Årsrapport og årsregnskap for 2008

Årsrapport og årsregnskap for 2008

Kursdifferanse og finanskrise gir budsjettkutt

Vekslingskursen mellom dollar og shekel har endret seg dramatisk. I løpet av et halvt år i 2008 sank den fra 4.2 shekel på en dollar til 3.2. Langsomt nærmer kursen seg tidligere nivå og ligger nå på ca 4.1. Det innebar at mens man i januar 2008 fikk 420 shekel for en gave på
US$ 100, ble det senhøstes bare 320 shekel. For mange organisasjoner som får store pengegaver fra USA, resulterte dette reelt sett i en betydelig nedgang i gaveinntektene. Norske kroner er også svekket i forhold til shekel, hvilket betyr at HJHs overføringer ikke er så mye verdt nå som for 1 ½ år siden. Men situasjonen bedrer seg!

– Mange større givere utenfor Israel har mistet mye av sin formue eller er gått konkurs og har derfor ikke vært i stand til å gi som før – eller enda verre, som avtalt. Yad Sarah har for eksempel ute en bestilling på åtte kostbare pustemaskiner for levering i april. Mannen som lovet å betale for dem, er nå gått konkurs. Selah ble lovet en utrykningsbil, som en annen fortvilet amerikaner nå ikke kan betale. Og store legater og stiftelser i USA forsvant over natten i fjor høst.

De fleste organisasjonene i Israel har kuttet sine budsjetter for 2009 med mellom 10 og 30 prosent ifølge Jerusalem Report fra 16. februar 2009. Våre prosjekter melder om 10 prosent budsjettreduksjoner.

Men det vil sikkert glede dere å høre at for eksempel Hadassah-sykehuset, som sto overfor betydelige kutt, fortsatt kjører helseprosjektet for eldre russiske immigranter, omtalt i HJH-avisen i november 2008. Begrunnelsen var at HJH støtter det. Det var nok ellers et delprosjekt som man ville velge å suspendert for en periode, når det nå er så vanskelig.

For HJH er det viktig at de prosjekter som styret velger å støtte er hjelp til selvhjelp for immigrantene. Våre gaver beskytter mot sparekniven.

En anstendighetens øy

Å besøke prosjektene for oss er i tillegg varmende, inspirerende. Vi treffer flotte menneskene bak prosjektene og får se brokker av det viktige arbeidet de gjør. Denne muligheten finnes også for dere som givere ved å delta på våre giverturer. Vi har ny givertur i oktober i år med ledige plasser. For mange av dem som har deltatt tidligere, har slike møter gitt varige og dype gode minner for livet.

Slik ble det igjen da jeg var i Israel i ti dager nå i mars. Det var som endelig å kunne puste ut i ren luft, å igjen beskue at Israel er et normalt og velfungerende land som så lett demoniseres her hjemme som i veldig mange andre land. Godt var det også å kunne vandre rundt, være en av de mange uten å mer eller mindre hele tiden skulle svare for Israels handlinger til mennesker som egentlig ikke bryr seg om landet, slik det har vært så mye av den senere tid i Norge.

Hver gang jeg er i Israel gleder jeg meg over å se et land som stadig utretter nye små og store mirakler innenfor en rekke områder, og jeg gleder meg over å være i et land fylt av svært mange gode mennesker som dedikerer mye av deres tid til å hjelpe andre. Dette er mennesker med svært høy moralsk standard, mennesker som stadig stiller krav til seg selv og til samfunnet for at det skal forbli en anstendighetens øy omgitt av et hav med mer eller mindre totalitære regimer.

En av dem jeg traff denne gangen var Delisya Jason fra Keren Klita, en frivillighetssentral som hjelper vanskeligstilte nye immigranter til rette i Israel. Ingen får betalt for arbeidet de gjør, hverken ledelse, mellomledere eller de frivillige, og det er svært mange av de frivillige. På den måte gjør virkelig de midler vi med deres hjelp samler inn og sender til dem, nytte for seg. De forsvinner ikke på veien, men kommer frem der nøden er stor.

