Trofaste givere er gull verdt

Informasjonsdirektør ved Shaare Zedek medisinske senter, Uri Schwarz (48) forteller at hospitalet er meget glade for midlene de får til utdanningsstøtte for sine immigranter. Han poserer gjerne med det norske flagg til ære for og som en takk til sykehusets trofaste givere gjennom Hjelp Jødene Hjem.

På kontoret for Public Relations på Shaare Zedek medisinske senter kan vi snakke norsk. Avdelingens direktør gjennom de siste syv-åtte årene, og ansatt ved avdelingen i hele 17 år, Uri Schwarz, er nemlig født i Danmark. Med kone fra Sverige, snakker han også svensk.

Bølgedaler
– Bidragene vi får fra dere norske givere blir viktigere og viktigere, sier Schwarz.
Han forklarer hvorfor: – Dengang immigrasjon var et populært tema i presse og medier, kom det mye støtte fra mange hold. I dag snakker man ikke lenger om det, men nye immigranter kommer stadig til landet, fortsetter han. Glad for at mange vil arbeide i helsesektoren.

– Et annet eksempel er terrorofre. Vårt sykehus har behandlet 40 prosent av alle ofrene fra de store terrorangrep i Jerusalem. Da det sto på som verst fikk vi også mange donorgaver. Noe som var fantastisk. Vi takker selvfølgelig G-d for at det ikke er terrorhandlinger i dag. Men jeg vil poengtere hvor viktig det er med de trofaste giverne, slik som HJH’s givere har vært gjennom alle årene dere har eksistert. Det er gull verdt å ha slike venner.

Hvem får støtte
– Hvem er berettiget denne utdanningsstøtten?

– I hovedsak leger og sykepleiere som har en utdannelse fra landet de kom fra. Men også til dem som vil utdanne seg innen disse områdene, immigranter som ikke har økonomi til å betale utdannelsen selv. I dag får ca 40 av 450 studenter ved sykepleieskolen slik støtte.

Måtte kurses
Schwarz forteller at på begynnelsen av 90-tallet kom det en stor bølge av russiske leger til landet. Mange
hadde en utdannelse på et nivå så lavt at de ikke engang kunne fungere som sykepleiere etter israelske helsemyndigheters krav. Derfor satte de igang kursvirksomhet på sykehuset, også dengang med god støtte fra HJH.
I dag er flere av disse legene de dyktigste som finnes, mens andre ble flinke sykepleiere. Andre slo inn på nye yrkesveier.

Yonit Eliahu Levi foran inngangen til sykepleieskolen som er fysisk knyttet til Shaare Zedek-hospitalet.

I dag får mange immigranter automatisk støtte fra Staten til undervisning og omskolering.

– Men vårt sykehus er litt spesielt. Vi må selv skaffe midler til alt som skal kjøpes inn og til alt som skal skje på hospitalet. Derfor er vi avhengig av våre trofaste givere, smiler direktøren.

Snart er hun
ferdigutdannet sykepleier
Yonit Eliyahu Levi (29) er glad. Om noen uker er hun ferdig med den generelle delen av sykepleierutdannelsen ved Shaare Zedek medisinske senter i Jerusalem. Det siste, akademiske året tar hun i B’nei Brak.

I begynnelsen måtte hun jobbe ved siden av skolen inntil hun kom inn under støtteordningen for immigranter. Den ga henne økonomisk frihet til å fortsette studiene på heltid.

Uvurderlig støtte
– Støtten fra HJH har vært og er helt uvurderlig. Den har betydd så mye for meg og de andre immigrantene
på skolen. Pengene hjelper oss til å studere mer på kortere tid. Jeg får trolig aldri møtt disse fantastiske
giverne fra Norge, derfor benytter jeg anledningen nå til å takke innstendig på vegne av meg selv og mine
medstudenter, sier hun alvorlig.

Yonits milde øyne og kritthvite tenner lyser i det vakre ansiktet. Hun tar oss med til klasserommet. Sykepleieskolen er en integrert del av selve sykehuset på ti etasjer. Komplekset ligger høyt og sentralt, vis-a-vis Har Herzl, gravlunden hvor Israels statsmenn og -kvinner samt falne soldater er stedt til hvile.

