Eli Finsveen ny daglig leder

/i , /av

Ny daglig leder i Hjelp Jødene Hjem, Eli Finsveen.

Det kjennes godt og riktig at Eli Finsveen nå får ansvaret for det krevende arbeidet med å lede den daglige driften av Hjelp Jødene Hjems arbeid i Norge og i Israel.
Eli har svært gode forutsetninger for disse oppgavene, både når det gjelder utdanning og arbeidserfaring. Hun er cand. philol med arkeologi som hovedfag. Hun har handels- og økonomiutdannelse og har tidligere arbeidet som avdelingsleder i OBOS. Hun har også vært ansatt i Studentsamskipnaden i Oslo.

Fra 10. januar 1995 har hun arbeidet deltid på HJH-kontoret ved siden av studier. Slik kjenner hun Hjelp Jødene Hjem-arbeidet svært godt. Denne tiden har hun også arbeidet med noen av de oppgavene hun nå får ansvar for som daglig leder, f. eks. regnskap, kontakt med prosjektene våre og overføring av bevilgninger og kontakt med giverne. Eli har også engasjert seg på andre viktige felt som informasjonsarbeid og markedsføring, og hun har deltatt i styrets møter.

Sammen med Susan Abarbanell har hun hatt ansvaret for kontorets drift de siste årene. Susan fortsetter på kontoret som før.

Eli er godt kvalifisert for det arbeidet og det ansvaret hun nå får, også fordi hun har inngående kjennskap til Israel, immigrasjonen og jødisk kultur etter vel 20 opphold og besøk i landet, bl.a. to lengre kibbutzopphold på 60-tallet. Her i Norge har hun vært aktiv i flere tiår i Israelsarbeidet, bl.a. i MIFF (Med Israel For Fred) der hun har vært med fra begynnelsen.

Hun kjenner det israelske samfunnet og immigrasjonsarbeidet godt. Hun har mange venner både i Israel og i det jødiske miljøet i Norge.

Det er altså en svært godt kvalifisert Israelsvenn som nå tar fatt på oppgaven som daglig leder i HJH. Vi som arbeider sammen med Eli nå, gleder oss til fortsatt samarbeid med henne – om mange viktige oppgaver for Israel og den jødiske innvandringen til landet.

Eli Finsveen (t.v.) er ansatt som daglig leder i HJH. Sammen med Susan Abarbanell utgjør hun HJH-kontorets faste stab.

Susan – trofast kontormedarbeider

Hvis du ringer til kontoret, treffer du kanskje Susan som har arbeidet i HJH to dager i uken i seks år og som dermed kjenner organisasjonen svært godt.
En ansvarsbevisst, stabil, energisk og tjenestevillig medarbeider som er en del av teamet som danner HJH. Hun har vært med på flere giverturer til Israel. Kanskje møtte du henne der. Blant hennes mange arbeidsoppgaver, er det Susan som sender takkebrev til giverne som gir større beløp. Hun besvarer spørsmål av forskjellig art og stiller opp når noe skal ordnes, ringer og undersøker. Bakover i tiden har Susan jødiske aner, derav etternavnet Abarbanell. Hun kommer opprinnelig fra Ungarn, men er vokst opp i Stavanger. Hun vil støtte og hjelpe
Israel, derfor er hun hos oss.

Velkommen til Eli!
Eli Finsveen ble i styremøtet den 15. oktober ansatt som daglig leder.

Eli representerer kontinuitet hos oss. Hun har arbeidet i HJH i 12 år og mange kjenner hennes navn og behagelige stemme fra telefonen. Eli har en ikke liten del av æren for at HJH er der vi er i dag.
Det er hun som har holdt orden, ført regnskapet og sørget for at alle administrative oppgaver ble gjort når de skulle. I tillegg har hun besøkt mange av våre prosjekter både i Israel og i Russland. Hun har holdt den løpende kontakten med alle prosjektene og kjenner mange av menneskene bak dem.

At Eli derfor valgte å fortsette hos oss og med de utvidede arbeidsoppgaver som ble lagt til den nyopprettede stillingen som daglig leder, gir et viktig signal om stabilitet, både til dere som givere og til alle dem vi hjelper.

Som styrets leder gir ansettelsen av Eli meg trygghet. Jeg vet at driften av vår virksomhet vil forbli i de beste hender. Det er en stor glede for meg som styrets leder, å kunne ønske Eli til lykke i den nye stillingen.

Øyvind Bernatek

Det kom et kort til kontoret
“Kjære dere på HJH-kontoret!
Takket være deres hjelp fikk jeg kr 4.000 i fradrag på skatten for penger sendt til HJH. Det er penger som rettmessig bør tilbake til dere – og ble sendt i går. Min mann, Thor og jeg ble med i MIFF i Oslo på slutten av 70-tallet. Dro så hjem til Stavern i -83. Er fortsatt med i MIFF selvsagt – og “fant” dere senere hen. Vi skulle gjerne vært med på en av Israelturene dere har, men helsen tillater det ikke. Har lært litt hebraisk. Tilbakemeldingene fra dere – og nyhetsbrevene er flotte. De setter vi stor pris på.
Unni Løvholt”
Dette varmet Susan og Eli.
Kortet henger nå på vår oppslagstavle.

Tilfluktsrommene renoveres på kibbutzene Nir Am og Givim

/i , /av

Varda Goldstein (Keren Hayesods kontaktperson), Avi Kadosh (t.h.) og sikkerhetsansvarlig på kibbutz Givim, Zvi Aviv (i bakgrunnen) diskuterer hvor de skal begynne. Her er det elektrisitet og det er tørt, men de trenger vann, orden på sanitære forhold samt reparasjon av ventilasjonsanlegget for at tilfluktsrommet skal godkjennes for bruk.

