Tikun Olam

I en liten, men viktig bønn i den jødiske liturgien, Aleinu, en bønn som sies tre ganger daglig, står det blant annet “l’takken olam b’malkhut Shaddai” å perfeksjonere verden under Guds herredømme. Bønnen tilegnes Joshua og er en takksigelse for det jødiske folk for at de får tjene Gud og som uttrykker håp om at hele verden en dag vil anerkjenne Gud og slutte med avgudsdyrkelse.

Denne perfeksjoneringen er etter hvert blitt bedre kjent i jødiske miljøer som Tikun Olam, og kan forstås som å hjelpe til med å perfeksjonere verden eller å reparere verden. I begynnelsen var dette knyttet opp til enkelte spesielle jødiske regler, at disse skulle ikke bare utføres av hensyn til Gud, men også av hensyn til det sosiale fellesskapet.

Jødiske mystikere i Israel som rabbi Itzhak Luria som levde på sekstenhundretallet i Zfat (Safed) endret innholdet av Tikun Olam til også å omfatte bønn i seg selv; at man ved det å be var med på å reparere verden.

I moderne tid er Tikun Olam blitt utvidet til særlig å relatere til slike aktiviteter som er pålagt i følge jødisk lov; tzedaka (å gi
veldedighetsgaver) og gemilut hasadim (å gjøre velgjerninger). I enkelte mer sekulære jødiske miljøer legges det kun vekt på dette, og det kan bl.a. komme til uttrykk i filantropiske handlinger. I stadig større jødiske kretser er Tikun Olam blitt en symbiose av den mer sosiale formen og den mer teologiske;
både ved bønn og ved gode gjerninger og veldedighet reparerer man verden, og begge deler er viktige.

Tikun Olam står for meg som en flott betegnelse for den
aktivitet dere som våre givere, utøver. Ved å gi gaver gjennom Hjelp Jødene Hjem og i kjærlighet til Israel, svært ofte motivert ut i fra en dyp personlig religiøs overbevisning, men ingen
nødvendighet, er dere med på å reparere verden, å gjøre den mer perfekt.

Tikun Olam er også en treffende beskrivelse av hva prosjektene vi støtter i Israel står for. Mange av de aktive her har en dyp religiøs overbevisning som motivator for det arbeidet de gjør, mens andre har en mer sekulær, men felles for alle er en dyp kjærlighet til alle som bor i landet og et inderlig ønske om å gjøre verden bedre.

En av disse organisasjonene som vi støtter, B’Yachad, kan dere lese om i dette nyhetsbrevet. Det er en organisasjon som nesten utelukkende basert på frivillig innsats, gjør livet bedre for svært mange vanskeligstilte i Israel. Det er i sannhet Tikun Olam tuftet på tzedaka og gemilut hasadim! Denne frivilligheten preger alle prosjektene vi støtter, og på den måten gir de bidragene vi med deres hjelp kan sende, svært gode resultater.

Vi er nylig gått inn i et nytt jødisk år, og som alltid markeres dette både i synagoge og i hjemmet med festmåltid. Honning er en viktig ingrediens i feiringen, for å markere håpet om at det kommende år vil bli et søtt og godt år. Det håp viderebringer jeg til dere alle; både at dere våre trofaste givere vil få et godt år, og at året som har begynt vil bli et godt år for Israel og det jødiske folk. Dere representerer ved den støtte dere gir, honningen for det nye året, dere gjør livet for dem vi hjelper bedre, dere viser en vakker form for gemilut hasadim og gir tzedaka. Dere perfeksjonerer verden; Tikun Olam!

Shana Tova – et godt nytt og søtt år!

Øyvind Bernatek
Styreleder HJH

Håpets, drømmenes og latterens hotell

Denne jenta har funnet ut at hun vil lære å spille gitar.

Midt i en alvorlig behandlingsperiode er det viktig med gode venner - firbente såvel som tobente.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk for barna på Oranitsenteret. De leker seg gjennom timene mellom hver behandling som foregår på et av de tre barnesykehusene i nabolaget.

