Yad Sarah hjelper 400.000 årlig

På dagsentrene får slagrammede og andre hjelp til rehabilitering. (Foto: Debie Cooper).

En av Yad Sarahs mange funksjoner er å være hjelpemiddelsentral. Rullestolene monteres av eldre immigranter på Henrik Wergeland-avdelingen, navngitt slik i takknemlighet over gavene fra Norge. (Foto: Debie Cooper)

 

Hjelp Jødene Hjem-giverne kjenner noe til organisasjonen fra tidligere omtaler, og mange av deltakerne på turene våre har besøkt “hovedkontoret” i Jerusalem. Helt fra 1990 har HJH støttet Yad Sarahs arbeid for nye immigranter, og denne støtten vil fortsette for Yad Sarah hjelper stadig flere immigranter som ofte kan være i en sårbar og vanskelig situasjon i et nytt hjemland. Yad Sarahs konsept er unikt og utviklingen har vært fantastisk de siste årene!

30 år – 103 avdelinger – 6 000 frivillige
Det hele begynte for bare 30 år siden – på ett rom. Initiativtaker og “gründer” var Uri Lupolianski – som i dag er ordfører i Jerusalem. Jubileet ble markert med en stor samling i Jerusalem Technology Park – til ære for Yad Sarah’s mange frivillige. Over 4 000 deltakere fra hele landet var samlet på jubileumsfesten – de fleste var nettopp frivillige medarbeidere.
Ordfører Uri Lupolianski var en av de som hilste forsamlingen.

Utviklingen var relativt beskjeden de første årene, men så begynte en fantastisk utvikling. De siste årene har stadig nye avdelinger blitt tatt i bruk; bl.a. har Yad Sarah nå fått avdelingskontorer. Vi kunne like riktig kalle det avdelingslager ved 14 sykehus rundt i landet. Og nå eksporteres også idéen til en rekke andre land. – Yad Sarah er blitt en brobygger mellom nasjonene ved at idéen eksporteres. Litt mer om dette senere.

I dag administreres det omfattende arbeidet i 103 avdelinger rundt i Israel fra det store relativt nye hovedkvartalet i Jerusalem. Og veksten og utviklingen er såvisst ikke stoppet opp. Da vi besøkte Yad Sarah i oktober i år, kunne lederne fortelle at de allerede planla utvidelser av hovedkontoret, de skal bygge på 2 etasjer i høyden – og de skal bygge ut grunnflaten.

Dette er nødvendig for å få plass til de aktivitetene som “hovedkvartalet” i Jerusalem har ansvaret for – og for å få bedre plass for de avdelingene som administrerer det store arbeidet utover i landet.

Yad Sarah tar ansvar – et mangesidig arbeid
For å sammenligne med Norge kan en kort si at Yad Sarah tar ansvar for en del av oppgavene som Røde Kors (innenlandsarbeidet), Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, Nasjonalforeningen, sosialkontorene (inklusive hjemmesykepleien) og de offentlige legekontorene har hos oss.

Forholdet er at det israelske samfunnet er langt mer privatisert enn vår norske samfunnsmodell. De betyr at mange viktige omsorgs- og hjelpefunksjoner som det offentlige tar seg av hos oss – er overlatt til private og frivillige organisasjoner i Israel. Det forklarer det store potensialet som organisasjonen har – og den store ekspansjonen forteller at Yad Sarah har tatt utfordringene på alvor og gått inn i ansvaret!

Hjelpemiddelsentral og ambulanser
Det er enklere å regne opp de oppgavene Yad Sarah ikke har gått inn i i det israelske samfunnet, enn å fortelle om det utall av aktiviteter og hjelpetjenester de utfører.
Men noe må nevnes for å illustrere arbeidet:

I hovedkvartalet i Jerusalem ligger hovedsentralen for nødtelefonen for hele landet for eldre og hjelpetrengende!
Så snart noen ringer, tar sentralen kontakt med rette instans på innringerens hjemsted. Israel er et lite land – med godt utbygd infrastruktur – så dette fungerer godt der.

Ellers er Yad Sarah-avdelingene også godt utbygde “hjelpemiddelsentraler” med et svært godt utvalg av krykker, gåstoler, rullestoler, oksygenapparater, tilpassede senger for syke osv. til utleie. Akkurat dette er et godt eksempel på en viktig samfunnsfunksjon som Yad Sarah tar ansvaret for i Israel – og som kommunene har her i Norge.

Ellers har Yad Sarah et godt utbygd ambulansenett der bilene tar funksjonshemmede, eldre og andre som har spesielle behov med til legesjekk, sosiale samvær og hva det måtte være.
Mange av de frivillige er bl.a. med i et stort kontroll- og omsorgsarbeid som delvis består i å kontakte gamle, syke, nye immigranter og andre på telefonen og/eller besøke de jevnlig hjemme. Og svært mange andre oppgaver kunne nevnes.

Hjelp til nye immigranter
Yad Sarah har helt siden 1990 lagt stor vekt på arbeidet for nye immigranter – som HJH har gitt store donasjoner til fram gjennom årene. I Henrik Wergeland-etasjen i hovedkontoret i Jerusalem produserer, klargjør og reparerer eldre immigrantarbeidstakere gåstoler, rullestoler og oksygenmaskiner. Dette arbeidet har vært i gang i mange år og “vårt bidrag” fra HJH har vært øremerket til immigranttiltak.

I dag er langt flere nyere immigranter engasjert ved de mange avdelingskontorene – og som frivillige medhjelpere. Gjennom arbeidet f.eks. som frivillige, får de en god kontakt med det israelske samfunnet på mange måter – og det letter integreringen.

Internasjonal brobygger og fredsskaper
De siste årene har Yad Sarah-idéen blitt “eksportert” til en rekke andre land, som Canada, Ukraina, Uganda og Jordan m.fl.. Og Yad Sarah har også avdelinger på Vestbredden og Gaza – en viktig brikke i fredsarbeidet. Også når det gjelder internasjonale kontakter, har Yad Sarah nye idéer og visjoner.

Vi gratulerer 30 års-jubilanten og ønsker lykke til i arbeidet både hjemme og ute i verden!

