Vil gi barna smilet tilbake

 

Tannlege Roy Brahen og hans assistent hjelper en alvorlig liten pasient med store smerter. Fote: DVI

Hver dag, fem dager i uken, kommer små pasienter, fra hjem og institusjoner som ikke har mulighet for å betale for tannbehandling, til klinikken som Dental Volunteers for Israel driver. Her får de behandling i et enkelt hus i en liten hage, med tannlegestoler som står tett i tett. Direktør, informasjonssjef og kontordame deler et kontor på størrelse med barnesoverommet i en borettslags-leilighet. Stedet preges av en nøkternhet som vi i HJH gjenkjenner fra andre prosjekter.

Når man har tannpine er ingenting morsomt. Noen av barna som kommer til klinikken har hatt mye fravær fra skolen av den grunn. Et ansikt preget av stygge tenner og smerte, kan påvirke forholdet til andre mennesker. DVI lærer barna å ta godt vare på tennene sine. Immigrantbarn og andre vanskeligstilte trenger et godt smil for å etablere kontakt. Du kan hjelpe til med det.

 

Ulpan Halom – drømmen om å lære jøder hebraisk

Ny klasse startet 27. juni 2011.

Det er dette med hunkjønn og hankjønn og adjektivets bøyning i kjønn og tall – på hebraisk – som er kveldens tema. Den yngste er nok 18, den eldste kanskje godt seksti. Det er mange motiver for å lære seg hebraisk; mange planlegger å immigrere eller har barn og barnebarn i Israel. Eller ganske alminnelig nysgjerrighet. Eller et ønske om å bevare fedrenes kultur og kunne lese jødisk litteratur, kanskje?

Her sitter Maria og Jaruslav, et ungt par som venter barn i løpet av sommeren. Før barnet kommer ønsker de å ha etablert seg i Israel. Så de arbeider hardt for å få med seg alle grammatiske finesser. Det unge paret benytter muligheten til å legge et visst grunnlag, før de reiser, slik at overgangen skal bli litt lettere.

Direktør Felix Feinberg som har vist oss rundt, går opp til tavlen og skriver hurtig en liten, enkel sangtekst på hebraisk. Noen få ord, lette å forstå – en iørefallende melodi – og snart synger hele klassen “kol haolam kuloh”, en tradisjonell sang som inngir mot og optimisme.

Bak i klasserommet sitter en dame midt i førtiårene. Hun er lege og forbereder seg på immigrasjon – om en stund. Det er stort behov for helsepersonell i Israel nå. Den første store gruppen av immigranter fra tidligere Sovjetunionen begynner å nærme seg pensjonsalderen. Blant dem var det mange leger og sykepleiere, så det blir trolig lett for henne å få jobb. Men det er en forutsetning at hun behersker språket.

Jeg spør en ung gutt hva hans planer er “- Nei, han kunne bitte litt hebraisk fra før og syns det ville være artig å kunne litt mer.” Han er ikke særlig meddelsom og syns nok det hele er litt pinlig; å få et slikt spørsmål foran klassen. Han har ikke tenkt å emigrere og smiler sjenert.

Israel håper at alle jøder kommer i sikkerhet i Israel etter hvert. En velforberedt immigrant har lettere for å lykkes i det store spranget. De menneskelige omkostningene ved å flytte til et nytt land er store. Det er en svært krevende prosess, noe de fleste av HJHs givere er klar over. Derfor er det viktig å hjelpe hver enkelt til å få en mykere overgang. De første måneder når alt er nytt, – hvor man leter etter bolig og arbeid, og hvor man skal støtte resten av familien i den daglige kampen for å forstå eller overvinne fru-strasjoner og misforståelser, – ja, da er det godt å ha en språklig ballast.

“Hils HJHs givere så mye og si hjertelig takk”, sier Felix Feinberg til avskjed, “Takket være dere er det mulig å gi et godt tilbud til jødene i St Petersburg området. Også for dem som ikke planlegger å dra til fedrenes land, er det viktig med et varmt, jødisk miljø med innføring i språk og tradisjoner. For mange er Sedermåltidet til Pesach på skolen det første møtet med det jødiske. Diskriminering hører til dagens orden i Russland, så da er det godt og trygt her blant venner.”

