Ros fra stortings- representant

/i , /av

Innlegget er skrevet av stortingsrepresentant Hans Olav Syversen (krf).

 

Ulpan Halom – oppfyller drømmen

/i , /av

Ludmila underviser interesserte elever.

Skolen leier lokaler for kveldsundervisningen i skole 169. Dette er en ganske nedslitt skole og det er ikke brukt en rubel på mange år til vedlikehold – enn si utsmykning – av Ulpan Chaloms kontor, lærerværelse og elevenes “klubb”. “Klubben” brukes også som øvingslokale for dans, sang og drama. Her prioriteres hardt – det er kunnskap som er viktigst!

I Russland har det vært en betydelig prisstigning i de senere år, og husleien er nå ca 50 % av utgiftene. Det er meget følbart. Til tross for at skolen i norske kroner har fått det samme tilskudd som i fjor, får de ikke så mye ut av det som tidligere. Igjen truer nedleggelsesspøkelset de klasser som ikke underviser i hebraisk. Sørgelig, for Ulpan Chalom arbeider også for å bevare den jødiske kulturarven for nye generasjoner i Russland.

250 elever er innom skolen en eller flere ganger i uken. De aller fleste studerer hebraisk, på mange nivåer – samt en spesiell litteraturgruppe. Direktør Gregory Levin hvisker stolt under besøket i en av de mer avanserte klassene, at Ludmila som underviser her, om dagen underviser i Hebraisk på byens universitet, der hun er den dyktigste de har! Og jeg tror ham gjerne, for selv om jeg ikke forstår et ord av hennes forklaringer, er det tydelig at hennes elever har utbytte av undervisningen, de er aktive i timen, – svarer, foreslår og tar notater.

Noen andre elever går på kurs i jødisk og israelsk folkedans, andre igjen i sang eller drama. Det er også opprettet klasser i data og engelsk, helt nødvendig kunnskap for dem som skal immigrere.

Jeg kunne nå ved selvsyn se at det er flere unge mennesker enn på lenge i klassene. Mange ungdommer forbereder seg målrettet til immigrasjon. At Ulpan Chalom underviser kontinuerlig gjennom hele året er til stor hjelp for denne gruppen. Ca 30 % av elevene immigrerer til Israel. Utviklingen i verdensøkonomien og tydeligere antisemittisme påvirker valgene.

Entusiastisk fortalte elevene om det store, felles Sedermåltid (Påskemåltid) de hadde hatt på skole i anledning Pesach. I klassene hadde man på forhånd gjennomgått tekstene til Sedermåltidet (Hagaddah) og elevene hadde lært noen av de mest vanlige sangene. For svært mange av de nesten 100 gjestene, var dette første gangen de tok del i slik feiring. Det hadde helt tydelig vært en stor og hyggelig opplevelse, som de selv hadde betalt brorparten av. Slik er Ulpan Chalom også et senter for kulturformidling, ikke bare undervisning.

Direktørene Felix Feinberg og Greogory Levin be oss hilse alle HJHs givere og takke hjerteligst. De vet at dette er trofaste bidrag fra Israelvenner som ønsker å støtte opp om immigrasjonen til Israel. Uten alle disse gavmilde mennesker hadde det ikke vært mulig å drive Ulpan Chalom – deres drøm. Hvert år flytter mange av skolens elever til Israel og kommer hurtig inn i det israelske samfunnet, fordi de har gode språkkunnskaper. Enhver immigrasjon er en krevende og vanskelig prosess. Dere, HJHs givere, bidrar til å gjøre den enklere og mer vellykket.

Tamara – en glad mor fra Kaukasus

/i , /av

Mor Dina (81) sammen med datteren Tamara (47), dattersønnen Netanel (14) som er født i Israel, samt niesen Shirel (9). Niesen bor rett over gangen, og er som en søster for Netanel.

 

Tamara Agivajev er glad for å bo i Pardes Hanna og kjempelykkelig over å få være med i PNIMA-prosjektet. Hun har så mye å lære, og føler at PNIMA hjelper henne videre frem i livet.

Hun kom til Israel med hele familien i 1991. Mor, far, mann og hans familie, tre felles barn, fire søstere og deres familier.

Vi var forberedt på et litt sørgelig intervju. Hadde notert forsiktig tilnærmelige spørsmål rundt temaer omkring en traumatisk barndom, komplisert immigrasjonsprosess, tvangsgifte, flerkoneri, vold, alkoholproblemer, oppdragelse av “vanskelige” barn samt språklige og sosiale problemer – og store barrierer og integreringsproblemer i det nye hjemlandet deres.

