Vi vil hjelpe etter krigen!

Hjelpemiddelsentralen Yad Snek har særlig stor pågang av folk som trenger rullestoler og krykker og andre spesiallagede gjenstander som alarmklokker og pustemaskiner, f.eks. Yad Sevah har en ekstra avdeling i Nahaniya – en liten by i nord som ble særlig hardt rammet. Under hele kriger holdt de avdelinger åpne selv om bombene stadig falt omkring dem. Etter hvert får vi nok høre atskillige heltehistorier. De frivillige medhjelperne måtte ofte ut for å hjelpe folk som ikke selv var i stand til å komme noe sted, ofte risikerte de egne liv for å hjelpe. Ingenting av dette er tema i norske medier, dessverre. Yad Sarah – medarbeiderne har også vært engasjert i evakuering av syke og gamle og andre som ble hjelpeløse i panikksituasjonene som oppsto.

Nå skal alle disse menneskene tilbake for å prøve å stable på bena et nytt liv. Det dreier seg ikke bare om å sette i stand hus, like viktig er det å sette i gang livet igjen. Alle som rammes av sjokk, vet at en farlig reaksjon er å sette seg ned å gruble. Både barn og voksne kan rammes av en lammende passivitet, og Yad Sarah har laget 10.000 aktivitetspakker for å engasjere 500.000 barn og unge.

Selv om vi har sett store lagre av rullestoler og gåstoler, er de nå i ferd med å gå tomme. Det er en trist og stresset situasjon, og som så mange andre sender de ut en appell – “Hjelp oss å hjelpe!”

Vi gleder oss over penger som strømmer inn og kan forsikre om at de strømmer like fort ut igjen. Det haster med å få Israel på fote igjen!

Gjenoppbygging er dyrt, men den er i full gang allerede. Immigrasjonssentere i Nord-Israel ble truffet av bomber og totalødelagt. Kontorer, boliger og klasserom er borte, men heldigvis overlevde de fleste i bomberommene. Det haster med å få tilbake disse sentrene, alle nye emigranter som holdt ut der, har få andre muligheter til å bo og fått oppfølging. Kostnadene så langt er 3,5 millioner dollar – bare for å sette i stand seks mottakssentre!

Dette er bare ett av mange rop om hjelp, og den kommer! Det er det som er så spennende. Israel har mange venner, og de trår til når det trengs. Det varmer israelerne, og det varmer oss alle når vi føler at vi faktisk er mange i Norge som støtter og står med Israel. Egentlig ender vi opp med å føle at det er et privilegium å få være en del av en stort og løfterikt. Og innvandrerne kommer – og frivillige unge i Israel melder seg til tjeneste. “Vi føler en sterk samhørighet med vårt land”, sa en ungdomsleder som svar på hvorfor de stilte opp. Noen av dem meldte seg til tjeneste bare dager etter at de var blitt dimittert fra hæren. – “Jeg føler et personlig og kollektivt ansvar for å hjelpe”, sier en av disse. “Sammen med Jewish Agency har vi flere program gående for ungdom å risikosoner over hele Israel. Vi har jobbet med dette før den nåværende krisen, og vi vil fortsette med dette for å styrke det israelske samfunnet i tiden som kommer.

Takk for støtten til Israel og jødene

I HJH har vi hatt fokus både på immigrasjonen og på de krigsrammede i sommer. Nå kan vi sende mer penger både til det vanlige immigrasjonsarbeidet som har fått bevilgninger – og til krisetiltakene som vi vil støtte!
Mange av de nye immigrantene er også rammet av krigen – jeg viser til det styreleder skriver i dette nyhetsbrevet.

Igjen en varm takk for alle gavene også den siste tiden. Takk for de store gavene – de gjør at vi rekker langt, vi har fått mange slike nå! Og takk for de jevne gavene som mange sender trofast med jevne mellomrom!
Særlig vil vi denne gangen også takke nye givere for gavene. Mange nye har kommet til nå. En spesiell takk for gaven på kr 200.00,- fra en ny giver til arbeidet med de etiopiske immigrantene.

