Hjertelig takk for julegavene til immigrantbarna

For HJH er det en stor glede å kunne overføre disse pengene uavkortet til tre av våre prosjekter i Israel.

Keren Klita får penger til babyutstyr, som gis til nybakte immigrantforeldre.
Dette blir virkelig til nytte for dem som har små inntekter og spinkelt netverk til å låne og arve utstyr fra.

B’Yachad får penger både til skoleboksbiblioteket i Rehovot og til
arbeidshefter som deles ut til vanskeligstilte skoleelever fra immigrantfamilier.

Og Dental Volunteers for Israel (Trudi Birgers tannklinikk) iJerusalem kan nå sette igang med tannettersyn og opplæring i munnhygiene
for barna på ventelisten.

Alle disse tre prosjektene drives helt eller delvis av frivillige, slik at kronene dere gir oss rekker langt. Vi er svært takknemmelige for bidragene vi har mottat og håper også på fortsatt støtte til immigrasjon til Israel og arbeid blant vanskeligstillte innvandrere.

Godt nytt år

Siste år, 2009, ble et svært godt år for HJH. Beløpene gitt som gaver, var av de høyeste vi har oppnådd. Det gleder oss som daglig arbeider for HJH, men aller mest gleder og varmer det alle de som vi hjelper, enten i Israel eller på vei til Israel, og jeg håper og tror at denne givergleden vil fortsette også i det nye tiåret vi så vidt har påbegynt.

Dette er året da vi vil markere at HJH, – som startet som en aksjon da jernteppet i Øst falt, og jøder for første gang kunne forlate daværende Sovjetunionen og reise hjem til Israel, – har rukket å bli 20 år. Svært mange er de dere i disse tyve årene har hjulpet, og jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har bidratt så generøst i vårt arbeid, hva enten det gjelder økonomisk eller med å gi av ens egen ofte svært travle tid.

Men, det er dessverre ingen tid til å hvile, det er fortsatt svært mange som vil trenge vår hjelp i årene som kommer for å komme hjem til Israel og å etablere et nytt liv der. Ikke minst gjelder det den store puljen med jøder som de neste årene kommer til å reise hjem til Israel fra Etiopia. Vår hjelp er av stor betydning her.

Et jubileum, stort eller lite, er en tid for både å se bakover og til å tenke fremover; har vi støttet de riktige prosjektene, og er det nye tiltak vi kan være med på. Gaveinngangen, som har vært jevn og god alle disse årene, svarer bekreftende på det første spørsmålet. Det føler vi oss trygge på fordi vi har full åpenhet omkring vår økonomi. Hva går pengene til, og ikke minst hvem får hva og hvor mye? Et slikt krav om en åpenhet, er et krav som enhver giver må kunne stille til alle de organisasjonene de støtter. Viktig er også å vite at vi også har en kontinuerlig intern kvalitetssikring av våre prosjekter i Israel og i Russland.

I tillegg til våre egne besøk hos prosjektene og en løpende kontakt året igjennom vurderes de også av vår stedlige representant overrabbiner Michael Melchior og gjennom Keren Hayesods eget kvalitetssikringssystem i Israel. På den måten vet vi at hjelpen kommer frem dit den skal og at midlene ikke misbrukes.

Som vi har skrevet om tidligere også, velger vi i det alt vesentlige prosjekter som i meget stor grad benytter seg av stor frivillig innsats. På den måten rekker den hjelpen dere gir gjennom oss ekstra langt og svært mange mennesker. Ved å hjelpe gjennom HJH, kan dere derfor som givere være trygge på at støtten til jødisk innvandring til Israel når der den skal. Vårt nye prosjekt av året vil være et fadderskapsprosjekt, og vi håper det vil kunne treffe så vel våre nåværende giveres ønsker som å være en måte å treffe nye givere på. Vi vil behørlig presentere dette i løpet av året.

Også i år vil vi arrangere en spesiell reise til Israel i samarbeid med Med Israel for Fred, for våre givere. De to siste reisene vi har hatt, har også vært i samarbeid med MIFF, og de har vært svært godt likt av deltagerne. Disse reisene gir en unik mulighet til å møte Israel og det jødiske folk på en genuin og meningsfull måte.

På våre nettsider finnes det meste av det vi har publisert, og vi håper at sidene kan utvikles videre i 2010 til å inneholde ytterligere stoff, stoff vi ikke har plass til å publisere i de vanlige nyhetsbrevene og i vår avis, så har du nettilgang så besøk våre hjemmesider også.

Vårt nyttårsønske er å motta din fortsatte støtte. Kanskje kjenner du noen som også vil ha glede av og finne mening i å hjelpe oss i vårt arbeid. Da håper vi du benytter anledningen til å fortelle om oss, eller ber oss om å sende ut informasjon.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Endelig er Avigael hjemme

Avigael Aymard (41) emigrerte til Israel fra Frankrike for halvannet år siden med mann og tre barn. - Det er her vi hører hjemme, sier den spesialutdannede sykehusfarmasøyten.

