Bamesila
Det er ikke lett å være ny immigrant. For et lite barn er det om mulig enda vanskeligere. Å møte små barn som er kommet i klemme i denne inn-vandringsprosessen, er en sterk opplevelse.
Det er foreldrene som har valgt å immigrere; de kjemper med språket og prøver å skaffe seg bolig, mat på bordet og arbeid. De voksne savner venner, kolleger og kanskje resten av familien. De jobber svært hardt for å greie seg, kan bli triste og motløse og har i mange tilfeller ikke overskudd til sine barn. Det krever ikke mye fantasi å forestille seg hvordan en ny immigrantfamilie må streve.
Som besøkende blir man ofte presentert for suksess-historiene. Dem er det mange av i Israel, der tusenvis av frivillige arbeider på spreng for å hjelpe hundretusener av nye immigranter til rette. Men når en så stor immi-grasjonsbølge som den fra eks-Sovjet faller sammen med en verdensomspennende økonomisk depresjon, kompliseres integrasjonsprosessen. Som mange av våre givere vil være kjent med, lever nå en tredjedel av alle israelske barn under fattigdomsgrensen. Særlig er barn av enslige forsørgere utsatt. Det blir ikke så enkelt å hjelpe alle. I tillegg strever en hel del barn og unge svært med å finne seg til rette. De forstår ikke riktig at de er kommet «hjem». Deres jødiske røtter må oppdages og utvikles. En israelsk identitet må bygges opp, samtidig som mange foreldre ønsker at deres barn skal bevare en russisk identitet. Slikt tar tid.
Tanya står i spissen for frivillighetsarbeidet for en gruppe vanskeligstilte barn i Netanya. Hun står foran meg smilende og nervøs – vakker og velkledd. Språkbarrieren er betydelig. Det går på russisk, gjennom tolken som selv også er involvert i dette viktige arbeid. Tanya er velutdannet og opplever seg selv som privilegert. Ektemannen er professor, også i sitt nye hjemland, så de greier seg bra. Hennes – den gang – 16-årige datter hadde under sitt første besøk i Israel sagt: «Jeg er kommet hjem. Jeg vil ikke tilbake til Russland.» De fant en pensjonatskole til henne og lot henne bli. Ekteparet dro hjem til Russland for å avvikle sine engasjementer der, og neste sommer immigrerte de til Israel.
Tanya vil så gjerne vise meg alt, forklare, få flere penger til «Bamesila»s prosjekter; barnehagen, fritidsordningene, påske og sommeraktivitetene. Tanya får hjelp av mange russisktalende frivillige, mennesker som selv vet hvor vanskelig og smertefull immigrasjonsprosessen kan være. Vi drar først til fritids-ordningen; et klasserom der 15 barn sitter rolig og lager skilpadder i leire en sen ettermiddag. Det hele er svært fredelig og hyggelig. De fleste er 6-8 år, men en enkelt 10 åring sitter også der, siden han ikke har noe sted å gjøre av seg ellers og er klassekamerat med noen av de eldste. Figurene er virkelig flotte, og ungene viser dem stolt frem. Det utløser en viss munterhet at skilpadde heter nesten det samme på russisk som på norsk. Alt foregår på russisk.
Hit kommer barna fem dager i uken etter skoletid. Her er det leksehjelp, formingsaktiviteter, musikk og dans, spill og lek. I dag er det en billedkunstner som hjelper barna å lage skilpadder. Hun kom til Israel for mange år siden fra Moskva. Ved en tilfeldighet sto hun på fortauet rett ved siden av Tanya da en selvmordsbomber gikk til aksjon like i nærheten av dem. Dette skjebne-fellesskap gjorde disse to fremmede til venner for livet. Sammen bearbeidet de det grusomme de hadde opplevd. Og billedkunstneren ble involvert i Bamesila som frivillig.
Bamesila får rester av middagsmat fra restauranter i byen for en svært billig penge. Det er her HJH kommer inn med sitt tilskudd. Barn som lever under fattigdomsgrensen, trenger kosttilskudd og omsorg. Det er godt for en liten pjokk å slippe og komme hjem til tomt hus og tomt kjøleskap, etter skolen. Her får man kamerater og noen å prate med som forstår alt man sier. Det serveres middag to til fem dager i uken, det hjelper! De får også frukt hver dag.