Der Kassam-rakettene faller

Hos denne etiopiske familien i Sderot traff en Kassam-rakett ved inngangspartiet. Heldigvis ble ingen skadet. (Foto: Torbjørn Ekroll)

Vi ble oppringt tidlig om morgenen på dagen for vårt planlagte besøk med beskjed om at en rakett nettopp hadde landet, så hvis vi ikke ville komme, forstod de det. Jeg ble flau. Der lever alle disse menneskene i konstant frykt for sine liv og så skulle vi avstå fra å besøke dem?

Sønnen drept i krigen, huset truffet av rakett
Vi besøkte tre av dem. De kunne hatt det flott der, de har fått seg tildelt egne, små hus med en liten have på for- og baksiden, og de har familier og venner på alle kanter. Det er aldeles vanvittig at man mener at Israel skal akseptere ustanselig å bli bombardert uten å kunne gjøre noe for å stanse elendigheten.

Nederst i Haggai Street var hullet i bakken. En kvinne sto like ved og hengte opp tøy. Hun skjønte at vi hadde en hjelpefunksjon for hun ropte etter oss: “Kan dere ikke hjelpe meg, da?” Vi ble fortalt at hun hadde to døvstumme barn å ta vare på, mens frykten for rakettene stadig hang over henne.

Litt lenger oppe i gaten besøkte vi et eldre etiopisk ektepar. For noen uker siden hadde en rakett falt i “haven” deres og påført huset store skader. Heldigvis hadde far vært i synagogen, mens mor hadde vært inne hos naboen og drukket kaffe – ellers hadde de begge vært døde. Huset var fikset, men de var ennå litt rystet av opplevelsen. Ekstra trist var det jo å få høre om den eneste sønnen deres. Han var blitt drept i krigen, og de tok ned bilder fra veggene for å vise frem en flott soldat.

Bedre der de kom fra?
Så tenker man jo – var den noen vits i å komme til et sånt Israel? Hadde de det ikke bedre i Etiopia? Og straks raser bildene fra Etiopia rundt i hodet, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk sjansen til å reise dit og se. For Israel må være et paradis for dem – selv med utryggheten som følger alle rakettene. De lander jo uten mål og mening, oftest havner de på jorder og åpne plasser, simpelthen fordi det er mest åpent land i Negev.

Minnestein etter et søskenpar på to og fire år som ble drept av en rakett utenfor bestemorens hus. (Foto: Torbjørn Ekroll).

Ren terror
Så blir det da naturlig å spørre seg om hvorfor de tar seg bryet med å lage og sende disse hundrevis av rakettene inn over Israel. Det er jo egentlig en underlig beskjeftigelse, som også må koste en del penger. Det finnes bare ett svar – det er ren terror. Foreløpig kan de ikke lage raketter som når særlig langt. Derfor er disse småbyene nær grensen målskiver. Alarmen går 2 – 3 minutter før nedslaget kommer, og beskjeden til de som bor i byene er: Løp inn i nærmeste hus umiddelbart!

For tre år siden var jeg med en delegasjon til et møte i rådhuset i Sderot. Der talte ordføreren, og han var så stolt av folket sitt: “Ingen har flyttet”, sa han. “Alle blir værende”. – “Alle reiser sin vei”, sa den lille etiopiske familien vi nå besøkte.

Drept mens de lekte
Øverst i Haggai Street står en stor minnestein utenfor en haveport. To små barn hadde vært på besøk hos mormor i påsken, og da de lekte på gaten utenfor huset hennes, kom en rakett og drepte begge barna. For en grusom hendelse! Der sto begge navnene hogget inn – 2 år og 4 år gamle. Hver dag når mormor går ut av huset, går hun forbi denne minnesteinen. Hun har et pent, lite hus – som alle de andre – en litt lita stue, kjøkken og bad og et par soverom. Alle de vi besøkte, hadde TVen på – det var nye, fine TVer. Der satt vi og prøvde å prate litt, se på bilder, drikke brus, mens TV-bildene flimret i fjeset på oss.

Tøff fangevokter fra Tsjetsjenia
Maria kom på besøk. Hun hadde nok sett at det var “fremmedfolk”, og hun ville gjerne gi sitt bidrag. Hun snakket nesten bare russisk. “Det holder for meg”, sa hun, “jeg er 77 år og greier meg med det”. Hun kom fra Tsjetsjenia, der hun hadde vært fangevokter. Nå var tennene hennes borte, men hun brød seg ikke om det. Verre var det med benet, det hadde fått seg en kraftig smell da en rakett traff like ved og blåste henne over ende. En ukes sykehusopphold og en solid gips ble resultatet, og hun følte seg privilegert over å være i live. Hva som skjedde med benet, hadde hun ikke oversikt over, men krykkene hjalp henne.

De som fulgte oss – det var hjelpeorganisasjonen “Selah” (Israel Crisis Management) – sa at neste generasjon, barna, er lykkelig og utvikler seg bra. Og ganske riktig – nedover hele Haggai Street så vi grupper mede barn som lekte – noen med sykler, noen med baller. Og fikse tenåringer i grupper ruslet omkring, omtrent som “hvor-som-helst”.

Haggai handler om prioritering
Det er en prosess, dette, og den tar tid. Men den er i gang, og den skal lykkes. Jødene skal hjem! Det er rørende å møte alle som jobber dag og natt for dette. Noen bruker all sin fritid, noen har påtatt seg jobben på heltid. Å takke alle disse menneskeskjebnene krever stor styrke og mye visdom. En blir fylt av både respekt og ærbødighet over det utrettelige arbeidet de gjør.

