Share Zedek viktig for Israel

Gjennom hele etterkrigstiden har Share Zedek-innsamlingen her i landet gitt betydelige midler til utbyggingen av dette store og viktige sykehuset som på flere områder er blant de fremste i verden. Denne innsamlingen var det bl.a. Arthur Berg (tidligere Dagen-redaktør) og Kåre Kristiansen som startet og stod i spissen for gjennom mange år.

Det var Kåre Kristiansen, mangeårig styremedlem i HJH som introduserte Share Zedek for oss tilskottene fra oss.

Vi har gitt betydelig støtte gjennom mange år – og nå er det flott å kunne se at dette har gitt svært gode resultater. Share Zedek forteller at i tiden fra 1980 har hundrevis av nye immigranter blitt integrert i arbeidsstyrken ved sykehuset.

Sykehuset – som har ca. 2.000 ansatte – har med vår hjelp fortsatt dette opplæringsarbeidet for mange kategorier helsepersonell med full styrke fram til nå. Det gjelder f.eks. leger, sykepleiere, sykepleiere i turnusopplæring, røntgenteknikere, biokjemikere, kjøkkenansatte, farmasøyter osv..
Gjennom mange år har altså Share Zedek vært en av våre samarbeidspartnere for å integrere nye immigranter i det israelske samfunnet. Dette skjer gjennom etterutdanning og oppdatering av helsepersonell – mennesker som kommer til Israel fra hele verden – og med svært ulike forutsetninger.

I et Nyhetsbrev fra februar i år forteller sykehuset stolt om det arbeidet de har tatt på seg med denne etterutdanningen/oppdateringen av sine nye landsmenn, og de er stolte og takknemlige for samarbeidet md Hjelp Jødene Hjem – og resultatet av det.

I 2005 ansatte Share Zedek 74 nye immigranter, siden 1990 har sykehuset ansatt hele 460 nye immigranter, dvs. en fjerdedel av staben.
Og de kommer – som de selv sier – fra “alle verdens fire hjørner”, flest fra Russland, men flere fra USA, Ukraina, Etiopiere, Latvia, Canada og fra mange andre land i alle verdensdeler.

I denne uttalelsen fra sykehuset sier de at de ser på det som et stort privilegium å få være med i nasjonens arbeid med immigrantintegreringen. Share Zedek takker HJH for all støtten som har satt dem i stand til å drive dette arbeidet. Vi synes det er flott å kunne formidle denne takken til HJH’s trofaste givere. Det er dere som har gjort dette mulig!

De ber også om fortsatt støtte til akkurat dette arbeidet framover – for å kunne ta imot og etterutdanne mange flere. Den støtten må vi gi Share Zedek og de nye immigrantene!

Hjem til Israel

Det var lettere før. Da var f.eks. langfredag en dag til ettertanke for alle. Kinoer og teatre var stengt, radio og TV var fylt opp med passende seriøst stoff – fordi påsken representerte noe verdifullt for folk flest.

Vi kan ramse opp mange lignende fullnorske verdier som ikke lenger betyr så mye.

Sist jul ble det debatt om skolegudstjenestene, de skulle avvikles fordi “noen” kunne bli støtt av dem. At disse “noen” kunne la være å gå, var ikke noe godt argument. De kunne jo da føle seg utenfor!

Det kan være nyttig å stanse opp og tenke igjennom hvilke ting som er viktige for meg – er det i det hele tatt noe jeg vil stå opp for og kjempe for? Eller er vi villige til å diskutere alle verdiene våre i toleransens grumsete vann?

Flagget vårt ser vi vel på som en symbolverdi, i alle fall. Men nå har vi opplevd at flere land har brent dette flagget – avskyelig og uakseptabel handling. Men protestene har vært moderate. Vi må for all del prøve å unngå konfrontasjoner! “Å bygge broer”, heter det. “Det er fredsskapende”. Men en bro trenger brofeste i begge ender om den skal ha noen funksjon. Det er verdt å tenke igjennom det også. –

Men ytringsfriheten, den vil vi slå et slag for. Den har vi jo vent oss til å se på som en selvfølge. Mange latterliggjøringer av bibelske temaer f. eks. har vi akseptert i ytringsfrihetens navn. Nå er vi ikke så sikre på den verdien heller.

Noen blir truet på livet p.g.a. ytringer – noen blir utstøtt eller forbigått. Derfor passer vi oss litt – eller vi tier stille. Men hvis det er frykten som styrer oss, da blir det feil.

