Bevilget i styremøte 30. mars 2009

FØRSTEHJELP FOR NYE IMMIGRANTER Bevilget 2009
Sendt 2008
A world in Grace (tidl. Public Centre)
50.000
75.000
Israel centre for Community Involvement – B’Yachad
350.000
343.237
Keren Klita
350.000
350.060
Israel Crisis Management – Selah
350.000
492.390
IMMIGRASJON – ARBEID
Keren HaYesod – Jewish Agency, 7 forskjellige prosjekter
1.500.000
1.580.180
Ayalim, unge pionerer
300.000
300.060
Georgiske jøder sep. 2008
180.000
Sha’ar HaNegev oppgrad. skolebygg sep. 2008
400.060
Sha’ar HaNegev oppgradering tilfluktsrom/ shelters
400.000
400.060
Ethiopian National Project
200.000
300.000
Youth Aliyah Educational
100.000
New Immigrants Flights FSU
200.000
Helping Children with Cancer
100.000
Ethiopian Children
200.000
Movement without Frontiers
75.000
75.000
Yad Sarah
250.000
175.060
Yad Vashem
50.000
50.000
UNDERVISNING
PNIMA
100.000
100.000
Machanaim
200.000
200.000
Ulpan Akiva
250.000
250.060
Ulpan Chalom
250.000
338.308
HELSE
Dental Volunteers
100.000
76.250
Hadassah
125.000
125.060
Shaare Zedek (Overskuddet fra jub.arr. er ikke inkl.)
100.000
95.855
Shilo
100.000
75.000
BARN OG UNGE
Ezra
75.000
100.000
Israel Association for Immigrant Children
350.000
350.000
Jerusalem Foundation
125.000
Mother to Mother
100.000
210.687
Shiluv
75.000
50.000
Totalt
4.800.000

To nye klasser i engelsk og data er startet i år

Over 13 000 immigranter har fått hebraiskundervisning ved Ulpan Halom i St. Petersburg.

 

Disse to nye klassene er egentlig ikke helt “nye”, de hadde undervisning i disse fagene for noen år siden, men nå hadde de blitt oppmuntret av stor pågang av nye studenter. De måtte legge ned klassene pga. pengemangel tidligere, nå håper de helt klart på litt ekstra støtte fra oss i 2009.

Bekymret optimist
Det er en glad og optimistisk rektor, Felix Feinberg som på telefonen nå i februar forteller om stor pågang av nye studenter og altså om de to nye klassene som er satt i gang! Felix og de andre lederne ved skolen har nok nevnt dette for oss før, om at de har lyst til å starte data- og engelskklasser, men nå har altså behovet “fristet” dem til å sette i gang. Og vi må prøve å hjelpe dem litt ekstra nå; dette er viktig undervisning for nye immigranter når de kommer til Israel.

– Jeg må nok si at jeg er litt bekymret også, fortsatte Felix i telefonsamtalen – glad og bekymret for om vi kan ta imot alle de nye som ønsker å studere – og om vi makter alle utgiftene nå med de to nye klassene! Dette er nok en utfordring for oss alle i HJH – og den får vi ta! Han ber meg ellers hilse til alle i HJH – spesielt giverne og takke for trofast støtte gjennom mange år.

HJHs gaver er avgjørende
Det er gledelig at Ulpan Halom, som mange av HJH-giverne kjenner fra tidligere omtale, går så godt fremdeles – etter å ha vært i virksomhet i over 20 år! Og skolen er viktig for de mange russere som fremdeles kommer til Israel, for de er mange. I 2008 kom vel 30 % av alle nye immigranter fra ex-Sovjet, de aller fleste fra Russland og Ukraina; og de fleste fra Russland kommer fortsatt fra St. Petersburg og Moskva. Nå kan vi glede oss over de 250 studentene på Ulpan Halom og de ca 13 000 immigrantene som er kommet til Israel tidligere etter å ha vært innom språkskolen i St.Petersburg. Det er våre gaver som i hovedsak har gjort arbeidet der mulig – og vi vil støtte dette flotte tiltaket nå også!

