mulig effektiv måte – og hvilke behov en enkelte bruker har.

 

Amos er en ildsjel i B’Yachad («Sammen»). En meget vennlig og energisk mann med et dypt engasjement for nødlidende medmennesker. Med sitt vinnende vesen har han et meget stort nettverk. Bilen er hans kontor, her bruker man kun penger på det helt nødvendige. Telefonen er hans viktigste arbeidsredskap.

 

Knyttet til B’Yachad er en mengde små grupper – en person eller flere, som prøver å hjelpe mennesker i en vanskelig periode. Det kan være immigranter, arbeidsløse, eldre eller syke. Hjelpegruppene pakker og fordeler matvarer og nødvendighetsartikler. Eller de yter dugnadsarbeid når det trengs.

 

Noen ringer for eksempel til Amos og sier at de har kjøpt seg nytt kjøkken som kommer til uken. Det gamle er i orden, men ikke moderne. Amos ringer dugnadsgjengen, som demonterer kjøkkenet – og setter det opp hos noen som han vet trenger det.

 

Amos ringer folk han kjenner i forskjellige butikk-kjeder og får varer. Det kan være kjøleskap med mindre transportskader eller rester av tilbudsvarer. Flere steder får B’Yachad lov til å sette opp en kasse utenfor supermarkedene, der folk kan legge tørrvarer. Dugnadsgjenger tømmer kassene og pakker varene for utdeling. Dugnadsgjengen høster også poteter og grønnsaker og får det i posene – eller henter det på markedet hos kontaktene der. Det er stor oppfinnsomhet for å skaffe ting folk trenger.

 

Ryktet går; her kommer hjelpen fram – og her er det hjelp å få.

 

HJHs givere bidrar med penger som i hovedsak dekker bensin og telefon. Privatmennesker i Israel bidrar med dugnadsinnsats. Til glede for mange vanskeligstilte.

Lev Ramot er en del av HJH-støttede B’Yachad

/i , , , /av

B’Yachad betyr sammen på hebraisk og er navnet på “paraplyen” over et nettverk av individuelle små og større prosjekter over hele Israel. Hvert enkelt har sin lokale utforming i forhold til ildsjelene som driver hjelpearbeidet. Felles for alle er at de samler inn alt som vanskeligstilte mennesker kan trenge – og distribuerer det etter behov.

En viktig del av Lev Ramot: den lille varebilen som frakter matvarer, sengetøy og annet til de mange fattige i Jerusalem. Varebilen har vært en trofast arbeidshest i mange år og må snart skiftes ut.

Frivillige donerer
De frivillige hjelperne stiller ofte også selv opp økonomisk og gir penger til et fond. Bilen deres ble i sin tid betalt med bla penger fra en ukjent donor som ga 50 000 shekel (ca 80-90 000 NOK dengang.) Blant de frivillige er også folk som selv mottar mat. Men det er det få andre som vet. Moshe Kot og ”Lev Ramot” fikk flere kommunale priser i 1999 og 2001. Sistnevnte år ble de også hedret med presidentens pris for ekstraordinær innsats.

Lev Ramot sender ut matpakker til trengende familier hver uke. Uten hjelpen ville mange av familiene ikke klart seg. Les mer om forskjellige familier som får støtte fra Lev Ramot under.

Utdrag fra personlige historier:

Familien A.M er uten inntekt og lever i kjelleren av en kondemnert bygning som er over 100 år gammel. A.M. er en arbeidsløs, enslig mor som måtte gi avkall på barnetrygd i perioden hun ønsket skilsmisse. En prosess som tok flere år. Kvinnen lider av astma og grønn stær, noe som hindrer henne fra å jobbe hardt fysisk. Arbeidskontoret arrangerte en kjøkkenjobb for henne, men den ble for vanskelig. Selvom hun hadde legeattest, mente Arbeidskontoret at hun var lat og tok fra henne trygden. Hun finner enklere arbeid fra tid til annen, men har ingen fast inntekt. Ifølge sosialarbeiderens rapport sitter familien igjen med ca 1800 NOK i måneden etter at husleie og andre utgifter er betalt. ”Lev Ramot” forsyner familien med frosne kyllinger en gang i uken samt tørrmat til daglige måltider.