Nygift
– Du skjønner, jeg giftet meg for en måned siden, stråler hun. Marc er fra England og immigrerte til Israel for fem år siden. Han jobber i IT-bransjen. Det var kusinen som introduserte oss, for de var arbeidskamerater. Men vi kjente hverandre ganske lenge før vi ble kjærester, betror hun.

– Så snart jeg er ferdig her, flytter vi til Modiin. Byen ligger midt i mellom Jerusalem og Tel Aviv. Jeg har
kommet inn på det siste akademiske studieåret av sykepleieutdannelsen min i B’nei Brak litt utenfor Tel
Aviv, forteller hun.

Yonit kom fra Etiopia med sin familie for 23 år siden. Som den eldste av fem søsken, fikk hun mye ansvar. Hennes yngste søster Lauren er bare åtte år gammel.

Nygifte Yonit Eliahu Levi er ferdig utdannet sykepleier om et år. Hun har kun den akademiske delen igjen før hun kan kaste seg ut i full jobb.

Tante jordmor
– Hvorfor valgte du å bli sykepleier?
– En tante er jordmor. Hennes jobb hørtes veldig interessant ut. Jeg tenkte at sykepleie var et godt studievalg for meg, så jeg ville prøve. Men å jobbe med barn tror jeg kan bli for hardt. Orker ikke se at barn har det vondt. Satser kanskje på å jobbe på en kirurgisk avdeling når den tiden kommer, smiler Yonit.

Takk for alle gavene!

Gaveinngangen har vært svært god de siste to- tre månedene. I juli fikk vi hele kr 849 753,-

Den siste tiden har vi kunnet overføre årets bevilgning til mange av prosjektene våre i Israel og Russland, bl.a. har vi nå i slutten av juli overført midlene til de 4 bomberommene (kr. 360 000,-) i Sderot-området i Sha’ar HaNegev.

Dette ser ut til å bli et svært godt arbeidsår for Hjelp Jødene Hjem. Vi ligger foran budsjettet for 2007. Men vi har likevel store utfordringer foran oss, og får stadig spørsmål om bevilgninger til viktige formål. Israel er bl.a. nå i sluttspurten med å få hjem de etiopiske jødene.

Hittil i år har vi kunnet glede oss over å få 191 nye givere. En spesiell takk til dere og velkommen med i HJH-arbeidet. Vi vil sammen fortsette arbeidet med å hjelpe nye jødiske immigranter hjem til Israel – og med å hjelpe dem til rette i deres nye fedreland.

Med vennlig hilsen

Øyvind Bernatek
styrets leder

Torbjørn Ekroll
informasjonsleder

Stor aktivitet i Hjelp Jødene Hjem i sommer

Ved siden av de faste nyhetsbrevene til giverne våre, har vi også sendt ut tre giroer gjennom noen av de bladene og avisene vi samarbeider med. Den ene giroen var et spørsmål om en
ekstra gave til 4 bomberom i Sderot-området. Denne også ga gode gaver – og vi har allerede sendt pengene til Israel.

Som omtalt annet sted i nyhetsbrevet har gaveinngangen vært svært god de siste månedene, og vi ligger så langt foran budsjettet vårt.

Vi har også denne sommeren vært representert på flere større kristne stevner og ved sommersamlingene til flere av organisasjonene og kirkesamfunnene som står bak HJH. Her har vi orientert om arbeidet og delt ut informasjonsmateriell.

Vår faste frivillige ambassadør, Halvor Kveset, har også denne sommeren besøkt flere av de store kristne stevnene – og møtt stor interesse for Israels-arbeidet. Nå har han reist på en to måneders møte- og informasjonstur til Nord-Norge. I Nordland, Troms og Finnmark har han planlagt nærmere 30 besøk i menigheter, bedehus og skoler. Halvor informerer og deler ut materiell osv. Vi synes det er flott at han tar på seg denne viktige oppgaven. Vi ønsker ham lykke til på en lang og strabasiøs tur – og vi vil være med å be for ham denne tiden.

Også på flere av prosjektene våre har det vært en travel sommer. Hver dag kommer det nå gjennomsnitt 50-60 nye immigranter til Israel. De fleste kommer fra Russland, Etiopia, Frankrike og USA. Vi kommer tilbake med mer informasjon om alt dette – og om nye utfordringer vi har fått – i nyhetsbrevene framover.