Mange ville nok kunne gitt detaljerte svar på disse spørsmålene. Men ikke damen vi har fått intervjuavtale med denne gang.

Pent hjem
Tamara tar smilende i mot oss i sin fireroms-leilighet i Pardes Hanna – utenfor byen Hadera – med inventar som får oss til å sperre øynene opp: Malerier på veggene, skinnsofa, flatskjerm-tv, et vitrineskap over en hel vegg som bla inneholder eldgamle, verdifulle porselensfigurer fra Russland, nydelige glass og andre gjenstander – samt mange bøker. Og et flott gulvur. Hennes blendende smil – med alle tenner i behold – vitner om at hun er litt sjelden i denne kvinnegruppen som møtes PNIMA-prosjektet. Hun snakker som en foss på hebraisk og ser ut til å nyte hver dag av livet her.

Byttet yrke
Hun kommer fra Aserbadjan. Selv om hun ser strålende ut, har selvfølgelig ikke livet bare vært en dans på roser. Læreryrket, ga hun opp, fordi metodene var så ulike at hun ikke følte seg kompetent i det israelske skolesystemet. Istedenfor jobber hun i en “superfarm-butikk” hvor hun bl.a. selger medisinske produkter uten resept. Hun elsker å jobbe med mennesker. Lønnen er lav, men det går rundt da mannen også har jobb som taxisjåfør med egen bil. De to eldste barna er ute av redet, nummer tre er nettopp ferdig med militæret og har startet på studier. Og sammen fikk de nok et barn for 14 år siden. En sporty og skøyeraktig guttunge som snakker både russisk og hebraisk.

– Språket sugde jeg til meg med en gang jeg kom, forteller hun. – Syntes det var så vakkert, og visste at uten språket klarer jeg meg ikke her. Hun tok flere språkkurs og fikk mange venner.

Vanskeligere for menn
Mannen var taxisjåfør også i Kaukasus. Han tok bare fire måneders språkopplæring, men klarer seg bra. Integreringsprosessen og språket har for ham vært mye vanskeligere enn for henne. Moren Dina snakker ikke hebraisk, heller ikke faren, men de har det greit med familie og russiskspråklige rundt seg på alle kanter.

Avgjørelsen
Livet i Aserbadjan var til å holde ut inntil slutten av 80-årene. Tamara jobbet i barnehage, mannen kjørte taxi og barna klarte seg bra. Men da urolighetene begynte, ble det vanskelig å leve der. – Tidligere kunne vi leve som jøder helt åpent. Mine foreldre er svært religiøse, og far kunne gå med bønneutstyr helt åpent til synagogen. Men mor ble ofte tatt for å være både armener og jøde, så da muslimene begynte å hisse opp samfunnet, ble vi engstelige. Vi tenkte mest på barnas trygghet. Derfor emigrerte vi, forklarer Tamara lettet.

Hun har ingen slekt igjen der, bare noen veldig fjerne. Og noen venner. Ingen i familien har vært tilbake i Aserbadjan på disse 20 årene.

Stor glede av PNIMA

– Hvorfor er du med i PNIMA?

– For det første føler jeg meg veldig privilegert over å få være med i denne gruppen – selv om jeg ikke har tilsvarende problemer som mange medsøstere. Men jeg føler vel at jeg kan være til støtte og hjelp for dem i gruppen på min måte. Samtidig trenger også jeg litt påfyll og dette er en mulighet til å komme meg litt ut, bli kjent med flere kvinner fra samme fødeland og å få ny kunnskap og nye inntrykk. Det gir meg så mye.

– Hva liker du aller best ved prosjektet?

– Det er så mye bra som skjer, men det jeg synes er mest interessant er møtene med psykologen Zvika. Han er fantastisk. Selv om man har store barn er det alltid noe å lære, mange områder å forbedre seg på som foreldre.

Vi velger et emne, og alle forteller litt om sine erfaringer innen det valgte tema. Så gir psykologen tilbakemeldinger som vi alle kanskje skulle ha fått for mange år siden, sier Tamara – ettertenksomt.

– Hils dine lesere og send en stor, stor takk for at de er med på å støtte dette prosjektet! Jeg sier det ikke minst på vegne av mine medsøstere i gruppen, for jeg vet at de alle sammen er veldig takknemlige for endelig å ha funnet et sted å komme til som ikke bare gir dem gleder, men også inspirasjon og hjelp på veien videre i livet. Vi håper det fortsetter i lang tid! smiler Tamara.