Kjære giver!

Israel og svært mange israelere var raskt ute med å kondolere Norge, selv om de visste at mange av de som ble rammet ikke på noen måte støtter Israel og at de til og med aktivt støttet skipskonvoien som skulle gå til Gaza-stripen. Også fra våre støtteprosjekter kom disse kondolansene raskt og med tilbud om hjelp til de rammede. Få land vet mer om både det å bli rammet av blind terror og hvorledes man håndterer sårene etter slike ugjerninger enn Israel. Det har vært Israels byrde, men beklageligvis har store deler av det norske samfunn vist svært liten evne eller vilje til å forstå denne byrden og til å respektere de tiltak landet har måttet gjøre; snarere omvendt. Sikkerhetsbarrieren, som nesten helt har stanset terroraksjoner mot den israelske sivilbefolkningen, fordømmes og kreves fjernet. Ingen i Israel er i utgangspunktet for at den skal være der, men så lenge sterke krefter på den andre siden ønsker å rette terrorangrep mot sivilbefolkningen i Israel, blir den sett på som et nødvendig onde. Hvorfor kan ikke også våre politikere i det minste forstå dette?

En annen hendelse som vever seg inn i dette, er båtaksjonen mot Gazastripen med flere stortingspolitikere som deltagere, og enda mer foruroligende med en norsk biskop som aktiv støttespiller. Hensikten med denne konvoien,
som riktignok ble en total fiasko, er å få opphevet Israels begrensede blokade av området; en blokade som er i samsvar med folkeretten. Hva betyr det i klartekst hvis disse aktivistene skulle nå frem? Jo, at Hamas, som styrer Gazastripen, ville få full tilgang til raketter og andre våpen, slik at de kan intensifiere deres “grunnlovfestede” kamp for å utslette Israel og det jødiske folk. Dette støtter i realiteten altså en norsk biskop! Det ligger utenfor min fatteevne at den norske kirke kan akseptere noe slikt. Igjen er det tydeligvis ikke problematisk med sivilrettet terror så lenge den ikke rammer Norge, men bare rammer verden eneste jødiske stat.

Vi må imidlertid ikke gi opp, vi må fortsette å kjempe mot antisemittisme, som dette i mine øyne klart er et uttrykk for. Vi må kjempe for Israels rett til å eksistere som en trygg og suveren jødisk stat. Vi må fortsette å hjelpe jøder som ønsker å komme hjem til Israel, men som ikke har midler til det, eller som hindres av myndighetene i de land de bor i, og vi må fortsette å hjelpe dem på deres nye start i Israel!

Dette gjør dere, det er humanisme og nestekjærlighet av edleste sort. Takk for at dere er der for Israel og det jødiske folk!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Også i år holder Ein Yael sommerleir for vanskeligstilte barn

Dette er en praktisk, men vanskelig oppgave som krever samarbeid. (Foto: Jerusalem Foundation)

Her har de vært ute i naturen og hentet leire, bearbeidet den og laget krukker. Andre dager har de klippet sauene, vasket ullen, kardet og spunnet. Så har de farget garnet og vevet med det.
De har lært om landets historie og hvordan man skal ta vare på naturen. Og de har løst praktiske oppgaver og ikke minst fått nye venner og masse frisk luft. Tusen takk.

Derfor engasjerer jeg meg i Hjelp Jødene Hjem

Jeg har i mange år vært engasjert i misjonsarbeidet som De Frie Evangeliske Forsamlinger driver i flere land og verdensdeler. Gjennom de siste tiår har jeg fått anledning til å besøke flere av misjonslandene, møtt misjonærene og sett det arbeidet de gjør. På alle feltene går det sosiale/humanitære arbeidet sammen med evangelisering og bygging av menigheter. En kan ikke forkynne evangeliet og samtidig se på nøden og de store materielle behovene som finnes uten å gjøre noe med dette.