Ny rabbiner til Norge

Synagogen var full av venner og gjester, til og med en liten gruppe fra Israel var med for å ønske rabbineren gode år i Norge.

Michael Melchior – overrabbineren – innviet sin sønn til tjeneste. Det var rørende, både for ham og for alle oss andre som var til stede. For 26 år siden var han selv blitt innviet av sin far, overrabbiner Bent Melchior i København, og lille Joab levde sine første år i Norge. Norsken hans var imponerende, enda han påsto at han bare kunne barnehavenorsk! Far holdt tale, og sønnen holdt tale – ingen blir uberørt når Melchior griper ordet.

Det skal bli spennende å følge Joab når han skal fronte det norske samfunnet. Men støtten han har fra det mosaiske trossamfunnet virker massiv og trygg. Selv virket Joav Melchior åpen og kontaktsøkende.

Michael Melchior snakket om de tre patriarkene – Abraham, Isak og Jacob, og han festet seg særlig ved Jacob. De fikk alle tre tilsynelatende de samme løftene fra Gud, men de hadde forskjellig fokus.
I 1. Mo. 13,15 står det: “For hele det landet du ser, gir jeg deg og din ætt til evig tid, og jeg skal gjøre din ætt lik støvet på jorden. Stå opp og dra gjennom landet på langs og å tvers, for jeg gir det til deg”.
Isak fikk de samme løftene, men med mer fokus på slekten. I 1. Mos. 26,24 sier Gud: “Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for jeg er med deg. Jeg skal velsigne deg og gjøre dine etterkommere mange for min tjener Abrahams skyld”.

Da Isak var 40 år giftet han seg med Rebekka, men hun hadde problemer med å bli gravid. Isak ba til Gud for henne, og Gud svarte at fra henne skulle to folkeslag utgå. “Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste”. Guttene vokste opp. Esau ble en dyktig jeger, en villmarkens mann. Men Jacob var en rolig mann som holdt seg ved teltene.
Isak elsket Esau fordi han fikk spise av byttet hans, men Rebekka elsket Jacob – 1. Mos 25, 23. Det er klart det blir konflikt av slikt, og historien er spennende og dramatisk. Jacob måtte dra i landflyktighet fordi han hadde lurt broren sin, og i en hel generasjon jobbet han som dreng hos sin onkel, han som var sønn av og arving til en meget velstående mann.

Men så møtte han Gud – eller Gud møtte ham, og konfronterte ham med synden han hadde begått, og Jacob angret og omvendte seg. Dette skildres som en drøm, der engler steg opp og steg ned på en stige som var satt ned i jorden. Og Herren sto over dem og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet der du ligger, skal jeg gi til deg og dine etterkommere.
Da våknet Jacob og sa: “Sannelig, Herren er på dettes sted, og jeg visste det ikke”. Så avla Jacob et løfte og sa: “Hvis Gud vil være med meg og bevare meg på denne veien jeg går og Han vil gi meg brød å spise, og klær å ha på meg, da skal Herren være min Gud”. Og han satte opp en minnestøtte, helte olje over den og sa at den skulle være Guds hus, og “av alt det du gir meg, skal jeg sannelig gi de tiende”.

Jacob nådde inn i Himmelen, og Gud forandret navnet hans til Israel. Hans etterkommere ble Israels barn, og slik er det fram til i dag. Det var nytt lys til gamle tanker.
Jorden – slekten og Gud i Himmelen. Tre patriarker, tre gjentatte løfter med tre ulike fokus. Selv Jostein Gaarder burde blitt betatt av det. Men la oss ikke glemme at Gud også velsignet “det andre folket”.

Joav Melchior var mer konkret og direkte i forhold til dagens situasjon i Israel i Midtøsten og i Norge. La oss håpe at han blir en synlig og positiv ressurs for jødene i Norge. Vi ønsker ham varmt velkommen og ser frem til et interessant samarbeid!

