Vi må fullføre oppdraget med å ta de etiopiske jødene hjem til Israel!

De siste to-tre årene har det kommet 3600 nye etiopiske immigranter til Israel hvert år – nokså jevnt 300 pr måned. Dette vil fortsette enda en tid framover, men det blir stadig færre jøder tilbake i Etiopia nå.

Innvandringen av de etiopiske jødene har vært et eventyr – for Israel og for etioperne selv. Samtidig som denne folkegruppen har betydd og betyr så mye positivt i det israelske samfunnet, har denne innvandringen ført med seg enorme utfordringer og enorme kostnader for Israel.

Vi kan ikke si så mye om alt dette her, bare minne om at de etiopiske jødene kommer fra landsbygda og må ha en langvarig og kostbar innføring i livet i et utviklet land som Israel.

Mens immigranter ellers trenger 6 måneders innføring i språk osv. i innvandringssentrene, trenger de etiopiske immigrantene ofte 3 år. Det forteller mye. Det var svært interessant og fint å få besøke Etiopia for et par år siden, møte med de nye immigrantene og se og høre hvor mye energi de la i forberedelsene til et nytt liv i Israel.

Men det nytter! Nå omfatter den etiopiske folkegruppen i Israel vel 100 000 mennesker – og mange av dem gjør en flott innsats på mange områder, blant annet i Forsvaret. Etter hvert har flere tusen unge i gruppen gjennomført videregående utdanning, og et par tusen er nå studenter ved høyskoler og universiteter. Noen har gjennomført en slik utdanning og er i arbeid i det israelske samfunnet. Den første etiopieren har nå også tatt en doktorgrad!

I Hjelp Jødene Hjem har vi i flere år støttet arbeidet med å bringe de etiopiske jødene hjem – og å forberede dem for et nytt liv. Vi må fullføre oppdraget! Også i år har vi gitt en stor bevilgning til de etiopiske immigrantene. Dette prosjektet må gå videre til det er sluttført!

Takk for gjestfriheten

I forrige nyhetsbrev hadde jeg gleden av å kunne ønske dere Shana Tova, et Godt Nytt År etter jødisk tradisjon. Når dette nyhetsbrevet er dere i hende har vi lagt bak oss en periode med mange jødiske helligdager, som ble avsluttet med Sukkot, Løvhytte-festen. Siste dag av den er Simcha Tora, hvor vi avslutter den årlige syklusen for lesning av de fem Mosebøkene, Tora, og påbegynner en ny slik syklus.

Således er det flere nye begynnelser som feires, også for oss som mennesker, og det er en tid hvor vi kan gå i oss selv og se om vi kan gjøre noe mer for andre i det nye året. For dere som hjelper gjennom HJH, kan utfordringer da være; kan jeg skaffe flere nye givere i det nye året, har jeg mulighet til å gi noe mer, kan jeg fortelle flere om arbeidet til HJH og kan jeg i enda større grad være med på å bekjempe antisemittisme?

Sukkot er en av de tre jødiske valfartsfestene, hvor man, mens Tempelet stod i Jerusalem, hadde en
religiøs plikt til å reise opp til Tempelet. De to andre festene er Pesach (Påsken) og Shavuot (Pinsen). Sukkot, Løvhyttefesten, er i liten grad påaktet i kristne miljøer, men vi ser i dag en ny utvikling hvor mange kristne benytter denne festen til å reise til Israel og feire den der og på den måten vise sin solidaritet med Israel og det jødiske folk.

I jødisk tradisjon feires nå Sukkot ved at man bygger sukkar, små hytter med grener til tak, enten på åpne
balkonger eller på bakken og spiser sine måltider der og sammen med gjester. Løvhyttene er til minne om de førti års vandring i Sinai og den beskyttelse det jødiske folk fikk der.

I Zohar, den mest sentrale bok innen jødisk mystisisme, heter det omkring gjestfrihet: “En person skal ikke si, jeg vil først tilfredsstille meg selv med mat og drikke, og gi til de fattige det som er til overs, men gi først av alt til gjestene. Og hvis han gleder gjestene og gjør dem tilfredse, gleder Gud seg med ham.”

Å invitere fattige og andre som trenger vår hjelp og å gi dem av vår overflod, er således den fineste form for gjestfrihet. Det er akkurat det dere gjør. Dere gir av deres overflod, og med godt hjerte, til dem som trenger vår hjelp. Så, selv om de ikke fysisk sitter ned ved ditt gjestebord, så gjør de det på en måte likevel, enten det er en nyinnvandret etiopisk jøde, en som har kommet fra det tidligere Sovjetsamveldet eller en som trenger beskyttelse mot terrorrakettene som daglig faller ned i området nær Gaza-stripen.

Takk for din gjestfrihet, måtte du ha kraft og mot, også i dette nye år, til å fortsette med den.

Øyvind Bernatek

Immigrantbarn føler seg utenfor

Eli Zarkhin og Jackie Feinberg bor i samme by, og møtes for første gang. Jackie var en av ildsjelene bak "Hjelp Jødene Hjem" som ble opprettet som en ad hoc-gruppe 4. april 1990, i et unikt samarbeid mellom kristne og jødiske organisasjoner. Hun setter stor pris på Zarkhins store engasjement for immigrantbarna.

De kom alene eller sammen med familien. Noen kom sørfra, fra Etiopia. Men de fleste kom fra nord-øst, fra
tidligere Sovjetunionen.