Frykt er en dårlig herre. For mange kan det koste litt å stå opp for Israel. Forleden dag var det en kjent norsk forfatter som raljerte på TV over jødene som Guds utvalgte folk. “Ha-ha! Det er jo palestinerne også!” Ingen sa imot ham, kanskje alle var enige. Men det skulle vært spennende om en hadde sagt: “Hør her ……. men.” Kanskje det hadde blitt ubehagelig.

Det er ikke lett å være abortmotstander heller. Det blir sett på som sekterisk, og i den sekken kan vi putte en rekke moralsk-religiøse femomener. Det er “in” ¨å være i mot USA i dag “alle” vet at Bush gjør en dårlig jobb! Kanskje det.

Poenget er at vi lever i et plakatsamfunn. De riktige meningene og holdningene blir lest opp for oss og det er enklest å forholde seg til det. Men mer enn noen gang før trenger vi tydelige mennesker, mennesker som tør å stå opp for det som er sant og riktig, for de verdiene som hele vår kultur er tuftet på.

Vi finner dem i Bibelen. For svært mange er den fundamentet. Der står det både om frihet og menneskeverd. Det står til og med om likestilling og om ansvar – og om nestekjærlighet! Der er det ingen forskjell på mann eller kvinne – jøde eller greker – trell eller fri – vi er alle like for Gud!

Men det står også mye og ofte om jødenes særplassering. Den er så spesiell at ikke-jøder blir velsignet ved å stå sammen med dem! – “Begynnelsen til visdom er å frykte Herren”, sier den vise kong Salomon. Det er ingen dårlig norm å måle verdier opp i mot!

Yad Sarah gjør en fantastisk innsats

HJH-gruppe på besøk i Norway House på Yad Sarah. Her prøver deltakere hjelpemidlene som Yad Sarah tilbyr.

I 2005 fikk 380.000 mennesker hjelp fra Yad Sarah.

Yad Sarah – som fram gjennom årene etter 1990 har fått betydelig støtte fra HJH har utviklet seg til et lite eventyr i de israelske samfunnet! I dag har organisasjonen om lag 100 avdelinger/avdelingskontorer rundt i Israel, med 250 ansatte og ca. 6.000 frivillige medarbeidere.

Arbeidet som Yad Sarah utfører – som det ikke er plass til å presentere nærmere her – er en kombinasjon av oppgavene som Råde Kors og sosialkontorene har her hjemme i Norge.

Yad Sarah har stadig utvidet – og gjør det fortsatt.

Nå planlegges 2 – 3 nye avdelinger og regionsentre i ulike byer – rehabiliteringssenteret ved hovedkontoret flyttes ned til 1. etasje og revitaliseres – og flere av avdelingene skal fornyes ot utbygges i løpet av året. Ingen dårlig målsetting for et år!

Det som er ekstra interessant for oss med Yad Sarah – er at så mange nye immigranter får hjelp til integreringen i Israel.

Her praktiserer Yad Sarah et fantastisk konsept – delvis får mange nye israelere arbeid i organisasjonen, dette gjelder også noen “beskyttede arbeidsplasser” for eldre immigranter og delvis får mange nye helt avgjørende og kjærkommen hjelp for å mestre dagliglivet i et nytt fedreland!

Og så til slutt: Yad Sarah har et nytt, flott prosjekt i år som de ber om vår hjelp til å realisere.

De trenger mange transportable sykehussenger som kan lånes ut til pleietrengende eldre og andre – slik at disse kan lengst mulig bli hjemme og ha kontakt og omsorg av sin nærmeste. På den måten sparer samfunnet også kostbare sykehjems- og sykehusplasser.

Selvfølgelig vil vi være med på dette flotte tiltaket!

Ulpan Akiva

Gjelden på eiendommen er stor, og fortjenesten vil være langt større, så som regnestykke skulle alt være uproblematisk. Men regnestykker utelater store deler av livet. –

Jeg tok en taxi, og sjåføren var av den snakkesalige typen som fortalte både om fiskehobbyen sin og om familien. Så kommer alltid det samme spørsmålet – er det første gang du er i Israel? – Og det er det jo ikke. Men jeg fortalte at min datter hadde studert hebraisk i fire måneder på Ulpan Akiva og to måneder på Hebron University i Jerusalem. Og hennes konklusjon var at Ulpan Akiva var et mye bedre lærested enn universitetet! Hvorpå taxisjåføren sa at – det er jo noe alle vet!