Holocaust-senteret i Oslo

En kan jo undre seg over at vi aldri blir ferdige med dette folkemordet, noe som også ble uttrykt ved innvielsen av dette norske senteret. Noen trekker jo til og med fram andre skrekkeksempler fra andre steder i verden og spør om ikke de også burde vies oppmerksomhet. Den diskusjonen er nok evigvarende, men ofte blir jo konklusjonen at vi helst bør gjøre ingenting for ikke å gjøre urett mot noen, og det blir i alle fall feil. Og likevel – jødeutryddelsen under 2. verdenskrig var ikke bare brutal og kald og kynisk, den var også et program!

Det var ikke ville herjinger eller kamp mot militære motstandere, den var ment å være en total utryddelse av en hel folkegruppe listet opp alfabetisk i en rekke land. – Sånn sett er dette en enestående massakre. At den også fant sted midt i Europas kultur- og vitenskapssenter, gir jo skrekkbildet enda en dimensjon. La oss håpe at senteret på Bygdøy blir godt besøkt og at det ikke bare blir et museum, men en levende organisme til vern om fred og fordragelighet mellom mennesker i Norge og i verden.

I Israel er Holocaustsenteret – eller Yad Vashem – den aller viktigste severdigheten de har. Alle offisielle besøkende blir tatt med dit, og de holder alle slags kurs og seminarer for alle slags grupper – nye innvandrere, lærere, militære, forskere, skoleelever og studenter.

I mange år har HJH støttet et prosjekt, nemlig oppbygging av arkivene. Målet er at alle de seks millionene skal ha et navn og en historie. Det dreier seg ikke bare om et omtrentlig tall, det dreier seg om enkeltmennesker og deres skjebne. Det er viktig for Yad Vashem og for Israel å stå imot de kreftene som prøver å redusere jødeutryddelsen ved å presse ned tallet, f.eks. – eller ved å si at de døde – som så mange andre – av tyfus eller andre sykdommer. Det er to overordnede målsettinger – aldri glemme og aldri igjen. “Never forget, never again”.

En liten pike på 7 år skrev et brev til Yad Vashem. Der sto det: “Jeg har et spørsmål. Hvorfor hendte Holocaust. Vær så snill å sende meg noen bilder og noen brosjyrer. Tusen takk”.

Hvordan takler man det? Hva skal de fortelle henne og hva skal de tie stille med? Hva slags bilder kan hun få? Brevet utløste en debatt om det burde være en aldersgrense for barn til å få slik informasjon. Rektor for den interne, internasjonale skolen – Shulamit Imber – ser slik på det:

“Holocaust er en del av vår felles fortid. Hvert år blir israelere – men også folk i andre land – involvert i “Minnedagen for Holocaustofre”. Fra de er ganske små hører barna om dette i ulike varianter, og de ser filmer og plakater om Holocaust, uten at noe av dette blir sensurert. Selv om alle ønsker å skjerme barna sine mot fryktskapende traumer, vil de bli nødt til å møte Holocaustproblematikken. Og jo seinere de møter den, jo større er sjansene for at de lager seg

sin egne skrekkfantasier”.
Hennes råd er egentlig ganske selvsagte – men vel allmenngyldige. “Ta gjerne utgangspunkt i en enkelt historie, unngå detaljer, men snakk sant og prøv å velge en historie som ender godt. En nær person bør fortelle den, det gir barnet trygghet.
Senere kan man fortelle om familier og om hvordan vanskelighetene brakte dem sammen og brakte frem reelle verdier, og så kan man vise til problemene som de kjenner til fra dagliglivet – som jøder.

Dette er bare eksempler på et levende liv som leves ved museet – et museum som er blitt noe mye mer. – Det er blitt en liten by, der det går shuttle til de fjerneste utstillingene. Bokhandel og suvenirbutikk frister mange, og en stor og velfylt kafeteria gir velkomment avbrekk i vandringene. For både fysisk og psykisk er det en jobb å gå igjennom Yad Vashem. Men det gir stoff til ettertanke og minner for livet og faktisk også – mersmak!