Immigranter i språkviktige jobber på Yad Vashem

I de gamle lokalene til tidligere ”Navnehallen” eller ”Hall of Names” på Yad Vashem sitter 39 arbeidstakere med utallige språkkunnskaper. Det er nødvendig når de skal legge ut informasjon om registrerte døde fra Holocaust i søkbare datafiler.

Lokalet har dunkel belysning. Nesten bare dataskjermene som lyser opp rommet. Samt noen neonlysrør der dagslys burde ha kommet inn. En smal vindusrekke oppunder taket duger lite. Esther Voloshin snakker lavt. Hun er sektorleder for Katalogiseringsavdelingen i arkivdivisjonen på Yad Vashem som HJH bidrar med verdifull støtte til.

Esther har 38 medarbeidere, fordelt på 30 personer, fire teamledere samt fire spesialister på navn og geografi. Nesten alle er immigranter som her har fått gode arbeidsplasser – og som gjør en stor innsats. Esther selv emigrerte fra Moskva til Jerusalem i 1991 og har arbeidet på Yad Vashem siden -96, i denne avdelingen siden 2006.

-Hva går arbeidet ut på?

-Vi har delt opp i mange ulike prosjekter. Et av teamene jobber spesielt med polske forhold, et annet med å registrere alle jøder fra Budapest etter folketellingen i 1941 som deretter settes opp mot folketellingen i 1945. Et stort arbeid som har vart siden 2006. Vi legger inn data ut fra scannede – gjerne maskinskrevne, men oftest håndskrevne dokumenter fra arkivene og overfører dem til datafiler med navn og kodenumre som er søkbare for dem som går inn via internett. Vi legger inn all den informasjonen vi kan finne om en person; som kjønn, fødested, yrke etc. Vi finner ofte krysningspunkter slik at vi via andre kanaler eller dokumenter legger inn tilleggsinformasjon. Vi registrerer også ut fra bilder av gravstener fra ulike jødiske gravlunder også, forteller Esther.

Den evige ild. Foto: Mrbrefast/Wikipedia

Den evige ild. Foto: Mrbrefast/Wikipedia

Hun understreker at en stor del av utfordringene ligger i å tyde skrift. Når jiddish skrives med hebraiske bokstaver bør man være meget god i begge språkene. Dessuten er det viktig å kjenne til hvordan landegrensene har endret seg etter 1. og 2. verdenskrig. Spesielt rundt Ungarn, Slovakia, Romania, Kroatia, nordlige Serbia og Polen. Videre har land og byer gjerne helt ulike navn på de ulike språk.

-Vi tar alle stedsnavn og familienavn i betraktning i så måte for å gjøre det mulig å søke dem opp uansett språk, betegnelser eller ulike stavelser man søker dem opp på, fortsetter hun og tilføyer at all data legges inn på seks språk: engelsk, tysk, hebraisk, arabisk, russisk og spansk.

Mange nye immigranter fra blant annet tidligere Sovjetunionen, Polen og Ungarn er blant de ansatte og de snakker tilsammen et ti-talls språk.

Teamleder Faina Braziler (36) kom til Israel – også fra Moskva, i 1990 – som 12-åring. Hun har arbeidet ved Yad Vashem i 12 år, har studert østasiatisk kunsthistorie, kinesisk, koreansk og japansk. Teamet hennes på 6-8 personer må være solide på å tyde de ulike lydene og skrivemåtene i språkene de skal katalogisere.

Den polske byen Łódź , vil sikkert for nordmenn uttales slik det ser ut, Lodz. I Polen uttaler man den mer som Owodz med en hard strupetone i begynnelsen – og ganske fjernt fra en norsk L.

-Flere i teamet er forholdsvis nye immigranter. De ferskeste har vært her bare et par år, sier hun. Og påpeker hvor viktig det er at det er mangfold i teamet.

-Vi trenger dem som kjenner betegnelsen på yrker som ikke finnes lenger, men også de som bidrar med den informasjon de har tilegnet seg om historien i de ulike land frem til nyere tid før de kom hit.

 

Esther og Faina er veldig stolte over den utrolige forskerjobben deres medarbeidere utfører. Samtidig er de en smule rørt og takknemlige over at noen mennesker i Norge bryr seg og vil støtte dem økonomisk i deres arbeid med å gi slektninger av holocaustofrene en form for sjelefred etter å ha fått visshet i hvor deres slektninger endte sine liv.

 

Yad Vashems hjemmeside: http://www.yadvashem.org

De menneskelige omkostninger kan være svært store

En tynn unggutt med store øyne våger å fortelle sin historie. Han snakker lavt og hurtig, han ser ned. Selah, Israel Crisis Management, har sagt at han ikke behøver å si så mye om hvorfor han er med i Fadderbarnsprosjektet. Men han vil. For å vise sin takknemlighet og for å få tilhørerne til å forstå at bidragene fra Norge virkelig gjør en forskjell.

 

Han kom som barn fra Etiopia sammen med mor, far og småsøsken til Israel. Mens de bodde i mottaket, kranglet foreldrene stadig mer. (Trolig var det underforstått at det også var snakk om grov familievold).

 

Familien flyttet etterhvert i egen leilighet, og kranglingen ble bare enda verre. Daglig var det ufred. En dag forsvant faren for godt etter å ha kommet med voldsomme trusler som skapte stor utrygghet. Den unge gutten forteller om konsentrasjonsvansker og angst. Han var redd for at faren skulle komme tilbake og skade moren.