 

Bakgrunn
Sha’ar HaNegev (Porten til Negev) er området som ligger helt inntil grensen til Gaza i nord. Det går fra kysten, svinger seg rundt og et stykke sørover. Det beskrives som Vest-Negev. Det ligger imellom Gazagrensen og Sderot som har bystatus. Området har 10 kibbutzer og en moshav. Menneskene lever i daglig frykt for kassamraketter. Livet de forventet å leve i fredelige og landlige omgivelser er forvandlet til et mareritt. Siden 2002 har det falt mer enn 500 raketter i området. Hele 300 av dem siste to år. Enda flere har landet i Sderot og i retning Ashkelon. Det ser ikke ut til å ta slutt. Derfor er det nødvendig å pusse opp de bombesikre tilfluktsrommene. Endelig kommer de i gang, med fantastisk pengestøtte fra HJH.

Fire dager etter besøket i Sha’ar Hanegev hører vi at det har landet 13 kassamraketter på to dager i området… Neste dag, i skrivende stund, leser vi om to til som nettopp har falt. Heldigvis er ingen såret, men en av rakettene gikk rett gjennom et hustak i Sderot.

Kibbutz Nir Am ligger 1500 meter fra grensen til Gaza. Selve boligområdet i kibbutzen er på 500 mål. Mellom 60 og 70 raketter har falt inne på dette området de siste fire-fem årene. På andre siden av hovedveien ligger byen Sderot. Litt tettere befolket og mer attraktivt mål for terroristene i Gaza. Men de har liten styring, så rakettene lander over alt.

Vi har kjørt fra Jerusalem og er fremme kl 9.30 en vanlig onsdag morgen. Alt er stille. Ikke et menneske å se. Ved porten venter vi på Varda Goldstein, Keren Hayesods kontaktperson i området. Hun tar oss med til kommunehuset for en prat med Avi Kadosh, overhode for begge kibbutzene, og sikkerhetsansvarlig på Nir Am, Ami Rabin.

Gledelig overrasket
– Vi var veldig gledelig overrasket over å få denne hjelpen fra norske venner, sier Kadosh alvorlig.

– Begge kibbutzene trenger det virkelig. Forsvaret har pålagt oss å ha godkjente tilfluktsrom, men vi ante ikke hvor vi skulle hente pengene fra. Nå er planleggingen ferdig, og vi har nettopp gått i gang med renovasjonsarbeidet. Vi bygger ikke nye tilfluktsrom for disse pengene, sier han, – men renoverer de eksisterende til godkjent standard.

Utrygge hus
– Problemet her er at ingen av bolighusene er utstyrt med egne “bomberom”. Og i perioder er folk så oppskaket at de vil sove med barna sine i tilfluktsrommene, sukker Kadosh.

På Nir Am vil de restaurere to tilfluktsrom helt fra grunnen av, mens to andre er i litt bedre stand og trenger mindre oppgradering, men alt skal gjøres etter de krav som stilles. De fem tilfluktsrommene er mellom 30 og 80 kvadratmeter.

På kibbuz Givim, to – tre minutters kjøring fra Nir Am, vil de også oppgradere de fem tilfluktsrommene sine slik at det er vann, sanitært utstyr og luft nok til alle som vil overnatte der.

Lekkasjer
Det bor rundt 500 mennesker på Nir Am, og 450 på Givim. Kadosh og Rabin tar oss med til ett av tilfluktsrommene på Nir Am hvor arbeidene nettopp har startet.
Det ligger i utkanten av kibbutzens boligområde nærmest Gazagrensen. Vi går ned en smal mørk trapp. Her er ikke elektrisk lys og det har sivet inn mye vann. To unge gutter er i gang med å tørke ut vannet. Det har også kommet tre andre karer som skal arbeide med tilfluktsrommet. Mange store og små detaljer skal på plass.

Dødt..
På vakre stier mellom små, hyggelige hus ser vi bare et par bjeffende hunder. Ikke ett menneske er ute. Vi passerer flere barnehager. Barna er inngjerdet med høye nettinggjerder. Uteplassen er minimal, men kunne vært veldig stor. Det er bygd nye tak på alle barnehagene slik at barna skal være trygge innendørs. Penger til tak fikk de av israelske myndigheter. Det skal være mulig å hente inn alle ungene i løpet av de 15 sekundene de har på å komme seg i sikkerhet når den røde alarmen går.
– De nye takene er bombesikre og koster mer enn det koster å bygge et nytt hus, forteller Kadosh.

Givim
Han tar oss med til Kibbutz Givim. Heller ikke her er det et menneske å se utendørs. Bortsett fra sikkerhetsansvarlig Zvi Aviv som møter oss. Rett ved siden av et av tilfluktsrommene som skal renoveres, repareres et tak. Den siste kassamraketten som landet før “pausen”, landet på denne firemannsboligen siste dag av løvhyttefesten (sukkot). Det var folk inne i huset, men til alt hell ble ingen fysisk skadet.

Tung atmosfære
– Det er forlengst slutt på et normalt liv her hos oss. Vi flyttet hit på grunn av frihet, ren luft, deilige oppvekstkår for barna, natur og mangfold. Men hverdagen er blitt et mareritt. Foreldrene er livredde for å forlate barna sine i barnehagen, eller vinke dem farvel på skolebussen som tar dem til en utvidet skole i kibbutz Rohama, som ligger utenfor nedslagsfeltet for kassamrakettene, forteller Kadosh.