Det ble en fantastisk sommer – sammen gjør vi ord til handling

En underlig start på et nyhetsbrev fra meg som har tilbragt sommeren på Østlandet. Så tenker jeg heller ikke på været, men på gaveinngangen!

Vi kunne i månedsskiftet juli/august sende kr 360.000 til Israel øremerket for opprusting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Det var mindre enn to måneder etter at vi startet spesiell innsamling for dette. På denne måten har dere muliggjort at ønsker om å hjelpe dette terrorutsatte området ble til handling! Jeg overbringer den mest dyptfølte takk fra de som arbeider med dette i Israel. Hjelpen trengs; rakettangrepene har ikke stilnet av, den fanatiske terroren har ikke hvilt, og da kan heller ikke vi hvile. Ikke bare har vi kunnet hjelpe den terrorutsatte befolkningen fysisk, men også psykisk. Det gir dem krefter til å holde ut, til ikke å la seg skremme vekk slik terroristene ønsker, å vite at de har venner, jødiske, kristne, ikke religiøse, i mange land som står dem bi og gir av sitt eget for deres sikkerhet!

I juni var jeg og besøkte enkelte av våre prosjekter i Israel, og det var inspirerende å se hvilket flotte arbeid de utfører, å vite at det nytter, og at vi er med på å muliggjøre deres arbeid. Ved slike besøk kan det også være skår i gleden. Det er så mange flotte og nødvendige tiltak å støtte, og det smerter like mye hver gang vi må si nei til prosjekter eller til å øke størrelsen på bistandtil de prosjektene vi har. Kanskje kan vi senere i år gjøre noe med det.

Shaare Zedek, som vi også omtaler i dette nyhetsbrevet, hadde jeg gleden av å besøke mens jeg var i Israel. Fordi det er et stort og moderne sykehus med et meget stort budsjett, så var et av de spørsmålene jeg stilte Uri Schwarz, om våre årlige bidrag hadde noen hensikt. Svaret kom umiddelbart og uten forbehold; ja. Selv om sykehuset er stort og har et stort budsjett, så er de avhengige av private bidrag, større som mindre, for å gi den hjelpen som er nødvendig, herunder for å klare å integrere nyinnvandrede helsearbeidere inn i sykehusets høyt kvalifiserte stab.

I dette nyhetsbrevet omtaler vi også en av våre virkelig trofaste hjelpere, Halvor Kveseth. Han er et sjeldent flott eksempel på hva enkeltmennesker med idealisme og tro på oppdraget kan utføre. Hans utrettelige innsats for vårt arbeid er en inspirasjonskilde for alle oss som er engasjert i HJH, uansett hvilken posisjon vi har. Avslutningsvis, samtidig som jeg takker for den generøsitet dere utviser, benytter jeg anledningen til å oppfordre dere til også å gi like generøst i fremtiden. La dere inspirere av Halvor Kveseth. Selv om vi ikke på langt nær kan klare å gi like mye tid som han gjør, er det ingen grunn til å miste motet. Det er ikke så mye som skal til hvis vi alle løfter i flokk. Tenk om vi kunne sette oss som mål, at vi løpet av høsten verver én ny giver hver, da ville resultatet bli til stor velsignelse for alle de nye vi kunne hjelpe og være Den Allmektige til velbehag!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Ondskapen skal ikke få seire

Øyvind Bernatek har vært styreleder i HJH det siste halve året. Han er jøde, arbeider som advokat og bor i Oslo.

I midten av juni stod jeg på grensen mot Libanon nøyaktig på det stedet hvor to israelske soldater, Udi Goldwasser og Eldad Regev, ble kidnappet og hvor flere andre israelske soldater ble drept av Hizballah i det samme angrepet i juli i fjor. Dette var den uprovoserte og folkerettsstridige handlingen fra libanesisk territorium som utløste krigen med Libanon for ett år siden.

Det var smertefullt å stå der, som om man ennå kunne kjenne frykten og redselen til de to unge soldatene som var ute på sin siste dag av reservetjenesten, og igjen ble jeg slått av hvilken total menneskeforrakt disse terroristene utviser.

