Nytt fra kontoret

De fleste av prosjektene arbeide på høytrykk Alle trenger de penger de kan få til å hjelpe nødlidende mennesker på forskjellig vis. De frivillige stiller opp. Det israelske samfunnet imponerer med sin solidaritet og omsorg. Igjen kommer ånden fra de første årene tilbake til overflaten. Ja, besluttsomheten og viljestyrken er der.

I juli og de første dager av august har vi sendt kr 2.146.500 til 8 av våre prosjekter. Så snart det kommer mer penger inn vil vi være stand til å overføre ytterligere. Selah (se annen omtale i dette nyhetsbrev) trenger sårt til penger, men har ennå ikke fått. Så vi håper at den rausheten vi har sett den siste tiden vil fortsette. Uavhengig av den videre politiske utviklingen vil det være betydelige humanitære behov.

Skriv eller ring til de du kjenner i Israel. De trenger deg nå, de trenger å vite at du er der for dem. Det er ikke så farlig at du ikke aner hva du skal si. De trenger at noen bryr seg og lytter!

De trenger å vite at de ikke er alene.

Vis det på alle måter.

Bare et par praktiske ting…

Kalender. Dersom du ikke har bruk for kalenderen for 2006/2007, vær snill å gi oss beskjed. Da kan en annen få den.

Fødsels- og personnummer. HJH går ikke ut med navn på givere, for å få dette nummeret oppgitt.
Følgelig må de givere, som ønsker å benytte seg av ordningen med skattefradrag oppgi det selv til oss.
Men hvis du har oppgitt det til oss tidligere, så har vi det fortsatt inne på vårt datasystem.

Når tragedien rammer

Så vet vi alle hva som skjedde. Over natten var landet på nytt kastet ut i kaos og krig. I ettertid er det rart å tenke på generalen som holdt foredrag for oss og sa at han så fremtiden i et utydelig mørke. Ikke vet jeg om han bare så to uker fremover eller om han trodde de hadde lenger frist. Men han presiserte at han jo ikke kunne fortelle oss alle ting.

Og mens norske medier leverer redselsbilder fra Libanon hver eneste dag, får vi stadig mail’er og telefoner fra Israel – der budskapet er det samme – “Please, help us!” – Fra Jewish Agency heter det:” Over 2.000 raketter har truffet Nord-Israel og forårsaket ufattelige, materielle skader: men de vil ikke rokke ved vår besluttsomhet.”

En israelsk major ble drept fordi han kastet seg over granater som ble skutt mot leiren hans. Han reddet mange soldaters liv. Vi fortsetter med å bringe barn fra nord til sommerleire i sikre områder – hittil har vi gitt 5.000 barn – senere mail’er sier 12.000 barn – trygghet. – Hvert barn koster $ 1.750 for fem ukers opphold!

Til slutt i dette nødropet kommer en litt sår erkjennelse. – “Vi forstår hvordan europeiske medier sakte men sikkert vender seg mot Israel i de kommende dagene.” Kanskje ordet “sakte” kan fjernes. Igjen befinner vi oss i en tilstand av felles skjebnefellesskap. Vi vet at Israel er deres stolthet og mål for deres omsorg og bekymring – noen ganger også en årsak til ny antisemittisme i Europa. Vi trenger ikke minnes om vårt ansvar. ” Men i disse kritiske tider er deres støtte og bønner for oss svært synlige verdier som vi bærer med oss i den videre kampen.”
Brevet er stilet til “våre kristne venner.”

“Yad Sarah” – den store hjelpemiddelsentralen – sender sin bønn med følgende ord: Dette er dramatiske tider for Israel. Tusenvis av katusharaketter har regnet ned over byer og tettsteder som Haifa, Tiberias, Safed, Carmiel og Kiryat Shmona. 35 israeler er blitt drept – hundrevis er såret. Hundretusener er presset sammen i bomberom. Yad Sarah gjør sitt ytterste for å hjelpe. Frivillige har åpnet kontor i krigssonene for fysisk og psykisk assistanse. – “Please, help us!”. Og denne mail’en er stilet til “Yad Sarahs venner over hele verden”. – Hasassah-sykehuset ber om hjelp, de har sendt legeteam over hele krigsområdet og har også mistet leger. “Selah” – den store organisasjonen som hjelper terror- og katastrofeofre, har sendt mange sider med enkelthistorier de har involvert seg i. Ett eksempel er om en etiopisk mann på 20 år som bare hadde vært tre måneder i Israel og ble truffet av en bombe. I en familie ble mor og fem barn såret og plassert på to forskjellige sykehus.

Far fikk hjelp til transport mellom sykehusene. – To sett gamle besteforeldre må dele omsorgen for tre barn, som mistet foreldrene sine. De bor i ulike byer, og “Selah” har ordnet et felles hus for dem. Beretningene er utallige og lidelsene enorme. Men for norske journalister er lidelsene syd for grensen uinteressante. Det er klart at det skaper holdninger som preger oss alle. Mange av disse er basert på manglende kunnskap – som når VG med store bokstaver forkynner at “FN tvang Israel inn på annen manns grunn i 1948” –

Det er viktig informasjon. Det er viktig å skaffe seg kunnskap om årsak og virkning. Det er trist når en opplyst mann i betrodd stilling avbryter samtalen med å si at – “Vi må slutte å gnåle om den gamle historien” – han refererte da til 1967-krigen. Men krig er forferdelig. Det er forferdelig å se uskyldige mennesker som offer – ødelagte hjem og handlingslammede politikere. La oss bare holde fast ved at det ikke var Israel som startet denne krigen. Heller ikke ønsket de seg den. I ett år har de tatt imot 1000 raketter fra Gaza mot byer i Negev, uten å reagere. Denne gangen var begeret fullt – nok er nok. Men et gammelt ord sier at i nød lærer man sine venner å kjenne. Vi er Israels venner. La dem merke at vi er der – for dem og med dem!

