En egen aliya-dag?

Et nytt forslag i Knesset diskuterer i disse dager om man bør innføre en egen dag for å feire og hedre de som har gjort aliya. Knesset-representater fra fire forskjellige partier står bak forslaget der de ønsker å feire immigrantene til Israel.

Isaac Herzog (Arbeiderpartiet), Robert Ilatov (Yisrael Beytenu), Hilik Bar (Labor),  Gila Gamliel (Likud) and Knessets Absorberingskomiteformann Yoel Razbozov (Yesh Atid) fremmet forslaget nå, slik at forslaget ligger klart når Knesset møtes til sommerperioden.

10.Nissan, som i år faller på 10.april er dagen de ønsker at skal bli Israels egen aliya-dag. Selv hvis forslaget går igjennom, kommer ikke dagen til å bli feiret i år, i og med at forslaget kun kommer til å bli tatt opp til diskusjon i sommerperioden. Som del av forslaget ønsker man å feire dagen med aktiviteter i skolen, en egen diskusjon i Knesset og andre offisielle arrangement på dagen.

10. Nissan er i henhold til Josvas Bok, dagen da israelittene krysset Jordan-elven og gikk inn i Israel, etter 40 års vandring i ørkenen.

“Med denne nye nasjonale dagen, kan det jødiske folket feire Israel som et land man kommer til fordi man har et valg, ikke bare som et tilfluktssted, sa Javor til The Times of Israel.

Den siste tiden har aliya fra Frankrike økt betraktelig på grunn av den voksende antisemittismen i landet.

Tel Aviv gjøres stadig vakrere

I høst kunne vi lese en meget god reisebeskrivelse for Tel Aviv i Aftenposten. Det var sjelden kost å lese noe positivt om Israel uten at det samtidig ble servert politiske sleivspark slik norsk presse vanligvis gjør når det gjelder Israel., men sjelden eller aldri gjør når det gjelder andre land.

Jeg har hatt gleden av å besøke Tel Aviv igjen i oktober, og hver gang jeg er her, slår det meg hvor mye vakkert det er å se i denne byen, en by som for mange kan fremstå både som støyete og litt nedslitt. Let og dere skal finne heter det, og det gjelder til fulle for Tel Aviv.

Den mest iøynefallende endringen er den nordlige delen av strandpromenaden, Ha Tayelet, som ble skadet av uvær sist vinter. Her er det både lagt en ny og enda finere brolegning og på enkelte områder kombinert med treverk.

Restaurantene som lå som tradisjonelle strandrestauranter på selve strandpromenaden og hvor man før måtte gå på innsiden, er nå flyttet innover mot kjøkkenene slik at promenaden nå går på sjøsiden av disse. Samtidig er områdene hvor man sitter og spiser gjort mindre dominerende, hvilket også er med på å løfte helhetsinntrykket.

Har man litt god tid i Tel Aviv, og det ikke er en alt for varm og fuktig sommerdag, vil jeg anbefale å gå hele veien langs strandpromenaden fra Jaffa i syd til den gamle havnen i nord. Gå på den flotte promenaden, men bytt gjerne ut litt av distansen med å gå barbent i vannkanten på den kompakte og fine, gylne sanden.

Fra denne siden får man et godt overblikk over byen og hvorledes den utvikler seg. Ta små avstikkere litt inn i byen hvis dere har tid. Ett spennende område er den gamle jernbanestasjonen og den gamle bydelen Neve Tzedek med Suzanne Delal. I dag er dette ett av de mest eksklusive stedene å bi i det gamle Tel Aviv, men det er ikke mange årene siden de som bodde der var brydd over sin adresse. 

Sang gir samhold og selvfølelse

Klokken er ti på en torsdag morgen i januar og jeg står utenfor Reut-skolen i Gonenim-området i Jerusalem. I dette nabolaget bor mange av Jerusalems fattigste, særlig eldre. Tal Atzmon fra Hadassahs kvinneprosjekt møter meg og tar meg med inn på musikkrommet på skolen. Her møter hver uke en gruppe kvinner på 60+ for å synge i kor sammen med sin korleder Debbie.

«Pust dypt inn, og ut. Løft skuldrene godt og la dem slippe. Også roterer vi den ene armen, og så den andre.» Debbie instruerer og viser. Damene følger etter og snart er hele rommet fylt av «ja – hmmmmm, ja-hmmmm» lyder. «Dette kan dere gjøre hjemme også,» sier Debbie, før vi stiller oss i ring, og gir hverandre en mini-massasje på skuldrene før vi setter oss ned. Nå er det tid for å synge.