 

Nye “Righteous among the Nations”

/i , /av

Wessel og Ankje Ruwersma bodde i landsbyen Burum i Friesland i det nordlige Nederland. Wessel var bonde, men kjørte også ut kerosen til nærliggende landsbyer. Hans kone drev en liten landhandel. Paret som var i 50-årene, hadde to voksne barn. Den yngste bodde fortsatt hjemme.

Sommeren 1942 begynte deportasjonene av jøder i Nederland og familien Levy fra Tilburg i sør-Nederland fikk beskjed om å melde seg. Foreldrene bestemte seg for å forsøke å få gjemt bort sine tre små barn. Gjennom en nabo fikk de plassert Yehudit, som da var nesten to år, hos familien Ruwersma.

Paret tok imot Yehudit med åpne armer. De tok godt vare på henne. Til folk i landsbyen fortalte de at jentas mor var syk og at faren ikke kunne greie å ta seg av henne. For å skjule hennes identitet, blekte de håret hennes.

Yehudit bodde hos familien Ruwersma til frigjøringen i 1945, da hennes tante kom og hentet henne for å forene henne med resten av familien. Yehudits far ble drept i Auschwitz, men hennes mor og to søsken overlevde Holocaust. Yehudit anså sine redningsmenn som sine foreldre og det å bli skilte fra dem var svært vanskelig. Da familien Levy senere emigrerte til Israel, holdt hun kontakten med sine “foreldre”, og etter at de ble borte, med barn og barnebarn.

Over 22.700 mennesker har fått tildelt denne utmerkelsen. Denne gangen var både Yehudit Levy og to av parets barnebarn til stede under høytideligheten.

Kilde: Yad Vashems nyhetsbrev

En gave for et bedre liv

/i , /av

I disse dager feirer jøder verden over Shavuot, ukesfesten og den kristne Pinsen. Pinsen har sitt utspring, som Påsken og Løvhyttefesten, i en av de tre jødiske valfartsfestene. Det var helligdager hvor man, mens Tempelet ennå bestod i Israel, hadde en religiøs forpliktelse til å reise opp til Jerusalem og til Tempelet for å feire der.

Shavuot er både en feiring av den første innhøstning, den første grøden, og av at Moses fikk Torah, de fem Mosebøkene, i Sinai. Hva om vi grep fatt i dette nå på en symbolsk måte? Hva om vi bringer en ekstra dimensjon inn i denne feiringen, hva enten vi feirer Pinse eller Shavuot?

At vi har fått de fem Mosebøkene burde være selvsagt å feire, det har gitt oss monoteismen slik vi kjenner den i dag og store deler av verden bærer denne arv videre, selv om mange ikke vil vedkjenne seg den.

Men hva med den første grøden? Selvfølgelig kan vi feire det med å kjøpe israelsk frukt og grønnsaker, men for meg står dette for noe langt mer. Israel gir av sin grøde hver eneste dag til hele verden. Israel står i fremste rekke innenfor mange områder ; data- og elektronikk, medisinsk forskning, utnyttelse av begrensede vannresurser innenfor landbruksnæringen, bare for å nevne noen få områder.

De som vil boikotte israelske produkter, må klare seg uten det meste; uten mobiltelefoner, uten alarmsystemer, uten kabel-tv, uten PC, og uten en stor rekke medisinske og livreddende medisiner, hjelpemidler og behandlingsmetoder, alle resultat av forskning ved universitet og sykehus i Israel. Verden ville ha vært langt “fattigere” uten Israel og våre liv ikke like gode. Det er noe å feire.

Min oppfordring er å feire dette ved å gi litt ekstra. En gave for et bedre liv til de mange nye innvandrere i Israel som er med på å bringe landet videre og trygger dets eksistens, men som samtidig sliter økonomisk bl.a. fordi verden behandler landet så stemoderlig. En gave som kan gi jøder i andre land som ikke har det lett, eller som rammes av den stadig økende antisemittismen, en ny start i et hjemland hvor de ikke lenger diskrimineres eller trakasseres. En gave som er med på vise verden at Israel ikke står alene, og som viser verden at gode mennesker ikke aksepterer antisemittismen.

Israel deler med verden av sin avanserte overflod, av vitenskapens og fremskrittets første-grøde. Vis at du verdsetter dette og gleder deg over å få del i dette ved å gi en gave tilbake. Støtt oss i vårt arbeid! Hjelp oss å hjelpe – din støtte betyr mye og gjør en forskjell!

Øyvind Bernatek
Styrets leder