Frivillig og profesjonell hjelp til rådløse immigranter

Moshe Massashe Alamo (ryggen til vinduet) overlevde da en rakett fra Gaza-stripen 27. desember traff soverommet i leiligheten i Netivot, sør for Sderot. SELAHs kriseteam var raskt på plass, f.v Micha Feldmann, Alex Altshuler og Alex Gershanov. (Foto: Israel-Sun).

Ruth Bar-on leder SELAH, her sammen med to av de frivillige, Shani og Hanna.

Da nevøen og niesa på 10 og 12 år mistet sin mor i kreft for noen uker siden, flyttet Elmaz inn i leilighet sammen med sine to egne barn. SELAH har vært til uvurderlig hjelp i denne perioden. (Foto: Eduard Kaprov)

Jeg satt på Ruth Bar-ons enkle kontor i Tel Aviv en morgen midt i januar. Hun er daglig leder av Selah. Sammen med oss satt en gruppe medarbeidere; sosionomer, sosialarbeidere, psykologer, miljøarbeidere og pedagoger. Møtet gjaldt dagens arbeid. Krigen raste fortsatt i Gaza, og folk i sør var skremte av alle rakettene og granatene. Heldigvis var bare noen ganske få blitt drept, men flere var blitt skadd, hjem ødelagt. Det var mange som trengte en hånd å holde i og praktisk hjelp til små og store ting.

Svekket økonomi for frivilligheten
Ruth Bar-on fortalte at den økonomiske situasjonen for frivillige organisasjoner hadde utviklet seg dramatisk i løpet av høsten i kjølvannet av finanskrisen. Selah hadde nesten ikke penger og måtte innstille en del aktiviteter. Men så brøt krigen ut. De frivillige insisterte på å få hjelpe. Tross pengemangel hadde Selah kontaktet de 1 700 familiene som bodde i faresonen for rakettene – mennesker de hadde hatt kontakt med i løpet av de siste to årene. Mange av disse trengte bare en enkelt telefonsamtale, mens andre hadde behov for flere og kanskje hjembesøk.

Alvorlige traumer
– Du vet, dette har så utrolig mange sider. Tenk deg hvordan det føles for en gammel dame, over 80 år, som bor alene og er dårlig til beins, og som da skal komme seg ned i beskyttelsesrommet i kjelleren i boligblokken der hun bor – på 15 sekunder når alarmen går! sier Ruth Bar-on. Det var en følelse å kjenne på…..

– Eller å være ansatt – enn si pasient – på et pleiehjem. Mange av disse bygningene er ikke spesialbygget for å motstå rakettangrep. Og så går alarmen. Du har 15 sekunder. Mange av våre klienter har alvorlige traumer. Når det kommer en krig på toppen, dukker de andre tingene også lett opp igjen, sier Ruth Bar-on og ser alvorlig fram for seg.

Senere på dagen dro vi på hjembesøk til Sderot. Byen var preget av situasjonen; flere hus var skadet og det hang flagg overalt. Besøkende hadde “plantet” balkongflagg tett i tett i blomsterrabattene langs veien. Det hang store flagg bundet sammen til lange lenker fra palme til palme langs gatene. Det minnet om flaggene på juletreet, men i stor størrelse. Israelere fra alle kanter av landet hadde kommet for å vise sin solidaritet. De fleste av flaggene var helt nye.

Tunge skjebner
Men det er svært mange tunge skjebner, uavhengig av krigen – den bare forsterker det hele. Vi besøkte en familie, opprinnelig fra Etiopia. Mor ventet på nyretransplantasjon og hadde nå dialyse fire ganger i døgnet. Sykdomshistorien hennes hadde utallige forviklinger. I tillegg hadde de mistet et barn i sykdom for tre år siden. Og eldste sønn var tidligere blitt alvorlig skadet i en ulykke i det militære og hadde vært dypt deprimert etter det. Da krigen brøt ut, gikk han inn i “the safe-room” i huset de bor i – og nektet å komme ut igjen. Han var stiv av skrekk. I en slik tung situasjon var det en lettelse å få besøk av Selah-medarbeidere som kunne lytte og prate, gi nærhet og omtanke og få stemningen opp litt. Hjelpe familien videre i vanskelige prosesser som kommer på toppen av angsten i en krigssituasjon.

