Årsrapport og årsregnskap for 2009

Årsrapport og årsregnskap for 2009

Kvinnedagen blant kaukasiske kvinner

En av de kaukasiske kvinnegruppene som PNIMA driver og vi støtter økonomisk, hadde møte og vi fikk være med til Kiryat Yam. Det er kvinner som har hatt et tøft liv og er preget av det. Deres hebraisk- kunnskaper er spinkle og de færreste har fullført grunnskolen. Få har vært utenfor byen der de bor, før de var med PNIMA til Jerusalem og Caesarea.

Kaukasiske barn kommer dårligst ut på alle landsdekkende skolestatistikker, så det er derfor viktig å gjøre noe for dem, øke deres lese og skriveferdigheter slik at de kan utnytte sine evner i positiv retning. PNIMA ønsker å nå barna, vil få dem til å gå på skolen hver dag og gjøre lekser, – for å komme ut av fattigdom, vold og småkriminalitet som preger de voksnes liv. Hensikten med kvinnegruppen er å få dem til å støtte opp om barnas skolegang og utdannelse. Men de lærer også litt om lov og rett i Israel. I mange kaukasiske husstander hører vold til dagens orden, og da er det viktig at kvinnene er klar over at konemishandling er forbudt.

Møtet var tredelt. Først fikk hver enkelt en blomst i anledning dagen, overrakt at prosjektleder; ” Nå gir jeg en rose til Anastasia, hva er din drøm?”. Alle hadde en drøm som de måtte fortelle om – at ungene holdt seg friske, at det gikk dem bra på skolen, at de vant i lotto. Én drømte om å få seg hus….. mange håp og drømmer.

Så var det et kort innlegg om kvinnedagens historie i Russland på russisk.

Til slutt var det spørrekonkurranse. Fire damer ble plukket ut og hver fikk en pose med lapper som var påskrevet tall fra 10 % og opp til 90 % – 9 alt. I stedet for å holde et innlegg om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, valgte prosjektleder å stille spørsmål av typen: “Hvor mange % av de ansatte i helsesektoren er kvinner?” eller “Hvor mye tjener menn i forhold til kvinner innen databransjen?”. Hvis noen av de fire svarte riktig, kunne de gå to skritt fram. Det ble et liv og røre av dette, mye hyl og latter, fleipen satt løst – det er slik disse damene holder motet oppe.

Da det hele roet seg, snakket prosjektleder om hvilken effekt selv småkurs kunne ha på deres egen situasjon. Et kurs i manikyre eller bokføring kunne kanskje gi en liten jobb, så man kunne tjene en slant. Arbeidsløsheten blant disse kvinner er 52 % reelt (da er betalt husvask og barnepass tatt med – den offisielle statistikken sier 70 %). Den frustrasjonen og håpløsheten som kom fram da – var til å ta og føle på. “Hva vil du vi skal gjøre?” “Vi har ingen penger til slike kurs.” “Gubben slår meg flat hvis jeg foreslår noe slikt!”.

Men det er håp! Et eksempel er hun som leder gruppen lokalt, Luda – som har vært med i PNIMA i sju år. Da hun startet, så de hennes evner og ville gjerne ha henne på et dagskurs sammen med gruppeledere fra andre byer. Hun hadde aldri vært utenfor Kiryat Yam før. Og hun måtte ta to busser for å nå kursbyen og deretter gå til en oppgitt adresse. Hun vegret seg, hun var stiv av skrekk. De lovte å møte henne på busstasjonen og følge henne. Så våget hun seg ut i det, men med vondt i magen av nervøsitet.

Etter en tid som gruppeleder, spurte Luda hvordan man kunne ta delfag for å fullføre videregående skole. Langsomt og målrettet tok hun sine eksamener, en for en. I dag studerer hun sosialfag på andre året ved universitetet i Haifa – og tar to busser fram og to tilbake. Hun er fortsatt gift med den samme mannen og innstilte på å hjelpe sine medsøstere til en bedre framtid. Og det finnes flere slike sterke kvinner i blant dem.

HJH har nå gitt en ekstra “stipend”-pot til PNIMA, slik at enkelte av disse kvinnene, som virkelig vil forbedre livssituasjonen for seg og sine, kan få dekket kurspenger. PNIMA vil følge dem opp tett, støtte dem spesielt underveis i kurset og hjelpe dem med å finne jobb etterpå.

Kjære giver

Det er så lett å glemme, særlig når man arbeider for å hjelpe nyinnvandrede som trenger ekstra hjelp, hvilken resurs de aller fleste nye innvandrere blir for det israelske samfunnet.

Det er ingen tvil i dag om at israelsk forskning, særlig innen tekniske og naturvitenskaplige fagområder har gjort et langt steg fremover som følge av den massive innvandringen av høyt utdannende fra det tidligere sovjetunionen. Dette gjelder også unge som kommer fra disse landene, og som har med seg en streng og disiplinert grunnutdanning som gjør dem til noen av de beste studentene i Israel i dag.

