Hei gode givere!

/i , /av

Nytt liv for mor Ljuba og Julia i Israel

/i , /av

Vi treffer Ljuba på Hotell Diplomat. Det kalles ikke lenger flyktningemottak for russiske immigranter. Det er faktisk et hotell. Men ikke for vanlige gjester. I dag bor mer enn 500 immigranter her, de fleste fra tidligere Sovjet, nå Russland. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Pluss.

Studerte til lege
Ljuba kom til Israel sammen med datteren Julia (34) høsten 1997. – Min mann og jeg flyttet til byen Vladimir, 200 kilometer øst for Moskva i 1966. Her fikk vi vår sønn og datteren Julia som ble født i 1973. Julia studerte til barnelege, og var inne i sitt siste år. Hennes største ønske var å immigrere til Israel når hun var ferdig med studiene i august. Min sønn hadde allerede funnet en russisk jente og giftet seg med henne. Men Julia ville til Israel, minnes Ljuba. Ljuba og mannen tok etterhvert ut skilsmisse.

Tragedien
– En dag var Julia og en venninne sent ute til forelesningen, derfor haiket de inn til Moskva. En ung sjåfør tilbød skyss. Han kjørte råfort. Det var glatt. I en sving klarte han ikke å manøvrere bilen. Den kolliderte med et tre på venstre side av veien. Venninnen i forsetet var fysisk uskadd, mens Julia knuste det meste i kroppen. Det gikk verst ut over hodet. Hun var veldig hardt skadet. Ljuba snakker sammenhengende. Tårene renner.

– Hun var bevisstløs. Det bar rett til et sykehus hvor de opererte henne, men de gjorde mange feil. Derfor ble hun fyttet til et annet sykehus, Burdenko hospital, neste dag. Her foretok de to operasjoner, men med vikarlege fordi spesialisten var på ferie. Alt var mislykket. Da spesialisten kom tilbake, måtte de åpne hodet hennes på nytt. Hun hadde vann i lungene. Hender, ribben og mye i kroppen var skadet.

Ingen forsikring
Vi hadde ingen forsikring og måtte betale 200$ pr døgn for hennes operasjoner og pleie. Hun måtte bli på sykehuset i seks måneder, forteller en mor som satt ved sin datters sykeseng hver eneste dag i denne tiden.

Solgte alt
Samtidig måtte hun selge alt hun eide for å betale sykeoppholdet.
– Beholdt bare det vi måtte ha for å eksistere, sier hun stille.

Julia var bevisstløs i to uker. Da hun våknet hadde hun mistet taleevnen. Ljuba hevder at hospitalet var veldig primitivt. De hadde ikke utstyr til noe som helst. Jenta fikk Hepatitt B også. Enkelte sykehusansatte mente at de bare burde få Julia vekk!

Beskjed fra Gud
Etter nesten seks måneder, i august 1997, dro Ljuba til Jewish Agency I Moskva for å be om hjelp. Sønnen hjalp til med søknader og det hele. Det tok hele dagen. Det forelå et forslag om å reise til Sveits. Julia snakket fortsatt ikke. Ljuba visste ikke hva hun skulle gjøre. Men denne dagen, da mor ikke hadde sittet ved Julias seng, men først kom tilbake sent, kommer det fra datteren: “Mor, hvor har du vært? Jeg er sulten!” Dette var det første hun sa på det halve året som var gått. Ljuba tok det som en beskjed fra Gud.

Flyet går hvor…?
På superkort tid ble alt ordnet, og Ljuba fikk plutselig beskjed om at nå måtte de komme seg avgårde. Hun ble forsikret at det skulle stå en sykebil å vente på Julia på flyplassen når de landet. De trengte fire seter.

Julia ble bundet fast til en båre, slik at hun lå i strekk. Ti mann hjalp til å få henne trygt ombord. Underveis gikk det opp for Ljuba at hun ikke hadde peiling på hvor de skulle! Sveits? Et annet land? Hun ante ikke. Men de landet på Ben Gurion flyplass i Israel. Her sto ambulansen klar og hjalp til med alt. Julia ble først kjørt til Hadassa Ein Keremhospitalet, for senere å bli overført til Tel HaShomer-sykehuset hvor de foretok to nye operasjoner i hodet.

