Fra Georgia til Det lovede landet

Programmet på Ulpan Etzion gir en svært god start på et nytt liv i Israel, sier en storfornøyd, fersk immigrant fra Georgia, Temur Krikheli - snart 23 år.

 

Han elsker Georgia og folket der. Har aldri opplevd antisemittisme. Gikk på jødisk ungdomsskole i fire år, tok videregående som klassens yngste, og yngst var han da han senere gikk ut fra universitetet i Tbilisi med Bachelorgrad i businessadministrasjon med spesialfelt innen finans. Sjefen nærmest gråt, lokket med høyere lønn og ba ham fortsette i jobben som finansekspert i handel med utlandet i et statlig ministerium.

Drømmen
Men etter halvannet års arbeidserfaring takket han nei. For Temur begynte drømmen om Israel for alvor i 2007 etter et 10 dagers Taglit/Birthright (fødselsrett) opphold.

– Jeg var i Israel som deltager på en matematikk-konkurranse i 2004. Et fint opphold rundt om i landet hvor vi var ca 40 deltagere. Deretter var jeg i et bryllup i 2005. Det var første gang jeg så mine to onkler og deres familier siden de emigrerte til Israel i 1995. Under oppholdet i 2007 var jeg helt betatt av landet, folket og historien. Det var en stor opplevelse som førte til at jeg ville emigrere snarest mulig – og lenge før alle de som emigrerte under krigen som herjet i 2008, forteller den unge entusiasten.

Foreldrene syntes han var for ung. – Jeg forstår dem jo, og savner dem veldig, fortsetter Temur. Han legger til at storesøsteren (24) kom ham i forkjøpet og emigrerte for syv måneder siden. Hun er farmasøyt og studerer hebraisk fagterminologi i Lod. Hans egen drøm gikk i oppfyllelse nå i juli. I Tbilisi sitter mor og far igjen med to døtre på 22 og 17.

-Tror du de kommer etter?

-Det er veldig vanskelig for folk i 40-50-årene å flytte til et nytt land med nytt språk og forsøke å livnære seg innen det de er utdannet til eller starte på nytt hvis de ikke av en eller annen grunn må flytte, sier Temur. Hans småsøstre får undervisning i hebraisk og kan lese og skrive, men snakker ikke så bra. Selv om foreldrene solgte huset ville de aldri klare å betale for en ny bolig i Israel.

Minstelønnen i landet er rundt 900 norske kroner i måneden, mens Temur selv hadde en meget god lønn som finansekspert på hele 3500 kroner. Faren har tre forretninger, mens moren er hjemmeværende.

Takker
Temur var ytterst takknemlig da han fikk flybilletten sin betalt via Jewish Agency og Hjelp jødene Hjem.

– Jeg fikk til og med skyss til og fra flyplassen og penger til å betale det det koster å bo, spise og studere hebraisk her på immigrasjonstsenteret Beit Canada i Jerusalem i et halvt år, forteller han. I januar går han inn i militæret for ytterligere et halvt år og satser på mere språkundervisning der. Deretter er han fast bestemt på videre studier.

– Det er fantastisk å tenke på at folk i Norge investerer i min og vår fremtid her i Israel. Vi er her for å studere og holde på friheten, verdiene, menneskerettighetene og for å bidra til fortsatt å investere i menneskene slik at Israel kan gi verden enda mer tilbake, sier den utrolig reflekterte unge immigranten som stortrives i sitt nye hjemland.

Temurs hverdag: 
Fra kl.
07.00-07.15 – morgenbønn i Ulpan
Etzions synagoge
Frokost

08.30 – 13.45 – hebraiskundervisning
Lunsj
Frivillige aktiviteter som sport, bordtennis, fotball, salsadanseklasse, israelske filmer, besøke festivaler, utstillinger mm.