«Kan vi synge den sangen pappaen din sendte til oss?» spør Ora. Nærheten mellom damene og deres korleder er til å ta og føle på. «Ja! Det gjør vi!» sier Debbie og setter seg ved pianoet, og stemmer an.

Dyp konsentrasjon blant kvinnene mens de synger. Foto: Rebekka Rødner

Dyp konsentrasjon blant kvinnene mens de synger. Foto: Rebekka Rødner

Hine ma tov uma naim, shevet achim gam yachad, synger de alle i kor; Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Teksten er en velkjent en, fra salme 133, men melodien er ny for meg. Det viser seg at Debbie, som er fra Argentina, nylig har vært på besøk hos sine foreldre og med seg tilbake hadde hun som gave til damene et opptak der pappaen synger denne nye melodien for damene. Selv når hun er på ferie har Debbie disse damene i tankene. Senere forteller Varda, en av koristene, meg at de aller har en helt spesiell plass i hjertet for Debbie og Tal og de som jobber i Hadassahs kvinneprosjekt: «De er helt utrolige! Vi er så glade i dem. Nylig var vi på tur sammen, og da vi dro hjem kysset vi dem og klemte vi dem og vi gråt alle sammen, fordi vi er så glade i dem og det fantastiske arbeidet de gjør for oss.»

Varda, som immigrerte til Israel fra Marokko, forteller videre at hun også deltar i en annen av Hadassahs kvinnegrupper: «Jeg driver med stavgang (Nordic walking)! Jeg har lenge hatt problemer med forkromning i ryggen, og også at nakken forsvinner ned mellom skuldrene. Siden jeg startet med stavgang, sier legen min at jeg har hatt en forbedring på 50%! Bare se hvor rett jeg sitter nå!» sier hun stolt.

Alle deltar etter beste evne. Foto: Rebekka Rødner

Alle deltar etter beste evne. Foto: Rebekka Rødner

Nærmest pianoet sitter Ora. Hun vil gjerne fortelle om hvordan hun opplever det å delta i Hadassah-aktivitetene: Jeg kom som 12-åring fra Iran, etter at situasjonen for jøder der ble uutholdelig etter frigjøringskrigen i Israel i 1948. Vi kom med kun klærne vi hadde på oss, ingen bagasje hadde vi med oss, og vi bodde i teltleir da vi kom. Hele mitt liv har jeg tatt vare på andre, først mine foreldre, så min mann og barn, siden barnebarn. Dette her, det tar meg ut av kjøkkenet og til å ta vare på meg selv. Jeg gjør gymnastikk, jeg synger, jeg knytter bånd med disse fantastiske damene. Disse damene er mine søstre. Dette er min nye familie. Jeg kan med sikkerhet si at takket være disse aktivitetene har jeg aldri nytt livet slik som jeg gjør det nå.»

Tal, koordinatoren, forteller meg at de aller fleste av disse kvinnene lever liv der de ellers aldri gjør noe som ikke er i tjeneste til familien. De tar ikke godt vare på seg selv en gang, og gjennom Hadassahs aktiviteter får de informasjon og tips om bedre ernæring, om gymnastikk, om stavgang og ikke minst et felleskap av kvinner som dem selv.

Midt i korøvelsen kommer nok en inn: «Unnskyld at jeg er forsinket! Jeg har fått et barnebarn!» sier hun, og deler ut sjokolade til damenes lykkønskninger: «Mazal tov! Mazal tov!»

Kvinnen som kom inn senest, deltar også som frivillig i Hadassah-prosjektet. Slik både får og gir hun i prosjektet. Over 600 kvinner deltar i forskjellige aktiviter gjennom Hadassah, og nå blir de også en del av dem trent opp, slik at de igjen kan gi tilbake til flere kvinner.

På denne korøvelsen lærer de en ny sang, og Debbie instruerer og viser og synger. Stadig vekk retter kvinnene på hebraisken til hverandre, eller hjelper hverandre se hva som står skrevet på tavlen. Debbie roser dem: «Flott! Fin innsats! Der sang dere fint!» sier hun, og damene soler seg i rosen.