Oranit gir førsteinntrykk av et hotell det knapt finnes maken til: Bygget slik at lyset synes å fylle kompleksets solgule og hvite vegger. Fra musikkrommet høres pianospill og klimpring på gitarer. I rommet ved siden av er det malerkunsten som krever nitid konsentrasjon hos de små kunstnerne, og i hotellets velassorterte “villmarks”-dyrehave snakker barna med og om dyrene – eller seg selv.

De 22 suitene kan konkurrere med dem i flere-stjerners hoteller langs Tel Aviv-stranden, plass nok for en hel familie, om det trenges. Tre velsmakende måltider serveres daglig – og snacks innimellom når som helst. En smilende, glad betjening hvis fremste arbeidsinstruks og motto synes å være, å være der for de små, spre glede og håp. Og alt er helt gratis.

Barnas “krykke”
Så viser det seg at Oranit ikke er et hotell likevel, det er bare til forveksling bygget slik, av organisasjonen Ezer Mizion, “Hjelp fra Zion”.

– Vår fremste oppgave her er å bringe lys til barn – og voksne – som skal gjennom mørke og tunge tider. Å være deres “krykke”, sier direktør Hadassah Somosi.
For hadde det ikke vært for “hotellets” lyse, nesten lykkelige atmosfære, ville vissheten om at dette er et oppholdssted for kreftsyke barn vært deprimerende for oss utenfra. Ikke bare kreftsyke barn, forresten: Her er også en del barn fordi en av foreldrene er kreftsyk og ikke kan arbeide. Den evt. andre forelderen må jobbe for livets opphold, men klarer ikke å ta seg av barna samtidig.

Oranit ble opprettet i Petah Tikvah fordi tre av landets fremste kreftbehandlingssykehus for barn og unge ligger her i det sentrale Israel. Blant annet Schneiders barnesykehus et par hundre meter lenger nede i gaten.

Ezer Mizion har 18 ambulanser som henter og bringer store og små pasienter til Oranit. Barna, og vanligvis også deres foreldre hvis de er under 18 år, er her som i en oase, mellom cellegift- og annen behandling på sykehusenes dagklinikker i nærheten. I noen dager eller uker om gangen, til neste behandlingsrunde.

Gjøres ingen forskjell
Oranit gjør ingen forskjell på “jøde eller greker”, kristen eller palestiner for den saks skyld. Selv turister nyter godt av tilbudet når det viser seg nødvendig.

– Vi vurderer etter behov, ikke hudfarve eller etnisitet, understreker Hadassah.

Tilbudet er først og fremst rettet mot dem som har dårlig råd og/eller lang reisevei til behandlingsstedet i det sentrale Israel. Sosialarbeiderne ved de enkelte behandlende sykehusene booker opphold ved Oranit-“hotellet” for sine pasienter, og behandlingen avpasses ofte etter når det er plass der. For de 22 rommene ved Oranit er vanligvis besatt. Bare på sabbat stenger Oranit – man vil at store og små pasienter skal reise hjem og være i sine egne sosiale omgivelser.

– Selvsagt kommer pasientene hit med mye stress, usikkerhet og konflikter inni seg; for foreldrene kan det for eksempel også føles ydmykende å vite at de er akseptert på “hotellet” fordi de har dårlig råd. Men her møter de utelukkende omsorg og kjærlighet, forsikrer Hadassah på en omvisningstur. Barnas store, farvesprakende malerier pryder veggene i korridorene.

Én gang i året arrangerer Ezer Mizion sogar ukestur til London for barn og foreldre. Hver har sin uke, så begge parter kan slappe fullstendig av for en stakket stund. I tillegg kommer flere utflukter i Israel, med grilling og naturopplevelser. Ikke sjelden feirer barna sine bursdagsselskaper på Oranit.