Apropos Ulpan Halom
Av Eli Finsveen

Under en tidligere samtale fortalte rektor Felix Feinberg, Ulpan Halom, følgende historie:

For noen år tilbake hadde de en meget flittig og dyktig elev i hebraisk. Han hadde en ledende stilling i et datafirma i St.Petersburg og immigrerte til Israel. Da han hadde vært der noen dager, så han en annonse for en tilsvarende stilling som den han hadde hatt. Den søkte han på og han var noe forundret over at han ikke ble innkalt til intervju om stillingen.

Da det var gått en uke ringte han firmaet og spurte hvordan det gikk med søknaden hans. De svarte at hans faglige kvalifikasjoner nettopp var det de trengte, men at de ikke ville ha en person som nylig var kommet til landet. Til det mente de at hans språklige kvalifikasjoner var for dårlige. Han svarte da at han hadde skrevet søknaden selv og at han hadde lært hebraisk på Ulpan Halom i St.Petersburg. De ba ham øyeblikkelig komme til intervju.

Han fikk jobben! “Slik er Ulpan Haloms omdømme i Israel!” sa Felix Feinberg stolt.

Ulvetider

Få eller ingen i media synes å bry seg om at Israels sivilbefolkning i områdene som grenser mot Gaza fortsatt utsettes for daglige rakett- eller granatangrep. For befolkningen der er dette en del av en traumatiserende livssituasjon de har måtte leve med i en årrekke. Når skal barna her få trygghet, når skal de kunne sove en natt uten frykt, når skal de kunne gå i barnehaver som ikke trenger forsterkede tak og beskyttelsesmurer, når skal våre politikere begynne å bry seg om disse barna også?

Da er det godt å vite at det faktisk nytter å gjøre noe, og at mennesker med anstendighet i mange land tør å stå frem for å hjelpe. Jeg vil påstå at ingen enkeltstående veldedighetsorganisasjon i Norge har gjort mer for Israels sivilbefolkning i disse områdene enn HJH.

Sammen har vi bl.a. renovert mange tilfluktsrom, vi har gitt midler til bygging av beskyttelsesinnretninger og vi har støttet organisasjoner som hjelper dem som rammes av terroren. Dette vil vi fortsette med, og dine bidrag er like viktige nå som tidligere.

Å gi trygghet og hjelp til et lands sivilbefolkning, det er fredsarbeid i praksis!

Store traumer blant Israels barn

Sjefspsykolog Zvi Freiman har god oversikt over traumene blant befolkningen i Sha'ar HaNegev og Sderot. Det som bekymrer ham mer er hva som skjer med fosteret når mor er under stress og deprimert.

Fremtidshåp og videreutvikling er hva som holder motet oppe, sier Varda Goldstein, fondskoordinator. Her foran en splitter ny barneskole - på college-området - som skal ta imot 600 barn.

Vi møter ham på Sapir College, sjefspsykolog Zvi Freiman. Selv med 40 psykologer, sosialarbeidere, psykoterapeuter og babyspesialister i staben, er det i minste laget når man skal dekke et område med 40 000 innbyggere, og som bor i et område som har vært nedslagsfelt for terror-raketter gjennom så mange år.

Fostertraumer
– Min bekymring er ikke bare barna som har levd her disse årene. Jeg er like opptatt av hvilken effekt denne stressituasjonen har på ufødte i mors liv, sier han stille. Han hevder det er vitenskapelig bevist at mors tilstand under svangerskapet påvirker fosteret som kan høre allerede fra femte måned.

– Effekten overføres via blodet både fysisk og psykisk, og en depresjon påvirker barnet i høy grad. For da er hun fraværende. Italienske studier viser at barn er blitt autistiske under slike omstendigheter. Autister vil som kjent “skyve virkeligheten fra seg”, sier han.

Tydelige ledere
De siste åtte årene her har influert alle. Men vi har ulike karakterer, reagerer forskjellig og mens noen har lav terskel for stress, klarer andre seg langt bedre.
Uansett gir det styrke å ha klare, tydelige ledere som sår håp – det være seg statsministeren eller ordføreren, læreren eller foreldrene.