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Før og etter endt time, gis det klemmer og det spørres om hvordan det går. Hver enkelt av damene har sitt å fortelle. De deler gleder og sorger med hverandre. Når noen ikke kommer, blir de spurt etter. Her har de en helt egen identitet. For mange er det første gang i livet. Det er en berikelse til et fattig liv, der ting som ett nytt klesplagg er en luksus. Vi avslutter timen med Shir Ha-asabim, en sang om hvordan hvert enkelt strå har sin sang, sin melodi og sin stemme. Akkurat som disse kvinnene, som nå finner sin egen stemme gjennom Hadassah-prosjektet.

Takkebrev til sosialarbeideren

Et takkebrev fra en familie som har klart å snu en negativ trend i hjemmet og utenfor til en solskinnshistorie kom til Katef leKatef:

 

«Vi har nådd slutten av perioden med møtene våre, vi fortsetter ferden alene med følelsene våre. Jentene er annerledes, de er spente og nervøse. … I begynnelsen av reisen vår kom vi til Katef leKatef med mange problemer og mye frykt, og vi trodde ikke at det fantes løsninger på problemene våre. Vi var redde for å mislykkes.» skriver familien.

 

Det har ikke vært en enkel prosess, forteller familien: Å endre vaner, å høre hva man må rette opp på, å legge om livet. Men, takket være samarbeidet med sosialarbeideren sin, Yamit Kashi, i Katef Lekatef har familien lykkes! De forteller at takket være Yamit begynte de å kunne se kjærligheten som fantes i familien og fokusere på det positive. De klarte å gjøre om den dårlige atmosfæren i hjemmet, og nå støtter de hverandre. «Etter hvert møte [med sosialarbeideren] dro vi hjem og snakket om det vi hadde lært… Du viste oss kjærligheten, varmen vi hadde i familien.» Med kunnskapen om at vi er en spesiell familie vi, klarer vi å møte utfordringene videre, skriver familien i takkebrevet.

 

“Vi håper at vi nå er på den rette veien, og at vi sammen skal klare å overkomme utfordringene og problemene som kommer sammen,” avslutter familien i brevet. Det er alltid herlig å få høre slike solskinnshistorier – spesielt når barn er involvert.

 

Vi ønsker familien lykke til videre!

Purim – fest og moro, og gaver til de fattige

Purim blir feiret med kostymer, fest og skraller. Mange lager egne kostymer, masker og skraller – og mange menigheter har kostymekonkurranse enten i synagogen eller på fellesfesten i menighetshuset etter lesingen av Esters Bok.

 

Mange lager sine egne skraller.

Mange lager sine egne skraller.

I Jerusalem, og andre byer i Israel som historisk hadde bymur, feires Purim en dag etter ellers i verden. Dermed kan man få med seg to dager med Purim, hvis man vil, når man er i Israel – Først en dag i Tel Aviv, for eksempel, neste dag i Jerusalem.

 

Det er Purim-tradisjon å gi matgaver til venner, samt mat og penger til de fattige – akkurat slik det står i Esters Bok 9,22: «Derfor skulle de feire dem som dager for fest og glede og sende mat som gaver til hverandre og til de fattige.»

 

Dette er ikke bare en fin tradisjon, men en del av feiringen av Purim. Gleden skal ikke bare være for de som har, men for alle.

 

I år feires Purim lørdag kveld og søndag 15.-16. mars. I menigheten i Oslo blir det både megilla-lesning (lesning av Esters Bok) og fest. I Jerusalem feires Purim søndag kveld og mandag 16.-17.mars.

60 sikkerhetsfolk passer barnas sikkerhet

Barna som bor i sør-Israel lever under trusselen om raketter fra Gaza daglig. Når rakettfaren er ekstra høy blir skolene stengt og barna må være hjemme. De siste månedene har det vært stille, men trusselen henger over dem likevel. Onsdag denne uken falt over 50 raketter i sør-Israel fra Gaza. Trusselen er ekte og tilstedeværende hele tiden. Barna vet. De voksne vet det. Vi vet det.

 

Man har etterhvert fått mange spesialister i det å leve med terrortrauma daglig i sør-Israel. Denne ekspertisen er det ikke bare Israel som nyter godt av. Man sender også spesialister til å hjelpe i store kriser i utlandet – tsunami i Thailand, orkan i Haiti osv. De hjelper det store internasjonale samfunnet også. Men, vi skulle ønske det ikke var nødvendig. Vi skulle ønske trusselen om raketter fra Gaza ville stoppe. Og at det ville bli fred. I mellomtiden må vi sikre befolkningen i sør-Israel på alle de måter vi kan. Særlig barna er utsatt.