Angst og skyldfølelse for alt som skjer – eller kan skje, er blitt foreldrenes hverdag. Traumene hoper seg opp for stor og liten. Alle vil være ute, feire høytider, ha et sosialt liv. De vil jogge, sykle eller gjøre annen sport. Leve et normalt liv. Noe som har vært utenkelig de siste fem årene. Derfor ønsker de seg nå veldig et trygt innendørs treningssted med for eksempel gåmaskiner og litt annet sportsutstyr.

– Ellers bygges det en ny, bombesikker barneskole, og elevene i videregående skole bruker bombesikre undervisningsrom på Sapir College. Det ligger rett over veien for Givim, ved kommunesenteret Sha’ar HaNegev og har 500 studenter. I tillegg har det daglig ca 500 brukere av diverse tilbud. Så det er også et populært nedslagsted for kassamrakettene.

Ingen har råd til å flytte
– Hvordan holder menneskene ut her? Vil de ikke flytte lenger bort?

– Her er deres hjem. Kibbutz Nir Am ble grunnlagt i 1943, og var base for Forsvaret da staten Israel ble grunnlagt i 1948. De fleste har heller ikke råd til å flytte. Prisene på familieboliger her i området er nå så lave at de finner ikke et krypinn for den prisen noe annet sted. Og hvem skulle være interessert i å kjøpe bolig og flytte hit…? spør Kadosh.


Avi Kadosh er leder for både kibbutz Nir Am og Givim. Her er han foran et av tilfluktsrommene som er i ferd med å bli renovert for norske giveres pengegaver. I bakgrunnen er det kun 1500 meter til grensen til Gaza.


Kassam-rakettene fra Gaza har ødelagt mange bygninger i Shaar Hanegev, 1500 meter unna.


Yaakov Snir er direktør og koordinator for Keren Hayesods arbeide mot Europa. Han er takknemlig og ydmyk overfor alle som støtter prosjektene. Han retter en spesiell takk til norske givere som gjennom HJH har bidratt til så mye positivt for mennesker i krise i Israel.

Takker nordmenn med store giverhjerter
Kibbutzene Nir Am og Givim i Sha’ar HaNegev er de som har vært mest utsatt for kassamraketter de siste årene. Derfor er de første prioritet til økonomisk hjelp for å sikre seg bedre.

Direktøren for Europa-avdelingen av Keren Hayesod, Yaakov Snir, har mange jern i ilden. Han trekker i trådene i hele Europa samtidig som han er ansvarlig for uttallige prosjekter i Israel. På forsommeren 2007 kontaktet han HJH’s ledelse og ba om en donasjon til bombeutsatte familier i Sha’ar HaNegev ved grensen til Gaza. Det var ikke måte på respons. I løpet av noen korte sommeruker hadde nordmenn med store hjerter for Israel gitt hele 360.000 kroner som ble overført rundt 1. august til dette øremerkede prosjektet; opprustning av tilfluktsrom.

Nordmenn bryr seg om oss..?
Nå skriver vi slutten av oktober. Planene er lagt, pengene fordelt og arbeidene er i gang på de to utvalgte kibbutzene. Takknemligheten er stor blant familiene som bor der. Ikke minst fordi mennesker, helt der oppe i Norge, virkelig tenker på dem og vil gir en håndsrekning for deres trygghet. Det får flere til å felle en tåre. De gjennomlever så mange traumer. Går i stadig angst. Deres hjem er mellom 1500 og 3000 meter fra en grense til noen som ønsker å ta livet av dem hver eneste dag. Når da noen mennesker viser omsorg så langt borte, skaper det en stor kontrast. Det renner nesten over for dem.

Støtte fra nordmenn
Keren Hayesod har mange hjerteskjærende jern i ilden. HJHs givere støtter opp om alle. Så er det opp til ledelsen i Israel til enhver tid å formidle riktige pengesummer til de ulike og viktigste prosjektene.

Hvem gir mest?
Yaakov Snir har rundt 20 medansvarlige for Keren Hayesods arbeid i flere land i Europa. Og uttallige frivillege hjelpere i Israel. De viktigste giverlandene sett i forhold til innbyggere per i dag er Norge, Tyskland, Sverige, Holland, Finland og Færøyene, sier han.

Utmerket seg under Libanonkrigen
Snir nevner også at norske givere utmerket seg spesielt under krigen mot Libanon i fjor sommer. Pengehjelpen bidro til å ta 43000 barn bort fra krigsområdene i nord. De fikk være på trygge steder i Israel i opptil fire uker frem til slutten av august, da krigen var over.

Terrorofre
Snir brenner nå for å videreutvikle fondet for terrorutsatte i Israel.
– Vi har altfor mange ofre som trenger hjelp, sier han.

Pengene skal gå til å betale:
1) Medisinske regninger
2) Psykologisk behandling
3) Proteser og rullestoler
4) Av og til en helg borte fra et slitsomt dagligliv
5) Betale husleie, for dem som ikke har forsikring eller muligheter for inntekt etter terrorangrepet
6) Tilpasse hjemmet for rullestolbrukere

Snir forteller at rundt 5000 personer i Israel er hardt skadet etter den 1. og 2. intifadaen. Psykisk sett, vet han ikke hvor mange som trenger hjelp, men det handler vel om mange av ofrenes familimedlemmer også.

– Vi har nå levd de siste syv årene med Kassamangrep i sør og ulike trusler samt krig i nord. Beboerne i sør har 15 sekunder på å komme seg i trygghet. Hvor lenge kan noe menneske leve under slike forhold? spør Yaakov Snir.