Familien A.D. består av 13 personer. Familiefaren har hjerte-problemer. ”Jeg har så mange medisinske utgifter så det er ikke engang mulig å beskrive vår økonomiske situasjon”, skrive han i sin stønadssøknad. Han forteller at de mottar trygd som tilsvarer
ca NOK 5000 i måneden, samt barnetrygd for fire av barna. Når husleie og faste utgifter er betalt, sitter familien igjen med ca NOK 800 i måneden. Denne summen kan vare to uker og de har problemer med å sende barna til skolen fordi han ikke kan betale for deres bussbilletter, mat, bøker og briller. Ni av barna er avhengige av briller. Familien er dypt takknemlig for maten de mottar fra ”Lev Ramot”, og sier at det hjelper psykisk og følelsesmessig fordi de derigjennom vet at det er noen som bryr seg om dem.

Frøken M. bodde i Ashdod med sin fysisk voldelige ektemann
og seks barn. Hans mishandling førte til at hun forlot ham og tok med seg barna for å bo i Jerusalem. Siden hun bare er separert har hun ingen rett på barnetrygd. Barna, som alle er under 13 år, lider av følelsesmessige problemer, bl.a. sengevæting. Lev Ramot gir denne familien ferdigmat, frosne kyllinger, tørrmat, samt nødvendige artikler i tillegg til ekstra sengetøy.

(Alle historiene er fra 2005.)

En av ti familier lider av sult
En undersøkelse foretatt av Israels Nationale Forsikrings-institutt, presentert i november 2011, omfatter 5000 familier. Den viser at 19 prosent av familiene i landet lider av matmangel, 10 prosent lider av sult og 2 prosent lider av alvorlig sult. Dette betyr at nærmere 20 prosent lever under fattigdomsgrensen i Israel i dag.

De hjertevarme nissene

/i , , , /av

Moshe Kot viser litt av varene som deles ut. Hummus og yoghurt er god og vanlig frokostmat i Israel. Zalman i bakgrunnen hjelper til.

Ikke noe kontor, ingen reinsdyr, ingen ansatte; kun en hentebil og frivillige som stiller opp hver eneste kveld eller grytidlig morgen for å bringe mat til nødstilte familier i Jerusalem.

Moshe Kot er ingen nisse. Men hjertet hans banker som en. For han har drevet ”Lev Ramot” eller ”Ramots hjerte” i vel 21 år. Han startet hjelpearbeidet med å distribuere mat sammen med andre frivillige ved siden av sin trykkerivirksomhet.

Etter ti år ble det hjelpearbeid på heltid og en symbolsk lønn. Fra kjøkkenbordet organiserer han henting, pakking, lagring og utkjøring av mat. En logistisk utfordring uten sidestykke. Kone og seks barn har også bidratt gjennom alle år. Ellers stiller i dag 150 øvrige frivillige opp minst en kveld/natt hver uke for å hente, pakke og kjøre ut maten. I løpet av året blir det distribuert 30 000 matpakker kun fra dette ene av de mange B’Yachad-støttede prosjektene som dekker hele landet.

-Hva skjer i praksis?
-Vi har et stort kontaktnett; matprodusenter, butikker, restauranter, kantiner og festlokaler. Maten som blir igjen når sel-skapet – feks bryllupsfesten – er over, får vi lov til å pakke i porsjonsbokser og ta med til trengende. Det samme gjelder mat fra kantiner og andre steder. Butikker og importører av tørrmat og hermetikk gir oss bokser som kan være litt skadet utenpå. Flere butikkjeder har en kasse ved utgangen hvor handlende legger alle slags varer i. Når det tilbys ”Kjøp to, få en gratis”, er det underforstått at den tredje legges i kassen. Øvrige forbruksvarer som vaskemiddel, shampo og tannkrem er også viktig å få med i månedsesken. En gang i måneden møtes våre frivillige medarbeidere og pakker disse eskene fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer på rundt 30 kilo pr eske. De leveres i tillegg til den daglige porsjonen. Noen får også økonomisk hjelp til faste utgifter slik at de kan bli boende i leiligheten.

Moshe Kot viser litt av varene som legges i eskene som deles ut hver måned. Eskene i bakgrunnen veier 30 kilo.