Når nyhetsbrevet er dere i hende nærmer vi oss slutten av Pesach-feiringen, den jødiske påsken, i Israel. Dette er en av de aller viktigste helligdager innenfor jødedommen fordi den minner oss om utgangen av Egypt, at vi en gang har vært slaver, men nå er frie mennesker. En viktig del av feiringen er å bringe historien videre til neste generasjon, slik at også de skal føle at det var de selv som ble frie. På den måte kan de virkelig forstå hva frihet er og hvilket ansvar det også innebærer å forvalte den riktig. Frihet er noe historien har lært det jødiske folk at de ikke kan ta for gitt, derfor verdsettes den så høyt av alle jøder. Israel står som garantisten for denne friheten. Dere igjen er Israels garantister og det jødiske folks trofaste venner. Takk for at dere er der!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Georgiske jøder opplevde to kriger på et halvt år

Tamara Manasherova og ektemannen Mamuka Chachanshvili med barna Natalie og Ben trives i Ashdod, men vil etterhvert bosette seg nærmere Tel Aviv

Her får Natalie og Ben god hjelp til hjemmelekser og hebraisk av soldat Assaf.

Under et halvt år senere måtte familien atter søke ly for raketter, men denne gang kom de fra Gaza.

Vi møter Tamara Manasherova (30) og datteren Natalie (5) på Beit Canada, absorbsjonssenteret i Ashdod. Bygningen er firkantet med et stort atrium med overbygget glasstak. Oppover i etasjene er det åpne ganger med dører inn til leilighetene. I første etasje er det kontorer samt klasserom for språkundervisning.

Så smalt bombene
-Den 7. august forandret vår verden seg totalt, forteller Tamara tankefullt. – Vi hørte om provokasjoner på grensen til Sør-Ossetia. Trodde ikke det var noe alvorlig, men hver dag ble det mer og mer seriøst. Klokken seks en morgen slo en bombe ned rett ved siden av leiligheten vår, som ligger i nærheten av flyplassen i Tbilisi. Krigen hadde kommet til byen vår! Nå var det alvor. Lenge hadde vi tenkt på å emigrere. Som jøder følte vi at Israel var vårt egentlige hjemland. Men hadde aldri trodd at avreisen skulle skje under slike omstendigheter. Vi tenkte først og fremst på barna. Måtte få dem bort snarest mulig. Ante ikke hva morgendagen ville bringe, sier Tamara.

Familien kom seg til den israelske ambassaden for å ordne med papirene. I full fart ble alt ordnet. Ved ambassaden jobbet de døgnet rundt. Klokken to på natten fikk familien alle dokumentene de trengte.

Men de hadde ikke fått pakket noe som helst. I mens smalt det flere bomber. De dro til Jewish Agency for å finne ut hvordan de skulle komme seg bort. Der var de i full gang med å hjelpe folk ombord på busser til flyplassen.

To timer til pakking
-De sa at hvis vi hadde papirene i orden kunne vi dra med en gang. Klokken var 12 på dagen. Et av de tre flyene de hadde satt opp til Israel skulle gå kl 16.00. Vi dro hjem i en fart, fikk pakket en del klær, viktige papirer samt lap-top’en med alle bildene våre… . Hadde nøyaktig to timer på oss. Kan du tenke deg hvor vanvittig denne situasjonen var?
Men vi kom med! smiler Tamara. På flyet kom nervene og følelsene for fullt. De gråt både av frykt, glede og forventninger.

Hjemme i Israel
Klokken to på natten landet de i Israel. Jewish Agency hadde ordnet med alt! En drosje sto klar for å ta dem til Asdod. Der ventet flere av de ansatte for å ønske dem velkommen. Nå fikk de en liten leilighet, skoleplass til sønnen, barnehage til datteren og foreldrene begynte på språkundervisning. Et nytt liv i deres nye hjemland begynte.

Familien kan ikke få fullrost Jewish Agency og alle giverne som har gjort det mulig for dem å komme hjem – og sender en varm takk også til nordmenn med så store hjerter!

Snakker engelsk
Tamara snakker flytende engelsk etter å ha tatt utdanning i USA og ble brukt som tolk og kommentator for flere medier i og utenfor Israel da krigen raste videre i Georgia.

Ny krig
En dag i desember – knapt fem måneder etter at familien var kommet – brøt en ny krig løs. Familien hadde for lengst følt angst for rakettene fra Gaza og hørt “rød alarm”- signalet flere ganger.
Nå var det Israel som ville ta et oppgjør med denne terroraktiviteten fra naboene.
-Vi sendte barna til slektninger i Bat Yam, men selv ble vi værende i Ashdod, fortsetter Tamara. Hun følte at krigen forfulgte henne hver gang hun måtte løpe ned i tilfluktrommet. – Men her er det i alle fall alarm som gir deg noen sekunder til å komme i dekning. I Georgia fantes ikke det en gang.