Og vi besøkte hjemmet til to barn fra Kaukasus som hadde mistet mor i kreft tre uker før! Far var helt ute av bildet. De bodde i en litt sliten boligblokk. Gutt og jente, 10 og 12 år gamle. – “Hvordan har de hatt det i bomberommet i kjelleren?” tenkte jeg. En moster hadde heldigvis flyttet inn, sammen med sine to barn. En stor omveltning for dem alle, selv om de hadde hatt tid til å forberede seg på, at de skulle miste mor. Det så ut til at barna hadde det brukbart, alt tatt i betraktning, men moster trengte nok all mulig støtte i tiden framover. Sorgen over å ha mistet søsteren – og eneansvaret for fire barn tynget henne tydelig. Så Selahs omsorg og støtte var nok helt nødvendig, for at dette skulle gå. Man drøftet hvordan hverdagen kunne gjøres lettere. Her var en del praktisk å ta fatt i.

Stiller opp for hverandre
Vi var også innom en såret soldat på Barzilai-sykehuset i Ashkelon. Skadene hans var heldigvis ikke alvorlige og han hadde det etter forholdene bra. Fem medsoldater satt ved sengekanten og pratet muntert, mens store deler av familien sto rundt. Dette var en familie med etiopisk bakgrunn. I korridoren gikk en liten bror på ca 8 år.

– Men er ikke du på skolen da?” spurte Micha Feldmann, Selahs mann med mangeårig erfaring fra arbeid i Etiopia med jødiske immigranter.

– Nei, jeg må være her hos broren min. Han er såret så han trenger meg nå.

– Dette er helt typisk for den etiopiske kulturen – å stille opp på denne måten for sine medmennesker”, forklarte Feldmann.

– Her har vi andre mye å lære. Spør du en etiopisk jøde om veien, vil han følge deg, for å være sikker på at du finner fram.

Avlasting i vanskelig hverdag
Det er mange israelske hjelpeorganisasjoner og enkeltmennesker som gjør det de kan i denne vanskelige situasjonen. Krigen er avsluttet, men få tror at det blir ro i området framover. Daglig skytes det fortsatt raketter ut fra Gaza. Angsten sitter i befolkningen. Bygninger blir reparert. Men skadene på sinn og kropp tar det år å hele. Det er fantastisk å se hvordan Selah stiller opp for immigrantene i sør, men som Ruth Bar-on sier, – Uten pengene fra HJHs givere og alle de andre gode menneskene rundt om i verden, hadde det ikke gått.

For eksempel hender det at de sender en sosialarbeider som kan ta seg av de yngre søsken en ettermiddag i uken, slik at storesøster (Du husker kanskje Fethelwork, se HJHs informasjonsavis mai 2008)) kan få fri til å gjøre hyggelige, egne ting, hvis hun har ansvaret for en søskenflokk. Tanken er at hun også trenger å få være ung og slippe ansvaret noen timer, slik at en vanskelig hverdag blir lettere å bære. Og de små kan forholde seg til en annen voksen. De har kanskje ting de strir med og som de ikke vil snakke om for å skåne den store søsken. Den samme personen kommer fra Selah hver uke – så det blir som en venn av familien.

Vaskemaskin og busspenger
Eller det kan være at en vaskemaskin kan lette jobben for en voksen, som plutselig får ansvaret for flere mindreårige barn. Selah skaffer midlertidig bolig til immigranter som har fått ødelagt sin egen i et rakettangrep og de hjelper folk med å få den statlige hjelpen de har krav på i en slik situasjon. Mange skjemaer skal fylles ut, takstmann skal komme, håndverkere skal hyres inn. Som immigrant kan det bli mye å forholde seg til i et nytt land, med et nytt språk og en annen kultur. Da er det godt å få hjelp og veiledning av Selahs mange frivillige. Det er ofte mennesker som bruker sin fagkunnskap for å hjelpe medmennesker på fritiden. Selah bidrar til å hjelpe de mange vanskeligstilte, psykologsamtaler kan hjelpe en tenåring som er blitt sengevæter. Fiolintimer kan lette savnet av en mor som omkom.