«Våre frivillige møtes og pakker månedsesker fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer – rundt 30 kilo pr eske»

Koht har skaffet fire lager- og kjølerom i nabolaget – til en lav leie. Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til youghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon. –Vi har også begynt å levere frosne kyllingpakker, da barna ofte blir flaue overfor venner de tar med hjem dersom de aldri ser at foreldrene deres koker mat i hjemmet… Dessuten står vi bak mange bar- og batmitsvaselskaper. Ingen gjester får vite at selskapet kun var mulig på grunn av oss, sier Kot.
Forblir ukjente
-Vi har bare en ganske liten bil med logoen vår (må snart byttes ut pga alder) som vi sender ut for å hente inn mat. De frivillige bringer maten med egne, anonyme biler når de kjører ut til familiene. Alle har sine ruter og starter ikke før etter solnedgang. Matposen settes utenfor døren, man ringer på og når man hører noen komme for å åpne skynder man seg ut igjen. Poenget er at bud og mottaker aldri skal se hverandre. Det har med verdighet å gjøre dersom de skulle møtes på gaten.

250 husholdninger
”Lev Ramot” bidrar i dag med hjelp til 250 husholdninger – ikke bare i bydelen Ramot, men i hele Jerusalem. Og heller ikke bare til immigranter og innfødte jøder, men også til noen arabere. Foran de religiøse høytidene samles det inn ekstra store porsjoner til alle trengende. Rundt 1000 stiller opp for å pakke og distribuere da.

«Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til yoghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon.»

-Hvordan får dere vite hvem som trenger hjelp?
-Via velferdsministeriet. Deres sosialarbeidere melder ifra. Det er satt i system. De som trenger hjelp er ofte eneforsørgere, familier med svært mange barn eller barn med spesielle behov, foreldre som vil investere i barnas utdannelse for å sikre deres fremtid – og som dermed prøver å fortsette å bo i et litt dyrere område enn de har råd til. Noen har ikke arbeid, andre har arbeid, men lønna er altfor lav til at de klarer å underholde familien, forteller entusiasten Moshe Kot.

—————————————————————————————–

B’Yachad betyr sammen på hebraisk og er navnet på “paraplyen” over et nettverk av individuelle små og større prosjekter over hele Israel. Hvert enkelt har sin lokale utforming i forhold til ildsjelene som driver hjelpearbeidet. Felles for alle er at de samler inn alt som vanskeligstilte mennesker kan trenge – og distribuerer det etter behov.
Frivillige donerer
De frivillige hjelperne stiller ofte også selv opp økonomisk og gir penger til et fond. Bilen deres ble i sin tid betalt med bla penger fra en ukjent donor som ga 50 000 shekel (ca 80-90 000 NOK dengang.) Blant de frivillige er også folk som selv mottar mat. Men det er det få andre som vet. Moshe Kot og ”Lev Ramot” fikk flere kommunale priser i 1999 og 2001. Sistnevnte år ble de også hedret med presidentens pris for ekstraordinær innsats.

Håpets, drømmenes og latterens hotell

/i , /av

Denne jenta har funnet ut at hun vil lære å spille gitar.

Midt i en alvorlig behandlingsperiode er det viktig med gode venner - firbente såvel som tobente.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk for barna på Oranitsenteret. De leker seg gjennom timene mellom hver behandling som foregår på et av de tre barnesykehusene i nabolaget.

Oranit gir førsteinntrykk av et hotell det knapt finnes maken til: Bygget slik at lyset synes å fylle kompleksets solgule og hvite vegger. Fra musikkrommet høres pianospill og klimpring på gitarer. I rommet ved siden av er det malerkunsten som krever nitid konsentrasjon hos de små kunstnerne, og i hotellets velassorterte “villmarks”-dyrehave snakker barna med og om dyrene – eller seg selv.

De 22 suitene kan konkurrere med dem i flere-stjerners hoteller langs Tel Aviv-stranden, plass nok for en hel familie, om det trenges. Tre velsmakende måltider serveres daglig – og snacks innimellom når som helst. En smilende, glad betjening hvis fremste arbeidsinstruks og motto synes å være, å være der for de små, spre glede og håp. Og alt er helt gratis.

