Syv-årsutflukt for 150 kaukasusjøder

Barna ser med stor interesse på hvordan man henter opp vann fra brønnene via et spiralsystem.

Myndige "romerske herskere" med laurbærkranser viser barna hvordan man bygger bruer.

For en herlig dag, smiler disse tre jentene fornøyd.

 

Allerede før bussene tømmes, er det behov for vann, vann, vann! Og hatter. Klokken er ennå ikke ni på morgenen. Organisator og prosjektleder Dr. Shalva Weil stresser litt i inngangsluken. Hele 150 store og små skal inn gjennom den historiske porten. Grunnen er at det er syv år siden Weil startet PNIMA-prosjektet.

Imens prøver vi å trekke pusten dypt og å lade opp til en seks-timers rundtur i disse romerske ruinene ved Middelhavets kyst – mellom Haifa og Tel Aviv. Det sammen med en gruppe enslige kvinner med barn – som har store vanskeligheter med å tilpasse seg det israelske samfunnet. De kommer fra svært primitive forhold i Kaukasus, og selv etter 10-15 år i Israel kan storparten hverken snakke eller forstå hebraisk. Ikke nok med at mange lever på eksistensminimum, de fleste har også hatt store problemer i ekteskapet. Takket være dette HJH-støttede prosjektet, har mange mødre nå fått så god hjelp at de har klart å løsrive seg fra dårlig forhold i ekteskapet. Mange klarer å stå på egne ben sammen med barna sine. Psykisk såvel som økonomisk. Langsomt får de større selvtillit også på flere områder.

Men i dag skal de lære litt og samtidig ha det fint. Vi deles inn i tre grupper, og får guider som tar oss med fra sted til sted. Undertegnede havner selvsagt i en russiskspråklig gruppe, og forstår pent lite av hva som blir presentert. Men dette er kaukasiernes dag.

Barna hopper og spretter rundt. De får med seg litt historie: Stedet ble grunnlagt som en liten fønisisk havneby, erobret av Alexander Jannaeus, samtidig som den ble en del av det Hasmonittiske kongedømmet. Arkeologiske utgravninger på 1950- og 60- tallet avdekket rester fra mange perioder, særlig et kompleks av festningsverk av korsfarerbyen og det romerske teateret.

Etter slaget ved Actium, ble byen gitt til Herodes av Augustus Cæsar. Herodes den store, år 21 f.Kr, bygde en massiv, todelt havn i Cesarea.
Men ungene er sultne. De voksne også. De fleste har tatt med matpakke. En iskrem er det alltids råd til. Og etterpå er det mye mer spennende i vente: de får se hvordan romerne bygde vannsystemer via akvedukter, hvordan de satte sammen steinblokkene slik at de holdt seg oppe i fine buer, hvordan man leser soluret og hvordan romertallene er bygget opp.

– All kunnskap gir både stor og liten større innsikt i Israels historie, samtidig som selvtilliten vokser, smiler Shalva Weil fornøyd etter en slitsom, men akk så givende dag.

Skjebner i Sderot

Alex, spesialist i krisehåndtering og translatør, en god venninne her sammen med Galina.

Lille Anastasia smiler fornøyd på mammas arm.

Ruth Bar-On ønsker Nelly lykke til med operasjonen.

Micha Feldman, Gabi Geneto, en trist mamma samt Eli Finsveen foran barnas minnesten.

Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.

Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.

Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.

Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.

Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.

Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.

Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.

Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!

Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.

Ira og Shai

Begge ble hjulpet til Israel gjennom programmer i regi av Keren Hayesod, en av våre viktigste samarbeidspartnere i Israel. Møtet med dem ble for meg en ny vitamininnsprøytning i en heller mørk og regnfull høst. De brakte med seg varmen, entusiasmen og pågangsmotet fra Israel. Deres historier beveget meg, men aller mest ble jeg bergtatt av deres vakre personligheter.

Varmen kjenner jeg fortsatt, og de minner meg om det som det er så lett å overse i vårt arbeid; hvilke fantastiske resurser innvandrerne er for Israel. I våre prosjekter møter vi ofte nye immigranter som sliter og som trenger vår hjelp for å etablere sitt nye liv hjemme i Israel. Da er det lett å miste av syne hvilken velsignelse de blir for landet – det må vi ikke glemme!

Ira, som i dag er sosialarbeider, vokste opp i Hviterussland, med jødisk mor og russisk far. Hun var ti år da hun fikk vite at hun er jødisk. Foreldrene hadde holdt det hemmelig under kommuniststyret. I 1990 endret situasjonen seg, det ble åpnet et jødisk senter i byen hvor hun bodde, og hun begynte å gå dit. For første gang fikk hun virkelig høre om Israel og lære om jødedommen.

Kun 15 år gammel reiste hun alene til Israel, på et studieprogram som ga henne språkopplæring i hebraisk og tre års utdanning. Lillesøsteren kom ett år senere og året etter det kom foreldrene hennes. Da var det hun og søsteren som på mange måter måtte hjelpe foreldrene med å tilpasse seg den nye tilværelsen.
Shai Fredo er en israelsk skuespiller, ble født i landsbyen Matcha i Etiopia. I 1983. Da han var 7 år gammel, la hans familie ut på den lange veien mot Israel, til fots. En århundrelang lengsel etter Zion skulle snart gå i oppfyllelse. Avreisen måtte skje i all hemmelighet.

Jerusalem stod for dem som selve himmelen. På vei gjennom jungelen til Sudan ble de angrepet av røvere tre, fire ganger. En dag traff de en kristen etiopier som gikk i mellom for å redde dem da røvere ville angripe. Etterpå ga han mat til hele reisefølget på 400 personer og et trygt sted å sove. Det er det beste mennesket jeg noen gang har truffet, sa Shai.

I Sudan måtte de skjule sin identitet og late som om de var muslimer, så de ikke skulle bli angrepet eller returnert til Etiopia. Lokalbefolkningen stjal fra flyktningenes matrasjoner, og erstattet den stjålne hveten med sand. Dette førte til at mange av de etiopiske jødene døde, blant dem Shais bestefar.
Dere kan lese og høre mer om deres historier på vår hjemmeside.

Snart er det Jul og Hanukah, hvor det å gi gaver er blitt en del av tradisjonene. Gjennom HJH kan dere gi en ekstra gave til noen som virkelig trenger det, og dere kan gjøre det i navnet til en venn eller slektning dere vil glede. Det er en flott gave å få, og den vil glede mange!

2009 nærmer seg slutten, og jeg benytter på vegne av alle i HJH og alle dere har hjulpet igjennom året, å takke for den fantastiske givergleden dere har vist. Det har vært et flott år!