 

Tilfluktsrommene er livsviktige – bokstavelig talt. Når rakettene kommer, trenger alle innbyggerne i sør et sted å søke ly. Mange liv har blitt reddet på denne måten. Det er grunnen til at få blir drept av rakettene. Det er tilfluktsrom overalt – selv på busstasjonen. På bildet ser du busstasjonen like ved skolen i Shaar Hanegev. Her er det også tilfluktsrom. Dette er en del av barnas hverdag. I over 10 år har befolkningen i sør levd med denne virkeligheten. Det er etterhvert mange barn som ikke kjenner en annen virkelighet enn den der de alltid, alltid er redd for rakettene som kan komme når som helst.

På busstasjonen i Shaar Hanegev er det også tilfluktsrom for barna. Her søker de tilflukt når rakettene faller når de er på vei hjem fra skolen. Foto: Øyvind Bernatek

På busstasjonen i Shaar Hanegev er det også tilfluktsrom for barna. Her søker de tilflukt når rakettene faller når de er på vei hjem fra skolen. Foto: Øyvind Bernatek

Busstasjonen ved skolen. Her er det bombesikkert rom for alle barna som venter på bussen. Bussene må også være sikret. Mange av barna i området tar buss til og fra skolen.  HJH dekker utgiftene for sikkerhetspersoner på rundt 60 bussturer med barn hver dag slik at barna skal føle seg trygge.

 

Hjelp oss sikre barnas liv og fremtid ved å støtte HJHs arbeid i sør-Israel!

Når rakettene kommer

Øyvind Bernatek, Hjelp Jødene Hjems styreleder er og ser på prosjektene våre i Israel denne uken. I går var han i sør-Israel, i Sderot og Sha’ar Hanegev for å se hvordan det går og gi støtte og oppmuntring.

På vei med toget til Sderot gikk rakettalarmen, forteller Bernatek. “Da vi var i Ashkelon [på toget] gikk rakettalarmen tzeva adom. [Hvilket betyr at en rakett på vei. red. adm.] Litt skremmende.” Toget ble stående stille en stund før det fortsatte turen sørover.

Vel fremme i Sderot fikk Øyvind Bernatek se resultatene av rakettangrepene på nært hold. Gripende, skremmende og et mirakel at ingen ble drept, forteller han.

På grunn av regnet var bakken så bløt at raketten ikke eksploderte. Foto: Øyvind Bernatek

På grunn av regnet var bakken så bløt at raketten ikke eksploderte. Foto: Øyvind Bernatek

Bensinstasjonen ligger like ved der raketten falt ned. Et mirakel at raketten ikke eksploderte og det hele ble antent! Foto: Øyvind Bernatek

Bensinstasjonen ligger like ved der raketten falt ned. Et mirakel at raketten ikke eksploderte og det hele ble antent! Foto: Øyvind Bernatek

“Tydelig hull i bakken etter et rakettnedslag i går ved en bensinstasjon nær Sderot. På grunn av mye regn var bakken så bløt at raketten ved et mirakel ikke eksploderte. Hvis ikke ville trolig mange ha blitt drept der,” forteller Øyvind Bernatek.

I kommentar til en artikkel i Altaposten fra NTB i går kommenterte han følgende på facebook:

“Jeg var i Sderot i går og opplevde både angrepene i retning av Ashkelon og så hull i bakken ved en bensinstasjon nær Sderot etter nedslag av rakett dagen Før. At ingen ble drept da er et mirakel. Terroristene sikter bl.a mot skolebussen og har truffet slike før. Israel legger om veier slik at terroristene på Gazastripen inklusive Hamas, ikke skal kunne se og således sikte på disse bussene. Skoler og barnehager må bygges med rakettsikre tak eller store tilfluktsrom. Jeg oppfordrer Altaposten og NTB til å reise dit og snakke med den traumatiske sivilbefolkningen i områdene når Gazastripen. Kanskje de da vil forstå at de er mennesker de også som bor i Israel og i dette området. Denne sivilbefolkningen fortjener alle vår sympati og støtte.”

 

Ved å støtte HJHs arbeid økonomisk er du også med på å støtte sikkerhetstiltak for den utsatte befolkningen i området mot Gazastripen. Hjelp oss å hjelpe støtt HJH økonomisk og del dette med andre!