Talskvinne for de unge immigrantsoldatene

/i , /av

Bella Goldberg (foran t.v.) og Shiluv skaffer enslige soldater et nettverk.

Bella er svært opptatt av at de unge skal slå rot i fedrenes land og skape seg en framtid der. Da hun selv fikk sønner i det militære, ble hun virkelig klar over hvor vanskelig det er å være ny immigrant og soldat uten familie i landet. Men Bella er en energisk kvinne som gjør noe med en slik erkjennelse. Innenfor rammen av Shiluv tok hun initiativ til programmet “Enslig soldat” for disse unge menneskene.

Fadderprogram
Det blir skaffet “faddere” til hver enkelt soldat, omsorgsfulle mennesker som ringer når noe hadde hendt eller bare for å prate. “Fadderne” inviterer også til helgebesøk og til å feire jødiske helligdager sammen. Mange av de unge menneskene har ikke feiret slike høytider før, så det blir både hyggelige og lærerike opplevelser. Når andre har besøk av sin familie på basen, kommer “fadderne” eller representanter fra “Shiluv” med nistekurv og kake. Og det kommer pakker og brev fra dem. Alt dette hjelper de unge til å føle at de virkelig er ønsket som immigranter og at det er en plass for dem i Israel, at man har bruk for dem.

Shiluv står for helgesamlinger, utflukter, kurs og moro, der soldatene kan danne sitt eget nettverk og oppleve et fellesskap. Israel er opptatt av at unge jøder skal immigrere til Israel. Slik håper man at resten av familien skal kunne følge etter senere. Man ønsker at de unge skal få utdannelse, egen familie, jobb og trives, slik at de kan bidra til landets vekst og utvikling. De nettverk som Shiluv hjelper til med å skape, kan bli til god støtte for en ung immigrant. Her får de venner som senere kan hjelpe hverandre i hverdagen.

Tar opp problemer
Hos Shiluv lærer de mer om landets historie, kultur og tradisjoner. Soldatene blir oppmuntret til å arbeide med språket fordi det er nøkkelen til en vellykket integrering. Men de blir også oppmuntret til å ta kurs innenfor Forsvaret. Shiluv blir talsmann for immigrantsoldatene overfor det militære og kan ta opp spesielle problemer på gruppens vegne, for eksempel problemer knyttet til språkvansker.

Hver fjerde soldat i den israelske hær er kommet til Israel som barn eller ungdom. For få år siden var det hver femte. 75 prosent av alle immigrantsoldater avtjener sin verneplikt som aktivt stridende. Over fjerdeparten av immigrantsoldatene er uten pårørende i landet.

Programmet “Enslig soldat” går fortsatt til glede og nytte for stadig nye immigranter. En virkelig god idé fra en kvinne med engasjement og innlevelsesevne.

 

Takk for gavene til immigrantene

/i , /av

En varm takk fra alle de titusener immigrantene som har fått hjelp så langt i år! Det er fantastisk å oppleve den takknemligheten og varmen vi møter fra prosjektene og brukerne, jeg håper vi makter å formidle noe av den videre til dere. Det håper jeg vi gjør også gjennom denne avisen ved at vi lar prosjektene komme til orde.

Vi ser også at mange givere føler og opplever at det de er med på er interessant og meningsfylt, enten det er ved å besøke Israel og prosjektene eller de får informasjon om arbeidet på andre måter. Dere givere er alle en viktig del av HJH-arbeidet. Og HJH er viktig for den jødiske innvandringen til Israel. Det vil vi gjerne igjen understreke.

Vi har formidlet noen ekstra utfordringer dette året – og midlene er kommet inn og sendt videre. Det gjelder spesielt tilskuddene til bomberommene i Negev og hjelp til innvandringen fra Etiopia. Vi har allerede overført mye penger til Israel i år. Samtidig ser vi at utfordringene og behovene er store på flere felter i dette arbeidet. Vi må fortsette for fullt også resten av året, nå er vi i innspurten. Jeg vil gjerne omskrive ordtaket litt: Mange bekker – små og store – blir en stor elv! Takk for dine gaver resten av året!

Støtter unge immigranter

/i , /av

Ezra driver et utstrakt kulturelt og pedagogisk arbeid blant ungdom for å styrke deres tilknytning til Israel.

Samtlige av disse unge kom fra Hviterussland og de hadde deltatt aktivt i ungdomsarbeidet der. Nå ville de lære seg hebraisk skikkelig, undersøke muligheter for utdannelse, husrom og arbeid. De ønsket å skape seg en ny framtid i Israel, fedrenes land.

Danny Elinson er ildsjelen bak dette ungdomsarbeidet som startet opp i forbindelse med Berlinmurens fall. Da det ble mulig for jøder å emigrere fra Sovjetunionen, dro mange til Israel, andre til USA, Australia eller Tyskland. Ezra arbeider i mange land, der disse jødene slo seg ned, for å få dem til å reise videre til Israel.

Kurs og sommerleir
Imidlertid har Hjelp Jødene Hjem gjennom en årrekke støttet den delen av Ezras arbeid som dekker tidligere Sovjet. De har ni avdelinger i Hviterussland og Ukraina, med forskjellige former for møte- og kursvirksomhet tre ganger i uka. Hensikten er å oppmuntre unge jøder til å bosette seg i Israel. På de respektive hjemstedene feires jødiske helligdager i fellesskap, slik at man skal bli klar over sine røtter. Det undervises i hebraisk og man prøver å styrke den jødiske identitet, informere om historie og kultur. I 2006 ble det arrangert fem seminarer med til sammen over 500 deltakere. Immigrasjon til Israel, Purim, Pesach, jødiske helligdager var temaer under samlingene. Det ble også laget en sommerleir, der jødiske ungdommer fra hele området kunne være sammen for å lære mer om sine røtter og treffe likesinnede.

