Sykehusene gjør en fantastisk innsats

Krigen hadde mange og alvorlige konsekvenser, mange av disse må de leve med lenge. Tusenvis av sårede søkte hjelp, ikke alle skadene ble reparert på en skadestue.

I tillegg til alle fysiske skader kommer også de psykiske, det var et sjokk å oppleve at Israel var så sårbare som de var.

Vi har jo i flere år gitt støtte til både Hadassah- og Share Zedek-sykehusene. Begge – eller alle – er avhengige av pengegaver utenfra. Det er slik systemet fungerer i Israel, derfor kan vi se på veggene hundrevis av plakater som forteller om sjenerøse givere.

Heldigvis er vi ikke alene – organisasjoner over hele verden jobber for å samle inn penger, en gruppe folk fra Hadassah-sykehuset oppfordret i sommer til å bli med på en solidaritetsreise til Nord-Israel for å se hva som kunne gjøres for å hjelpe. Det viser at det dreier seg ikke “bare” om penger, selv om de er helt nødvendige. Mange mennesker mistet hjemmene sine, mange er fremdeles evakuert til andre steder i Israel. Hadassah åpnet underklinikker for å hjelpe direkte, 600 barn og 90 familier blir tatt hånd om på denne måten. Hadassah har også sendt ut helseteam til for eksempel Nakaria, også til småbyene i sør, der kotushka-rakettene falt uavbrutt under hele krigen.

Også Share Zedek-sykehuset har fått bruk for sin nye akuttavdeling. De utvider stadig og utdanner “immigranter” til høy, israelsk standard.

Det er et jødisk sykehus, men likevel åpent for alle som trenger hjelp. På mange måter har det vært et foregangssykehus, med stor og anerkjent forskning. For eksempel er de ledende i verden på brannskader, dessverre, sier de selv, for det skyldes jo alle de brannskadde terrorofre de har fått inn.

De har – som de første i verden – greid å isolere Alzheimer-kromosomet – også innen kreft- og hjerteforsking ligger de aller lengst framme. Men for begge disse sykehusene er kravet til helsepersonellet ufravikelig. Det skal være de best kvalifiserte i verden. Og vår støtte har gått – og går – nettopp til dette. For blant alle immigrantene er det alltid leger og sykepleiere utdannet i hjemlandet, og det er ikke bra nok. Derfor må de gjennomføre et ekstrastudium for å kunne få praktisere i israelske sykehus, og der er behovet for fagfolk enormt.

I Beer Sheva ligger også et universitetssykehus. Der er standarden på høyde med de to andre, og prinsippet er det samme – de må ut å jakte på glade givere. Beer Sheva er jo ikke akkurat verdens sentrum, heller ikke Israels. Men det er vel verdt et besøk. Topp moderne – vakkert og med et engasjert personale betjener det en befolkning på 900.000 mennesker!

Det er det eneste sykehuset mellom Ashkeld og Eilat, og på ett år har de tatt imot mer enn 13.000 fødsler, 180.000 akuttpasienter, 26.000 barnepasienter, 100.000 innleggelser og utført 25.000 operasjoner. Over 370.000 barn hører til sykehuset fra Negev-regionen. En stor del av befolkningen i dette området er immigranter – ofte med lav økonomisk evne. De fleste av disse kommer fra Etiopia – ex-Sovjet og Argentina. I tillegg kommer en stadig økende beduinerbefolkning. Ca. 40 % av barna som behandles er beduinere, ca. 30 % er barn av nye immigranter.

I disse dager bygges en ny barneavdeling på Soroka-hospitalet. Planen er at hvert enkelt barn skal få den beste behandlingen som det er mulig å oppdrive. I tillegg skal det bygges et auditorium med plass til 250 studenter som også vil nye godt av undervisning på aller høyeste nivå. 6,2 millioner dollar er prislappen. Det hadde vært umulig å sette i gang uten en startkapital. Den fikk de av en familie i Los Angeles. Så nå venter de optimistisk på nye varmede gaver. Slik fungerer hele Israel. Slik kan hver og én av oss være med å bygge og styrke landet. Det er utallige prosjekter å støtte, prosjekter som gjør det attraktivt for nye innvandrere å komme til Israel. Og Israel trenger dem!

Stabil innvandring de siste tre årene

Innvandrere er viktig for Israel, også de unge. Svært mange av de etiopiske innvandrerne er under 18 år.

