2010 – et jubileumsår for HJH
Flere av deltakerne denne første kvelden, som fysikk-professor Kristoffer Gjøtterud og forstanderparet Jackie og Kai Feinberg, hadde vært i kontakt med sovjettiske refusniks og arbeidet på mange plan for å hjelpe jøder ut gjennom jernteppet. Komiteen for jødene i Sovjet arrangerte flere spektakulære aksjoner for å rette offentlighetens oppmerksomhet mot jødenes situasjon der. Noen av dere vil huske Sedermåltider i påsken/pesach utenfor Nationalteateret i Oslo. På forskjellig vis prøvde man også å få politikere og kjente personer til å tale jødenes sak, når de møtte sine sovjettiske kontakter.
Den gangen, under Sovjetunionens sammenbrudd, så disse venner av jødene og Israel at mange sovjetiske jøder nå plutselig ville få anledning til å utvandre til Israel og at dette ville bli til stor berikelse for landet – men også en utfordring til å begynne med for å hjelpe alle disse menneskene til rette. Man fryktet også at jernteppet kanskje igjen ville senke seg etter kort tid, – så det hastet med å få ut så mange som mulig, så fort som mulig.
Jeg sitter med et avisintervju med Ida Nudel fra 5. juli 1986 og blir minnet om hva det har kostet jødiske enkeltpersoner å kjempe for friheten til å lære hebraisk, lære om jødedommen, feire jødiske helligdager – og ikke minst for retten til å utvandre til Israel. Hennes søknad om utreisevisum til Israel i 1970 ble avslått, samtidig som hun ble fratatt jobben. Hun var utdannet økonom, og fikk ikke reise fordi hennes utdannelse var nyttig for Sovjet. Som jødisk aktivist ble hun dømt til forvisning til Sibir i fire år etter å ha hengt opp et banner på sin balkong; “Jeg ønsker frihet til å reise hjem til Israel”. Ytringsfrihet fantes ikke.
Tiden i Sibir blant mannlige straffanger var uhyre vanskelig og helsemessig belastende, hun utviklet en hjertelidelse der. Men da hun endelig kom hjem igjen til Moskva, fikk hun beskjeden om at hun måtte flytte ut av leiligheten sin innen 72 timer fordi hun hadde mistet sin borett i byen. Hun måtte flytte til et sted minst 100 km vekk. I mange måneder dro hun fra sted til sted for å få lov til å bosette seg. Men stadig ble hun avvist, fordi myndighetene ikke ville godkjenne at hun bodde der heller. En mann som hun hadde hjulpet i en av leirene i Sibir, greide til slutt å skaffe henne det riktige borettsstempel i identitetskortet hennes. Det ga henne rett til å bo i Bendery, en mindre by ikke langt fra Svartehavet og den rumenske grensen. Og hun kunne endelig falle til ro og komme seg etter alt hun hadde vært gjennom.
Etter intervjuet i 1986 gikk det ennå en tid med ytterligere trakassering og forhør før hun fikk forlate landet. Presset fra Vesten hadde ført fram etter 16 år. Mange refusniker kom før, andre senere. Mange gikk til grunne i kampen for å komme ut.
For oss som lever i et åpent demokrati, med ytringsfrihet og religionsfrihet er det vanskelig å forestille seg den angst som de følte i Sovjet-tiden.