Lærere og ledere blir sendt fra Israel og man gjør det man kan for å muliggjøre en immigrasjon og å hjelpe hver enkelt til rette, slik at overgangen skal bli god og integreringen skal lykkes. Slike grupper som den jeg besøkte, danner nettverk som kan støtte hverandre gjennom hverdagen som ny immigrant. Erfaringen viser at jo mer man styrker immigrantene i den første fasen, jo større er mulighetene for en vellykket integrering. De sosial, økonomiske og ikke minst menneskelige omkostninger blir mindre, når immigranten trives og finner seg til rette.

Subsidierer Israelsbesøk
Ezra tilbyr sterkt subsidierte reiser til Israel, slik at de unge skal kunne bli kjent med landet og danne seg et bilde av hva man evt. går til. De unge jeg møtte hadde nesten alle vært på slike korte besøk. Nå skulle de være der nesten et år, og halvveis i kurset kunne mange av dem fortelle meg at de hadde bestemt seg for å bli. I senere kontakt med Ezra kunne man fortelle at 50 % av gruppen ble registrert som offisielle immigranter etter avslutningen av kurset. Det er imponerende at man har hjulpet 92 unge mennesker og deres pårørende til Israel gjennom dette programmet.

En helt ny form for støtte ble lansert nå i september under tittelen “Et hjem hjemmefra”. Ezra har leid en stor leilighet og lar seks enslige unge jenter bo der for en lav, subsidiert leie. Frivillige bor i leiligheten og sørger for sosial omsorg og stabilitet i leiligheten. Matlaging og rengjøring er fellesoppgaver. Hensikten er å skape sosiale nettverk og gi de unge ro til å studere. Ezra ønsker at de unge skal utvikle seg, vokse og føle at det er i Israel de hører til. Dette skal være hjelp til selvhjelp og trening i å ta vare på seg selv i nye omgivelser. Det er helt nødvendig, hvis integreringen skal lykkes og de unge skal trives og bli til nytte og glede for seg selv og sitt nye hjemland.

 

Lysglimt i høstmørket

/i , /av

Arbeidet til Hjelp Jødene Hjem nytter og det hjelper. Hver uke sender vi ved deres generøse hjelp, i snitt 100 000 kroner, og hjelpen kommer frem. Det vil dere se av flere av de hilsningene vi har tatt inn her. Ved å gi gjennom oss vet dere at pengene når frem og hvilke prosjekter som får støtten.

Før sommeren var jeg, som jeg har skrevet om tidligere, nord i Israel og så på arbeidet som har blitt gjort for å lege sårene eter krigen sommeren 2006. Også dette arbeidet har vi vært med på å ta del i. Det ble mange sterke møter, som på sykehuset i Zfat (Safed) hvor vi fikk inngående forklaring på hvordan Hizballahs terrorraketter ble rettet mot det, og om hvorledes det ble truffet. Vi så opptak fra et overvåkningskamera som viste pasienter, besøkende og ansatte som løp for å søke dekning fra en skur av glassplinter da raketten traff. Heldigvis ble ingen drept.

Jeg besøkte også et absorpsjonssenter for jøder som nylig hadde kommet fra Etiopia. Der hadde en rakett slått inn gjennom ytterveggen og forårsaket mye skade, og enda mer frykt og angst, men heller ikke den drepte noen. Å høre flere av immigrantenes beretning om redselen og frykten krigen skapte var smertefullt, men likefullt angret de ikke på at de hadde kommet, og de så frem til en nytt liv i Israel, et liv hvor de ikke lenger trenger å frykte overgrep eller dyp nød. Å vite at vi har vært med på å bygge opp igjen senteret og således gi dem troen på et godt liv i Israel, gjør godt. De vet at noen, til og med i land så langt borte og så eksotisk som Norge, bryr seg om deres skjebne. Det gir dem mot og kraft.

Vi kan ha mange motiver for å støtte arbeidet til Hjelp Jødene hjem, for noen representerer det en oppfyllelse av bibelske profetier, for noen er det politiske motivasjoner og for mange handler det om moral og historisk erkjennelse og ofte er begrunnelsen sammensatt av flere av disse motivene. Når det gjelder kamp mot antisemittisme som er en del av vårt formål, har jeg skrevet noen kortere betraktinger et annet sted i avisen.

Som jeg blant annet viser til der, uttalte den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, i 2006 at å bekjempe antisemittisme er et moralsk imperativ, et standpunkt jeg så absolutt deler og som er med på å motivere mitt arbeid for HJH. For meg er en logisk konsekvens av et slikt standpunkt å også hjelpe alle jøder som uaktet personlig grunn, ønsker å flytte til Israel. Hjelpen omfatter både håndsrekninger for å kunne gjennomføre reisen og hjelp til å klare starten på en ny tilværelse i Israel.

Det er et privilegium å kunne ta del i dette arbeidet gjennom Hjelp Jødene Hjem, og det er inspirerende å daglig få bevitne den fantastiske givergleden dere viser. Nå skal vi om en drøy måned vedta og løpende utbetale ekstra bevilgninger til enkelte av våre prosjekter; det er mange som trenger denne hjelpen. Jeg ber igjen om bidrag slik at vi kan gjøre disse tilleggsbevilgningene så store som mulig. De vil raskt komme frem og nye takknemlige tanker bli sendt dere fra dem dere hjelper. Takk for din generøse støtte!