“Haggai Street” – gatenavnet var såpass spesielt at jeg dro hjem for å lese dette lille skriftet i Bibelen – “profeten Haggai”. Det handler om prioritering – om å sette Gud først – mens vi jo så ofte driver med våre egne ting og håper at Gud finnes et sted i nærheten. Men i ingressen i kong James-oversettelsen står det: “Han kaller folket til fornyet mot i Herren – til fornyet hellighet i sitt liv og til fornyet tro på Gud, som også er Herre over fremtiden”. Det er skrevet etter at fangenskapet i byen er over og en gruppe jøder har nettopp vendt tilbake til landet Juda. Da ble det plutselig meningsfylt med immigrantene i “Haggai Street”…

P.S.
To dager etter vårt besøk i Sderot fikk vi melding om at hjemmet til vår veiviser Anat var truffet av en rakett. Hennes foreldre ble sendt på sykehus, og huset ble smadret. Det var en rar beskjed å få – Anat var den som fulgte oss rundt for “Selah”, hun har vært frivillig medarbeider der i fire år, en søt ung etiopisk pike. Jeg ser henne for meg der hun vinket adjø til oss før hun gikk inn i huset sitt. Det blir ikke bare en rakett når den rammer noen man kjenner. Anat er også reservemor for fire foreldreløse barn som bor i Haggai Street. Sderot er en by der kriser treffer nye kriser, og styrken ligger i et varmt og forpliktende fellesskap, der hjelperen ofte selv blir hjulpet gjennom en krise.

Nye tiltak for immigranter på Yad Sarah

Immigranter har fått nye arbeidsoppgaver på verkstedet hos Yad Sarah. (Foto: Torbjørn Ekroll)

I det nye hovedkontoret i Jerusalem er en hel etasje, Norway House, blitt brukt til arbeidslokaler for eldre immigranter som ellers ikke ville fått jobb. Her satte de sammen og vedlikeholdt rullestoler, oksygenmaskiner o.l.. Men årene har gått – og de eldre arbeidstakerne er borte. Behovet for akkurat dette arbeider er vel heller ikke til stede som tidligere. Men Yad Sarah fortsetter arbeidet for immigrantene, og vi vil fortsatt støtte dem!

Nå har de faktisk satt i gang arbeid for hele 200 immigranter, 100 i Norway House og 100 utenfor huset! – Det er en ny generasjon innvandrere som nå får hjelp, sa informasjonsleder Pat Allin – og det er slik det er. De første immigrantene fra tidlig på 90-tallet er borte, nå er det de i 50 – 60-årene som kom senere som ser etter en vernet arbeidsplass.

De arbeider for et firma som produserer medisinsk utstyr. Det er et nytt, avansert medisinsk hjelpemiddel som lages. Det kan være til stor hjelp for pasienter som får hjerteinfarkt, hjerneslag osv., og blir etter hvert utstyr i ambulanser, på legevakter og legekontorer i hele verden. Gjennom en sensor kan helsepersonell måle i løpet av 45 sekunder hvor høyt oksygeninnholdet er i hjernen, og så kan behandlingen begynne umiddelbart. Dette tok tidligere mye lengre tid, ved blodprøver osv., og verdifull tid ble tapt.
Ellers hjelper Yad Sarah mange nye immigranter over hele landet på flere forskjellige måter.

Yad Sarah er et fantastisk tiltak som vi forsatt vil støtte!

 

Halvor Kveset turnerer for HJH

Mange har blitt kjent med Hjelp Jødene Hjem og arbeidet vårt gjennom et møte med Halvor på stand på sommermøter, større møter ellers – og gjennom besøk i menigheter og forsamlinger. Utenom stormøtene på landsplan, har han hatt flere turer til Nord-Norge, der han har skaffet HJH og seg selv mange venner!

Nå er Halvor på tur til Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland. Han skal besøke skoler, menigheter og samlinger ellers – og deler ut informasjonsmateriellet vårt og forteller om arbeidet.

Det Halvor gjør betyr mye for oss. Halvor har fått mange gode kontakter og venner gjennom årene. Han blir ønsket velkommen tilbake og bruker kjente som utgangspunkt for nye kontakter. Halvor, som er pensjonist nå, bor privat og i menigheter, så han blir en svært rimelig “utsending”. Det er ikke få gode gaver han har hatt med til arbeidet gjennom tidene.
Halvor blir på reise til midten av mai måned. Vi ønsker ham god tur og lykke til med innsatsen! Takk for et viktig arbeid for Hjelp Jødene Hjem, Halvor!

En rekke av små, gylne øyeblikk

Samme dagen som jeg vil fortelle om hadde vi stoppet i NetanYa – en perle av en by ved Middelhavet. Vi gledet oss til et par dager med bading og hvile samt en invitasjon til sabbatsaften på Ulpan Akiva, et prosjekt som dere givere har støttet helt fra begynnelsen av i 1990.

Denne skolen var og er helt unik – et ypperlig fredsarbeid; den gang og i mange år, ledet av den kloke og varme Shulamit Katzenelson. Hun ble nominert til Fredsprisen, men fikk den ikke dessverre. Hun fikk hjemlov for noen år siden. Jeg tror det ventet en pris for henne der.

Kvinnen på benken
Ideen ved skolen var både enkel og genial. Jødiske og arabiske ungdommer studerte sammen for å lære hverandres kultur og språk å kjenne og ikke minst hverandre i felleskap gjennom flere måneder. Slikt blir det fred av! Skolen driver heldivis i dag i samme ånd som før.
Dit skulle altså vi på sabbatsaften – men det var ennå bare torsdag og vi hadde nettopp kommet fra rundreise i Nord-Israel. De fleste ville hvile, men jeg lengtet så etter å se havet at jeg gikk i den retningen alene.

Da var det at jeg så en enslig kvinne på en benk i nærheten av stranden. “Kan hun være en ny immigrant?”, tenkte jeg. Klesdrakten hennes kunne tyde på det. Dette måtte jeg finne ut av!

Derfor satte jeg meg på “hennes” benk, nikket og smilte til henne, men sa ingenting, ikke hun heller. Men om en stund kjente jeg en hånd som strøk over mitt kinn og en stemme som sa et ord på engelsk “Good”. Så reiste hun seg. Det gjorde jeg også for jeg var redd for at hun skulle gå før jeg hadde fått snakket med henne.

Før jeg rakk å si noe, hadde hun slått armene sine omkring meg. Nesten uhørlig hørte jeg noen få ord – på russisk! Det var som jeg hadde tenkt!

Så slapp hun meg. Men da kom ordene på russisk som en foss! Da hun til slutt tidde, så hun på meg som om hun ventet på svar. Det fikk hun, på norsk!