Takk…
– Jeg vet ikke hvordan de frivillige fra Keren Klita fant oss. De spurte om hva de kunne hjelpe oss med. Jeg misforstod og trodde de ville ha hjelp av meg! Men slik var det ikke. De fant leilighet til oss. Det var veldig viktig for meg å få kontakt med disse kvinnene, for jeg var svært ensom og bortkommen i dette nye landet. Jeg kan ikke få takket dem nok. Og i dag vet jeg at norske givere i HJH gir av glede og et varmt hjerte til oss som er i krisesituasjoner og virkelig trenger hjelp.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan formidle den innstendige takknemligheten jeg føler. Både for den økonomiske hjelpen og overfor alle som arbeider frivillig for Keren Klita. Det livet jeg har møtt her i Israel, og spesielt gjennom Keren Klita, er unikt. Jeg føler at det enhver mor ville gjort for sitt barn har Israel (bl.a. gjennom Keren Klita) gjort for Julia….sier en rørt Ljuba.

Ville bevise noe
Etter to år i Israel var Julia frisk nok til å reise tilbake til Russland. Det var noe hun ville bevise der. Hun dro sammen med mor, men ble igjen for å fortsette legestudiene et halvt år. Og hun bestod!
Men i Israel er det utrolig strenge krav, også språkmessig, for leger. Så da Julia kom hjem til Israel igjen, begynte hun på krevende sykepleiestudier. Hun er i dag ferdig utdannet.

– Og hun har en jødisk, israelsk sjel som få andre! sprudler Ljuba. Det ble for dyrt å bo i egen leilighet for de to, så nå har de fått leie et rom med to senger på Diplomat.

Bakgrunn
Familien Dyk/Fayngold flyttet fra Ukraina og byen Proskurov i 1966. Mor og far jobbet på universitetet i Kiev, men opplevde sterk antisemittisme. Selv om de ikke var religiøse og kun fastet og besøkte synagogen på Yom Kippur, visste alle at de var jøder. De levde svært enkelt. Hadde kun en primus å koke maten på. Bestemor, bestefar, onkler og tanter var blitt drept av nazistene. Ljuba var enebarn og faren hennes ble drept i 1944. Likevel har hun i dag fire slektninger i byene Holon og Hadera i Israel.

Nøkkelen til et nytt liv i Israel – språkskolen Ulpan Halom

/i , /av

Mange av elevene ønsker å flytte til Israel, nå eller i planlagt framtid. Språkskolen har, som vi fortalte i vår avis i mai, et svært godt ry på seg i Israel. Dir. Feinberg forteller som et eksempel, at en av deres elever immigrerte til Israel og søkte seg jobb umiddelbart. Det var en stilling utlyst innen IT og vedkommende var svært godt faglig kvalifisert.

Han ble imidlertid ikke innkalt til intervju, og ringte for å høre hvorfor. De svarte at siden han nettopp hadde immigrert, var han ikke innkalt. De var ikke interessert i en som ikke kunne hebraisk. Han fortalte da at han hadde gått på Ulpan Halom og at han gjerne ville at de skulle teste hans språkkunnskaper. Med disse tilleggsopplysninger ba de ham komme for en samtale – og han fikk jobben. Han er i dag IT-sjef samme sted.

Elever med ulik motivasjon
Det er mange av elevene som planlegger et yrkesliv i Israel. Men, forteller direktør Feinberg, det er også andre, for eksempel kristne, som ønsker å kunne lese hebraisk for egne bibelstudier.

Og det er pensjonister som ønsker en trygg alderdom i Israel eller å kunne snakke med sine barnebarn der. Atter andre har ingen planer om å immigrere fordi de har barn, barnebarn og annen familie i begge land og føler at røttene er begge steder. Men de drar ofte på besøk. Det er også noen elever som er ikke-jødisk gift og der ektefellen ikke opplever noen tilhørighet til Israel.