Begrenset liv
Symptomer som rastløshet og konsentrasjonsvansker er vanlig. Bråket av bombene, luktene, utryggheten. Det trenger inn i hodet og sinnet. Ubevisst, kanskje, gjør folk mindre enn før. De sitter hjemme, sover i bomberommet. Livet er begrenset og det skaper aggresjon. Den finnes blant alle; på skolen, gaten, hjemme. Det er en naturlig reaksjon. Men ingen har begått selvmord, opplyser psykologen. Vanlige reaksjoner blant småbarn fra treårsalderen er søvnløshet, sengevæting og mer til, samt å tviholde i mor. Hun får ikke gå på badet alene en gang. Men barn er også forskjellige: I begynnelsen av livet følger de foreldrenes reaksjoner. Får de panikk, får barnet panikk. Forholder de seg rolige, klarer barnet å takle situasjonen mer balansert. Det samme gjelder for barn som forholder seg til lederen i barnehagen eller læreren på skolen. Men i tenåringsalderen er barnet blitt litt mer selvstendig i reaksjonsmønsteret.

– Mye energi er investert i skolen rundt dette. I fremtiden vil vi få vite hvilken virkning det har hatt, bemerker han.

Gaza-effekt
De siste to og et halvt årene siden Libanonkrigen har vært en veldig dårlig og vond tid her sør. Folk trodde ikke på regjeringen, ikke på hæren. De så ikke noe lys og trodde ikke det fantes noen løsning. De ble ytterligere traumatiserte og deprimerte. For halvannen måned siden skjedde det noe interessant. Nå faller noen få raketter. Greit! Før var det helt ille når de falt. Folket hadde ikke mer hud igjen til å tåle det.

– Snakker vi om en Gaza-effekt?

– Ja, jeg tror operasjonen eller krigen, ga folket tilbake troen på nasjonalt lederskap og kanskje håp om en løsning. Før krigen følte folk seg helt utenfor og glemt. Nå er det bedre, men det skal ta lang tid å behandle traumene, avslutter Zvi Freiman.

Ikke lenger alene
Varda Goldstein fra kibbutz Kfar Aza, bryter inn: Den 27. desember hørte vi at noe var i ferd med å skje. Nesten alle fra kibbutzen dro bort til grensen for å se med egne øyne. “Nå er vi ikke lenger alene”, sa vi. Men når hun er i en butikk, og lyden av høytaleranlegget slås på, da farer hun og alle kundene sammen som forsteinet – helt til de oppfatter at det er dagens tilbud på friske grønnsaker som formidles…

Stor aktivitet mellom rakettangrepene

Ordfører Alon Schuster viser frem plantegninger av studentboligene som skal bygges i kibbutz Gevim i Sha'ar HaNegev.

Bombesikre skur er plassert på de fleste busstopp og andre plasser hvor folk samler seg.

Som ordfører i regionen er Alon Schuster en pådriver og ukuelig optimist. Det smitter over på befolkningen.

– Vi må se fremover, skape noe nytt. Bygge nye skoler, skape flere universitetsplasser og bygge studentboliger for alle, sier en smilende Schuster. Han snakker varmt om ringvirkninger som flere arbeidsplasser, mer industri og flere boliger.

Av de rundt 40 000 innbyggerne i området, (20 000 av dem bor i Sderot med egen administrasjon) har rundt 10 – 15 familier flyttet på grunn av situasjonen.

– Men andre kommer hit! fortsetter Schuster. – Vår oppgave er å gjøre det vi kan for at alle skal kunne bo og leve her i så trygge omgivelser som mulig, sier han og viser til sin egen kibbutz Mefalsim hvor folketallet har økt litt siden den første raketten fra Gaza falt i kibbutz Nahal Oz i 2001.

Bombesikkert
Men så har de også styrket og pusset opp bomberom og sikret alle barnehagene i området. De fleste har “vokst” med en hel meter tykt tak og bombesikre vinduer utenpå de originale. Ingen nye barnehager har lenger vinduer med sikt mot Gaza. Og bygningene er bombesikre.
Takket være pengegaver fra norske givere samt fra andre land gjennom Keren Hayesod, har det også vært mulig å bygge bombesikre skur på hver en bussholdeplass og ved de fleste steder der folk oppholder seg. Fremdeles står det igjen å bygge 39 bomberom i kibbutzene.
Regjeringen har endelig begynt å bidra økonomisk slik at alle private hjem i området skal ha et eget bomberom. De får opptil 164 000 kroner til å bygge dem og pengene kanaliseres gjennom kommunen. Schuster er ikke optimist med tanke på fred med naboene, og sammenligner seg med bøndene som bor ved vulkanen Vesuv. – Men, sier han, – vi MÅ fokusere på mer enn sikkerhet.