Tårer og latter
Det var en forunderlig stund. Ikke et ord av hverandres tale hadde vi forstått, men vi kjente at vi var søsken på jorden. Tårene var ikke langt unna, men så brøt vi ut i en befriende latter for situasjonen var jo nokså komisk også. Ved hjelp av noen ganske få enkelske ord, håndbevegelser og mimikk fikk jeg hennes historie.

Hun het Lena, var 63 år, ugift og barnløs, men hadde en stor familie der hjemme i Russland. Hun ringte til dem hver dag for de pengene hun fikk tildelt, for de måtte få vite at hun hadde det bra. Hun hadde nettopp kommet og bodde nå sammen med flere kvinner på en stor sal hvor hun hadde en liten plass for seg selv. Ellers hadde hun bare det hun gikk og stod i. Men hun var så lykkelig! I hele sitt voksne liv hadde hun i hemmelighet lengtet til Israel – og nå var hun her! Vi var glade begge to når vi skiltes.

Siden har det vært godt å tenke på dette møtet i mitt arbeid på HJH-kontoret, og et annet møte senere på samme reisen, i Jerusalem, og vite at de etter hvert fikk et verdig liv i Israel. Det var en ekstra mening i hverdagen når jeg hadde fått noen ansikter å forholde meg til.

“Tusen frivillige hender”
Jeg er så takknemlig for hva jeg har fått vært med på i denne humanitære hjelpeorganisasjonen som HJH er og får følge med på at det ene gode prosjektet etter det andre ser dagens lys til bruk for et hjemsøkt folk i alle livets faser. Det er jo egentlig givernes prosjekter! Vi i HJH er bare formidlere, et arbeid vi prøver å utføre så samvittighetsfullt som mulig både i styrebeslutninger og på kontoret. Når midlene kommer fram dit de skal, har det vært betagende å se hvordan “tusen frivillige hender” har fått dem til å yngle der de først ankomne immigranter hjelper de neste!

For en lagånd! Det var nettopp dette vi opplevde i Jerusalem på den samme reisen.

Vi skulle få møte to immigrantfamilier i deres hjem – en som hadde kommet først på 90-tallet og en helt nyankommet. Vi ble delt opp i små grupper på 2 eller 3 med guide og en frivillig førsteimmigrant. Det var spennende.

En blå hårspenne
Jeg husker ikke så mye fra den første familien som hadde fått det de trengte, men besøket hos den andre har jeg aldri glemt. Den familien bestod av et eldre ektepar, deres datter og barnebarn, ei lita jente på ca. 5 år. Jeg la spesielt merke til henne med det samme. Det var tydelig at hun var glad for besøk. Det tror jeg nok de voksne også var, men det ble noe annerledes for dem der de stod og tok imot fremmede i en nesten tom leilighet.
Situasjonen grep meg om hjertet med tanke på at det var jo for dem jeg arbeidet i HJH. Jeg fikk en veldig trang til å si dem noe og spurte guiden om hun ville oversette for meg. Jeg så at det gledet dem – men mest la jeg merke til den lille jenta. Hun lyttet med hele seg og sendte meg raske smil – jeg smilte tilbake.

Etter litt frihet og fotografering, var det tid for å si farvel. Da fikk veslejenta det travelt – det så ut som hun lette etter noe. Så kom hun springende med utstrakt hånd. I den lå det en blå hårspenne! Den var hennes, og den ville hun at jeg skulle ha. Jeg gikk ned på kne og omfavnet henne. Spennet har siden ligget i mitt smykkeskrin som en juvel. –

Små, gylne øyeblikk
Det var bare disse kjære minnene fra min første tid i HJH jeg hadde lyst til å dele med dere. Det er rart å tenke på at de små, gylne øyeblikk i våre liv skal få så store virkninger. La oss ta vare på dem – for de store øyeblikk kommer så sjelden. Tiden i HJH har i alle fall beriket mitt liv både gjennom det unike arbeidet jeg har fått være med på og sett resultatene av, og samarbeidet med flotte medarbeidere og ikke minst kontakt og oppmuntring fra giverne gjennom mange år.

Det er flere av oss som takker for seg i vår – for alt har sin tid, men vi gjør det med full visshet om at arbeidet går videre med dyktige og trofaste medarbeidere med “hjarte på rette staden”. Vi har valgt en liten del av hjelpearbeidet i verden, for ingen kan hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen.

Akademikere integreres

Machanaim-veteran Zeev Dashevskij underviser på en underavdeling i utkanten av Jerusalem, startet av hans datter Ira.

Vi skriver 2007. I Russland ble mange jøder utdannet til fysikere, matematikere, biologer eller leger. De er professorer innen alt fra realfag til litteratur. I Israel vasker de gjerne gulv på formiddagen og jobber i kassen på Super’n om ettermiddagen. Eller omvendt. For å klare seg. Besteforeldrene passer de minste barna. De eldre integreres i vanlige israelske barnehager så tidlig som mulig. Men for de voksne tar det tid å åpne språkbarrierene og alle øvrige barrierer for å kunne fortsette sin profesjon i et nytt, bittelite land. Med stor kamp om beinet. Etter 10 -12-timers jobb starter gjerne studiene av språk, historie og religion.

Like før årets Purim-feiring møter vi åttebarnsmoren – og bestemor til to – Ira Dashevskij. Det er etter shabatens utgang i utkanten av Jerusalem. Et tettsted med rundt 30 000 innbyggere, hvorav 4000 russiske jøder i ettertid har bygget sin egen “ghetto”. Iras far, doktor i fysikk, Zeev Dashevskij, skal holde foredrag om “Esters bok” til menigheten.

Pioner – 20 år i Israel
– Jeg var mattestudent i Moskva, forteller Ira. – Vi var mange som begynte å studere hebraisk allerede 16 – 17 år gamle. Men vi manglet bøker. På begynnelsen av 70-tallet begynte folk fra vest plutselig å komme til oss med forskjellige bøker samt Torahen, fortsetter hun. Faren var religiøs og oversatte bla filosofen Martin Buber fra engelsk til russisk. Sammen med fem andre familier emigrerte Ira og ektemannen til Israel i 1987.