Etter kidnappingen har det ikke kommet sikre livstegn fra de to, men vi må ikke gi opp håpet om at de fortsatt lever og be for at de en dag vil komme hjem. Det samme må vi be og håpe for Gilad Shalit som noen uker tidligere var blitt kidnappet inne i Israel av en Hamas-sympatiserende gruppe fra Gaza. Også her ble andre israelske soldater drept.

Etter denne smertefulle opplevelsen reiste jeg til Zfat, Safed, og besøkte sykehuset der. Her ble jeg vist hvorledes de hadde måttet flytte hele føde- og nyfødtavdelingen fra toppetasjen, ned i kjelleren, for at de skulle være tryggere mot Hizballhs terrorraketter. Heldigvis var det bare en rakett som traff sykehuset, og denne traff et nystøpt fundament for et lufteanlegg så mye av støtet ble absorbert i massen. Det var ikke tilfeldig at rakettene rammet der. De ble bevisst rettet mot de tettest befolkede områdene, og siden mange hadde reist fra byer og tettsteder, var sykehus og veiene til disse slike mål. Leger og helsepersonell, som både var muslimer, kristne og jøder, satte daglig sine liv i fare for å kunne når de skulle til og fra sykehusene. Med tusenvis av små og middels store, kantede metallegemer, dreper, lemlester eller sårer i en avstand på fire hundre meter fra der de treffer.

Livet i Nord har nå vendt tilbake til det normale og alle de materielle skadene er utbedret, bl.a. takket være store gaver fra venner av Israel verden over. Jeg er stolt av at også vi tok del i dette arbeidet i fjor med bidrag som var muliggjort med våre mange giveres bidrag. Det er godt å se at det nytter, at vi ikke lar terroristenes onde hensikter seire.

Nå er det særlig befolkningen nær Gaza vi har rettet fokus på å gi dem en større trygghet mot det daglige regnet av terrorraketter. Jeg håper dere fortsatt vil stå disse menneskene bi, i deres vilje på ikke å la terroristene seire. De trenger din og min hjelp. Det er ikke bare her vår hjelp trengs. Vi har i siste avis og i de senere nyhetsbrev rettet fokus på noen av de mange tiltak vi støtter. Oppgavene er mange og verdige. Takk for alle gaver vi får og som gjør oss i stand til å gi slik hjelp.

På vegne av styre, representantskap og vår stab ønsker jeg dere alle en fortsatt god sommer!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Jerusalem Foundation forener arabere og jøder

Visepresident Alan Freeman i The Jerusalem Foundation gleder seg over alle gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i Jerusalem.

Gjennom førti år har vi til nå investert ganske nøyaktig seks milliarder norske kroner i Jerusalem by, svarer Alan Freeman, visepresident i The Jerusalem Foundation – byens ledende, ikke-offentlige organisasjon.

– Vi har satt i gang over 2000 prosjekter og fått i stand enda flere aktiviteter for beboerne, smiler han stolt – vel vitende om hvem bidragsyterne er. Foreningen har tre prioriterte oppgaver: 1) Forbedre fellesskapets livskraft, 2) skape et blomstrende kulturliv og 3) hjelpe til å fremskynde forståelsen mellom de menneskene som lever i Jerusalem.

– Jeg vil snakke om det livskraftige fellesskap først. 750 000 mennesker bor i Jerusalem. Av disse er 450 000 jøder og 300 000 arabere. Jødene som bor her, kommer fra over 100 forskjellige land. Hver med sin egen kultur og karakteristikk. Så det store spørsmålet har vært og er: Hvordan skape tilhørighetsfølelse for alle?

Entreprenører
Freeman ser mot veggen og fortsetter stille: – Mange av oss er overlevende eller barn av overlevende fra Holocaust. Vi fikk aldri noen sjanse til å slå røtter før opprettelsen av staten Israel. Endelig fikk vi muligheten – for første gang på 2000 år. Oppgaven ble da å fortsette prosessen.