En av kveldene jeg var i Tel Aviv hadde jeg anledning til å tilbringe sammen med unge Israelere som hadde kommet i den første store innvandringsbølgen fra Etiopia. De som var der, er nå høyt utdannende mennesker, leger, sosialarbeidere, mediefolk, advokater, bare for å nevne noen. Deres historier er spennende og viser hva som er mulig, og hvilken resurs også denne gruppen vil komme til å bli for Israel, når mer tid har gått.

At integrering tar tid, er ikke noe nytt, men det gir gode frukter. Moses gikk førti år med sitt folk i ørkenen etter utgangen fra Egypt, før de kunne gå inn i Israel. Rent umiddelbart kan det synes lite forståelig. Hvorfor skulle et folk som nettopp hadde fått sin frihet fra slaveriet, slite i så mange år før de fikk vende hjem? Svaret er på alle måter tydelig i Israel i dag.

Israel er et land sammensatt av mennesker fra de mest forskjellige kulturer. Selv om de har det jødiske felles så skulle dette etter alle teorier ikke ha vært mulig. Spenninger og motsetninger skulle ha vært for store, men historien har vist noe annet. De som kommer til Israel i voksen alder sliter nok ganske ofte for å klare seg helt godt, men de vet at det er verdt slitet og at det ikke blir slik for deres barn. Barna klarer seg.i det vesentlige svært godt og er fullt integrerte i Israel, men så lang tid tar det. De som er unge når de kommer, klarer seg som oftest svært godt og på kortere tid. Moses gikk en generasjon i ørkenen, og så lang tid måtte det ta før den brokete gruppen av jøder han brakte med seg ut fra Egypt, virkelig følte seg som et sammensveiset folk.

Det neste som varmet en noe forfrosset sjel, var den store frivillige innsatsen vi møter i våre prosjekter. De langt fleste av disse prosjektene utfører det meste av sitt arbeid ved hjelp av frivillighet. Dette sier også mye om det israelske samfunnet, om dets evne til å bry seg og vise omsorg for de som ikke har det like lett. Og for oss, er dette betryggende å se; da vet vi at de midlene vi formidler til disse organisasjonene, når riktig mange mennesker.

Gledelig var det denne gangen å observere at stadig flere israelere selv bidrar økonomisk til de svært mange humanitære organisasjonene i Israel. Det er godt å vite at hjelpen utenfra har inspirert israelerne selv til å gi mer. På den måten gir våre gaver ekstra frukter.

Også et siste område hvor bl.a. de gavene dere har gitt, har båret store frukter, er i forbindelse med å oppruste bomberom og bygge sikkerhetsanordninger for sivilbefolkningen som bor tett ved Gaza-stripen. Som følge av den store frivillige innsatsen fra utenlandske givere her, har den israelske regjeringen nå besluttet å finansiere dette arbeidet videre. Det er grunnen til at vi ikke lenger samler inn for dette formålet, selv om behovet for slike sikringstiltak beklageligvis fortsatt er til stede. Det blir nå tatt hånd om, og vi kan konsentrere oss om andre viktige oppgaver.

Det har vært godt og inspirerende å se hvor godt våre prosjekter driver, å møte mennesker vi hjelper og virkelig se at det nytter, og å komme tilbake til Norge og se at gavene fra dere fortsatt kommer inn i rik monn. Måtte det vedbli slik! Det er virkelig behov for den hjelpen dere så sjenerøst gir, det gjør en stor forskjell.

Dere bringer jøder hjem til Israel fra mange steder i verden og hjelper dem til rette i deres nye tilværelse, og dette blir til velsignelse for Israel, selv når det tar førti år før innvandringens frukter er solmodne.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

En krevende start for nye, små immigranter

Her sitter to småtasser som ankom fra Etiopia for fire dager siden. De har aldri sett en saks før, men det er jo et greit redskap, som de alt nå begynner å beherske. For meg selv lurer jeg på hvor mange hebraiske ord de kan ha lært på disse få dagene. Det kan ikke være lett å begynne i barnehagen slik med en gang, når alt er så fremmed!

Men alle synger de for oss av full hals: Am Israel Chai – Israels folk leve! Klapper takten og smiler. Hvem trenger språk for å snakke med en to-åring!

Senere møter vi mor og far som er på språkkurs. Klasserommet er stappfullt av forventningsfulle og entusiastiske immigranter, flere mødre med brystbarn. Alle sitter og skriver sirlige linjer med bokstaver. Med en dyktig lærer er det ganske mye man kan få med seg på fire dager, – et par dager til og alfabetet er på plass. Takknemligheten for å være kommet hjem til fedrenes land er åpenbar – og blir uttrykt på enkel hebraisk. Et slikt pågangsmot lover godt for framtiden.
La oss sammen hjelpe dem inn i den israelske hverdagen, slik at de hurtigst mulig kan klare seg selv og bli til berikelse for det israelske samfunnet! Flere tusen venter på å få komme.