Barnas “krykke”
Så viser det seg at Oranit ikke er et hotell likevel, det er bare til forveksling bygget slik, av organisasjonen Ezer Mizion, “Hjelp fra Zion”.

– Vår fremste oppgave her er å bringe lys til barn – og voksne – som skal gjennom mørke og tunge tider. Å være deres “krykke”, sier direktør Hadassah Somosi.
For hadde det ikke vært for “hotellets” lyse, nesten lykkelige atmosfære, ville vissheten om at dette er et oppholdssted for kreftsyke barn vært deprimerende for oss utenfra. Ikke bare kreftsyke barn, forresten: Her er også en del barn fordi en av foreldrene er kreftsyk og ikke kan arbeide. Den evt. andre forelderen må jobbe for livets opphold, men klarer ikke å ta seg av barna samtidig.

Oranit ble opprettet i Petah Tikvah fordi tre av landets fremste kreftbehandlingssykehus for barn og unge ligger her i det sentrale Israel. Blant annet Schneiders barnesykehus et par hundre meter lenger nede i gaten.

Ezer Mizion har 18 ambulanser som henter og bringer store og små pasienter til Oranit. Barna, og vanligvis også deres foreldre hvis de er under 18 år, er her som i en oase, mellom cellegift- og annen behandling på sykehusenes dagklinikker i nærheten. I noen dager eller uker om gangen, til neste behandlingsrunde.

Gjøres ingen forskjell
Oranit gjør ingen forskjell på “jøde eller greker”, kristen eller palestiner for den saks skyld. Selv turister nyter godt av tilbudet når det viser seg nødvendig.

– Vi vurderer etter behov, ikke hudfarve eller etnisitet, understreker Hadassah.

Tilbudet er først og fremst rettet mot dem som har dårlig råd og/eller lang reisevei til behandlingsstedet i det sentrale Israel. Sosialarbeiderne ved de enkelte behandlende sykehusene booker opphold ved Oranit-“hotellet” for sine pasienter, og behandlingen avpasses ofte etter når det er plass der. For de 22 rommene ved Oranit er vanligvis besatt. Bare på sabbat stenger Oranit – man vil at store og små pasienter skal reise hjem og være i sine egne sosiale omgivelser.

– Selvsagt kommer pasientene hit med mye stress, usikkerhet og konflikter inni seg; for foreldrene kan det for eksempel også føles ydmykende å vite at de er akseptert på “hotellet” fordi de har dårlig råd. Men her møter de utelukkende omsorg og kjærlighet, forsikrer Hadassah på en omvisningstur. Barnas store, farvesprakende malerier pryder veggene i korridorene.

Én gang i året arrangerer Ezer Mizion sogar ukestur til London for barn og foreldre. Hver har sin uke, så begge parter kan slappe fullstendig av for en stakket stund. I tillegg kommer flere utflukter i Israel, med grilling og naturopplevelser. Ikke sjelden feirer barna sine bursdagsselskaper på Oranit.

Men det koster…
Hvor kommer så din skjerv inn i dette bildet? Gjennom “Hjelp Jødene Hjem” støtter du blant annet en av Israels største hjelpeorganisasjoner, “B’Yachad” (“Sammen”), som gjennom sitt landsomfattende nettverk – med kun to ansatte og over 10 000 frivillige – hjelper de enkelte og andre hjelpeorganisasjoner så godt de kan og pengene strekker til. Amos Bart, som utgjør femti prosent på B’Yahads lønningsliste, er organisasjonens altmuligmann, kjører rundt i Israel for å vurdere, og forsøke å fylle behov. Som, dessverre, er altfor stort. Han raporterer til sitt styre som så gir ham fullmakt til å yte støtte til sosiale tjenester, for eksempel som hardt tiltrengt sommerleir for fattige og syke barn, undervisning, hjemmehjelp, mat eller nødvendig utstyr til øremerkede mål ved humanitære organisasjoner og kampanje for benmargdonasjoner.

Bare én tredjedel av Ezer Mizions budsjett kommer nemlig fra statskassen, resten er basert på donasjoner og hjelp fra blant andre B’Yachad. Norges utflyttede sjefrabbiner, Michael Melchior, hjelper til å kanalisere penger fra givere i USA. Men det er vel ingen hemmelighet, også i det langt rikere Norge, at mange av giverne selv merker de økonomiske nedgangstider og følgelig har mindre eller intet å gi til veldedige formål. Å si at hver giverkrone teller er hverken en klisjé eller overdrivelse.