Vi møter henne i kjellerlokalene til apoteket på Sha’are Zedek-hospitalet i Jerusalem. Hun er fransktalende, og som vi alle vet, tar det noen år å lære seg hebraisk. Vi trenger litt tolkehjelp. Den får vi av en velvillig kollega Abraham Levy, som også er franskmann, men som kom til Israel for seks år siden.

Avigael er spesialist i sykehusfarmasi gjennom 23 år med eksamener på høyt nivå. Jobben hennes består i dag av å blande medisiner. Som vanlig farmasøyt kan hun godt jobbe uten perfekt språk. Men for å få den posisjonen hun hadde i Paris, må hun gjennom diverse kurs og
eksamener på hebraisk. Helsedepartementet stiller skyhøye krav til immigrantene som skal fortsette innenfor sine kompetanseområder.
Men de klarer hun sikkert å passere etterhvert.

Siste emigrant
– Hva var det som førte til at dere tok avgjørelsen om å emigrere?

– For det første hadde min mor, brødre og en søster gjort “alyia” – emigrert til Israel allerede for fem år siden. Vi ventet lenge, fordi jobben ikke ville gi slipp på meg. Jeg jobbet på sykehus også i Paris. De hadde problemer med å rekruttere personale med min kompetanse. Men samtidig, sier hun og titter ned, – så var det veldig vanskelig å leve et jødisk, religiøst liv der.

Antisemittisme
Hun ville ikke arbeide på shabat, men det fant hun ingen forståelse for. Hennes rabbiner måtte trumfe det igjennom med ledelsen. Hele tiden ble hun kalt ekstremist av kollegene. På gaten ble hun spyttet på, fordi hun ikke kunne skjule sin religiøse identitet.

– Hva med barna?

– De gikk på jødisk skole, så de hadde det greit. Men over kipaen (den lille kalotten) måtte guttene våre alltid bruke en caps utenfor skoleområdet.

Alle hjemme nå
Avigael og mannen har tre barn, Josef (12), Meir Shimon (5) og Talia (6). Mannen er også farmasøyt og har fått jobb i Rehovot. Familien bor i utkanten av Jerusalem og stortrives.

– Det er ikke snakk om at barna vil dra tilbake. De to største har lært seg flytende hebraisk siden vi kom for halvannet år siden. Minstemann har litt større problemer, men det kommer vel snart. Selv fikk jeg 100 timer språkundervisning før vi kom, og har gått et år til på ulpan her. Nå fortsetter jeg tre timer i uken, forteller hun fornøyd.

Avigael håper at alle jøder må komme hit til Israel – den eneste jødiske staten – hvor de hører hjemme og hvor de kan leve et jødisk liv. Hun synes det er rørende å høre at norske kristne virkelig støtter
sykehusets mange prosjekter og at de også hjelper jødene til å komme hjem til Israel.

Drømmen om Jerusalem – en ny hverdag i Jerusalem

Som avskjedsgave fikk vi et tradisjonelt, etiopisk Gobetta-spill som denne kvinnen selv hadde laget – som takk til HJH for den økonomiske støtten til senteret. (Foto: Fridtjof Berg)

Disse flotte damene i sine tradisjonelle klesdrakter byr på hjemmebakt brød, mens Eli takker Mirjam (t.h.) for at vi har fått lov til å komme innom. (Foto: Fridtjof Berg)

Hverdagen fortoner seg nok noe annerledes for de etiopiere som vi treffer (under HJH-turen i oktober) i et senter i den slitne bydelen Katamonim i Jerusalem. Senteret drives av Hadassah Sykehuset, med støtte fra HJH. Vi kommer på ukedagen for immigranter fra Etiopia og blir møtt av senterleder Mirjam, sammen med flere unge kvinner som både snakker hebraisk og amharic (det etiopiske språket, som de fleste immigranter fra Etiopia snakker).

Dette er et helseprosjekt som skal forebygge sykdommer gjennom riktig kosthold, mosjon og tidlig diagnostisering. Her får immigrantene opplæring, på sitt eget språk, i hvordan man lager mat med rimelige israelske matemner. Ved å se hvordan disse skal behandles og prøvesmaking på ferdige retter, kan kvinnene få ideer til et sunnere kosthold for familien. Mange er analfabeter, så de må se hvordan det skal gjøres. Noen matvaner som for eksempel masse sukker i tynn te til små barn, prøver senteret å få slutt på.

“Buna”, en tradisjon for hvordan kaffen tilberedes og serveres ved festlige og høytidelige anledninger, demonstreres. Vi får ekte etiopisk kaffe, etter at en av kvinnene har gått rundt i forsamlingen med en glovarm stekepanne med rå kaffebønner i – duften er nydelig! Hun støter deretter bønnene i morter, og tilbereder drikken i en gryte. Vi får den høytidelig servert i små kopper.