Men alle føler at de har behov for å kunne hebraisk. Ulpan Halom er skolen som krever mye av sine elever, men som også gir mye igjen.

Du bidrar til en fin skolestart for immigrantbarn

/i , /av

Nå kan de gå et nytt skoleår i møte.

Amos er mannen med ideene og kontaktene. Han ser behovene og gjør noe med det. Her med noen av sine barnebarn.

Når man så vidt kan spise seg mett, oppleves det derfor fantastisk å få en helt ny skolesekk med masse nyttig innhold. Stolte kan de møte fram på skolen første dagen. Endelig har også de noe nytt og fint. Det er ikke vanskelig å forestille seg gleden hos et barn som får en slik gave.

B’Yachad – som betyr “sammen” – deler ut mange skolesekker sammen med bokbind, pennal og blyanter hver høst. Gjennom HJH bidrar du til dette. B’Yachads frivillige er sammen med HJHs givere i dette arbeidet. Sammen letter vi første skoledagen for tusenvis av barn og ungdommer. Det blir en fin dag. Og vi letter presset på immigrantfamiliens økonomi i august/september. Det er også verd å merke seg at noen av B’Yachads underprosjekter har skolebøker til utlån. Vanskeligstilte barn kan gratis låne de bøker de trenger for skoleåret.

Dette er flotte ting å være sammen om. Takk for at du bidrar.

Den libanesiske skam

/i , /av

Tidligere i sommer kom de tilbake til Israel som ledd i en omfattende fangeutveksling. Dessverre var det som fryktet, de var begge døde. Deres skjebne ble av Hizballah holdt uviss helt til det siste, selv overfor de to soldatenes familier og de israelske forhandlerne. Fangeutvekslingen var smertefull, libanesiske myndigheter og Hizballah-lederen Nasrallah hevdet at det var en seier. Foruten et stort antall drepte i kamp fikk de i bytte fra Israel fire terrorister fra kampene for to år siden, men mest oppsiktsvekkende var at de fikk en terrorist, en kaldblodig morder, som i en terroraksjon i Israel drepte en far foran øynene på hans fire år gamle datter og som deretter knuste hodet på datteren med geværkolben.

Dette er en ekte libanesisk “helt” en som Nasrallah sa han startet krigen mot Israel for to år siden for å få hjem, og som ble mottatt av den libanesiske staten på rød løper. Flere tusen libanesiske liv og et stort antall israelsk ofret de for denne “helten”. Libanon har i sannhet brakt den dypeste skam over seg selv, og vanæret enhver form for menneskelig anstendighet. Hvor ble det av den internasjonale og de selvbestaltede intellektuelles fordømmelse?

Vi må i denne sammenheng heller ikke glemme Gilad Shalit som noen uker tidligere var blitt kidnappet (inne i Israel) av en Hamas-sympatiserende gruppe fra Gaza, og som fortsatt holdes fanget av dem i Gaza. Så vidt vites lever han og vi må be for at han snarlig får vende uskadd tilbake til sin familie.

I Midtøsten-konflikten er det ikke vanskelig å vite hvor anstendigheten befinner seg; i landet syd av Libanon! Det er godt det ennå finnes mange rakryggede som ikke bare taler landets sak, men som også hjelper det og dets innbyggere slik dere gjør.
Om å glede et barn
Finnes det noe mer rørende enn å se et barn stolt vandre til skolen med ny sekk fylt med de lærebøkene de trenger, og noe mer smertende enn å se en som ikke kan det fordi familiens penger ikke strekker til. Derfor støtter vi også slik hjelp, som særlig trengs i mange nye innvandrerfamilier. Det er ikke få unge dere har latt få ta del i denne gleden, som nå stolt kan vandre til skolen uten å føle seg annerledes. Hjelpen dere gir varmer mange hjerter i Israel, unge som gamle.