Her brukes penger med omtanke, nå mer enn noen gang før pga finanskrisen. Men behovene er store og mange trenger sårt til medmenneskelig omsorg og praktisk hjelp og støtte. Som givere kan vi finansiere vaskemaskinen og busspenger til de frivillige, en bok eller en leke som kan glede et barn. Gjennom den økonomiske støtten fra bl.a. Hjelp Jødene Hjem er det mulig for Selah å nå ut til enda flere. Vi kontrollerer og vet at det er kvalitet over det arbeidet de gjør og at pengene fra Norge hjelper mennesker i krise.

Emigranthjelp via internett

Boris Altshuler er en veteran i arbeidet for de russiske jødene. Nå er internett et viktig arbeidsredskap.

Det var ikke uvanlig at jøder ble trakassert, banket opp på åpen gate eller kastet i fengsel på grunnlag av falske anklager, som for eksempel at en gammel mann skulle ha gått til angrep med kniv på en ungdom i en butikk. Det var forbudt å drive hebraiskundervisning, så man måtte møttes på stadig nye steder i skogen for å lære, synge og samtale. Opplæring i jødisk tradisjon og tro måtte også foregå i det skjulte, – på øde steder eller på omgang i private hjem. Mange jøder ble sendt til Sibir for den slags aktiviteter.

Allianse av vitenskapsmenn
Utrettelig arbeidet Boris Altshuler, som ledet gruppen, og hans venner for menneskerettigheter og for at de russiske jødene skulle få lov til å utvandre til Israel. Gjennom kontakter med vitenskapsmenn i vesten, som prof. Kristoffer Gjøtterud fra Oslo, prøvde man å få lagt politisk press på makthaverne i Moskva. I vesten arbeidet man systematisk for å få egne politikere til å ta opp refusnikenes sak når de hadde kontakt med kolleger fra Sovjet.

Vanskelige saker
Ved Sovjetunionens sammenbrudd ble det lettere for jøder å få komme ut. Hjelp Jødene Hjem ble etablert i 1990, Kristoffer Gjøtterud var blant initiativtakerne. HJHs oppgave er å hjelpe emigranter ut av områder der jøder er truet eller på annen måte er i en vanskelig situasjon. “Movement without frontiers” fikk støtte for å hjelpe dem som hadde problemer med byråkratiet, med å komme ut. Det ble mange og vanskelige saker. Ofte måtte mor og barn reise i forveien til Israel, mens far satt igjen i Russland, fordi myndighetene mente han hadde informasjon som kunne skade landet. Det var ikke uvanlig at folk mistet jobben fordi de hadde søkt om utreise, men samtidig fikk de ikke reise ut, fordi de visste for mye. Folk som hadde arbeidet i forsvaret eller med forskning på de fleste fagområder, ble nektet utreise i mange år.

Internettbaserte tjenester
Heldigvis har mengden av slike saker avtatt og vi har sett en jevn strøm av immigranter til Israel. Til å begynne med var det over 100 000 i året, nå er det over 5 000. Selv om estimatene varierer sterkt, er det ennå mange igjen som av ulike årsaker stadig utsetter en utvandring.

Boris Altshuler har fått laget en hjemmeside med støtte fra HJH. Her kan man stille alle slags spørsmål knyttet til immigrasjon til Israel. Svarene kommer raskt. For jøder som bor i mindre byer og på landsbygda i Russland kan det fortsatt være ubehagelig å gi seg til kjenne som jøde. Tradisjonelt har man vært svært tilbakeholdende med slikt. Det er også begrenset hvor mye informasjon som er tilgjengelig slike steder om prosedyrer for emigrasjon, regler for støtte til nye immigranter i Israel m.m.

 hjemmesiden til “Movement without frontier” – kan du bl.a. lese om immigranter som lyktes og hvordan de innrettet seg. Dette har fungert som inspirasjon og oppmuntring for mange jøder. Å immigrere er en krevende prosess med utallige usikkerhetsmomenter. Jo bedre man er forberedt desto større er sjansen for at man skal lykkes. Takket være bidrag fra HJH har denne siden hjulpet mange til å finne veien til Israel og en god framtid der.