Dyre-terapi
Oasen i oasen ved Oranit er utvilsomt dyrehaven. Med kaniner, øgler, marsvin, chinchillaer, fisker, slanger, fugler og ildere. Mange av dyrene løper fritt rundt
mellom bena på barna. Barna kan komme hit når de vil, men man forsøker å begrense besøkene til små grupper – for barnas egen terapi. Alle dyrene blodtestes hver fjortende dag for ikke å risikere virus eller bakterier overført til de utsatte barna. Dessuten er dyrene her trent opp til å være vennlige overfor små barnehender.

– Barnegjestene ved “hotellet” vårt føler seg ofte isolert i sine hjemlige omgivelser, fra venner og det som er normale, sosiale omgivelser for andre barn. Noe som har følger for deres integrasjon og oppførsel. Ikke sjelden isoleres også deres søsken fordi de må ta hensyn til familiens syke medlem. Og en vellykket behandling kan ta fra åtte måneder til halvannet år. Vi er her for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige tiden, blant annet gjennom dyreterapi, sier Guy Elrom, dyreterapist og utdannet lærer for spesielt utsatte barn.

– Behandlingen her planlegges ikke på forhånd, vi tar det underveis, for det er snakk om kortvarig behandling. Vi vil helst ha små grupper om gangen, med ca. 30-40 barn ukentlig. Barna har lettere for å snakke, åpne seg her enn overfor foreldrene om sine sykdomsopplevelser. De føler seg “trygge” når de snakker med dyrene – som ikke bryr seg eller lar seg merke med at barna har mistet håret eller at ansiktet er oppsvulmet på grunn av kjemoterapien. Dette er et lykkelig, men ikke et enkelt sted, sier Guy. Han legger ikke skjul på at det føles hardt for ham og personalet når de “mister” et barn.

– En del av min oppgave er å jobbe med følelsesmessige ting. Barna kommer til oss når de selv vil snakke, vi initierer ikke noe, de snakker når de føler behov for det. Ofte vil ikke barna ha svar på sine spørsmål. På den annen side forteller ikke alltid leger og foreldre sannheten om sykdommen til barna – som imidlertid har lært seg å gå inn på internett og finne ut det meste. I omgang med dyrene lærer de også om livets syklus, om fødsel og død. Små barn er sjelden redde for å snakke om døden, i motsetning til tenåringer og voksne.

På hebraisk er ordet for kreft det samme som for krabbe. En liten gutt sto og sparket til stativet med akvariet for krabbene og ropte: “Jeg hater krabber”. Han trodde det var en slik en han hadde i kroppen sin…

Skumrings-timens hjelpere

/i , /av

Når kunden ser tilbudet: "Ta tre, betal for to" - da vet han at den tredje varen aller helst skal opp i kassen utenfor forretningen.

Jordan Herzberg brenner for å hjelpe barn og familier som sliter. Som administrator i B'Yachad får han bidratt til å gi hjelp til tusenvis av mennesker over hele Israel.

Skoleransler - spesielle gaver fra norske givere via B'Yachad i fjor - ble en stor suksess blant fattige barn i Israel.

De arbeider i solnedgangens skygger. Nestekjærligheten driver dem. Liksom giverne til “Hjelp jødene hjem” som gjør det mulig å bidra med hjelp til så mange. Gjennom HJH støtter du blant annet en av Israels største hjelpeorganisasjoner, “B’Yachad” som gjennom sitt landsomfattende nettverk – med kun to ansatte og over 10 000 frivillige – hjelper de enkelte samt andre hjelpeorganisasjoner så godt de kan.

En stor del av B’Yachads budsjett kommer fra norske givere som har forstått hva fattigdom – og ikke minst verdighet – handler om.