*****

En avis ringte meg og været en nedtur for Israel ved å antyde at det vel ikke kom noen immigranter til landet nå!? Jeg forklarte ham at å emigrere til et annet land ikke er noe man bestemmer seg for over natten. Papirer skal ordnes, jobber avvikles, husvære selges, skoler skal fullføres – relasjoner ordnes. Avreisen er bestemte ofte i måneder i forvegen!

Derfor kommer de – og nyhetene på den fronten er glad-nyheter. Fra Nord-Amerika, Frankrike og England kommer det i sommer ti charterfly med immigranter. Det første landet 8. juli med 213 nye innvandrere. Og for første gang på mange ti-år vil 650 franskmenn komme på én dag! 2.000 nye innvandrere fra Nord-Amerika kommer også denne sommeren, og sammen med et fly med kanadiere vil det bli 34.000 nye immigranter fra Nord-Amerika, så langt i år. Dette er en spennende oppmuntring. Mye arbeid er nedlagt fra Israels side i forkant.

“Kanonene dundrer, men likevel kommer det nye immigranter til landet for å oppfylle profetien i Bibelen ” -, lyder overskriften på denne mail’en fra israelske myndigheter. Og de refererer til Amos 9, 11-15 – Esaias 49,22 og Sakarias 8,8. Det er sterke ord – ord som gir mot og besluttsomhet – og ord til trøst og oppmuntring for dem selv og deres kristne venner verden over. La oss vise dem at vi står sammen med dem!

*****

En telefon fra vår store språkskole var også et rop om hjelp. 150 familier fra Nord-Israel har fått midlertidig husly der, i noenlunde trygghet i Netanya. Men det er mange munner ekstra å mette og mye tøy å vaske. Fra i fjor husker vi at de også tok imot flyktninger fra settlementene i Samaria, det sier mye om skolens holdninger. Glad-meldningen derfra er at over hundre turister gjennomfører sommerens språkkurs der. Det er også et konkret bevis på solidaritet og støtte.

Konsert i Tel Aviv

Men som alle opplevelser var også denne en engangsopplevelse – dessverre. så lever de videre i minnet og blir en del av livserfaringen.

Ofte bestemmer vi selv om vi vil tilføre oss positive eller negative impulser, men så hender det at man uforvarende får en sjelelig vitamininnsprøyting. Slik hendte det i Tel Aviv. Og da jeg satt der i konserthuset, ønsket jeg intens at en gruppe fra oss kunne ha fått være en del av de mange hundre som flyte salen. Den var smekkfull en vanlig onsdag kveld, der Tel Aviv filharmoniske orkester spilte sammen med et mannskor bestående av de fremste kantorene i Israel. Bare det var et særsyn. Koret turnerte over hele verden, fortalte de, det var 30 – 40 solister opp til 75 år. De ga en fylde til orkesteret som var til å fryse på ryggen av. 4 – 5 av dem opptrådte også som solister, og hele den 3-timer lange konserten var liturgisk musikk.

Det ville vært kirkemusikk i Norge, og det er vel ikke sikkert at et norsk publikum ville fylt konserthuset i Oslo for å høre tre timers kirkemusikk!

Temaet var til og med ganske alvorstungt – hentet fra Holocaust-påsken og Jom Kippur – “Hjelp oss ut, Herre”!
Kanskje temaet er like aktuelt i dag. Israel er presset fra alle kanter, både fysisk og psykisk. Vi hadde besøk av ansvarshavende general i konferansen. Han holdt en times foredrag over situasjonen slik Israel ser den, nøkternt og inspirerende. Selv om “krigen” mot palestinerne var urovekkende, var han mer bekymret over situasjonen i Irak. Men han bedyret at Israel ikke kom til å foreta seg noe fordi dette ikke er Israels problem men et internasjonalt ansvar.
Han konkluderte foredraget med å si at fremtiden så mørkere ut nå enn for et år siden.

Den er som en film, sa han. Den er tydelig og klar en stund, men så skjer det noe med lyset, og den blir mørkere og mørkere. Vi ser ikke hva som ligger i fremtiden! – “Hjelp oss ut, Herre!” Det var en tankevekkende sammenheng mellom foredraget og konserten.

Pianisten ved flygelet var for anledningen også hentet fra synagogen. Det var pussig å se en eldre mann med grått helskjegg i kippa og lange krøller i den rollen, og ferdighetene hans var det ingenting i veien med. Den hvithårete mannen – også med kippa og helskjegg, håndterte trommene med entusiasme og profesjonalitet. Ellers hadde selvsagt ikke det filharmoniske orkesteret sluppet dem til!

Mot slutten snudde dirigenten seg mot publikum for å få dem til å synge med i en sang fra synagogen. Og du verden! Hadde det vært mulig å få et konsertpublikum i Norge til å synge av full hals f.eks. “Nærmere deg, min Gud”? Det var mulig her. Det ljomet i veggene – alle sang – det var en mektig opplevelse. Gid dere hadde vært der!