– Det var ikke lett, men vi fant en billig leilighet og var med på å opprette Machanaim. Siden da har vi jobbet frivillig via organisasjonen, opprettet en lokal Machanaim, kan du si, for å skape en lokal menighet. Vi har endelig fått en synagoge her (i en nedlagt barnehage) og hjelper immigranter gjennom forberedelsene i Russland og helt til de kommer hit. Når de har kommet hit hjelper vi så godt vi kan med et sted å bo, det byråkratiske og følger dem opp som medmennesker, forsikrer hun. I dag er Ira ansatt i Utdanningsdepartementet i Israel med hovedansvar for opplæring av russiske lærere innen jødedom – i Russland.

Sterk integrering
– Selv om vi har et nært sosialt nettverk, er vi veldig klare på at barn i alle aldre skal integreres i det israelske samfunnet. De små går i israelske barnehager og skoler, foreldrene gjør alt de kan for å lære språket og jobbe seg opp mot den lisensen som kreves for å få jobb innen respektive profesjoner. Besteforeldrene likeså. Det er svært viktig at de også henger med, fordi de ofte tar seg av de aller minste som også må påvirkes av integrering til livet i Israel. Dessuten skal også de kunne leve et fullverdig liv her i landet.

– Økonomisk hadde vi ikke klart å leie lokaler, skaffe studiemateriell eller andre integrerende aktiviteter uten hjelpen som kommer fra Machanaim, poengterer Ira.

Maleriutstilling på MIFFs landsmøte

Dette synes vi er et flott tiltak! Vi vil oppfordre Israels-interesserte som ikke er faste deltakere på årsmøtet om å komme til Holmavatn denne helgen. Der kan dere få med både interessante foredrag og maleriutstillingen – og ta med noe pent hjem!

Ida Husveg er kjent for mange i Hjelp Jødene Hjem. Sammen med sin mann, Harald Husveg, har hun vært med på flere av HJH-turenene. Hun har ellers besøkt Israel og hun og Harald har blitt interessert i og glade i Israel og jødene.

Ida har tidligere også hatt utstilling med inntekt til HJH – og ekteparet Husveg har de siste årene vært gode støttespillere for Hjelp Jødene Hjem.

Dere holder liv i oss

Dere nordmenn har vært - og er - så inderlig gode mot oss, sier Miriam Kitrosskij på Macanaim.

Miriam Kitrosskij – en av lederne på undervisningssenteret som forbereder russiske jøder til en litt lettere immigrasjon til Israel – sender en hjertelig takk til norske givere. – Uten våre utrolig gode venner i Norge, ville vi ikke ha hatt noe fysisk sted å drive arbeidet vårt fra. Gjennom mer enn 15 år har dere vært trofaste. Dere har bidratt til å holde liv i “Machanaim”, fastslår hun.

Midt i en av Jerusalems mest populære restaurant- og kafégater finner vi en slitt dør. Luntz street 2. Skilt på russisk, hebraisk og engelsk forteller at vi er på riktig sted. Idet vi kommer til avtalt møte, har Miriam nettopp fått melding om at en god venninne av familien er død. Hun er veldig lei seg. – Det kom brått og uventet, hvisker hun. Tekstmeldinger sendes til soldatbarna. To av hennes syv barn hvorav en befinner seg lengst sør i Israel og den andre lengst nord. Venninnen skal jo begraves innen 48 timer… Miriam rister litt på hodet. For å klarne opp. Henter frem et fjernt smil og byr på kaffe. – Trenger en sterk kopp nå, sier hun.

Hyperaktiv 20 åring
– Vi skal ha 20-årsjubileum for Machanaim førstkommende chanukka – i desember, lyser utviklingsdirektøren opp. – Og dere nordmenn har vært – og er – så inderlig gode mot oss. Dere har bidratt til at vi har klart å få dette senteret til å hjelpe russiske jøder til å finne seg til rette her i Israel, i forkant, underveis og i etterkant av deres immigrasjon. Det viktigste for dem alle er å bli absorbert i sitt nye hjemland. For oss er det viktigst at de skal føle seg hjemme, forstå landet og lovene, og å finne sin måte å leve på. Jeg er fornøyd med resultatene, selv om det er mange som har triste skjebner og som selvsagt har det vanskelig. Vi gjør det vi er gode til, så får andre ta seg av andre oppgaver.

– Men, legger hun til, – NÅ er det nesten katastrofe, kassen er tom, og vi trenger mer penger til leieutgiftene! Her holdes formiddags- og kveldsundervisning hver dag. Betaler vi ikke husleie, har vi ikke lenger et senter de kan komme til. Da må vi legge ned.

Minimale kunnskaper
Miriam ser 20 år tilbake i tiden. Hun og ektemannen var blant de første som kom og de har selv vært i samme sko som etterkommerne til Israel gjennom disse årene. Men hun og mannen måtte finne ut av alt selv. Derfor forstår de så inderlig godt behovene. Rundt en million russiske jøder har kommet til Israel i ettertid.

– De nye immigrantene vet ikke så mye om Israel, landets historie eller om jødedom. Mange er ikke kjent med sin identitet som jøder. Derfor har vi tilrettelagt og oversatt minst 18 bøker om jødisk liv, historie, filosofi og religion slik at de skal bli best mulig informert på sitt eget språk før de kommer. I dag har vi organisert bl.a historie- og hebraisk språkundervisning allerede i Russland slik at de skal få en viss kunnskap før de kommer, opplyser hun.

Jødisk identitet?
Senteret underviser også i “ungdomslandsbyer” hvor de unge går på spesielle lederprogrammer. – Vår intensjon er å få ungdommene til å øve innflytelse på andre unge igjen, forklarer Miriam. – Mange vet ikke hva det innebærer å være jødisk og å ta ansvar.

Miriam opplyser at de fleste russiske immigrantene har slått seg ned i Carmiel i nord, (ca. 50 prosent), mens ca. 40 prosent fordeler seg i byene Ashkelon og Ashdod. De som er mer jødisk og religiøst motiverte bor i og rundt Jerusalem. Senteret organiserer aktiviteter på alle disse stedene og sender ofte ut godt trente lærere til kurs og seminarer. Med både kulturelt og religiøst innhold, men like viktig er kanskje den sosiale delen.