Barnehagebarn leker “rød alarm”

Disse barna tar ettermiddagsluren i et spesielt bomberom med utstyr til å rense luften dersom det skulle falle bomber med farlig innhold. Ettermiddagsluren kan vare opptil en time. Da er det på'n igjen med dans, sang og mer lek.

 

Tamar Sery tar oss med inn i den halvt år gamle barnehagen i kibbutzen som ligger hele 4,5 kilometer fra grensen til Gaza. Sery er Sha’ar HaNegevs sjef for avdeling for småbarn fra fødsel til de er seks år gamle.

På området ligger to barnehager til, en gammel for barn fra fire til seks år, som har fått et bombesikkert tak, mens den tredje også er ny for de aller minste barna. De to nye er rett og slett bygget som bomberom – uten vinduer mot vest og Gaza.

Reaksjoner
Leder i barnehagen, Ruth Polonski, tar imot akkurat idet de 19 barna skal sove ettermiddagsluren sin.

– Hvordan takler barna situasjonen med alarmer og raketter hver dag?

– De fleste hopper ved den minste brå lyd. Noen får ikke sove om nettene. Det har vært spesielt ille etter krigen i desember og januar. De barna som var blitt tørre begynte å væte seg igjen. Ikke bare om natten, men også om dagen. Under krigen, da foreldrene kom med dem, ville de ikke bli igjen, men hang i bena på mor eller far. Slik er det fremdeles, selv om det er en måned siden krigen var over.

Hjemme under krigen
Barn fra mange områder i Sha’ar HaNegev går i de tre barnehagene her. Tamar Sery fant det ikke forsvarlig for en del av barna fra visse områder å ta kjøreturen frem og tilbake hver dag da krigen sto på, så barna måtte være hjemme. – Men vi ringte dem hver eneste dag, og sendte epost med bilder og mange morsomme og oppmuntrende ting, forteller Polonski. Det satte både barna og foreldrene stor pris på.

Leker
Hun sier det er lett å se hvor barna kommer fra når alarmen går. De har ulike reaksjoner. Og fleste vet nøyaktig hvor de skal løpe når den går. Når de er ute, hender det ofte at de leker denne leken: Et av barna roper “ZEVA ADOM” (farge rød = rød alarm), og absolutt alle barna løper da til sine trygge gjemmesteder. Inntil faren er over. Da kan de fortsette å leke noe annet i fred og ro. Når alarmen virkelig går, er de på plass i sikkerhet i løpet av et par sekunder.

Gruppepsykologi
– Hvilken innflytelse tror dere krigen og den daglige trusselen om raketter vil ha på barna?

– Det er vi spente på. Vi regner med at det har festet seg noen traumer i barna som de trolig vil slite med noen år. Men vi har gjort alt for at de voksne skal reagere riktig overfor barna gjennom gruppepsykologi, forteller Sery.

-Psykologer har gått igjennom hvordan de skal ta seg av barna, hva de skal si til dem etc. Også sjefene seg imellom har hatt gruppeterapi. For i tillegg til barna har de ansvaret for egne ansatte.

– Forskjell i reaksjonen mellom jenter og gutter?

– Nei, ikke her blant to- og treåringene. Det er imidlertid mer ok å gråte nå, og innrømme at man er redd, sier Polonski.

– Vi gjør alt for at barna skal leve i fred og ro og ha ro inne i seg. For de fleste er heller ikke trygge i sine egne hjem, men her er de det, og jeg tror vi har lykkes, smiler Tamara Sery.

Den eldre barnehagen for barn fra tre til seks år i Or HaNer har fått et bombesikkert tak over det ordinære. Men på siden av bygningen skal det ytterligere forsterkninger til da en rakett kan lande i veggen.

Tamar Sery og Ruth Polonski er engstelige for hvilke traumer disse barna vokser opp med, men vet at de gjør og har gjort alt som står i deres makt for å håndtere de små på riktig måte.