De siste tre årene har immigrasjonen vært forbausende stabil. Hittil i år (ved utgangen av september) er det kommet 15.566 nye; i 2004 var tallet 16.621 og i 2005 17.639 i samme periode. De to siste årene (i 2004 og 2005) kom godt over 20.000 nye innvandrere; alt tyder på at resultatet for 2006 blir omlag det samme.
Dette blir bare en kort orientering om innvandringen nå, men jeg vil gjerne nevne at tallene for de fire viktigste enkeltlandene og områdene er rimelig stabile.

Fra ex-Sovjet kom 5.387 til og september, en nedgang fra 6.930 i fjor.
Fra Frankrike som er blitt et viktig emigrantland nå, kom 2.227. Fra USA kom 2.191; et relativt høyt tall. Her er det en liten økning fra 2004 og 2005.

Fra Etiopia kom 2.722 nye immigranter fram til september i år. Dette tallet er helt jevnt med immigrasjonen fra Etiopia de to foregående årene. Men her ligger det en stor utfordring for Israels venner. Flere tusen etiopiske jøder har ventet i mange år på å få komme “hjem” til Etiopia. Men det går senere enn ønskelig, Jewish Agency mangler ressurser i den anstrengte situasjonen de nå er i.

Prosjektene våre trenger mer hjelp nå

På lang sikt vil hele den israelske befolkningen – og prosjektene våre – merke virkningene. Immigrantarbeidet ble rammet på den måten at de måtte bruke mye resurser på å hjelpe mange som ble direkte rammet av krigshandlingene. Det ble brukt store ressurser – menneskelig og økonomisk – på å hjelpe familier og enkeltmennesker på ulike måter.

De mange drepte og sårede og de store materielle ødeleggelsene i nord rammet også mange innvandrere og innvandrerfamilier.

Mange av prosjektene våre ble sterkt involvert i hjelpearbeidet og brukte mye ressurser ekstra. Og utfordringene fortsetter – nye immigranter kommer stadig i stort antall (se egen artikkel) og de sårede og krigsrammede ellers må følges opp.

Nå trenger de ekstra økonomiske midler fordi mye av årsbudsjettet allerede er brukt. De ber om vår hjelp – og Hjelp Jødene Hjem vil hjelpe så langt det er mulig for oss.

Situasjonen er nå svært vanskelig for flere. Jewish Agency mangler f.eks. midler til å trappe opp arbeidet med de etiopiske immigrantene. I Etiopia venter tusenvis av fortvilte mennesker på å få komme til Israel; de har ventet i måneder og år, men den opptrappingen som var planlagt, må vente.

Share Zedek, Hadassah, Yad Sarah og organisasjonene som arbeider med terrorofre har store utfordringer framover. Vi vil hjelpe – om giverne blir med på en ekstra dugnad i høst.
Hele det israelske samfunnet ble selvsagt egentlig rammet av krigen.

2005 og første del av 2006 var økonomisk en god periode med vekst i økonomien.
Regjeringen hadde planer om å øke pensjoner, barnetrygd og andre sosiale ytelser for å hjelpe de mange under fattigdomsgrensen. Men så kom krigen og alle slike planer måtte skrinlegges.

Turisttrafikken ble sterkt redusert. Nå er den oppe igjen omtrent på det halve av det den var i 2005. Arbeidsløsheten har vokst; i det hele tatt sliter mange israelere i dag med hverdagen sin.
Denne situasjonen påvirker også arbeidet og mulighetene for å kunne gjøre mer for prosjektene våre.

Utfordringene og oppgavene er der, ressursene mangler. Vi vil gjerne stå sammen med dem og gjøre noe ekstra i denne situasjonen!

Jødene – Guds utvalgte folk

Han er en god far og elsker alle sine sønner like høyt. Han eier en stor bedrift, og det er viktig for ham at én av sønnene overtar når han må gi seg. Han kjenner guttene sine og han vil være nøye med sitt valg. Han vil fortelle sin utvalgte sønn hva det innebærer av ansvar og forpliktelser, han vil også forberede ham på at det kan bli vanskeligheter og problemer, men så vil de inngå en avtale – kall det gjerne en pakt – og for resten av tiden vil denne sønnen vite hvilken rolle han er blitt tildelt.