To viktige prosjekter
Alon Schuster har mange prosjekter på bordet. De to viktigste nå er å komme i gang med en videregående skole samt å bygge to nye studentboliger i kibbutz Gevim. Kibbutzen grenser til Sapir College som i dag har 5 500 studenter innen alle akademiske fag. Hver dag oppholder det seg hele 10 000 mennesker på colleget som dermed også er et yndet terrormål. Elevene på videregående skole sitter i dag i små bombesikre hus, som ikke egner seg som klasserom.

Trenger tre mill. dollar til
– Når vi har nok penger, setter vi i gang, sier han. – Vi har allerede fått en million dollar gjennom gavefond, men trenger tre millioner til. Schuster forteller entusiastisk om planene for skolen som skal romme 1000 elever og ser frem til også å bygge et auditorium, et kunstverksted og en synagoge i forbindelse med nybygget. Hele prosjektet skal fungere som et kommunalt senter.

Prosjekt nummer to er sårt trengte studenthybler.

– 100 studenter bor nå i Gevim, i gamle leiligheter eller i den første studentboligen, forteller han. Flere og flere søker seg til det populære colleget som har universitetsstatus.

– Derfor trenger vi i første omgang to til snarest mulig, sier han. Hvert av dem koster 600 000 dollar. De to nybyggene vil ha tre etasjer og kan huse til sammen 24 studenter. I langtidsplanene ligger ytterligere 18 studentboliger tegnet inn på kibbutzområdet.

– Akkurat nå er vi lovet 150 000 dollar til dette prosjektet fra Nederland gjennom Keren Hayesod. Det er en god begynnelse, smiler ordføreren.

Til tross for de grusomme og komplekse omstendighetene de lever under, kjemper grensekommunen til Gaza for å opprettholde en form for normal rutine og for å engasjere seg i økonomisk og demografisk vekst. Og med en så positiv, optimistisk og fremtidsrettet ordfører som Alon Schuster ved roret, og med hjelp fra så mange fantastiske givere, ser det ut som om Sha’ar HaNegev fortsatt skal blomstre.

Skulder ved skulder med befolkningen i Sør-Israel

Sha’ar HaNegev
Til Sha’ar HaNegev er det overført kr 400 060 til oppgradering av bomberom og kr 400 060 til oppgradering av skoler og barnehager. Sha’ar HaNegev er regionen som ligger opp til grensen mot Gaza, ved byen Sderot. I flere kibbutzer er bomberommene blitt oppgradert med toalett og bedre belysning. De er også blitt malt innvendig og man har satt inn enkle stoler.

Når det gjelder skoler og barnehager, har det vært nødvendig å forsterke tak og vegger i flere av kibbutzene. Videre har det blitt lagt armert tak over en del av utearealet i barnehagene. Man kan forestille seg hvordan det er å ha ansvar for mange små når alarmen går og man har 15 sekunder til å få dem i sikkerhet.
Som regionalordfører Alon Schuster påpekte i takkebrevet som ble gjengitt i nyhetsbrevet vårt i desember, er disse tiltakene av uvurderlig betydning for befolkningen i sør som bor opp til grensen. Det er ikke tvil om at en av årsakene til de forholdsvis beskjedne tapstall og personskader på israelsk side er de senere års rehabilitering av bomberom, sikring av skoler og barnehager og bygging av de mange, små “skur” som beskytter noen få mennesker. Disse står langs fortauet, i parker m.m. HJHs giver har vært med på å redde liv i Sør-Israel!

A World In Grace
HJH har støttet et delprosjekt i Ashkelon, der man hjelper nye immigranter å finne arbeid. Immigrantene lærer hvordan man skal sette opp en søknad og hva det legges vekt på i jobbintervju i Israel, atferd på arbeidsplassen, regler og lover i israelsk arbeidsliv. Dette kan være svært forskjellig fra landet immigranten kommer fra. For eksempel vil etiopiske immigranter ikke være vandt til å inngå skriftlig arbeidsavtale.