Øyvind Bernatek

Inspirerende representantskapsmøte

/i , /av

I første halvår er det en samling med valg, godkjenning av regnskap og vedtak av arbeidsplan og budsjett for året. Et møte på høsten (i oktober) er lagt opp som en mer uformell samling med informasjon om årets arbeid, og gjerne med informasjon om ett eller flere prosjekter i Israel. Årets representantskapsmøte i Oslo nå i oktober ble en positiv inspirasjonssamling der 18-20 representanter for kirkesamfunnene, organisasjonene, styret og administrasjonen møttes noen timer på ettermiddagen.

Besøk fra B’Yachad
Kveldens gjest fra Israel var Jordan Herzberg, lederen for et av prosjektene våre. Han gav oss en innføring i hvordanB’Yachad arbeider (se egen artikkel) og informerte om noen vanskelige sosiale forhold og utfordringer i det israelske samfunnet. Ikke minst synliggjorde han noen av de store utfordringene med å integrere nye innvandrere i det israelske samfunnet. Det er nok store forskjeller på hverdagen i Israel og her hjemme i Norge.

Han nevnte blant annet at 42 prosent av skolebarna som dropper ut av grunnskolen har immigrantbakgrunn. 30 prosent av immigrantbarna går ikke fast på skolen og 46 prosent av dem fullfører ikke videregående skoler. Overalt i slike statistikker er immigrantbarna overrepresentert. Her er virkelig store utfordringer for det israelske samfunnet, og det er utfordringer for oss i HJH som vil hjelpe dem.

Omdømmeundersøkelse
En del av samlingen var ellers satt av til å se nærmere på omdømmeundersøkelsen som HJH var med på i fjor. Etter en interessant og grundig gjennomgang av undersøkelsen ved generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann, som også tok initiativet til den, ble noen spørsmål drøftet videre. Det ble en positiv og nyttig samling, det var bl.a. flott for oss som står i det daglige arbeidet å få hilse på “oppdragsgiverne” våre i kirkesamfunnene/ organisasjonene bak HJH.

Hun beseiret KGB og kjemper videre i Israel

/i , /av

Drømmer. Primus "mor" Ida Nudel og Sofia Mashaev (17), som drømmer om å bli operasanger. Prosjektet har hjulpet henne til tannregulering "som vil være bra for min karriere på scenen", smiler Sofia. Hun er ett av 100 barn sokm får støtte ved Mor til Mors prosjekt i Arad.

Musikkterapi. Flere av barna ved Ida Nudels prosjekt i Arad har fått god hjelp gjennom Irena Mashaevs musikkundervisning.

 

Faren – og fristelsen – er stor til å gjøre dette til en historie om Ida Nudel. I og for seg ville det også være på sin plass. For som hun selv understreker med et skjevt smil:

– Når jeg dør, dør denne crazy idéen min – eller prosjektet – med meg.
Hun er evig takknemlig for de gode hjelperne – blant annet fra Norge – og livende redd for at de skal forsvinne når hennes ennå velkjente navn ikke lenger fronter innsatsen for de mange av Israels utsatte russiske innvandrerbarn.
Den spede, gråhårete kvinnen, drøyt halvannen meter over bakken, har i 15 år vært ulønnet “direktør” for prosjektet “Mor til mor”. Fra sin lille leilighet i en gammel boligblokk i Rehovot, sør for Tel Aviv, trekker hun fremdeles i trådene både ved avdelingen i Afula, sør for Nasaret, og i ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer-Sheva.

Enormt behov
– Hvorfor jeg hjelper russiske barn? Fordi jeg kjenner dem, jeg er en av dem, sier Ida og legger ikke fingrene imellom når hun forteller om problemer, for ikke å si tragedier, som mange av de russiske innvandrerne, både jøder og ikke-jøder, har opplevd.

– Oppimot 30 prosent av dem var for eksempel enslige mødre. Ikke sjelden er barna foreldreløse og besteforeldre forsøker å ta seg av dem. I hjem med enslige mødre som jobber lange arbeidsdager blir det liten tid til samtaler. Barna har ofte svake russiskkunnskaper – i tillegg til at de strever med hebraisken. Da er det ikke så rart at de føler seg utenfor blant israelsk ungdom, får problemer på skolen og ender opp med psykiske og sosiale problemer, sier Ida.

To prosjekter
Hun har i dag to prosjekter: Ett i Afula og ett i Arad. Ved hennes prosjekt i Afula er det 120 gutter i alderen 13 til 18 år som bor på internat i byen. De fleste har kommet (er sendt) helt alene fra Russland, og får utdanning og det de trenger til et verdig liv. Dette prosjektet støttes i stor grad fra Danmark.

I ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer Sheva, er det ca100 gutter og jenter som får støtte i løpet av et år: Takket være et budsjett på ca én million kroner lønnes lærere i engelsk, matematikk, hebraisk, litt geografi – og musikk. Det er ikke så mange timene det blir penger til – én time engelsk og kanskje én time matematikk i uken for hver av elevene. Med til historien hører at hjelpen ofte går begge veier: Flere av de russiske – høyt kvalifiserte – lærerne ville ellers vært arbeidsløse.i det hebraiskspråklige israelske skolesystemet.

