Vi ser framover i 2007

Noen av over 650 nye franske immigrantene som kom på én dag i juli i fjor og som ble møtt av statsminister Olmert.

Når vi ser nyttårskavalkadene på TV, er det stort sett død og fordervelse og krig og ødeleggelser som vises. Og visst er det nok å ta av – av denslags.

Fra vårt ståsted var nok krigen i Libanon den mest dramatiske, det var også svært frustrerende å være vitne til den enorme skjevdekningen i media. Folk flest sitter jo igjen med inntrykket av at Israel ødela hele Libanon for to kidnappede soldaters skyld. Stadig ble vi vist bilder av ødeleggelsene i Libanon, aldri fra Israel. Israel opplevde for første gang at jødene var utrygge i sitt eget hjemland, og så mye som én million mennesker ble drevet på flukt.

Men Israel bygget opp igjen, og venner over hele verden samlet inn penger til et krisefond. Vi – i HJH – sendte 65.000 dollar ekstra i desember, det er vi veldig stolte over og takknemlige for. For de pengene kom fra dere!! Derfor er forventningene store mot 2007. Det er så mange store oppgaver som venter, og givergleden i Norge er stor.

Israel “tapte” krigen i Libanon, det vil si – de nådde ikke de målene de hadde satt seg, nemlig å uskadeliggjøre Hizballah. Det var et stort sjokk for dem, men samtidig ble ting klarere. Hizballah viste seg å være noe mer enn en terrororganisasjon, både Syria og Iran var tilførselskanaler av såvel mannskap som våpen. Noen overraskelse var det neppe, jeg hørte et foredrag av en israelsk general i juni, og han ga uttrykk for usikkerhet. Det var uvanlig – men han sa at palestinerne ikke var Israels største problem, det var Iran.

For oss som hørte på, virket det da noe overdrevet. Jeg har tenkt mye på den talen siden. Men Israel fungerer som før. Byrdene er tyngre, men israelerne gir seg aldri. Som en sa det nå i høst: “Hvis man ikke kjemper, vinner man ikke”. En annen sa det slik: “Israel nekter å påta seg rollen som offer”. Men Israel har aldri gått inn som angriper, de har et massivt ønske om å få leve i fred. Til det trenger de styrke, og en del av den styrken er millioner av Israelvenner over hele verden. Deriblant er vi – og det er kanskje litt overveldende. Det betyr bl.a. at vi stadig blir stilt overfor nye utfordringer, utfordringer vi gjerne vil påta oss. Det betyr også at vi i neste omgang blir velsignet – fordi det står i Guds Ord. Det er ikke den eneste velsignelsen Gud har å tilby, men den er klart presisert, og mange har fått erfare den.

Vi drar på tur i år, og vårt håp er at så mange som mulig får lyst og anledning til å bli med oss. Det vi kan vise frem, er mange store og spennende innvandrerprosjekt, og vi møter sentrale personer i nesten alle deler av samfunnet. Like før jul kom 50 indiske familier til Israel, det er starten på en ny gruppe innvandrere som nå ventes å komme. – “Fra alle jordens kanter” – som det står. I april skal vi besøke dem.

Er vi heldige, får vi også ta imot et fly fra Etiopia. Det så ut som om de måtte kutte antall flygninger derfra på grunn av krigen, men det har ordnet seg. Og Israel trenger immigrantene! Den franske innvandringen har også tatt seg kraftig opp, og “vi” har åpnet kontor både i Ashkelon og i Ashdod. Og da Olmert var i Russland i høst for å besøke Putin, ba han offentlig alle de resterende jødene i Russland om å komme hjem. I Russland har de utvidet web-siden vår “Haverim” – til også å omfatte hebraiskundervisning på nettet, og interessen er overveldende, kan de fortelle. Den drives jo fra Moskva av kjernefysikeren Boris Altshuler, men han har tatt kontakt med vårt prosjekt i St. Petersburg – “Ulpan Halom” – og de har svært kompetente og erfarne lærere som tar seg av undervisningen! Til og med fra Israel har det meldt seg elever til nettundervisningen.

Glorioso Classico blir med oss i april – de er etterspurt av mange. På et miniseminar som vi holdt i høst, var Ruth Ba-On med oss, og Gloriso Classico holdt en liten konsert for oss. Hennes reksjon var spontan: “Kan jeg få lov til å arrangere en konsert med dere i Israel”? Og det kan hun. Den blir i nord for de som fikk merke følgene av krigen hardest.
Det er meningsfylt å spre glede og oppmuntring!

Fra en av Classico-konsertene.

Besøk på et av prosjektene våre på en av giverturene.

Tenker du på å emigrere dette året?