I min oppvekst og som kristen har jeg alltid fått høre om Israel, der Jesus vandret omkring for to tusen år siden. Vi kjenner alle stedene og navnene fra bibelfortellingene. Gjennom dette har det vokst fram en interesse for Israel og det jødiske folk. Som kristne har vi en stor takknemlighet til det jødiske folk og vi har mange felles røtter gjennom historien og utviklingen av vår kultur. Vi kan bare tenke på alle de begrep og utrykk vi bruker i dagligtale som har sitt opphav i gammel jødisk historie.

Gjennom noen år har jeg stått som vararepresentant til representantskapet for HJH og fulgt arbeidet gjennom
referater og nyhetsbrev. Da Øystein Østerhus, en brennende Israelvenn, gikk bort for litt over et år siden ble jeg
spurt om å stille i styret for HJH. Jeg kan aldri fylle Øysteins plass, men jeg sa ja til oppgaven og har fått være med i styrets arbeid i litt over et år. Gjennom dette har jeg fått større innblikk i arbeidet som HJH gjør for immigranter i Israel og for de
som forbereder å reise til landet. Dette er en kombinasjon av hjelp og tilrettelegging for jøder som flytter til landet. HJH gir en unik mulighet til å hjelpe mennesker som trenger hjelp i en vanskelig livssituasjon og samtidig gi noe tilbake til det jødiske folk.

Gjennom nyhetsbrev og på HJHs nettsider kan du lese om det viktige arbeidet HJH gjør for enkeltmennesker som skal etablere seg eller har spesielle behov for kunne leve i Israel i dag. Alt arbeidet kanaliseres gjennom organi-
sasjoner i Israel. Disse sender rapporter og regnskap til styret for HJH. Gavene som gis kommer fram og alle rapportene og brevene forteller om at det nytter å hjelpe. Det betyr en stor forskjell for de som får hjelp via de midlenesom
HJH forvalter. Derfor kan jeg med stor frimodighet oppfordre alle til å gi en gave eller bli fast giver til Hjelp Jødene Hjem.

Kjell Tangen

De mistet sine tenåringsbarn, søsken og kjærester i et terrorangrep

 

Innledning Dette skrev jeg noen dager før terroren rammet Norge. Fredag 22.juli ringte direktør Ruth Bar-On (bildet) fra Selah - Israel Crisis Management - kl 17.30 og spurte om det var noe de kunne hjelpe til med. De er spesialister på slike situasjoner og oppfølgingen etterpå. Siden har de ringt og sendt e-poster. Enda bedre forstår vi nå, hvilken uvurderlig innsats Selah gjør for alle i Israel som mister noen av sine kjære eller blir skadet i ulykker eller terrorangrep. Rolig og omsorgsfult går de inn i situasjonen og blir der, om nødvendig i svært lang tid - til vedkommende kan greie å leve videre. La oss følge deres eksempel og vise nærhet, omsorg, takt og varme - så lenge det trengs.

Dolphinarium 10 år etter

Selahs ansatte og frivillige var på plass kort tid etter og tok seg av skadde og pårørende. Familiene fikk sine liv endret på et øyeblikk. Her var behov for omsorg, tid og støtte. Mange av de unge brukte år på å komme seg og finne nytt fotfeste. Foreldre følte at livet helt hadde mistet sin mening. Gjennom år fulgte Selah de skadde og berørte familier. Mange trengte en telefon eller besøk for å holde seg oppe.

Så nærmet ti-års dagen seg. Det framkom et ønske om å treffes – alle de som Selah hadde hjulpet over kortere eller lengre perioder. Mange hadde behov for å se framover, men samtidig ta en titt bakover for å se hva de hadde fått til, tross alt. Det var skjedd så utrolig mye positivt også. Noen hadde stiftet familie, andre tatt utdannelse.

Det var mange som nå var blitt frivillige for Selah. De vet hvordan det føles og hvor lang tid det kan ta før sårene ikke er helt åpne lenger.

Savnet er der, tomheten, men livet må leves, likevel.