Vi har på disse 40 årene bygget 20 kommunesentre, mer enn 400 parker og hager, samt foretatt 26 arkeologiske utgravninger som binder oss til fortiden og gir en nær tilknytning til Jerusalem. Videre har vi opprettet over 50 daghjem og barnehager. Vi har også åpnet en rekke kultursentra med museer og teatre. Alt dette er med på å føre folk sammen slik at de føler seg hjemme. Men en av de største utfordringene er å få trukket med de fattigste. Jerusalem er Israels fattigste storby, mye på grunn av mange ultraortodokse jøder og araberne – som har mange barn og ofte lever i fattige kår. Jerusalem har heller ingen industri, handelsveier eller havn. Men vi tror på å hjelpe folk til å stå på egne ben slik at de skal klare seg selv. Man tråkker ikke på menneskers selvfølelse ved å gi dem en håndsrekning. Det gjør man derimot ved ikke å tilby dem muligheter til utdanning og jobb.

Vi har investert i de unge, slik at de skal kunne få et mer produktivt liv enn foreldrene. Der den offentlige undervisningen ikke strekker til, stiller vi opp med leksehjelp og ekstratimer. Vi lager teatergrupper etc. slik at det skapes nettverk og vennskap mellom ulike grupper innvandrere og de som allerde har bodd her noen generasjoner.

Møteplasser
– Hvordan klarer dere å få integrert muslimer og jøder?

– I parkene er det lekeapparater som alle småbarn vil leke i. Vi tenker at der barna er kommer foreldrene.

Stolt forteller han om en ny skole som åpnes i september, for 500 barn. Skolen ligger midt imellom det jødiske boligområdet Pat og den arabiske bydelen Beit Zafafa. Her skal 250 jødiske barn og 250 arabiske barn få plass, halvparten jenter og halvparten gutter. Skolen har kostet 90 millioner kroner.

– De fleste barn har to foreldre. Det betyr at 1000 foreldre ofte vil komme sammen. Alle har slektninger og venner som også vil komme til tilstelninger ved skolen. Slik skaper vi møteplasser som gir kontakt og forståelse, understreker Freeman. Han opplyser at de har andre lignende møteplasser i Jerusalem, hvor ca 25 000 jøder og arabere møtes på lignende premisser.

“Mikke Mus”
– Nylig ble det vist en video i vestlige medier om et barnetv-program som har gått hver fredag formiddag for muslimske barn. Figuren ligner på Mikke Mus og heter Farfour. Han snakker veldig stygt om jødene og blir til slutt drept av en israelsk offiser. Er det mulig å viske ut slike inntrykk i et lite barns sinn?
– Vi lever i en kompleks verden med to nasjonale grupper. Gjennom de siste 100 år har de to slåss mot hverandre. Det letteste er å fortsette å slåss. For begge parter. Men ingen konflikter varer evig. Det er i alle fall pauser av og til. Det er vanskeligere å lære jødiske barn om Ramadan eller de arabiske barna om Yom Kippur enn å slutte å slåss.

For ved å spre hat får man ikke noe annet enn forferdelige tap. Men ved å lage hyggelige møteplasser kan vi finne løsninger. Hvis ikke det gir positive utslag, vil det aldri bli noen forståelse.

Alan Freeman tror imidlertid på positive løsninger og arbeider lange dager for å få det til. Hans inntrengende hilsen til Hjelp Jødene Hjem til slutt:
– Selv om hundretusenvis av kilometer adskiller Norge og Israel, er det et faktum atdet finnes tusenvis av gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i vår del av verden. Det oppmuntrer oss og gir oss en drivkraft til å gjennomføre ting. Hver eneste gave dere gir har stor betydning og er svært viktig for oss.

Hun fikk livet som gave – og hjalp tusenvis av barn

“Brændt barn” var funnet den dagen for år tilbake og jeg satte meg på en fortauskafé med en kopp kaffe og gikk i gang med Trudi Birgers erindringsbok. En helt nye side ved Trudi Birger trådte fram. For meg var Trudi Birger den elegante tannlegen som i tillegg til sin egen klinikk, var leder av et av Hjelp Jødene Hjems prosjekter – Dental Volunteers for Israel i Jerusalem. Der traff daværende styreleder Anne-Marie Gravdahl og jeg henne engang. Hun fortalte frustrert om innbrudd på den enkle prosjektklinikken. Mye av utstyret var stjålet og det var lang leveringstid på nytt fra Europa. Men produsentene hadde lovet å sende noe omgående, slik at driften kunne fortsette. Hvordan kunne folk få seg til å stjele fra en klinikk som drev gratis for vanskeligstilte barn?