Jeg fikk se resultatet av formingsaktiviteter. Her var virkelig mange talenter. Det er viktig å utvikle alle evner, slik at hver enkelt opplever at de lykkes med noe! De hadde også nydelige arbeidsbøker der småskole-barna øvde seg på å skrive kyrilliske bokstaver, løse mengdelæreoppgaver og logikkoppgaver. På russisk hadde lederne skrevet beskjeder til foreldrene om hva barna hadde som hjemme-arbeid.(Fritidshjem med lekser!) De læres opp i matematikk og matematisk logikk, etter russisk mønster. I perioder har disse barna også tilgang til et PC-rom der de lærer data. Få nye immigranter har råd til å ha PC hjemme. Mye av undervisningen i israelske skoler legges opp til bruk av Internett, så dette er viktig for at barna skal greie seg på skolen. I Bamesila prøver man gjennom støtte-undervisning å gi barn som kommer fra vanskeligstilte hjem, ofte med resurssvake foreldre, en så bra start som mulig. Det er ingen tvil om at disse barna nøt å være i en gruppe på 12-15 barn på ettermiddagen. Det er vanlig med 35 elever i israelske skoleklasser, og støynivået er høyt.
Tanya fortalte om en pike som hadde kommet og sagt at neste måned kunne hun ikke komme, for moren hennes hadde ikke råd til de US$ 10, som må betales i oppholdsavgift pr. måned. Det sier litt om hvor stramt budsjettet er for mange nye immigranter. Heldigvis hadde noen vennlige mennesker gitt penger til Bamesila, slik at piken fikk friplass for en ny måned. Jeg fikk se en kjempefornøyd jente, som hadde fine ettermiddager med menings-fulle aktiviteter.
Vi kjørte til barnehagen. Den lå i en villa inneklemt mellom boligblokker med en hyggelig hage og lekeplass. Det var trangt, men trivelig, og det myldret av barn mellom to og seks år. Både her og i fritidsordningen kunne man se at noen av barna holdt på å bli feilernært og at foreldrene ikke har så mye penger til klær. Noen har også spesielle behov av pedagogisk art, behov for språkundervisning, fysioterapi og lignende. Foreldrene greier kanskje ikke riktig å nå fram i det israelske byråkratiet med sine barns behov. Man ønsker å greie seg selv, gjøre det på den russiske måten.
De «store» barna hadde besøk av en musikkpedagog som lærte dem russiske og israelske sanger. Fordi det var Purim, var alle kledd ut med like «ande-luer» – skyggen var liksom nebbet. Rundt håndleddene hadde de små «føtter» klippet ut i filt festet med strikk, og så sang og mimet de sanger om livet i andedammen. Og etterpå danset vi fugle-dansen og gjorde alle slags bevegelser til musikk. Kjempestas.
Fokus var ellers rettet mot en gutt på fire år som var på besøk for første gang i «Bamesila»s barnehage. Han hadde hjerneskade og cerebral parese. Inntil for 6 måneder siden kunne han knapt krabbe. Takket være innsatsen fra en russisk lege som hadde arbeidet i 21 år ved et mentalsykehus i Russland og senere hadde vært utsendt på inter-nasjonale hjelpeoppdrag til Bosnia, Tsjetjenia, Kosovo og andre steder på Balkan, kunne gutten nå gå med støtte av en voksen omtrent som en ett-åring. Nå fikk gutten trening og fysioterapi og moren gikk i samtaleterapi for å kunne akseptere gutten og bli gla i ham. Kjærlig omsorg er helt grunnleggende for å motivere ham. For moren var dette en voldsom omstilling. Hun hadde først ikke villet innse at barnet ikke var normalt. Da det viste seg at han var tilbakestående, avviste hun ham. Naboer og slektninger hadde rådet henne til å vanskjøtte barnet. Man mente at det da ikke ville klare seg. Nå var han imidlertid i fin form etter å ha vært under kyndig behandling i et halvt år og hadde gjort virkelig store fremskritt. Han var der en time, og var glad for å være i nærheten av andre barn. De spiste kjeks sammen, og han ga fra seg mye godlåt.
Tiden var inne for sanglek også hos de «små» barna. Her var det russiske sangere som minnet om bjørnen sover, med masse latter og fryderop. Den mest etter-tenksomme fikk lov til å sitte i fred i en krok, mens han puslet et spennende puslespill. En annen sto bare rett opp og ned mens hun studerte meg inngående. Resten koste seg med dyktige medarbeidere som sang og tøyset. Og da Tanya fant frem godterier i anledning Purim, sto jubelen i taket. Søtsakene forsvant som dugg for solen.
Så tar vi farvel, og jeg tenker mens jeg står der utenfor på fortauet, at med så mye nød blant de nye immigrantene skulle man hatt ubegrensede midler, slik at man i enda større grad kunne hjelpe dette plagede folk til å hjelpe seg selv. Det er så vondt at det skal være økonomien som begrenser aktiviteten til ildsjelene der nede. Selv om økonomien tar seg opp på noen få år, vil smårollingene være preget av en oppvekst i fattigdom. Tre år er en evighet når du er seks………
Fra HJHs avis nr. 1/2004.