– Vi er uavhengige og upolitiske, understreker Jordan Herzberg, administrator av B’Yachad. – Når en ordfører gir penger, er det politisk. Når USA gir aircondition til bomberom, er det politisk. Slik er det ikke med oss. Og vi har gått inn på de områdene hvor det sosiale apparatet i Israel ikke klarer å hjelpe. Vi har mange frivillige som vet hvilke familier som trenger en håndsrekning. Overleveringen skjer i hemmelighet etter solnedgang. Hver eneste dag…

Stort behov
Amos Bart, som utgjør femti prosent på B’Yachads lønningsliste, er organisasjonens altmuligmann, kjører rundt i Israel for å vurdere og forsøke å fylle behov. Som, dessverre, er altfor stort. B’Yachad rapporterer til sitt styre som så gir dem fullmakt til å yte støtte til sosiale tjenester, for eksempel som hardt tiltrengt sommerleir for fattige og syke barn, undervisning, hjemmehjelp, mat eller nødvendig utstyr til øremerkede formål ved humanitære organisasjoner og kampanjer for benmargdonasjoner.

De skaffer donorer av varer, husvære, containere, biler til utkjøring av varer, organiserer frivillige team som blant annet henter inn tiloversbleven mat fra selskaper. Maten kjøres deretter til spisesteder hvor de trengende kan få et gratis måltid – uten å vise sin fattigdom for all verden. Samt mye, mye mer.

– Penger gir vi ikke, forteller Herzberg, – men noen ganger MÅ vi gi støtte i form av kontanter, men det er kun til viktige medisiner.

“Varehus”
Takket være at Israels forsvar har avgitt et stort lager, samles varer av enhver sort som kan komme trengende til gode. Eksempler er klær, tepper, varmeovner, vifter, medisinsk utstyr, etc., samt frukt, grønnsaker og mat. Hermetisk mat kan oppbevares over lengre tid, mens annen mat må formidles raskt.

– En advokat i Rehovot, for eksempel, fortsetter Herzberg, – har en kjempehage hvor han dyrker alle mulige grønnsaker kun til vårt formål. Vi setter inn frivillige som høster – og det blir tonnevis av mat av det. Vi betaler gjerne litt for traktorleie til innhøstingen og for at lastebiler skal kjøre alt ut der det trengs.

Avtaler med supermarkeder
– Vi har også avtaler med store butikkjeder. Frukt, brød og andre varer som ikke holder over helgen kjøres ut og gis bort. Og de øvrige kundene vet hva det betyr når de leser “Ta tre, betal for to” – da går den tredje varen opp i kassen utenfor forretningen.

Herzberg mener at fattigdomsgrensen på 4200,- shekel (under 7000,- NOK) er altfor lav. For en familie er det helt umulig å leve av så lite.

Ingen forskjell
Herzberg understreker at det ikke gjøres noen forskjell på hvem man hjelper. Vi gjør svært mye for beduiner og arabiske barn også. -Vi forsøker å nå frem til alle som trenger en utstrakt hånd, smiler han.

Du bidrar til en fin skolestart for immigrantbarn

/i , /av

Nå kan de gå et nytt skoleår i møte.

Amos er mannen med ideene og kontaktene. Han ser behovene og gjør noe med det. Her med noen av sine barnebarn.

Når man så vidt kan spise seg mett, oppleves det derfor fantastisk å få en helt ny skolesekk med masse nyttig innhold. Stolte kan de møte fram på skolen første dagen. Endelig har også de noe nytt og fint. Det er ikke vanskelig å forestille seg gleden hos et barn som får en slik gave.

B’Yachad – som betyr “sammen” – deler ut mange skolesekker sammen med bokbind, pennal og blyanter hver høst. Gjennom HJH bidrar du til dette. B’Yachads frivillige er sammen med HJHs givere i dette arbeidet. Sammen letter vi første skoledagen for tusenvis av barn og ungdommer. Det blir en fin dag. Og vi letter presset på immigrantfamiliens økonomi i august/september. Det er også verd å merke seg at noen av B’Yachads underprosjekter har skolebøker til utlån. Vanskeligstilte barn kan gratis låne de bøker de trenger for skoleåret.

Dette er flotte ting å være sammen om. Takk for at du bidrar.

B’Yachad hjelper de fattigste

/i , /av

Jordan Herzberg (t.v.) leder et fantastisk arbeid på 60 steder i Israel.

Med kun to ansatte driver B'Yachad et omfattend, frivillig arbeid for vanskeligstilte immigranter på 60 steder rundt om i Israel.