 

De gode hjelperne i Sderot

Jeg var med dem på hjembesøk hos en russisk bestefar som bodde sammen med datter, svigersønn og to barnebarn i Sderot etter at de var kommet til landet få år tidligere. Bestefar var ymnastikklærer, men hadde hatt en kort dag på skolen – den dagen livet hans ble totalt forandret. Han var hjemme sammen med barnebarna, som den gang var seks og fire år. Rakettalarmen gikk, og han stupte inn under spisebordet med én unge under hver arm, for å beskytte dem best mulig med kroppen sin.

Rekkehuset de bodde i fikk en “fulltreffer”, en vegg ble slått inn, deler av taket falt ned, vinduene ble knust, dører splint-ret. Som ved et mirakel var barna uskadde og kunne krype forsiktig fram, da støvet hadde lagt seg. Men bestefar var alvorlig skadet. Murbrokkene hadde knust skulderen hans og sjokket fra opplevelsen ble dyptgripende og langvarig.

Bestefar ble arbeidsufør etter ulykken. Etter flere operasjoner hadde han ennå ikke fått førligheten igjen i armen. Han hadde mye smerter og kunne ikke fortsette som gymnastikklærer. Psykisk var han sterkt preget av ulykken og Selah dekket psykologtimer.

Det ene av barnebarna var hjemme da vi kom på besøk. Hun spilte fiolin for oss. Selah har bidratt der også, med undervisning. Bestefar kan jo ikke lenger undervise henne selv. At fiolinen lå like hel mellom murbrokker og glasskår var en stor trøst for henne den første tiden, mens hun ennå var fryktelig redd. Hennes spilleglede og takknemmelighet for hjelpen familien får fra Selah var stor. Da hun hørte at vi kom helt fra Norge og at mange snille mennesker der gir penger for å hjelpe immigranter som henne selv, ville hun spille enda mer som takk.

Ayalim-ungdommer gjør en innsats for landet

 

Ayalim gjør det pent rundt seg.

Ashalim ligger tre mil sør for Be’er Sheva. Det er en gammel, nedslitt moshav der nye immigranter har kjøpt seg husvære for en billig penge. Vi kjører langsomt gjennom et område som er sterkt preget av stagnasjon. Innenfor ligger Ayalim-landsbyen – Adiel – der rundt 15 unge voksne holder på å støpe fundamenter til nye hus, mens andre lager murstein.

En vennlig ung mann kommer oss i møte. Joav, student ved universitetet i Be’er Sheva, har ansvar for aktivitetene for de største skolebarna i Ashalim. Han studerer sosialfag og syns det er gunstig for alle parter å få være en del av Ayalim-prosjektet. Her får han praktisere det han har lært og bidra til bedre oppvekstvilkår for “hans” ungdommer. Samtidig får han selv stipend og rimelig husvære. På universitetet betaler de ca kr 30.000 året for undervisningen. I tillegg kommer bøker og livsopphold. Israel har ingen Statens Lånekasse. Så penger til utdanning kommer fra foreldre, oppsparte midler og ekstrajobber. Derfor syns Joav at dette er en vinn-vinn situasjon.

Studentene er rollemodeller. De hjelper til med lekser og organiserer aktiviteter etter skoletid for barn og unge. For barn fra slitne områder med lite framtidshåp og dårlig betalte jobber, er det viktig å bli kjent med unge voksne som tar høyere utdanning, med alle de muligheter det gir.

Enslige eldre som trenger praktisk hjelp til mindre vedlikeholdsjobber og tunge løft får hjelp av studentene.

Og stemningen blir lettere når felles møteplasser blir ryddet for søppel og kratt, benker blir reparert eller skiftet ut, busker og blomster blir plantet, murer får et malingsstrøk over grafittien. Studentene tar kanskje med seg de eldste ungdommene på denne jobben, for å skape forståelse for at alt dette må man i fellesskap ta vare på – ikke ødelegge med hærverk av ren kjedsomhet.

I denne landsbyen bygger de unge fra Ayalim selv sine hybelhus. Det hele er litt Kardemomme-by-aktig. De har også laget et anlegg der man kan ta i mot turistgrupper og sluttede selskaper for måltider eller ørkenturisme. Det gir litt ekstra inntekter for noen av beboerne i moshaven. Optimisme, kreativitet og engasjement smitter, smiler Joav, som vinkende løper bort til basketballbanen, der en gjeng unggutter venter.