Endelig hjemme
Tamara og ektemannen sliter litt med å lære seg hebraisk. – Jeg kunne ikke en eneste bokstav før vi kom, sier hun utålmodig. – Her må man beherske språket perfekt for å komme seg videre og ut i yrkeslivet. Hjelper ikke hvor gode papirer du har eller hvilken jobberfaring du har. Jeg har jobbet og stått på i alle år, og er litt frustrert over at språket liksom ikke renner inn i hodet mitt. Men barna klarer seg strålende, smiler hun. Og viktigst av alt er at familien nå føler seg hjemme i Israel. Her bor deres drømmer og her planlegger de sin fremtid. For alltid.

De flyktet fra Goryi
Shorema Atanelishvili (30) og barna Iakov (8) og Tika (5) flyktet fra Goryi til Tbilisi da tanks rullet innover byen deres og bombene slo ned. Bestemor Suliko Topchiashvili (58) fulgte med. Men det ble en reise fra asken til ilden. Snart fikk også de hjelp fra Jewish Agency (JA) til å evakuere og komme seg ombord i et av flyene til Israel. Shorema og barna landet den 19. august mens Suliko kom den 21. De bor på absorbjonssenteret i Ashdod.
– Hos slektninger i Tbilisi fikk vi en telefon fra JA om at det var muligheter for å reise til Israel. Det var ikke i våre tanker i det hele tatt, men vi var i sjokk, redde og visste ikke hva fremtiden ville bringe. Derfor takket vi ja, og JA ordnet absolutt alt for oss. I dag er vi SÅ takknemlige! Alle hjelper oss med alt her, og selv om vi en stund tenkte på å vende tilbake har vi nå bestemt oss for å bli. Barna er blitt flinke i hebraisk og vi voksne har muligheter for å studere og få oss jobber etterhvert. Shorema er engelsklærer, mens moren er almennlege. – Vi opplever Israel som vårt land nå, og vi gleder oss veldig over de nye mulighetene livet har gitt oss, sier en glad Shorema. Bestemor nikker smilende før hun dukker ned i hebraiskleksene igjen.

Tamara Manasherova (30)
Født: i hovedstaden Tbilisi, Georgia
Gift med: Mamuka Chachanshvili (36)
Datter: Natalie (5)
Sønn: Ben (9)
Immigrerte fra: Tbilisi 12. august -08
Bor foreløpig i: Ashdod
Utdannelse: innen business- og management, samt eiendomsmegler

Beit Canada – Ashdod
er et av Jewish Agencys absorbsjonssentre
35 år gammel bygning
er under omfattende renovasjon
har 140 leiligheter med plass til
ca fire personer i hver (pr. mars 2009
er halve bygningen i bruk)
98 immigranter bor her pr mars
30 nye immigranter kommer
den 29. mars
Seks ansatte
ligger sentralt til i byen
et kvarters spasertur til stranden

Fakta: 
Georgiske immigranter i Israel:
Siden 1990: 23 330 jøder har kommet til Israel
Bor: Over hele landet, men spesielt mange bor i Ashdod, Lod, Bat Yam og Holon
I august: Israel satte opp tre fly fra Tbilisi under krigen – fraktet hjem 600 israelske turister samt 280 jødiske immigranter
Tilbake: Ca 4500 jøder igjen i Georgia i dag

Om Georgia:
Hovedstad: Tbilisi (1,5 millioner innbyggere)
Areal: 69 700 km²
Innbyggertall: Ca 4,6 millioner (Juli 2007)
Offisielt språk: Georgisk
Tidssone: Georgia ligger tre timer foran Norge ved normaltid.
Religion: 80% ortodokse, 10% muslimer.

Å slå rot i fedrenes land

Hun smiler plutselig og sier “Vet du hva?” For 27 år siden flyttet min mann og jeg hit til Israel fra England med tre barn i skolealder. Nå er de for lengst voksne og lever sine egne, aktive familieliv her. Hvert år, på datoen for vår innvandring, ringer alle tre og takker oss for at vi brakte dem hjem til Israel…

Måtte vi lykkes i vårt arbeid i HJH slik at alle immigrantungdommer slår rot i fedrenes land!