Sasha og Ira studerer ivrig skriftene etter foredraget om Purim i den lille menigheten i utkanten av Jerusalem.

Shabatfeiring
– Noe av det hyggeligste og mest givende vi gjør, er å invitere til felles shabatfeiring. Det er dyrt, derfor skjer det ikke så ofte. Prøver å få det til med en del mennesker to ganger i måneden. Vi finner et billig overnattingssted, og feirer en hel shabat sammen. Mange tror at religiøse har horn i siden, smiler Miriam. Men så ser de at vi ikke er farlige, at deres barn storkoser seg, leker og har det gøy, og de voksne selv finner ut at det har vært veldig givende, de også!

I samarbeid med Jewish Agency og Utdanningsdepartementet i Israel sender Machanaim lærere til å undervise på seminarer ved fire jødiske skoler og på ytterligere 20 andre steder Russland. Totalt deltar personale tilknyttet senteret på ca 90 seminarer i Russland i året.
Norske givere har via HJH bidratt med over fem prosent av nettopp dette senterets årlige utgifter (vel 35000$ av et budsjett på 600 000$) gjennom disse årene. Norske venner av Israel, har trofast gitt av sine midler slik at senterhjertet har kunnet banke, spre varme, håp og aktiviteter til de uttallige russiske jødene som har levd sine liv i diaspora – inntil de med støtte og hjelp blant annet fra Norge kom hjem til Israel. Men det er mange flere der ute.

Det lysner for Sashas og hennes sønn
For Sashas eldste sønn ble livet i Russland litt feil. Men kanskje enda vanskeligere i Israel.

Sasha griper oss i armen. Hun vil så gjerne fortelle sin historie. Her i den lille menigheten hvor hun føler seg trygg og hjemme, kan hun åpne for trykket. På grunn av at bare faren var jøde har hun selv endelig fått konvertere her i Israel. Resten av familien i Russland er ateister.
Sasha flyttet til Israel for 7,5 år siden. Grunnen var at hennes eldste sønn reiste alene til Israel da han bare var 18 år. For 11 år siden.

Mentalsykehus
– Hjemme i Russland hadde vi et vanskelig liv. Sønnen vår dro til Israel fordi vi ventet for mye av ham. Plutselig fikk jeg en telefon fra et mentalsykehus: En buss-sjåfør hadde sett en ung mann sitte barføtt på en stein i Negevørkenen. Politiet tok ham med til et mentalsykehus. Han var dehydrert og veldig mentalt syk. En venn tok seg av ham etterpå.

Jeg dro med en gang til Israel, ved påsketider. Besøkte Klagemuren. Jeg bare MÅTTE hit!, forteller moren. Hun ringte sønnen, som ble kjempeglad for å høre morens stemme. De møttes. Men sønnen måtte bli på mentalsykehuset – i flere år. Da Sasha reiste tilbake til Russland, ble det problemer med resten av familien. Hun valgte å skille seg fra ektemannen og måtte også forlate sin yngste sønn. – Det var hardt, men jeg måtte tilbake til Israel og min eldste sønn som trengte meg mest, sier hun med tårer i øynene.

Møtt med varme
Uten penger til mat, fikk hun 50 shekel (ca. 75 kr) som Zdaka (gave til fattige) til Purim. Hun ble inderlig glad for å kunne kjøpe litt mat foran høytiden.

– Jeg møtte Ira og denne menigheten som tok meg inn i varmen. Jeg fikk undervisning, hjelp til konvertering og har lært meg hebraisk og engelsk fordi jeg fikk jobb innen programmering og IT en uke etterpå! I dag er min sønn nesten frisk, han er nå 29 år, og livet begynner å smile. Her i Israel stemmer alt! avrunder Sasha, som aldri går forbi en Zdaka-bøsse så sant hun har en slant å gi.

Fikk hjelp
Daniel Grits, 28, (bildet) immigrerte fra Moskva i desember 2006. Med kone og to små barn, en på to år og en på seks måneder. 
Hvorfor? – Jo, fordi jeg er jøde, fastslår han. Daniel lærte om jødiske tradisjoner i to år før han kom. – Nå har jeg byttet fra jødisk liv til et religiøst liv, smiler han sjenert.

Men det var ikke lett å komme hit. Planleggingen startet for alvor seks måneder før avreise. Ira og pappa Zeev har hjulpet oss med ALT gjennom Machanaim, forteller den unge sosiologen som nå går et nytt liv i møte – sammen med en kjær kone og de to små. Han har ingen besteforeldre eller annen familie å ty til, derfor er Machanaim og menigheten så utrolig viktig for ham. Han kommer for å suge til seg all kunnskap, og nyter å høre et par timers foredrag om Purim av Zeev Dashevskij.

B’Yachad – et nettverk for hverdagshjelp

Mottakerne er i stor utstrekning nye immigranter, men også andre som er i en vanskelig situasjon og ikke er i stand til å greie seg på alderspensjon, uføretrygd m.m. B’Yachad kontakter også næringslivet for å få gode “feilvarer”. Krumtappen i det hele er en kibbutznik, Amos, som kjenner mange mennesker og har kontakter overalt. Han skaffer også varer som sentrene kan videreformidle.

Gjenbruksformidling
En synagoge i Tel Aviv blir tre formiddager i uken omgjort til innsamlingssentral for brukte klær og husgeråd. 8-10 volontører, alle immigranter fra tidligere Sovjetunionen, sorterer innkomne klær. Arbeidet blir ledet av en kvinne som tidligere var rektor på en skole der. Amos kjenner en som eier et renseri/vaskeri – så om det trenges sendes ting dit, gratis.

Tøyet ligger pent brettet eller hengt opp på stativ, etter størrelse og type. Det er organisert som i en butikk, så man lett kan finne rundt. “Kundene” er oftest nye immigranter. Speil og prøverom er også på plass. De har en protokoll, der alle “kjøp” blir oppført, slik at man ikke kan bli misbrukt av brukthandlere og slike. Det er også begrenset hva den enkelte får ta med seg hver gang.