Trudi Birger var en flott dame med en visjon om at alle barn skulle lære å ta vare på tennene sine uavhengig av foreldrenes økonomi. God tannhelse er viktig. Informasjon og trening i bruk av tannbørste er en god begynnelse. Litt om kosthold kommer også godt med. Dette var ofte nye immigranter med dårlig økonomi og kostholdsvaner fra det opprinnelige hjemlandet. Å drikke sukret, tynn te fra man slutter med morsmelk er for eksempel ingen god idé.

Til Trudi Birgers tannklinikk kommer frivillige tannleger fra hele verden. De blir noen uker eller måneder og behandler fattige barns tenner gratis. HJH støtter innkjøp av materiell og utstyr. Karius og Baktus blir introdusert for barna sammen med tannbørsten. Erindringsboken ga forklaringen på engasjementet. Som barn av tyske jøder hadde hun gjennomlevd Holocaust. Ved sin snarrådighet hadde hun reddet sin mor fra gasskammeret under seleksjonen. Trudi lovet at hvis de overlevde disse redsler skulle hun vie sitt liv til en innsats for jødiske barn. Det løfte holdt hun.

Og prosjektet lever videre, selv etter at hun gikk bort for noen få år siden. Mange voksne som kom til Israel som barn kan takke Trudi Birger og klinikken for sine gode tenner.

I midten av juni sendte vi et bidrag til driften og mottok nå et meget takknemmelig brev med kvittering fra dem som driver klinikken videre. De ber oss hilse til alle dere trofaste venner og givere i Norge som støtter Israel med omsorg og omtanke. Vi er svært glad over å få lov til å formidle denne takken.
Og vi verdsetter den tilliten dere viser oss ved å gi penger som vi får lov til å videreformidle til nyttige og nødvendige prosjekter. Det hjelper jødene hjem og hjelper dem hjemme.

Gir informasjon på nettet til jøder i hele verden

Mange HJH-givere kjenner til denne web-siden, og når vi skriver om det nå er det for å fortelle at stadig flere mennesker rundt i hele verden i dag benytter seg av dette tilbudet. Nå har nettsiden til MWF hele 300 treff pr. døgn; jøder over hele verden er blitt kjent med nettstedet og logger seg på for å få informasjon.
På en privat tur til St. Petersburg i juni møtte jeg lederen for dette arbeidet, Boris Altschuler. Det var inspirerende!

Han er levende opptatt av de mange mulighetene som nettstedet gir for å hjelpe og rettlede nye immigranter når det gjelder mulighetene for å immigrere til Israel, muligheter for språkstudier, arbeid og bosted i Israel osv.

Men det er ikke bare jøder fra hele verden som logger seg på nettstedet for å få hjelp, også nye immigranter i Israel får hjelp fra Moskva når det blir for vanskelig å finne fram i byråkratiet i Israel. Etter hvert er nettstedet blitt kjent mellom nye russiske immigranter i Israel, og mange bruker det nå.

Boris Altschuler og hans medarbeider som har et spesielt ansvar for å følge opp nettstedet, får nå hver dag mange spørsmål om emigrasjon og forholdene for nye immigranter i Israel. Og de har muligheter for å hjelpe og svare. Med støtte fra HJH og HJH-giverne har de nå ansatt en flink og datakyndig mann i deltidsstilling.

Han følger opp spørsmålene som kommer inn. De har etter hvert fått stor kompetanse på dette, og benytter seg av både e-post, fax og telefon for å få de etterspurte opplysningene både hos private og offentlige myndigheter i Israel og i de mange andre landene det gjelder.
Dette er både spennende og interessant. Og det er ikke vanskelig å bli smittet av Boris sin entusiasme og glede over å få være med i immigrantarbeidet på denne måten. En fin opplevelse for oss HJH-givere som var med på turen.

Gjennom dette er vi med på noe stort og viktig for mange mennesker. Tenk 300 spørsmål fra hele verden hvert døgn! Det er dere HJH-givere som er med å gjøre dette mulig. Boris bad meg hilse til hver enkelt av dere og takke varmt for støtten til Movement Without Borders.