Viktigere enn noen gang
Pengene rekker utrolig langt, men ikke langt nok. Kriteriene for å komme i betraktning for hjelp her er strenge: Kun familier hvor inntekten er under ca 2000 norske kroner måneden pr familiemedlem, kommer i betraktning. Og søknadene må inneholde vitnesbyrd fra skolen samt trygde- og skattemyndighetene. Av det ca én million kroner store budsjettet bidrar HJH med ca 120 000 kroner årlig til prosjektet i Arad. De store giverne til akkurat dette, kommer fra USA og fra enkeltpersoner både i USA og i Israel. Det offentlige bidrar ikke med noe, men tar gladelig imot skattepenger fra prosjektets inntekter. Revisor og advokat ser til at alt går lovformelig for seg.

– Det er stadig vanskeligere å samle inn penger, sukker Ida. – Giverne tror kanskje at problemene er forsvunnet etter hvert som innvandringen fra Russland nærmest har stoppet opp. Det er en tragisk feiltagelse, bemerker hun.

Familiehjelp
Enkelte, virkelig kriseutsatte familier får en håndsrekning når det finnes midler, det kan dreie seg om 2000-3000 kroner i desperate tilfeller. Da prosjektledelsen på seks personer laget en oversikt for fem år siden, kom de til at over 7000 familier hadde fått hjelp så langt. Enda flere i dag.
– Men færre og færre søker om hjelp fra oss til prosjektet i Arad. Russerne forlater byen med 26 000 innbyggere fordi det er vanskelig å finne arbeid. Behovet for hjelp er likevel økende. For hvem blir igjen? De foreldreløse barna og deres besteforeldre – som ikke har noe valg. En kvinne, like gammel som meg, måtte overta en baby på seks måneder fordi hennes datter døde. En annen bestemor måtte overta ansvaret for to barn på seks og fem år fordi faren myrdet moren og deretter tok han sitt eget liv. Man kan knapt tenke seg hvordan disse barna – og bestemoren – sliter seg igjennom i livet.

En lærer som er blitt nesten blind får oppdrag av oss til å hjelpe ADHD-barn og barn med andre psykiske problemer, som autisme, slik at hun skal ha en liten inntekt. Men først og fremst fordi hun er kjempeflink til å “behandle” barna.
Poenget hennes er at alle er viktige, alle har sin helt spesielle rolle i en gruppe. Hun får til mirakler med disse barna. Alle gjør positive fremskritt gjennom hennes musikktimer.

– Jeg er så inderlig takknemlig for all hjelp vi får, sier Ida stille. Sanser vi en aldri så liten tåre som sprenger seg frem i øynene til denne lille, sterke kvinnen?

Takknemlighet – og nød
Solskinnshistorier preger ofte historiene fra dem som har kommet gjennom nåløyet og har fått hjelp – men bakgrunnshistoriene kan være hjerteskjærende.

Jevgenia Zabludovsky, 59, er full av takknemlighet for hjelpen sønnen Simon, 14, har fått i matematikk og engelsk. I dag er han i ferd med teknisk utdannelse i Beer-Sheva og lærer seg å spille gitar. Han reiser hjemmefra kl 05.30 hver morgen og kommer hjem i 18-tiden om kvelden. Alt ligger til rette for god jobb i fremtiden og integrering i det israelske samfunnet.


Tibarnsmoren (ni av barna er født i Israel) Polina Eldin kan ikke fullrose Ida og prosjektet i Arad nok. Hennes mann har fått arbeid, “lærerne ved prosjektet er vidunderlige”, og hun angrer ikke ett sekund på at hun forlot Russland


Ikke fullt så hyggelig er det å høre bestemor Faina Tarshtendikers historie om den lille datterdatteren som hun har måttet ta seg av. Den lille ble bitt av en hund i munnen og mistet flere nye fortenner. Da hun kom i annen klasse, begynte ertingen, og det endte med at den vesle piken lukket munnen og kort og godt nektet å snakke. Så forlot faren familien og hun fikk i tillegg psykisk sjokk. Hun sluttet å gå på skolen, ble deprimert og gikk aldri ut. Ida foreslo musikkundervisning som terapi.
I dag er piken 13 år, får engelsk- og matematikkundervisning, har ingen problemer med å kommunisere og blir stadig bedre.


Fira Bahshi er bestemor for en ni- og en 10-åring uten foreldre. Hun ber pent om at engelsklærerne som har hjulpet hennes barnebarn får fortsette. Pengene tok nemlig slutt, og lærerinnen fortsetter uten lønn. Og hun har nok en bønn: Bestemor klarte å skrape sammen nok til en computer som barna trenger til skolebruk. Hun kjøpte den på avbetaling, men nå klarer hun ikke avdragene lenger. Håpet står til snille givere.

 

HJH viktig for jødene og Israel

/i , /av

Harald Husveg.

Ida Husveg.

 

Etter at vi har fulgt dette arbeidet på flere måter, både gjennom aviser og blader, møter og ikke minst gjennom flere Israels-turer, kan vi si at dette er et flott og viktig arbeid for Israel og innvandringen fra hele verden. Vi har sett at midlene kommer fram, vi har støttet dette arbeidet selv og vi vil anbefale andre til å gjøre det. Noe av det vi synes er så bra med Hjelp Jødene Hjem, er at prosjektene deres utløser så mye frivillig arbeid for immigrantene etter at de er kommet til Israel.

Turene til Israel har også vært spennende og lærerike. Vi har besøkt mange av prosjektene og blitt kjent med medarbeidere og immigranter. Nå har vi 7 Israels-turer bak oss, og det blir nok flere. Vi blir liksom ikke ferdige med dette spennende landet, som vi lærte om på søndagsskolen og som Bibelens billedgalleri har beriket oss med.