 

I 60 dager gikk han ikke på skolen, han ville være hjemme og passe på moren. Så kom barnevernet og politiet og sa at han måtte gå på skolen. Han forklarte at i så fall var det nødvendig at moren fikk lov til å være med ham på skolen. Men det ville de ikke akseptere. De mente han overdrev problemene og egentlig skulket.

 

Unggutten ga seg og lot moren være hjemme alene, mens han og småsøsknene gikk på skolen.

 

Få dager etter var det stort oppløp, politi og sykebil utenfor boligblokken, da han kom hjem fra skolen. Faren hadde gjort det han hadde truet med.

 

Nå var han foreldreløs og hadde foreldreansvar for sine små søsken. Alle er med i Selahs fadderbarnsprosjekt. Pengene fra fadderne i Norge er til stor hjelp og han kan ikke fatte hvordan han skulle ha greid seg uten bidragene fra dem og, ikke minst, støtten fra Selah.

 

Vil du bli fadder? Kontakt kontoret via email: post@hjhome.org , send inn et skjema her på websiden vår fra faddersiden vår, eller ta kontakt via telefon eller facebook. 🙂

De er på vei inn i det israelske samfunnet

Det er spennende å følge en gruppe etiopiske immigranter gjennom prosessen på mottakssenteret IBIM, som HJH støtter.

 

Da vi kom til porten denne gangen, var det mye liv og røre. Mange, store gutter skulle kjøres til religionsundervisning, og hvem skulle sitte på i hvilken bil, hvem var ennå ikke kommet o.s.v. Knuffing, latter og masse hormoner. Et malerisk skue var det.

 

Innenfor ble vi møtt av barn som alt snakker hebraisk og som frimodig møter fremmede. En stor gruppe barn – gutter og jenter – sto utenfor en nedslitt bygning og ventet på en lærer. De varierte i alder, for man prøver å sette sammen gruppene etter skolekunnskaper, ikke etter alder – innenfor rimelighetens grenser.

 

Vi skulle få se deres datarom, som er stedets stolthet. Innvendig var det pusset fint opp og 12 – 15 PCer sto på arbeidsbenker langs veggene. Det ble gitt en innføring i dataopplæringen av de aller minste og deres foreldre. Det er så viktig å styrke familiebåndene i denne vanskelige tiden. Da er det å oppdage nye ting sammen og lære tekniske ting, erfaringsmessig en god nøkkel til forståelse og samhold.

 

Læreren var kommet og hadde sluppet gjengen som ventet inn i naborommet. Etter mye styr falt det ro over flokken. Og så synger klare barnestemmer «Hatikva». Jo, de er i gang med å bli israelere. De er en viktig del av landets framtid. For dem er livet her fullt av muligheter.

 

Da vi passerte gjennom klasserommet på vei ut, snakket de glade til oss på engelsk – og fniste, som bare 7-åringer kan. De ville gjerne vise at de hadde lært litt av det også.

 

Ved porten står kvinner, enten i de tradisjonelle hvite gevanter – eller helt moderne kledd, idet vi samler oss for å dra. De ser vennlig og nysgjerrig på oss, mens de prater lavmælt sammen. For dem blir kanskje overgangen aller størst, fra det helt tradisjonelle livet på landet i Etiopia til moderne, israelske storbyer. Nytt språk, nye omgangsformer, annen kost og arbeidsoppgaver – alt er deler av en krevende tilpasning. HJH bidrar til at de skal finne seg til rette i det lovede land. Vi overbringer takken fra mottakerne. Uten hjelp fra HJH og andre organisasjoner hadde de sosiale og menneskelige omkostningene vært enda større.

Israel i front

Det skrives ofte i avisene om at verdens mest alvorlige problem er vannressursene. Kampen om disse vil kunne lede til mange nye konflikter. Israel er ikke velsignet med store ferskvannskilder, og har derfor de senere årene lagt ned store ressurser både for å produsere ferskvann fra saltvann og for å rense og nyttiggjøre seg gråvann.

Det er antatt at Israel i 2014 vil produsere alt sitt drikkevann ved å avsalte vann fra Middelhavet og fra Rødehavet (Eilat). Det er fantastisk, men det stopper ikke der. For av gråvann, vann fra husholdninger og industrien, så renses stort sett alt, og 80 % av dette vannet gjenbrukes i landbruket og i andre grøntområder. Her er Israel verdensledende og milevidt foran alle andre land med begrensede vannressurser. Det forteller ikke lite at landet på annen plass, Spania, nyttiggjør seg 17 % av slikt vann!

Dette er nok et eksempel på hvorledes Israel er et foregangsland. Det tragiske er at nabolandene har en slik fiendtlig holdning til Israel. Tenk hvilken velstand de kunne ha hatt hadde de støttet Israels rett til å eksistere, og samarbeidet med dem på mange teknologiske og vitenskaplige områder. Det hadde kunnet sikret fred, stabilitet og velstand i denne delen av verden, mens Israels fiender søker det motsatte. De arbeider for å boikotte landet til og med på det akademiske nivået. Slike mennesker er fredens fiender. Selv om den noen ganger kan synes vanskelig å oppdage i all Israelfiendtlig støy, så er det en rettferdighet i verden, det er Israel som velsignes med demokrati og velstand og ikke de fiendtlige nabolandene.