I forbindelse med inspirasjonssamlingen/ representantskapsmøtet i HJH i oktober besøkte lederen i B’Yachad oss, og vi ble bedre kjent med han og arbeidet. Etter både å ha intervjuet Jordan og hørt han fortelle om arbeidet han står i, ble jeg imponert over hva den vesle organisasjonen makter å gjøre med små midler. De har avdelinger i ca. 60 byer og tettsteder over hele Israel. Målgruppen er de fattigste av de ofte store immigrantfamiliene med mange barn, og dem er det mange av i Israel i dag. Også andre grupper vanskeligstilte får hjelp.

Store sosiale forskjeller
Det er store sosiale og økonomiske forskjeller mellom innvandrerne i Israel. I dag har Israel ca 700 000 barn og unge som lever under fattigdomsgrensen – så utfordringene er enorme. En del av problemet i Israel i dag er at mange ressurssvake innvandrere blir bosatt i utkantene – nord og sør i landet – ofte i småbyer og tettsteder. Der makter ikke det sosiale apparatet, skoler og barnehager, å gi de nye immigrantene, særlig barn og unge, den støtten de trenger de første vanskelige årene. Ett problem er for eksempel at på grunn av budsjettkutt blir skoledagene kortere. Skolene slutter noen ganger kl. 13, og mange familier makter ikke selv å følge opp barna med lekselesing og fritidsaktiviteter.

HJH står for halve budsjettet
Prinsippet for arbeidet er enkelt. B’Yachad får mat, medisiner, klær osv. hos de som har, og deler ut til dem som trenger det mest. Jordan fortalte engasjert om det hele: Hæren gir oss lagerbygninger som er ledige, og låner ut lastebiler til å kjøre hjelpen ut. Bønder gir oss store mengder poteter, grønnsaker og frukt, varehuskjeder gir oss mat som er i ferd med å gå ut på dato, apotek og legemiddelfirmaer gir oss medisiner. Og vi deler ut! “Vi serverer også varme måltider i sentrene våre, og gir leksehjelp og ekstraundervisning til de som trenger det.”

Et fantastisk arbeid drives i sentrene rundt i hele Israel. Flere tusen får kontinuerlig hjelp. Dette er mye takket være hjelpen fra HJH. Den betyr svært mye for hele virksomheten. De 40 000 amerikanske dollar som vi bevilger, utgjør ca 50 prosent av hele budsjettet. B’Yachad er et svært godt eksempel på hvor effektivt hjelpearbeid kan drives i Israel. Det aller meste av det store arbeidet over hele landet drives av frivillige; det er bare et par ansatte som administrerer det hele.

Det er flott å få være med på noe slikt. Får vi nok midler inn nå fram til årsskiftet, vil vi gi en tilleggsbevilgning til B’Yachad.

 

B’Yachad – et nettverk for hverdagshjelp

/i , /av

Mottakerne er i stor utstrekning nye immigranter, men også andre som er i en vanskelig situasjon og ikke er i stand til å greie seg på alderspensjon, uføretrygd m.m. B’Yachad kontakter også næringslivet for å få gode “feilvarer”. Krumtappen i det hele er en kibbutznik, Amos, som kjenner mange mennesker og har kontakter overalt. Han skaffer også varer som sentrene kan videreformidle.

Gjenbruksformidling
En synagoge i Tel Aviv blir tre formiddager i uken omgjort til innsamlingssentral for brukte klær og husgeråd. 8-10 volontører, alle immigranter fra tidligere Sovjetunionen, sorterer innkomne klær. Arbeidet blir ledet av en kvinne som tidligere var rektor på en skole der. Amos kjenner en som eier et renseri/vaskeri – så om det trenges sendes ting dit, gratis.

Tøyet ligger pent brettet eller hengt opp på stativ, etter størrelse og type. Det er organisert som i en butikk, så man lett kan finne rundt. “Kundene” er oftest nye immigranter. Speil og prøverom er også på plass. De har en protokoll, der alle “kjøp” blir oppført, slik at man ikke kan bli misbrukt av brukthandlere og slike. Det er også begrenset hva den enkelte får ta med seg hver gang.