18.30 Kveldsmat
Rabbinere kommer ofte på besøk om kvelden for å foredra om jødiske tradisjoner og helligdager.

Hilsen til giverne

Sukkot feires blant annet ved at man bygger en sukka, løvhytte i hagen eller på en veranda som ikke har tak. I denne løvhytten skal man i hvert fall innta sine måltider. I varme strøk som Israel, sover også en del i dem. Løvhytten hvis tak ikke skal være tett og som man skal kunne skimte stjernene gjennom, skal minne oss om vandringen i ørkenen; om overgangen fra slaveri til frihet. Sukkot er en vakker og tankevekkende høytid, hvor også Kohelet, Predikeren, leses. Festen feieres i åtte dager, hvorav siste dag, evt. den etterfølgende dag utenfor Israel, er Simchat Torah; gledesfesten, festen over å ha fått Torah; loven, de fem mosebøker.

På mange måter er det arbeidet vi ved hjelp av de sjenerøse gavene dere gir, som å bygge en stor sukka for mange nye immigranter. Dere bringer jøder hjem til Israel fra flere verdenshjørner og dere hjelper dem til rette i fedrenes land. Hjelpen dere gir er det som trengs for overgangen fra slaveri til frihet, fra undertrykkelse og nød til frihet og trygghet. Dette er den fineste sukka disse nye immigranter noen gang vil få. Det er de som bygger den, men vi hjelper til, de gjør det fysiske arbeidet, men vi hjelper til med å skaffe materialene.

I en verden hvor Israel i stadig større grad isoleres, noe som også merkes innad i landet, kjennes det derfor ekstra godt hver gang noen utenfra gir så sjenerøst som det dere gjør, og særlig når det kommer fra Norge som den i senere tid har valgt en meget kritisk linje overfor Israel og er blitt et land hvor antisemittismen dessverre øker i omfang.

Når de nye immigrantene i Israel som dere enten har vært med på å hjelpe til landet eller i landet, i disse dager setter seg ned i sine små fysiske løvhytter og takker vår Skaper for at de får gjøre det, så vet jeg at de i den velsignelsen de sier, også vil takke vår Skaper for at det finnes mennesker som dere her hjemme i Norge, som har gjort dette mulig for dem. Dere vil for alltid forbli i disses hjerter.

På vegne av alle oss som er aktive i Hjelp Jødene Hjem benytter jeg anledningen til, litt på etterskudd, å ønske dere Shana Tova u Metokkah, et godt og søtt nytt år! Måtte det nye året bli til velsignelse for dere, for vårt land og for Israel og det jødiske folk!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Livnot – gjør boliger levelige for immigranter

Frivillige maler soverommet

En del av programmet er å gjøre samfunnstjeneste. I praksis betyr det at de arbeider som ufaglærte “hjelpegutter” (av begge kjønn) for Livnots fast ansatte håndverkere som pusser opp og reparerer boliger for vanskeligstilte.

Livnot har inngått avtale med noen kommuner. Sosial-kontorene tar kontakt med Livnot og oppgir i hvert enkelt tilfelle hvem som trenger hjelp. Livnots håndverkere rykker så inn med sine “hjelpegutter”, og setter boligen i brukbar
stand igjen. Dette gir gevinst til alle parter. Kommunen hjelper sine mest vanskelig-stilte innbyggere. Beboeren får et løft i sin situasjon, noen ganger er boligen faktisk ubeboelig eller helt nedslitt. De unge får en opplevelse av å være til nytte, de lærer praktisk arbeid og knyttes til landet.

HJH har valgt å støtte arbeidet i kommunene Tzfat og Hazor i nord.

Lederen for Livnot, Gabi Nahmani, ga under vårt besøk et eksempel på hvordan vanskeligstilte immigranter kan få hjelpen de trenger. Han fortalte om en gammel, enslig, sengeliggende dame, som hadde fått en vannlekasje gjennom taket i rommet der hun lå. Damen var kommet til fedrenes land, alene, som pensjonist noen år tidligere. Da han kom på befaring, så han at hjemmesykepleieren hadde hengt opp et par dusjforheng fra taket for å beskytte pasienten, som da lå døgnet rundt i et slags plasttelt. Damen var knyttet til flere elektriske apperater og p.g.a. av plasseringen av stikkontakter i rommet, måtte sengen stå på ét bestemt sted – midt under dryppet.