“Butikken” har også en avdeling for kjøkkentøy etter tilsvarende prinsipper. En bekjent kunne fortelle at han for en tid tilbake skulle bytte ut sin egentlig ganske brukbare kjøkkeninnredning. Han hadde da ringt til Amos, som samme ettermiddag sendte et par mann, som demonterte kjøkkeninnredningen forsiktig, og tok den med seg. Før kvelden var omme var den montert hos en ny immigrantfamilie!

Matposer med tørrvarer blir delt ut i perioder. De har også helt nye, skikkelige ting; sengetøy, ulltepper, undertøy, barnesko, varmeovner m.m. Amos har ordnet med et begrenset antall kuponger, så man kan hente seg et nytt kjøleskap direkte i butikken – en livsnødvendighet i varmen. Oppfinnsomt – for da slipper senteret å kjøre og lagre. Alt blir oppført i protokollen.

Mat som ikke går til spille
I Kiryiat Malachi er arbeidsløsheten svært høy og det bor mange nye immigranter der. Her holder B’Yachad til i et tilfluktsrom + en slags kioskvogn med fortelt. I forteltet er det seks – åtte bord med stoler rundt, til lunsjservering for barn og unge, kanskje dagens eneste skikkelige måltid. Maten til lunsjserveringen kommer som rester fra et kibbutz’ hotell og fra en militærforlegning i nærheten. Dette er mat som aldri har vært inne i spisesalen. Av disse “rester” blir det daglig 200 – 250 varme måltider til de vanskeligst stilte. Noe bringes ut til eldre og uføre, resten serveres i teltet.

Daglig deles det ut grønnsaker og evt. annen mat, slik at folk kan lage måltider selv. Ca 50 middelaldrende kvinner kommer daglig for å hente råvarer. Hver torsdag deles det ut matposer for helgen. Man har et register over alle brukere. En enkelt dame, med hjelp av barn, driver dette senteret!

 

Fritidsklubb og leksehjelp
I Rehovot er det noen andre ildsjeler som har en fritidsklubb. Hit kommer vanskeligstilte barn og ungdommer etter skoletid – i første rekke barn med etiopisk, jemenitisk og sovjetisk bakgrunn. Mange er nye immigranter. Brukerne er registrert og det føres fremmøteprotokoll. De ivrigste tildeles stipend til skolegang. Mange har ikke stol og bord til å gjøre lekser på hjemme. Her gir soldater hjelp til lekselesningen. Mye skolearbeid skal gjøres ved hjelp av Internet, så senterets 10 PC er svært populære. Man kan imidlertid også spille spill på dem! Senteret har mange sorter spill og leker, alt i flittig bruk. Noen ganger får de pizza eller annen enkel mat for mange er sultne.

En gang i blant holder man lotteri – som alle de fremmøtte den dagen får et lodd i. Man kan for eksempel vinne en helt ny dyne, en fin skolesekk eller litt godteri. En oppmuntring i hverdagen! Alle israelske barn må betale alle skolebøker selv fra første klasse. Det dreier seg om ca 1 000 shekel pr. barn pr. år – hvis man skal kjøpe alt nytt. For nye immigranter eller folk som lever på sosialhjelp er dette nesten umulig. Senteret har derfor et utlånsbibliotek, der man kan låne skolebøkene for et år! Man har også foreldremøter for å skape større motivasjon for skole og utdanning, og styrke foreldrene i oppdragerrollen og gi dem støtte i hverdagen. Store barneflokker og slike utgifter øker sjansen for at barna avslutter skolegangen for tidlig. Dette arbeidet prøver å motvirke denne tendensen, fordi skolegang er nøkkelen til kunnskap og en framtid i arbeid.

Igjen og igjen blir man imponert over hvordan ildsjeler i Israel utnytter de muligheter de ser til å hjelpe de nye immigrantene. Det er så mange kreative og oppfinnsomme mennesker, som gjør en innsats. Hver krone vi sender blir utnyttet optimalt. Her er ingen sløsing, men derimot forsøk på å utnytte det man har maksimalt. Ingen sulter i Israel, men mange har det svært vanskelig. Takket være hjelp fra mange rause givere, som dere, er det mulig å gi barn en oppvekst der de får utvikle seg og bli til nytte for samfunnet og seg selv. Ildsjelene arbeider for at immigrantene skal føle seg velkommen og hjemme. Takk for at dere hjelper jøder hjem!

Hemmeligheten er å elske språket

Lærer Noga er klar og tydelig, og allerede etter ti minutter på skolebenken første dag, har elevene lært ord de kan ta i bruk. Denne klassen har vært på ulpanen i tre uker, om fire dager er det slutt. Men de har lært et grunnleggende hebraisk.

Rektor Esther Perron fører grunnleggeren av Ulpan Akiva i 1951, avdøde Shulamit Katznelsons visjoner videre. Hun elsker å arbeide for å bringe jøder tilbake til sine røtter. Og ikke minst; hjelpe dem til å bli integrert i Israel.

Ulpan Akiva minner om en kibbuTz. Vakkert beliggenDe et steinkast fra Middelhavets blågrønne vann og gyldne sandstrender. Det er fredelig. Og muntert på samme tid. For studentene har frikvarter og benytter minuttene til å snakke sammen på ET ennå litt stotrende hebraisk.

Bli med i begynnerklassen (Kita Allef) og se hva som skjer! For rektor er i møte akkurat nå, beklager sekretæren. Den tette morgentrafikken mellom Jerusalem og Netanya har nemlig forsinket oss en hel time.

I klassen
Studentene er overivrige etter å få svare på spørsmål. Inntrykket er at de har lært noe helt enormt på de tre ukene de har vært her. De leser, skriver, stiller spørsmål og svarer på hebraisk. De kom med null kunnskaper, men med 100 prosent motivasjon. Lærer Noga snakker klart og tydelig og illustrerer gjerne med hele kroppen slik at alle skal få med seg hva de nye ordene betyr.

Rektor Esther Perrons møte er ferdig. Hun er overbevist om at hemmeligheten for å tilegne seg hebraisk, er å få studentene til å elske språket. Hun og medarbeiderne har tydeligvis klart det, for alle ser virkelig ut til å ha forelsket seg. Hodestups. – Ja, de fleste lykkes, og deretter kaller de dette stedet for “Paradis”, smiler rektor.