Far har fremdeles tre sønner, han elsker dem alle, de er alle hans barn. Kanskje de to andre sønnene blir sinte – sjalu – sure – det rokker likevel ikke ved fars kjærlighet. Han vil alltid være der for dem.
Sammenligningen er muligens ikke helt god. Men som en illustrasjon burde den holde.

Det har vært mye bråk – særlig det siste året – om jødenes plassering som Guds utvalgte folk. Noen har prøvd å latterliggjøre dem, noen har beskyldt jødene for arroganse, noen har gått i rette med Gud fordi Han gjør forskjell på folk. Lengst på denne veien gikk jo Jostein Gaarder med sin satire i sommer. Men i følge Bibelen er jødene Guds utvalgte folk. Tre ganger bekreftet han pakten med dem. Det setter dem for alltid i en særklasse.

“Utvalgt til lidelse”, sier de selv. Kanskje det. For noen – eller mange – tror de har funnet på dette selv, at de har satt seg selv over alle andre folk på jorden. Så glemmer de at Guds kjærlighet er tilgjengelig for alle. Lignelsen om den fortapte sønn hjelper oss også til å forstå prinsippet.

Antisemittismen som har lagt seg som et teppe over oss igjen, springer ut av sjalusi – eller det vi kaller janteloven. Og der er hatet en nær følgesvenn. Derfor blir antisemittismen så farlig. Derfor må vi bekjempe den og heller oppmuntre jødene – vise dem at vi bryr oss, at vi elsker dem som søsken og vil hjelpe dem med det vi kan. Ikke minst betyr det å vise dem lojalitet.

Det sto å lese om én av Nokas-ranerne at han hadde en ressurssterk familie i ryggen, det ble tilregnet ham som en fordel. Jødene har også en solid familie i ryggen. De vet det, og de regner med oss. Men fra tid til annen – når det stormer som verst, minner de oss om at vi nok deler skjebne med dem. De står i buffersonen, men de kristne – den kristne broren, står like bak.

Jødene er Bokens folk, kanskje den viktigste oppgaven deres er å verne om Ordet.

Jeg var i et bryllup i Israel hos en ortodoks familie. Det varte i tre dager, den siste dagen var lørdag morgen i synagogen. Et sterkt skjermbrett delte manns- og kvinneavdelingen, og hebraisken var for meg uforståelig. Etter gudstjenesten kom brudgommens far til meg og sa: “Var ikke Zeger flink.”

Det var hans oppgave som nygift å forestå hele tekstlesingen ved første anledning etter bryllupet. Jeg svarte at han vel kunne hele teksten utenat, men poenget var at han likevel måtte lese hvert ord fra rullen.

Ellers kunne han kommet til å gjøre en feil, og den ville bli husket, og det ville være å forkludre Guds ord! Dermed fulgte en samtale om det evige, uforanderlige – og våre mangfoldige bibeloversettelser. “Far” ble ganske rystet da jeg fortalte at vi hos oss hadde både nye og gamle og moderniserte bibler – ungdomsbibler, tegneseriebibler og barnebibler. Ordet kan lett bli borte for oss, Bibelen kan lett reduseres til en historiebok, der vi kan velge ut det vi synes passer. “Men Guds Ord er evig og uforanderlig”, står det i Slm. 119. Jødene vokter Ordet for oss – “ikke en tøddel av mitt ord skal forgå”, står det også. Så vet vi at de også er bærere av profetiene, og på ett eller annet tidspunkt skal Guds Herlighet åpenbares på dem, så hele verden skal se det. Den Herligheten vil være tilgjengelig for oss også. Spennende.

Kommentar fra HJHs styreleder

“Det er forskjell på å hjelpe jødene hjem og å kaste jødene ut. Det å bli brukt som sannhetsvitne i en sak mot Vigrid – en slags naziorganisasjon – er i beste fall et grovt overtramp. Jeg går desuten ut fra at Tore Wilhelm Tvedt slår seg selv på munnen når han i samme uttalelse kaster ut alle andre av ikke-nordisk etniske bakgrunn. Da beveger han seg i all fall langt utenfor det landskapet der HJH befinner seg.

Vår visjon er at alle jøder i verden nå kan få komme hjem til et land som er deres eget og der de slipper å konfronteres med typen “Vigrid”. Vår glede er at dette landet finns og vår overbevisning er at dette er et hellig land, gitt og beskyttet av Gud.”