Kontoret driver også oppsøkende virksomhet blant arbeidsgivere for å spore opp jobber til immigrantene. I mange tilfeller blir de “faste kunder”, som istedenfor å annonsere, ringer kontoret og sier at de trenger en person med de og de kvalifikasjoner. Eller man avtaler en slags prøvetid, hvor immigranten arbeider noen dager for å prøve ut om kvalifikasjonene fra hjemlandet er tilstrekkelige til arbeidet som skal utføres.
Dette gir arbeid til mange immigranter. Det gir mat på bordet og skatteinntekter for kommunen, aktivitet og optimisme. Dette har HJHs givere bidratt til.

Selah – Israel Crisis Management
Som det vil framgå av en egen artikkel annet sted i avisen, arbeider denne organisasjonen med mennesker i krise. De frivillige fra Selah kommer inn ved ulykker, terrorangrep og sykdom. De stiller opp for enhver som trenger hjelp og som ikke har et nettverk å støtte seg til. For immigrantene i sør har de vært av uvurderlig betydning. Hvis man ikke behersker språket, er analfabet eller mindreårig trenger man hjelp til alt papirarbeid. Tenk deg at det var du som på dramatisk vis mistet en av dine nærmeste, da trenger du omsorg og ofte kunnskap om hvordan du skal innrette deg framover. Hvis en rakett rammer huset ditt, og du ligger skadet på sykehuset uten noe sted å dra, kommer Selah på besøk. Din gode hjelper lytter, mater katten, skaffer deg annen, midlertidig leilighet og hjelper med små og store ting, inntil du igjen får kontroll over livet ditt. Ofte tar det år.

En stor gruppe frivillige tar av sin tid for å hjelpe medmennesker i nød. Det vil ofte være immigrantene som trenger denne støtten, mennesker som ennå ikke har opparbeidet seg et godt sosialt nettverk i det nye landet. Og medmennesker som deg gir de pengene som nødvendigvis også må til for å utføre dette enestående arbeid. Stadig blir man imponert over hvor langt pengene rekker i prosjektene.

Shiluv
Shiluv er et prosjekt som tar seg av unge soldater uten pårørende i landet, når de har fri. Medarbeiderne blir den enslige soldats pårørende i mange situasjoner, så nå var det virkelig behov for dem i sør. I desember og januar stilte Shiluvs frivillige opp i Ashkelon, når deres “gutter” hadde fri. Man sørget for at permisjonen ga mest mulig skjermet hvile, at disse unge, enslige soldatene fikk en lang, god, fredelig dag i et badeanlegg ved Dødehavet, som de fikk ha helt for seg selv. De fikk ekstra god mat. Det var noen spesialtrenede frivillige som kunne ta en samtale og være der for soldaten, hvis det var nødvendig.

Og de frivillige som har gått inn i “foreldrerollen” for den enkelte soldat, vannet planter og hentet posten. Det var søknadsfrist for en del høyere læreanstalter under krigen – så det var det også noen som måtte ta seg av, slik at søknadene kom av sted i tide. Og de kom med tørre sokker, som var mangelvare blant soldatene denne gangen. En vennlig og ikke minst kreativ mann som ikke hadde noe med Shiluv å gjøre, kom med en lastebil der han hadde koblet på 10 – 15 ladekontakter for mobiltelefoner. Så kunne guttene endelig få lov til å ringe venner – det var forbudt når de gikk over grensen – og de kunne snakke så lenge de hadde behov for det. Batteriet var ikke noe problem her.

Andre prosjekter
B’Yachad, Ayalim, Yad Sarah og Israel Association for Immigrant Children er alle landsdekkende prosjekter, som også er aktive i sør. Det kan være matutdeling, fritidsklubber, skolesekker til vanskeligstilte immigrantbarn eller hjelpemiddelsentraler.

Også her brukes omtanke og oppfinnsomhet for å gi hjelp til immigranter i en vanskelig livssituasjon. De frivillige stiller opp. Og HJHs givere skal ha stor takk for at de bidrar økonomisk til at dette mangefasetterte arbeid kan gjennomføres. Mange immigranter får en litt enklere hverdag takket være dere.

Russiskfødte amerikanere til Israel for første gang

Gruppen av russiskfødte amerikanske jøder på Israelsbesøk i regi av ungdomsorganisasjonen Ezra.