“Butikken” har også en avdeling for kjøkkentøy etter tilsvarende prinsipper. En bekjent kunne fortelle at han for en tid tilbake skulle bytte ut sin egentlig ganske brukbare kjøkkeninnredning. Han hadde da ringt til Amos, som samme ettermiddag sendte et par mann, som demonterte kjøkkeninnredningen forsiktig, og tok den med seg. Før kvelden var omme var den montert hos en ny immigrantfamilie!

Matposer med tørrvarer blir delt ut i perioder. De har også helt nye, skikkelige ting; sengetøy, ulltepper, undertøy, barnesko, varmeovner m.m. Amos har ordnet med et begrenset antall kuponger, så man kan hente seg et nytt kjøleskap direkte i butikken – en livsnødvendighet i varmen. Oppfinnsomt – for da slipper senteret å kjøre og lagre. Alt blir oppført i protokollen.

Mat som ikke går til spille
I Kiryiat Malachi er arbeidsløsheten svært høy og det bor mange nye immigranter der. Her holder B’Yachad til i et tilfluktsrom + en slags kioskvogn med fortelt. I forteltet er det seks – åtte bord med stoler rundt, til lunsjservering for barn og unge, kanskje dagens eneste skikkelige måltid. Maten til lunsjserveringen kommer som rester fra et kibbutz’ hotell og fra en militærforlegning i nærheten. Dette er mat som aldri har vært inne i spisesalen. Av disse “rester” blir det daglig 200 – 250 varme måltider til de vanskeligst stilte. Noe bringes ut til eldre og uføre, resten serveres i teltet.

Daglig deles det ut grønnsaker og evt. annen mat, slik at folk kan lage måltider selv. Ca 50 middelaldrende kvinner kommer daglig for å hente råvarer. Hver torsdag deles det ut matposer for helgen. Man har et register over alle brukere. En enkelt dame, med hjelp av barn, driver dette senteret!

 

Fritidsklubb og leksehjelp
I Rehovot er det noen andre ildsjeler som har en fritidsklubb. Hit kommer vanskeligstilte barn og ungdommer etter skoletid – i første rekke barn med etiopisk, jemenitisk og sovjetisk bakgrunn. Mange er nye immigranter. Brukerne er registrert og det føres fremmøteprotokoll. De ivrigste tildeles stipend til skolegang. Mange har ikke stol og bord til å gjøre lekser på hjemme. Her gir soldater hjelp til lekselesningen. Mye skolearbeid skal gjøres ved hjelp av Internet, så senterets 10 PC er svært populære. Man kan imidlertid også spille spill på dem! Senteret har mange sorter spill og leker, alt i flittig bruk. Noen ganger får de pizza eller annen enkel mat for mange er sultne.

En gang i blant holder man lotteri – som alle de fremmøtte den dagen får et lodd i. Man kan for eksempel vinne en helt ny dyne, en fin skolesekk eller litt godteri. En oppmuntring i hverdagen! Alle israelske barn må betale alle skolebøker selv fra første klasse. Det dreier seg om ca 1 000 shekel pr. barn pr. år – hvis man skal kjøpe alt nytt. For nye immigranter eller folk som lever på sosialhjelp er dette nesten umulig. Senteret har derfor et utlånsbibliotek, der man kan låne skolebøkene for et år! Man har også foreldremøter for å skape større motivasjon for skole og utdanning, og styrke foreldrene i oppdragerrollen og gi dem støtte i hverdagen. Store barneflokker og slike utgifter øker sjansen for at barna avslutter skolegangen for tidlig. Dette arbeidet prøver å motvirke denne tendensen, fordi skolegang er nøkkelen til kunnskap og en framtid i arbeid.

Igjen og igjen blir man imponert over hvordan ildsjeler i Israel utnytter de muligheter de ser til å hjelpe de nye immigrantene. Det er så mange kreative og oppfinnsomme mennesker, som gjør en innsats. Hver krone vi sender blir utnyttet optimalt. Her er ingen sløsing, men derimot forsøk på å utnytte det man har maksimalt. Ingen sulter i Israel, men mange har det svært vanskelig. Takket være hjelp fra mange rause givere, som dere, er det mulig å gi barn en oppvekst der de får utvikle seg og bli til nytte for samfunnet og seg selv. Ildsjelene arbeider for at immigrantene skal føle seg velkommen og hjemme. Takk for at dere hjelper jøder hjem!