Det er neppe nødvendig å beskrive hennes takknemlighet, da taket ble tettet, tak og vegger pusset og malet, stikkontakter ble montert flere steder. En ganske trist hverdag ble sterkt forbedret – og Livnots direktør hadde fått en venn for livet.

Dette er et praktisk eksempel på hva dine penger brukes til. Hos Livnot går de til maling, bensin o.l. Det setter frivillige i stand til å gjøre en innsats for medmennesker i en vanskelig situasjon. Slik blir pengene ekstra drøye. Er det ikke fantastisk?

Med PNIMA på sommerutflukt

Mens vi gikk rundt i museet, ble jeg svært imponert på mange måter over denne gruppen kvinner. Først og fremst var det svært tydelig at de hadde brukt mye tid på å gjøre seg i stand, slik at de var sikre på at de tok seg best mulig ut – hvilket de virkelig gjorde. Shalva fortalte meg at et par av dem til og med hadde gått på skjønnhetssalong for å pynte seg til denne viktige dagen. En annen ting som virkelig var imponerende, var at de lyttet til vår guide med udelt oppmerksomhet og suget til seg all den informasjonen som ble gitt. Det gjaldt også for barna i gruppen, de var veldig aktive i “spørsmål og svar runden”, som var en del av omvisningen.

Kanskje kom jeg til denne sommerutflukten med forutinntatte oppfatninger om at barna kanskje kunne forstyrre, eller at de ikke visste hvordan man oppfører seg på et museum, dette er jo ikke et sted de vanligvis kommer. Jeg kunne imidlertid ikke tatt mer feil. Barna var spesielt entusiastiske over sine arbeidsbøker, som de fornøyde fylte ut i løpet av besøket. Disse hefter dreide seg om de gjenstander som de så rundt seg og som de opplevde med naturlig nysgjerrighet og entusiasme.

Før jeg møtte kvinnene lurte jeg på hvordan de ville oppleve og reagere på museumsbesøket, dette er jo tross alt ikke et sted som de besøker regelmessig på noen måte. Men for meg så de ut som en hvilken som helst annen gruppe israelske kvinner som gikk rundt i det nyoppussede museet.

Shalva Weil er svært engasjert i sitt arbeid for denne gruppen kvinner og hun gjør en enestående innsats for å hjelpe dem med integreringen inn i israelsk kultur og vanlig livsstil. På denne glade dagen var det lett å se at kvinnene var med på en utflukt, som for dem var noe helt utenom det vanlige, men som vi andre nærmest tar som en selvfølge. For meg så det ut som kvinnene nøt alle sider ved denne dagen og det var lett å forstå og føle at de verdsetter Shalvas kjærlighet og engasjement for dem.

Avigail Strenger er assistent for Michael Melchior, HJHs stedlige rådgiver.

Fakta om PNIMA

Ledes av Prof. Shalva Weil.

Pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University, Jerusalem rettet mot deler av den kaukasiske minoritet i Israel.

Gruppen kommer fra Kaukasus i tidligere Sovjetunionen, der de bodde i avsidesliggende fjellandsbyer med dårlig skolevesen. De fleste levde av jordbruk. Det har vært tre større innvandringsbølger siden 1970-årene.

Barna fra denne folkegruppen har de klart svakeste skoleresultater, de har den høyeste frafallsprosenten fra undervisningen og få tar høyere utdanning.

Prosjektets målsetting: å bevisstgjøre kvinner med kaukasisk bakgrunn om nødvendigheten og nytten av at barn går på skolen, gjør lekser, møter forberedt. Utdanning er veien ut av fattigdom og uønsket adferd. Man arbeider for å bedre barnas motivasjon og resultater, gjennom også å styrke mødrene.

Det holdes månedlige møter i fire byer med større kaukasiske grupper. Her får de foredrag og seminarer som tar sikte på å bedre mødrenes kunnskaper om barneoppdragelse og forståelse for storsamfunnet.

Hver sommer belønnes barn og voksne med en felles bussutflukt til steder av nasjonal interesse.

HJH har støtte prosjektet siden 2007.