De er seriøse ungdommer i godt voksen alder, fra 22 til 26 år. Flest jenter denne gang og to av dem er gift. Alle har russisk som morsmål, men har emigrert til USA med sine foreldre eller foresatte på begynnelsen av 1990-tallet. De fleste er ferdige med studiene og jobber nå. Ezra, organisasjonen som står bak turene og som HJH støtter, arbeider i hele verden. Blant mottoene er ikke bare å få dem til Israel, men å følge dem opp i ettertid. Håpet er at de en dag skal komme hjem. Hjem til Israel.

Starten på en lang prosess
Ifølge Danny Elinson, Ezras koordinator i Israel, er dette bare starten på en lang prosess som kan vare flere år for akkurat denne gruppen russiske/amerikanske ungdommer. For dem som kommer direkte fra Russland, tar det som oftest rundt et år før de kommer til Israel for godt.

Hovedsenteret for Ezra ligger i New York. Men det er åpnet et nytt i Boston, Minnesota og Ohio. Der skapes det jødiske miljøer med mange aktiviteter. De kan bare være med på turen og programmet som førstegangsbesøkende i Israel. De kommer alle for å se og oppleve med egne øyne; hva er Israel? Med seg på programmet får de en kvinnelig og en mannlig leder, samt en russiskspråklig guide gjennom hele programmet. (De kunne velge språk, og valgte russisk).

Fyldig program
Programmet for denne gruppen har vært som følger:

1. dag; Tel Aviv, bli kjent gjennom leker og aktiviteter

2. dag; reiste til Safed, synagogebesøk, jødiske tradisjoner, kabbala og møte med en rabbiner

3. dag; besøk i Tiberias, synagogebesøk, feiret shabat.

4. dag; shabatfeiring med leker, turgåing og seminar på hotellet – hva er jødiskhet?

5. dag; til Ramat HaGolan. Soldater kom for å være med og for å fortelle om moderne historie, kriger etc. Videre til Libanongrensen og til kibbutz Kfar Giladi, opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, så videre til grensen mot Syria

6. dag; Jerusalem, Gamlebyen med de jødiske kvarter samt Klagemuren og tunnelbesøk

7. dag; Latrun og tankmuseet (denne dagen skulle de plantet trær i Ezra-skogen samt vært arkeologer i Emek HaEla for en dag. Slike aktiviteter ble avlyst pga regnvær) Videre til Arad hvor de sov i beduinertelt.

8. dag; Grytidlig tur til Masada, videre til Dødehavet og så til Eilat i sør.

9. dag; Tilbake til Jerusalem og Yad Vashem-seminar på formiddagen- shabatfeiring i Tel Aviv fredag kveld og lørdag.

10. dag; Avreise USA søndag morgen.

Kusinene Sasha og Yelena
-Min største drøm har gått i oppfyllelse. Drømmen var å se Jerusalem, smiler Sasha Cherchenko (22). Sammen med kusinen Yelena Vinokurova (25), meldte hun seg på denne Birthright-turen til det forgjettede landet. Annonsen fant de på internett.

– Foreldrene mine trodde meg ikke da jeg fortalte at jeg kunne få reise til Israel helt gratis. Men dette er det mest fantastiske jeg har vært med på. Yelena nikker enig.
De to er enige i flere ting: Reisen har gjort dem klar over hvor de egentlig kommer fra og at den vil forandre de to jentene for resten av livet.

– Jeg har fått et helt annet syn på politikk, kultur og religion. Det man leser om og hører og ser på TV i USA er langt fra den virkeligheten jeg har opplevd etter at jeg kom hit. Tror dette er begynnelsen på alt! stråler Yelena. De mener at alle jøder skulle komme og se og oppleve landet. For de som bor i USA kan aldri forstå hva landet er uten å ha vært her, mener de.
De er fra henholdsvis Kasakhstan og Usbekistan. Sasha har en bestemor i Moskva, men foreldrene flyttet til USA da hun var åtte. Yelena kom dit som 10-åring. Alle i gruppen snakker russisk som morsmål, men er selvsagt perfekte i engelsk.

– Hva har gjort dypest inntrykk?

– Det er utrolig å se hvordan folk som lever her kjemper. På alle fronter. Alle har sin historie og de elsker landet sitt. De som ikke gjør det kan ikke bo her, sier de to.

– Kan dere se for dere et liv i Israel?