Vi ville jo se “stedene der det hendte”. Etter at vi reiste til Israel med HJH fikk vi se innsiden av landet. Mennesker fra ulike kontinenter og kulturer kommer sammen. De trenger ulik hjelp og igangsetting. Språkopplæring, kulturforståelse og ulike hjelpemidler. Og noen bare hvile etter et langt liv i utlendighet.

Språkskolen Ulpan Akiva har vi besøkt flere ganger. Der blir vi mottatt på en fantastisk måte med glede og takk. I år fikk vi også på en privat tur besøke Ulpan Halom i St. Petersburg. Der møtte vi jøder som får undervisning i jødisk språk og kultur. Mange av dem vil “hjem”, derfor forbereder de seg både språklig og kulturelt.

På en av turene til Israel fikk vi være med på mottagelsen av argentinske jøder. Det er sterkt å se dem komme hjem. Hjem til et land som stadig blir truet med utslettelse av fiendtlige naboer. Det er nødvendig at de blir hjulpet hjem og at de blir hjulpet hjemme. At de eldre kan få hvile på Hotell Diplomat, at Holocaust-museet får økonomisk støtte, for vi må ikke glemme historien. Barn og unge får hjelp gjennom “Mor til Mor”-stiftelsen. Ja, vi ser at de behøves, alle de ulike prosjektene HJH er med og støtter.

Det gir oss enda større og bedre forståelse og innsikt i hva Israel er. Jødene som har bodd i ulike deler av verden, skal nå sveises sammen til en nasjon. Det er litt av en utfordring! HJH gjør en fantastisk jobb gjennom sine forskjellige prosjekter og vi er beriket og takknemlige for at vi får være med i dette arbeidet.

En språkskole i særklasse

/i , /av

Rektor Esther Barron er stolt av skolen hun representerer og takker norske givere for støtten.

Familien Antipov fra Russland trives svært godt på Ulpan Akiva.

 

Med den massive innvandringen fra ex-Sovjet i 1990-årene var det et sterkt behov for hjelp til å integrere de nye immigrantene i det israelske samfunnet. Over en million innvandrere kom og det ble en svært krevende oppgave for Ulpan Akiva og den israelske staten å integrere dem. Ulpan Akiva var blant de tre første språkskolene som ble opprettet i Israel i 1951 av Seksjon for Voksenopplæring i Undervisningsdepartementet. Ulpan Akiva har hatt en nøkkelrolle i integrasjonen av alle innvandringsbølger etter dette tidspunkt og skolen vektlegger en helhetlig tilnærming til denne prosessen.

Fremmer en helhetlig forståelse
Innvandringsdepartementet bidrar til språkopplæring de første måneder etter ankomsten for nye immigranter. Med den sjenerøse, årlige økonomiske hjelpen fra våre venner i Hjelp Jødene Hjem, har Ulpan Akiva vært i stand til å tilby ikke bare undervisning i hebraisk, men også kunnet tilføre elevene kunnskap om israelsk kultur og jødisk identitet og et bredt spekter av de religiøse, politiske, etniske og nasjonale emner, som til sammen danner den israelske veven. Ulpan Akivas kulturprogram inneholder bruk av musikk og sang, drama og kunst, alt for å skape en helhetlig forståelse for jødisk liv som en altomfattende livsstil. Studentene og deres familier blir regelmessig invitert til å ta del i det sosiale og kulturelle liv på skolen, feiring av sabbat og jødiske helligdager.

Det er etablert flere programmer for å nå ut til samfunnet utenfor. Det mest populære programmet har vært en rekke huskonserter på skolen med opptreden av nye immigrantmusikerne blant elevene. Dette har fungert som et utstillingsvindu for immigrantenes betydelige talenter, ofte i verdensklassen. Ulpan Akivas Ungdomskor opptrer overalt i Israel

Kulturelt og sosialt senter
Ulpanen fortsetter å være et kulturelt og sosialt senter selv etter at studentene har fullført sin språkopplæring. Ulpan Akiva er ikke lik noen annen Ulpan i Israel. Vi har høyt kvalifiserte lærere med spesielle undervisningsmetoder, vi tilbyr undervisning i tre språk, hebraisk i sang og dans, utflukter til interessante steder, museumsbesøk og forskjellige former for forestillinger.

For de innvandrere som finner arbeid etter språkopplæringen, er det muligheter for å forbedre sin hebraisk ytterligere, ved å ta del i undervisningen på kveldsulpanen vår.

Hvert år har en gruppe givere fra Hjelp Jødene Hjem tilbrakt en formiddag i Ulpan Akiva. De har møtt de nye immigrantene, de har sittet med i klasserommene og fulgt undervisningen, slik at de har sett det fantastiske arbeid som blir utført i Ulpan Akiva. Når de drar er de bestandig begeistret og beveget! Vi syns det har vært flott å bli kjent med HJH-giverne på denne måten.

Immigranter fra Frankrike
Mine kjære, engasjerte venner i Hjelp Jødene Hjem – uten deres jevnlige støtte ville Ulpan Akiva ikke ha kunnet tilby alt det jeg her har beskrevet til de nye immigrantene. Vi håper at i de kommende år og med den nåværende massive innvandringen fra Frankrike vil vi være i stand til å fortsette vår viktige oppgave med å hjelpe de nye immigrantene med deres første skritt i Israel – med fortsatt hjelp fra Hjelp Jødene Hjem. For tiden har vi 220 studenter ved skolen. Av disse er 150 nye immigranter, hovedsaklig fra Frankrike.

Ulpan Akiva har vært uhyre viktig for staten Israel og faktisk også for jøder over hele verden!