Glade nye immigranter.

Staten Israel – ministeriet for immigrantabsorpsjon har utformet den, og den er svært synlig. “Et godt år for aliyah og liv i Israel” er hovedoppslaget.
Og neste spørsmål kommer av seg selv:
“Tenker du på å emigrere dette året?” – I så fall kan staten Israel tilby følgende:

1. “Vi kan arrangere gruppeinnvandring!” – Det er jo det som skjer når de henter etiopierne, f.eks. – eller når de henter ungdom fra Sør-Amerika.

2. “Vi hjelper deg med jobb og yrkesopplæring” -. Det er jo både særlige krav til kvalifikasjoner og koder for jobbsøking i Israel – som veldig mange andre steder.

3. “Vi hjelper deg med å finne bolig som passer spesielt til deg” – Det gjelder både prisklasse, behov og ønsket sted.

4. “Vi hjelper deg med studiemuligheter og stipendier for studenter” – Det er nye tiltak og viktige for den generasjonen som er vokst opp som innvandrere de siste 15 årene. Mange av dem føler jo at det ikke var de selv som ville reise til Israel, og det betyr mye å gi dem muligheter og en følelse av tilhørighet.

5. “Vi tilbyr individuell assistanse fra en personlig absorpsjonsrådgiver”. – Det er også et nytt løft – men ligner noe på den fadderordningen de hadde i starten av den store innvandringsbølgen.

Så følger en web-adresse og et telefonnr.
Hvorfor ta med dette i et nyhetsbrev?
Selvsagt viser den hvor betyningsfull innvandringen er for Israel. Det er ikke bare noe vi sysler med fordi vi nå engang begynte, men det er prioritet nr. 1 for Israel. De trenger en befolkningstilvekst, og de har god plass og gode muligheter. Dessuten føler de at de hører sammen. Vi føler oss privilegerte som får være med i dette store dramaet, og vi er spente på fremtiden. Den er ikke noe fjernt og langt borte – framtiden er nå!

Det er utfordrende.

Krigen ødela mye i Nord-Israel

For Israel fikk krigen enda en alvorlig konsekvens. Nord-Israel er det mest fruktbare området i landet, og skoger og marker og ville dyr har hatt gode vekstvilkår. Men nå er det stille i Naftali-skogen – nesten som i et museum, leser vi. Og i stedet for lukten av frisk skog, minner eimen mer om ristet brød! Trærne står i ordnede rekker, men det er ingen blader på dem. Ørnene forlot redene sine da rakettene falt, og gaseller og kaniner, sjakaler og villsvin forsvant.

13.500 hektar land ble ødelagt i øvre og nedre Galilea – og på Golan. Til og med insekter og biller ble borte. Det er jo ikke slike vi setter så stor pris på alltid, men de har sin klare plass i den store sammenhengen.

Men heldigvis – naturen har en fantastisk evne til å restituere seg, og da tiden for trekkfuglene kom, viste det seg at de søkte tilbake til gamle trakter. Det er bare å bøye seg i ydmykhet over det store skaperverket. Men det er verdt litt ettertanke når vi til stadighet blir fortalt at “det er ikke så farlig med disse rakettene, de fleste dreper jo ikke”, som Odd Karsten Teit uttrykker det.

Enorme skogbranner ble resultatet av slike raketter. 9.980 hektar brant ned i Galilea og 3500 hektar på Golan. “Jødisk Nasjonalfond” har mistet nesten 3.000 hektar til flammene. Derav var ca. 70 % i det som heter Naftali-skogen. Den var spesielt dyrebar – som skogvokteren Paul Grinsberg sa det: “Dette var ingen naturlig skog. Vi arvet den ikke fra Gud – alle disse trærne var plantet!” – Og vi kan følge tankene hans. Mange av oss har vært på skogplanting i Israel, eller vi har fått honorar i form av et bevis på at det er plantet et tre i vårt navn. Skoleklasser drar også på skogplantingsturer, og Israel er ett av få land – kanskje det eneste – som driver ørkenen vekk. En annen skogvokter – Shimon Ben Gigi uttrykker sin sorg på denne måten: “Før pleide jeg å merke av de trærne som skulle tas vekk – nå ser jeg etter de trærne som har en sjanse til å overleve.”

20 millioner dollar regner Jødisk Nasjonalfond at det vil koste å gjenvinne alt som ble ødelagt av naturen, og det vil ta flere år. Israel har nok å bruke penger på, og mange katastrofer får vi aldri høre om. Men det er ikke slik at de omprioriterer eller får panikk. De bare øker anstrengelsene og biter tennene samme. Det vil vi også gjøre – på vår lille teig.