Viktig bro
– Broen til all kommunikasjon mellom mennesker er språket. Innimellom den intense undervisningen på seks timer fem dager i uken samt mye lekser, byr vi på en rekke kulturaktiviteter, seminarer, sang, dans, foredrag og reiser. For ikke å glemme felles feiring av shabat og andre helligdager. Bidragene fra Norge og Hjelp Jødene Hjem brukes i hovedsak til alle innslagene utover språkundervisningen som virkelig gir våre studenter ulpanens sjel, forklarer hun.

Esther er spesialutdannet lærer innen bibel- og litteraturstudier og sprudler av overskudd og glede over å kunne jobbe akkurat her hvor hun får utfoldet sitt store hjerte og hvor hun har vært rektor i seks år.

Månedstema
– Og selvsagt har vi foredrag om jødiske tradisjoner, fortsetter hun. – Vi har et hovedtema for hver måned. Foredragene går på hebraisk, engelsk, fransk, spansk og russisk. Det er viktig at også de ferskeste forstår innholdet i disse temaene, understreker hun.

Men hvem kommer hit? Hvor kommer de fra? Jo, de er immigranter fra alle verdenshjørner som må tilegne seg språket, integreres i samfunnet og å komme ut i jobb snarest mulig slik at de kan livnære seg her i landet. Mange er turister som vil lære språket med tanke på å flytte hit senere.

– Mens andre igjen kommer for å lære å lese bibelen på hebraisk. De er oftest fra Japan, Korea og India. Ellers kommer de aller fleste fra Frankrike, Ukraina, Russland, Sør-Afrika, USA, England og Australia, forteller Esther.


Familien Antipov fra Kamsjatka i Russland er svært glade immigranter selv om det første året er fylt med beinharde språkstudier og andre utfordringer som følger når man har flyttet til et nytt land. Her er mor Olga (39) og far Aleksej (38) sammen med minstegutten Roman (6 12).

– Tøft å være immigranter
For fem måneder siden immigrerte familien Antipov fra Kamchatka nord-øst i Russland til Israel. Venner hadde fortalt dem om Ulpan Akiva.

Minstesønnen Roman (6 12) har fri fra skolen i dag. Derfor er han med mor og far på språkskolen. Han løper mellom husene og innom klasserommene med åpne dører, smiler og sjarmerer alle – pesielt når han titter innom musikktimen med studenter fra tre klasser og stiller som forsanger. Han fronter sitt publikum. Joda, disse sangene til den jødiske påskefeiringen har han da lært på skolen!

Olga og Aleksej Antipovs planer om å emigrere til Israel startet for snart to år siden. I Kamsjatka finnes det 12 trossamfunn, deriblant en liten ortodoks jødisk menighet. Drømmen om Israel vokste og ble endelig realisert. Sønnen Dima (18) har også lært seg hebraisk, tatt sertifikat for bil og forbereder utdanning på Technion-universitetet i Haifa. Deretter vil han gjøre militærtjeneste, forteller foreldrene. Nå håper de å få motivert besteforeldrene i Russland til å komme etter. For de savner sine kjære.

Barna hjelper
– Det er tøft å være immigrant og å lære hebraisk, sukker Olga. Spesielt vanskelig er gramatikken. – Vi er ikke klare for å gå ut i arbeidsmarkedet ennå. Trenger minst et par måneder til, enes de to. Tiden utover den tilmålte, statsbetalte fem-måneders-undervisning for nye immigranter, må de betale av egen lomme. Men det er en god investering, for språket må de beherske for å bli integrert. De er enige om at Ulpan Akiva er helt topp. – Sønnene har tatt språket på en-to-tre, så nå er det foreldrene som må spørre ungene om hjelp med lekser.

Olga er økonomi utdannet, mens Aleksej er ingeniør innen radio- og telekommunikasjon. De klarte å spare litt ved hjelp av salg av leilighet og bil før de reiste. I Netanya leier de leilighet, de har skaffet seg bil og nå reiser de så ofte de har mulighet rundt i landet for å finne ut hvor de vil slå seg ned. Drømmen er at alle skal få gode jobber, god utdanning og et godt, jødisk liv i Israel.


Finske Roni Kagan (62) fra Turku gleder seg stort over hver eneste time og opplevelse på Ulpan Akiva. Oppholdet for ham som ennå ikke har emigrert koster mye, men av og til må man betale for å oppfylle drømmer.

Roni drømte om Israel
Roni Kagan (62) fra Turku i Finland leser hebraisk flytende. Hva gjør han da på en ulpan i Israel?

– Visst kan jeg lese de store bokstavene. Det har jeg gjort siden jeg var guttunge. Men jeg forsto aldri hva jeg leste, forteller Roni på finsk-svensk. Han er en av de 75 jødene som er igjen i Turku – eller bedre kjent som Åbo. Det er vanskelig for familien å leve et jødisk liv i en menighet hvor inngifte eller assimilasjon er eneste mulighet for barna.

Oppfylte drømmen
– Hele livet har jeg drømt om å komme til Israel for å lære hebraisk. Jeg har vært her mange ganger, men aldri hatt mulighet til å gå på språkskole, forteller Roni. – Nå har hele familien besluttet å emigrere neste år, og da ville jeg ha litt grunnlag for å forstå språket, sier 62-åringen. Tre og en halv uke i Netanya har kostet ham $ 5000. Hver dollar har vært verdt oppholdet for ham.

Syv barn
Roni har syv barn. De fem yngste med kone nummer to. Hun er også jøde og barna er i alderen 6 til 22 år. For å sikre dem et fortsatt jødisk liv, ser han ingen annen mulighet enn å emigrere til Israel.

– Det er ikke enkelt å få med seg tenåringene. De har venner, hobbier og kjærester der hjemme. Så dette har vært en lang prosess, men nå gleder endelig alle seg til å reise, smiler Roni. Både han og kona – som er fra Helsinki og snakker glimrende hebraisk – gleder seg utrolig til å komme hjem!