– Tror det er dyrt å bo her, og så må vi lære språket og komme oss inn i arbeidslivet. Det er umulig å si i dag…

Lev fra Bronx, New York
Vi møter Lev Singer (26) ved utgangen av Yad Vashem. Han er født i Moskva og kom til USA med familien i 1990, åtte år gammel. Han ble sendt på yeshiva (religiøs gutteskole) som niåring i Bronx, New York.

– Hvordan føles det å være her, Lev?

– Det er som endelig å være hjemme! svarer han. Så strømmer tårene på. Inntrykkene fra museumsbesøket har beveget ham sterkt. Usammenhengende forteller han om bestefaren som vokste opp i en sthetl i Polen (lite, jødisk samfunn i Øst-Europa), og hvordan han ble tatt til fange av tyskerne. Bestefaren ble tatt til fange to ganger og hadde ligget i en massegrav, men klarte å komme seg levende opp.

Da Lev har kommet seg litt, forteller han mer om familien fra Polen. Og guiden deres Larissa, har funnet ut at han er i slekt med forfatteren Isaac Bashevis Singer – det skal ha vært en av bestefedrenes eller oldefedrenes bror.

– Men hvordan trives du i Israel?

– Liker meg her, og det er mye interessant å oppleve.

– Ser du for deg at du kan bo her en gang?

– Ja, hvis det er mulig. Men jeg er sterkt knyttet til familien min som bor i USA og Canada, så jeg vet ikke om jeg klarer å reise fra dem.

 

Når noe skjer…

Mange israelere gir uttrykk for at omverdenen ikke forstår Israels problemer. De opplever den sviende kritikken spesielt fra Europa og FN, som urettferdig og tendensiøs. Mange føler antisemittismen tydelig, når de er i utlandet eller leser utenlandske aviser. Israelske aviser refererer også hendelser og undersøkelser fra utlandet, som naturlig nok oppleves som svært ubehagelige.

Da jeg var i Israel i januar, var folk smertelig klar over opptøyene i forbindelse med demonstrasjonene i Oslo; knuste ruter, kasting av brostein, avfyring av fyrverkeri inn i menneskemengden m.m. Finansminister Kristin Halvorsen sammen med blitzere i demonstrasjonstoget for fred i Gaza sto i “alle” aviser der nede. For israelerne er det ytterligere en bekreftelse på at de står helt alene.

Men hva kan vi, Israels venner, gjøre? I tillegg til å stå opp for Israel i samtaler med familie, venner og kolleger ved enhver anledning her hjemme, må vi huske israelerne når noe skjer. Vi må være der for dem – med en gang. Det er viktig at vi i alle slike situasjoner viser dem vår solidaritet og støtte. La dem merke at noen kan ha to tanker i hodet på en gang. Hvis vi har venner eller bekjente der, kan vi regelmessig sende et kort eller en e-post eller ta en telefon for å fortelle at vi forstår hvor vanskelig det oppleves, at vi deler sorgen og smerten, at vi er der for å lytte. Dette er helt enkle ting, men for dem betyr det utrolig mye.

Du kan også sende en støtteerklæring til de store avisene der nede, til noen av våre prosjekter som du er med på å støtte økonomisk, eller til den israelske ambassaden. La dem merke at vi bryr oss om dem, at de ikke er alene, men har venner her oppe i nord.

Immigrant-arbeidet er langsiktig

Arbeidet med den jødiske immigrasjonen til Israel er langsiktig på flere måter. For det første har innvandringen av jøder til Israel vært av vital betydning for hele nasjonen fra 1948 og fram til i dag, viktig for å befeste og styrke Israels jødiske identitet – og viktig også på den måten at Israel har vært et tilfluktssted for forfulgte og trakasserte jøder rundt i verden.

Integrasjon tar tid
Arbeidet vi driver for immigrantene er også langsiktig for hver enkelt immigrant, det tar ofte mange år for mange fra bestemmelsen om å emigrere blir tatt til de kan sies å være godt integrert i sitt nye fedreland. I Hjelp Jødene Hjem tenker vi også langsiktig om den hjelpen vi gir til prosjektene. Når et prosjekt etter nøye vurdering har fått tilskott til arbeidet, har styret lagt vekt på at dette er seriøse og gode prosjekter – der det ofte skjer mye frivillig innsats – som skal regne med vår støtte en god tid framover. Vi vil at støtten vi gir skal være forutsigbar, alle prosjektene våre har langsiktige mål med arbeidet.