Tusenvis av immigrantbarn er totalt forvirret. De forstår ikke hvorfor de har kommet til Israel. Uten språk, uten
venner, mange uten identitet. En stor del også uten status som “jøde”. Hva resulterer det i?

– De som kommer fra Etiopia er færre og vi får brukbar økonomisk støtte til å hjepe dem, forteller direktør Eli Zarkhin i IAIC, Israelsk forening for immigrantbarn.

Inntrykk
Han legger til at bilder av de etiopiske barna gjør inntrykk på gavmilde mennesker verden over, også i Norge. Han er veldig takknemlig for det!
– Vi hadde ikke klart oss uten den fantastiske støtten fra norske givere, smiler han. Men øynene blir triste når han forteller om de russiske barna. Nå er det viktigst å fokusere på dem.

– Av utseende ligner de på oss vestlige. Psykologisk kan det kanskje derfor være vanskelig å sette seg inn i at “en som ser like sterk ut som en selv” skulle ha problemer i et nytt, ressursrikt land. Men det er dessverre sannheten med altfor mange russiske barn som immigrerer. De kommer enten sammen med familien eller ikke sjeldent alene. Foreldrene har det for tøft, derfor sender de ungene alene i forveien og håper på det beste. Mange foreldre som kommer sammen med barna har kanskje mer enn nok med å skape et godt liv for familien. Underveis ser de ofte ikke at barna lider og har tilpasningsvansker.

Dropper skolen
– 11 % av alle skoleelever er nye immigranter. 42% av dem igjen, går ikke lenger på skolen. De dropper ut. Det
blir for vanskelig. Immigrantbarn som flytter til byer utenfor Jerusalem får ikke tilbud om språkopplæring. Kun en time i uken på videregående. Det koster for mye, sukker Zarkhin.

– Så DET er et av de store problemene. Barna kommer hit, blir satt i en klasse, uten å forstå et ord! Og så skal
de liksom klare seg? Etter kort tid føler de seg som tapere. Orker ikke mer. Har få eller ingen voksne å snakke med. Derfor sover de om dagen og møtes på gatehjørnet om kveldene. Finner sammen med dem som forstår dem. Hjemme bor de gjerne sammen med fem, seks familiemedlemmer på to rom. Snart har de mistet store deler av sitt eget morsmål også. De kjeder seg og noen finner på gale ting. Mange begynner å drikke. Her
går det ikke på lettøl. Nei, de får alltids tak i sterkere saker. Plutselig har de også fått merkelappen “kriminell
ungdom”.

Identitesløse
Problemene er sammensatte. Mange unge immigranter opplever at de ikke lenger har en identitet. De hører ikke til her. Og er de egentlig jøder? Ikke engang bestefar var av jødisk herkomst. Ja, hvem er jeg egentlig…? spør podene seg. Mens selvbildet rakner ytterligere.

Hjelpeapparat
Eli Zarkhin er en ildsjel i arbeidet blant barn og unge i hele Israel. Selv er han russisk immigrant fra Minsk til Israel i 1990. Han har klart å danne et nettverk med 600 frivillige i 62 byer og tettsteder i Israel. De har opprettet gratis krisetelefon med tre linjer for barn, unge og deres foreldre – hvor de kan snakke sammen på seks forskjellige språk. De russiskfødte barna har de største problemene.

– Derfor forsøker vi å hjelpe så godt vi kan. Når myndighetene ikke gjør nok, skal vi vise at vi kan lykkes,
tordner han.

Når HJH gir oss penger, bruker vi dem slik at vi forbedrer barnas hverdag. Vi håper myndighetene ser hva vi
gjør, og hva penger kan utrette. Men vi får faktisk også økonomisk støtte fra myndighetene. De gir oss en sum
tilsvarende den som vi samler inn selv.

Spennende fremtid
Ikke mindre enn ni prosjekter for Israels immigrant-ungdom har Eli Zarkhin ansvaret for. Han er ikke redd for å
sette nye ideer ut i livet. Det er bedre å prøve det ut og se hvordan det går, enn ikke å gjøre noe, mener han.
– Det som ikke fungerer, fortsetter vi ganske enkelt ikke med. Da finner vi heller nye måter å gjøre tingene på. Det viktige er at vi bryr oss om hverandre, gjør noe og får integrert de unge i deres nye hjemland, sier en motivert Zarkhin.

Tre viktige prosjekter
1) Wellspring, handler om israelsk identitet. Programmet skal bidra til å skape en sterkere identitet til Israel blant barn og ungdom som har immigrert. Det inkluderer workshops, foredrag og seminarer, ekskursjoner samt dialog rundt tema som kulturelle forskjeller og vanskeligheter de møter i det nye samfunnet.
2) Ohlim LeBagrut, eller leksehjelp til immigranter frem til eksamen i videregående skole. Det gis ekstraundervisning på elevenes eget språk. Her skapes det motivasjon og trygghet. Studentene
integreres til utdanningssystemet. En suksess så langt.
3) Night Owls, eller Nattuglene, tar for seg russisk ungdom i risikogruppen. Opplegget er bygget etter norsk modell – natteravner – hvor voksne skaper tillit blant de unge i deres eget miljø, på gaten, i parker etc, om kveldene og natten. De vil også sponse diverse aktiviteter som skal bidra til å integrere ungdommene.