Og vi får hjemmebakt brød til – kornet er importert fra Etiopia. Det smaker søtt og litt krydret, så dette inneholder nok litt mer enn en vanlig norsk brøddeig.

Som senterleder Mirjam sier: “Det er viktig at de tar vare på noen av sine tradisjoner og er stolte av dem. Nå ville de vise sin gjestfrihet og takknemmelighet, for den hjelpen de har fått fra de norske giverne.”

I presentasjonen av arbeidet i senteret, så vi også at det drives mosjonsgrupper. Brukerne fra Etiopia og Russland har ingen tradisjon for den slags. Hverdagen i Etiopia ga mosjon nok! Men med et stillesittende byliv, med vann i springen og elektrisk komfyr, er behovet annerledes. Og kvinnene må overbevises om nødvendigheten av å bevege seg mer.

På senteret er det helsepersonell som snakker amharic. Da er det lettere å ta en tur innom helsesøster. Og gjennom foredrag blir de gjort oppmerksom på hvilke symptomer som man skal ta alvorlig. Formidling av kunnskap om barnesykdommer, svangerskap og fødsel, diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer har hjulpet denne befolkningsgruppen til en målbart bedre helse i andre boligområder der dette har vært prøvd.

“Vi regner derfor med at vi også skal oppnå gode resultater for denne gruppen – og for de eldre, enslige, russiske immigrantene som kommer her de andre dagene,” smiler Mirjam fornøyd, før vi går.

2010 – et jubileumsår for HJH

Flere av deltakerne denne første kvelden, som fysikk-professor Kristoffer Gjøtterud og forstanderparet Jackie og Kai Feinberg, hadde vært i kontakt med sovjettiske refusniks og arbeidet på mange plan for å hjelpe jøder ut gjennom jernteppet. Komiteen for jødene i Sovjet arrangerte flere spektakulære aksjoner for å rette offentlighetens oppmerksomhet mot jødenes situasjon der. Noen av dere vil huske Sedermåltider i påsken/pesach utenfor Nationalteateret i Oslo. På forskjellig vis prøvde man også å få politikere og kjente personer til å tale jødenes sak, når de møtte sine sovjettiske kontakter.

Den gangen, under Sovjetunionens sammenbrudd, så disse venner av jødene og Israel at mange sovjetiske jøder nå plutselig ville få anledning til å utvandre til Israel og at dette ville bli til stor berikelse for landet – men også en utfordring til å begynne med for å hjelpe alle disse menneskene til rette. Man fryktet også at jernteppet kanskje igjen ville senke seg etter kort tid, – så det hastet med å få ut så mange som mulig, så fort som mulig.

Jeg sitter med et avisintervju med Ida Nudel fra 5. juli 1986 og blir minnet om hva det har kostet jødiske enkeltpersoner å kjempe for friheten til å lære hebraisk, lære om jødedommen, feire jødiske helligdager – og ikke minst for retten til å utvandre til Israel. Hennes søknad om utreisevisum til Israel i 1970 ble avslått, samtidig som hun ble fratatt jobben. Hun var utdannet økonom, og fikk ikke reise fordi hennes utdannelse var nyttig for Sovjet. Som jødisk aktivist ble hun dømt til forvisning til Sibir i fire år etter å ha hengt opp et banner på sin balkong; “Jeg ønsker frihet til å reise hjem til Israel”. Ytringsfrihet fantes ikke.

Tiden i Sibir blant mannlige straffanger var uhyre vanskelig og helsemessig belastende, hun utviklet en hjertelidelse der. Men da hun endelig kom hjem igjen til Moskva, fikk hun beskjeden om at hun måtte flytte ut av leiligheten sin innen 72 timer fordi hun hadde mistet sin borett i byen. Hun måtte flytte til et sted minst 100 km vekk. I mange måneder dro hun fra sted til sted for å få lov til å bosette seg. Men stadig ble hun avvist, fordi myndighetene ikke ville godkjenne at hun bodde der heller. En mann som hun hadde hjulpet i en av leirene i Sibir, greide til slutt å skaffe henne det riktige borettsstempel i identitetskortet hennes. Det ga henne rett til å bo i Bendery, en mindre by ikke langt fra Svartehavet og den rumenske grensen. Og hun kunne endelig falle til ro og komme seg etter alt hun hadde vært gjennom.

Etter intervjuet i 1986 gikk det ennå en tid med ytterligere trakassering og forhør før hun fikk forlate landet. Presset fra Vesten hadde ført fram etter 16 år. Mange refusniker kom før, andre senere. Mange gikk til grunne i kampen for å komme ut.

For oss som lever i et åpent demokrati, med ytringsfrihet og religionsfrihet er det vanskelig å forestille seg den angst som de følte i Sovjet-tiden.