Men det koster…
Hvor kommer så din skjerv inn i dette bildet? Gjennom “Hjelp Jødene Hjem” støtter du blant annet en av Israels største hjelpeorganisasjoner, “B’Yachad” (“Sammen”), som gjennom sitt landsomfattende nettverk – med kun to ansatte og over 10 000 frivillige – hjelper de enkelte og andre hjelpeorganisasjoner så godt de kan og pengene strekker til. Amos Bart, som utgjør femti prosent på B’Yahads lønningsliste, er organisasjonens altmuligmann, kjører rundt i Israel for å vurdere, og forsøke å fylle behov. Som, dessverre, er altfor stort. Han raporterer til sitt styre som så gir ham fullmakt til å yte støtte til sosiale tjenester, for eksempel som hardt tiltrengt sommerleir for fattige og syke barn, undervisning, hjemmehjelp, mat eller nødvendig utstyr til øremerkede mål ved humanitære organisasjoner og kampanje for benmargdonasjoner.

Bare én tredjedel av Ezer Mizions budsjett kommer nemlig fra statskassen, resten er basert på donasjoner og hjelp fra blant andre B’Yachad. Norges utflyttede sjefrabbiner, Michael Melchior, hjelper til å kanalisere penger fra givere i USA. Men det er vel ingen hemmelighet, også i det langt rikere Norge, at mange av giverne selv merker de økonomiske nedgangstider og følgelig har mindre eller intet å gi til veldedige formål. Å si at hver giverkrone teller er hverken en klisjé eller overdrivelse.

Dyre-terapi
Oasen i oasen ved Oranit er utvilsomt dyrehaven. Med kaniner, øgler, marsvin, chinchillaer, fisker, slanger, fugler og ildere. Mange av dyrene løper fritt rundt
mellom bena på barna. Barna kan komme hit når de vil, men man forsøker å begrense besøkene til små grupper – for barnas egen terapi. Alle dyrene blodtestes hver fjortende dag for ikke å risikere virus eller bakterier overført til de utsatte barna. Dessuten er dyrene her trent opp til å være vennlige overfor små barnehender.

– Barnegjestene ved “hotellet” vårt føler seg ofte isolert i sine hjemlige omgivelser, fra venner og det som er normale, sosiale omgivelser for andre barn. Noe som har følger for deres integrasjon og oppførsel. Ikke sjelden isoleres også deres søsken fordi de må ta hensyn til familiens syke medlem. Og en vellykket behandling kan ta fra åtte måneder til halvannet år. Vi er her for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige tiden, blant annet gjennom dyreterapi, sier Guy Elrom, dyreterapist og utdannet lærer for spesielt utsatte barn.

– Behandlingen her planlegges ikke på forhånd, vi tar det underveis, for det er snakk om kortvarig behandling. Vi vil helst ha små grupper om gangen, med ca. 30-40 barn ukentlig. Barna har lettere for å snakke, åpne seg her enn overfor foreldrene om sine sykdomsopplevelser. De føler seg “trygge” når de snakker med dyrene – som ikke bryr seg eller lar seg merke med at barna har mistet håret eller at ansiktet er oppsvulmet på grunn av kjemoterapien. Dette er et lykkelig, men ikke et enkelt sted, sier Guy. Han legger ikke skjul på at det føles hardt for ham og personalet når de “mister” et barn.

– En del av min oppgave er å jobbe med følelsesmessige ting. Barna kommer til oss når de selv vil snakke, vi initierer ikke noe, de snakker når de føler behov for det. Ofte vil ikke barna ha svar på sine spørsmål. På den annen side forteller ikke alltid leger og foreldre sannheten om sykdommen til barna – som imidlertid har lært seg å gå inn på internett og finne ut det meste. I omgang med dyrene lærer de også om livets syklus, om fødsel og død. Små barn er sjelden redde for å snakke om døden, i motsetning til tenåringer og voksne.

På hebraisk er ordet for kreft det samme som for krabbe. En liten gutt sto og sparket til stativet med akvariet for krabbene og ropte: “Jeg hater krabber”. Han trodde det var en slik en han hadde i kroppen sin…