Det sosiale aspektet ved støtten vi gir er også viktig, de som trenger det mest skal få den hjelpen vi makter å gi. Akkurat nå – etter krigen i Gaza og den store belastningen den ga for befolkningen og immigrantene i Sør-Israel – er behovene store. Det var både vondt og tankevekkende å lese det daglig leder Eli Finsveen fortalte om i siste nyhetsbrevet etter turen sin til Israel i januar.

Be og arbeid
Nå må vi oppmuntre hverandre til å være trofaste og utholdende fortsatt – trofasthet og utholdenhet er gode og verdifulle egenskaper både menneskelig og åndelig.

Jeg vil også nå minne oss om at Guds ord også formaner og oppfordrer oss til akkurat det – å være utholdende og trofaste i våre liv, både i forbønn og arbeid. “Be og arbeid” er et godt program for alle mennesker, Guds ord formaner oss om det. I denne sammenhengen betyr det å være med i forbønn og omsorg for Israel, immigrantene og jødene – Guds eget folk – både i og utenfor Israel.

Vår – min og din – utfordring blir også nå å omsette den kjærligheten og takknemmeligheten vi har til jødene i praktisk hjelp. Dersom vi prioriterer bønnearbeidet for dette, vil nok Gud minne oss om hva og hvor mye og når vi skal gi våre gaver til dette.

Hvor er ryggmarks-refleksen?

Særdeles skremmende var det også å se den norske reaksjon, eller rettere sagt, stort sett manglende reaksjon, etter at det ble kjent at den øverste religiøse leder for europeiske sunnimuslimers fatwa-domstol, i en sending som gikk verden over via Al Jezzira, hyllet Hitlers folkemord på seks millioner jøder og samtidlig lovet at muslimer skulle sluttføre det Hitler ikke klarte.

Islamske miljøer i Norge som følger avgjørelser til denne lederen klarte ikke umiddelbart å ta avstand fra disse uttalelsene, men måtte rådføre seg med eller overlate det å svare til andre, fordi dette ble påstått å handle om politiske uttalelser fra en religiøs leder. Hvis det er blitt slik at det at et religiøst overhode hyller et folkemord handler om politikk og ikke om religiøse holdninger, eller rettere sagt det totale fravær av slike, så er verden så ond og mørk at det ikke finnes dekkende ord. Forteller det ikke noe om en religiøs leders perverterte verdier når han gir uttrykk for at det var fint at seks millioner mennesker ble drept. Hvilken religiøs integritet kan en slik person ha som i dette også hyller drapet på halvannen million barn og unge og som lover nytt folkemord på verdens jødiske befolkning. Hvordan kan enkelte norske muslimer unnlate som en ryggmargsrefleks å fordømme slike uttalelser. Hva trengte de betenkningstid for? Hvordan kan de følge avgjørelser en slik leder treffer, i andre saker?

Hvor var reaksjonen fra alle dem som roper opp hver gang Israel gjør noe som kan ramme den palestinske sivilbefolkningen, de som i deres harme over påståtte folkerettsbrudd går i fakkeltog, smører inn barna sine med rødmaling for å illustrere blod, som bar bannere med tekst fra arabisk om at jøder skal drepes, eller som vandaliserer forretninger i byen fordi de var så opprørte over krenkelsene i Gaza? Det er kanskje ikke så farlig det som skjer nå, det er jo bare jødiske liv dette handler om, kun en annonsering at resten av verdens jøder skal drepes. Vår folkeopplysning har i sannhet spilt fallitt!

Det er godt at det midt i denne forrykte verden fortsatt finnes anstendige mennesker; mennesker som tør fordømme slike uttalelser, mennesker som tør kritisere Hamas for deres kyniske bruk av sivilbefolkningen, for deres grunnlov som slår fast at jøder i alle land skal drepes, mennesker som i disse tider tør hevde at Israel har en soleklar rett til å beskytte seg og til å eksistere som en suveren stat, mennesker som ikke tolererer slik ekstrem rasisme som disse islamister står for.

Takk for at vi har dere, takk for all støtte dere har gitt både moralsk og økonomisk i denne kampen for det rettferdige, takk for at dere fortsatt vil stå Israel og det jødiske folk bi.