Fakta
Da de skulle dimitere fant tre israelske soldater ut at de sammen ville gjøre noe for landet sitt. Deres idé var å utvikle og støtte opp om bosettingen i Negev og Galilea, gjennom å få unge mennesker til å bosette seg sammen i utvalgte områder. De skulle bidra aktivt til å gi små samfunn i stagnasjon et løft og ny optimisme.

I dag har Ayalim sine prosjekter 11 steder rundt i landet.

Ayalim ønsker at de unge skal være rollemodeller for barn og ungdommer.

De unge voksne får stipend til sin utdanning og bolig, mot å gjøre samfunnstjeneste lokalt et fast antall timer ukentlig.

Arbeidet kan bestå i leksehjelp, fritidsaktiviteter for barn, opprydding utendørs, maling og reparasjoner, hjemmehjelp for eldre. Bygger eller rehabiliterer egne boliger.

Unge voksne jevner veien.

Ungdom får instuksjon.

 

Kjære giver!

Det er positivt at myndighetene endelig har rettet søkelys på antisemittismen i Norge og særlig at det har blitt et spesielt fokus på de unge, slik det nå er i Oslo. Det som nå er avdekket av holdninger kommer ikke overraskende, men likefullt er svarene forstemmende. Antisemittisme er tiltagende i Norge, og den er økende i hele Europa. Nå må det kreves handling og ikke ytterligere utredninger. Vi vet nok til å kunne konfrontere ondet, men spørsmålet er om det finnes tilstrekkelig politisk mot og vilje til å gjøre det.

Antisemittisme er ikke et ensartet fenomen, og det gjør det også mer utfordrende å angripe ondet. Det finnes hos en del i Norge en tradisjonell antisemittisme med røtter i Europa. Så lenge den gir seg utslag i sin tradisjonelle verbale form, er den politisk enkel å utfordre. Vanskeligere blir det når disse holdningene kamufleres i et politisk syn som delegitimerer Israel og jødisk tro og lære, eller man stiller helt andre krav til Israel enn til andre land, slik det er i en rekke internasjonale fora. Når disse negative holdningene så mikses med en annen, og i dag mye farligere form for antisemittisme, den som har vært dyrket i mange muslimske land, blir denne antisemittismen virkelig meget urovekkende.

I dag er det nettopp disse former for antisemittisme myndighetene må gå til felttog mot. Det finnes klart krenkende uttalelser om jøder i Koranen, men det er ikke dette i seg selv som er farlig, det er menneskene og statene som påberoper seg Koranen i deres hat mot Israel og mot
jødedom og jøder verden over, som er det.

Et skremmende eksempel på slikt hat er Hamas eget charter, en organisasjon den norske regjeringen pleier god kontakt med. Dette tar til orde for ikke bare å utslette staten Israel men også verdens jøder. Vi så det i Norge også i forbindelsene med demonstrasjonene mot
Gaza-konflikten for to år siden. Da ble det fra unge norske muslimer i realiteten oppfordret til å drepe jøder.

Et annet nærliggende eksempel er den norske statsstøttede filmen om Gaza hvor den på arabisk avsluttes med at man må kjempe mot jødene (dette tilsløres i den norske teksten med å erstatte jødene med Israel), men alle arabisktalende som ser den, får legitimert sitt mulige jødehat ved at den norske stat ved å gi penger til denne produksjonen blir oppfattet som også å stå bak dens innhold.

Det blir derfor et totalt bomskudd når myndighetene i Norge ikke åpent tør å angripe denne formen for jødehat, men i realiteten tidvis gjør det motsatte med å sause sammen til ett problem jødehat og hat mot muslimer; da er man virkelig på ville veier, men det er trolig politisk korrekt i dagens politiske landskap.

Det er viktig at vi som står på den andre siden gjør det med sterk røst og ser hvem som er fienden og hvem som er venner og fokuserer på dette. Det er viktig at man i Israel også hører denne røsten, og at vi stiller krav til våre egne politikere.

En fortsatt god sommer ønskes dere med takk for vennskapet med Israel og det jødiske folk!

Øyvind Bernatek
styrets leder