Det er en enestående skole og langt mer enn en skole. Elevene kommer fra hele verden, og de “tvinges” sammen både i skoletid og fritid. De bor på campusen, der det er både tennisbane, svømmebasseng og et topp moderne helsestudio – og alle måltider er felles i en stor spisesal. Musikk, dans, korsang og bibelstudier er også aktiviteter som mange engasjerer seg i og så drar de på turer!

Når man kommer fra Kaukasus eller New Dehli er ikke alltid kunnskapen om Israel så omfattende, og turene er målrettet og intensive.

Nylig dro fem busser nordover for å lære Galilea å kjenne. Og til sabbater og høytider har de alltid et felles tilbud.

Aktiviteten er stor og kreativiteten enda større. De kjører familieprogram og turistprogram, kveldskurs og repetisjonskurs. Sist sommer hadde de 300 i familieprogrammet i juli og august. Mange av de samme har meldt seg i år igjen. Jeg sa vel noe om at det var temmelig dyre program dette, men fikk til svar at et par av familiens yngste hadde fått så mye for pengene at de gjerne ville betale litt mer!

Også beliggenheten er i særklasse – med endeløse strender rett utenfor. Nå har de solgt halve eiendommen og skal åpne resten mot havet. Det blir et eldorado!

Men fremdeles sliter de. De nye immigrantene – og det er hundrevis av dem – betaler ingenting. Staten bidrar med en liten sum pr. immigrant, men det er langt unna det som trengs for å få tingene til å gå rundt! Derfor satser de mye på å få turister til å komme til en dyr pris!

Men idebanken er full på Ulpan Akiva.
En avtale med militære myndigheter om at en del av tjenesten kan brukes til språkopplæring/-perfektsjonisering er på plass og bringer inn kjærkomne bidrag.
Nylig traff jeg på en gruppe på 70 unge mennesker fra Sør-Amerika som får lære hebraisk mot at de gir ett år som frivillige – enten i arbeid for eldre, syke, handikappete eller for barn i barnehjem, f.eks. Det kan komme mange slags resultater ut av et slikt arrangement!

Pedagogiske kurs for andre hebraisk-lærere, hele skoleklasser på en-ukes oppdateringskurs er også eksempel på nytenking.

Påfallende var det ellers å høre fransk over alt. Åpenbart er immigrasjonen fra Frankrike merkbar.

Ryktene går om at franskmennene reiser hjem igjen fordi forholdene i Frankrike er bedre nå. Men det stemmer ikke. I Jewish Agency fortalte de tvert imot at en rik franskmann har satt seg i spissen for å hjelpe sine landmenn til Israel. Og hans målsetting er å få 1.500 nedover i 2006. Så får vi se. Mye kan hende, men målet står fast. Jødene skal hjem! Og du verden, som Israel trenger dem!

På konsert i Holland

Det skulle være en fantastisk opplevelse, og jeg har sett for meg et kor på 30 – 40 stk. Derfor har jeg oversett baktanken som har ligget ved – kanskje dere kunne invitere dem til Norge? Innvendingene står i kø ved slike forespørsler – penger – transport – overnatting – og kanskje ingen kommer?

På vei til Israel stanset jeg over i Holland for å høre koret. De hadde allerede hatt fire konserter der, denne gangen var det en liten by som heter Appeldorn som var vertskap. De hadde stilt katedralen til disposisjon. Utrolig vakker og majestetisk med flere tårn og sideskip ligger den i en park, strålende flombelyst. Ulikt de fleste norske kirker var denne sentrert mot midten av langsiden, midt i mot kongssetet på den andre langsiden. Men “kongen” bor ikke i Appeldorn mer, heller ikke om sommeren, og ingen finner på å sette seg i den. Så den bare står der og sender ut signaler fra en gammel historie.

Vi kom vel en time før tiden, jeg skjønte jo ikke vitsen med det før jeg så parkeringsplassen foran kirken. Den var allerede full – og fra alle kanter kom folk gående. Kunne det hendt i Norge?

Over 800 mennesker fant veien til kirken denne iskalde, våte februardagen. Og – logisk nok, de som kom først, fikk best plass! Stor var min overraskelse da koret sto frem. Tre skjønne jenter på 20 år og to barske gutter – en av dem var lydteknikker – det var hele militærkoret! – Det ble en strålende aften.

Jubel, håp og glede – hovedingrediensene i alle israelske sanger – gjennomsyret det to timer lange programmet. Noe nynnet vi med til, noe klappet vi til og til slutt danset hundrevis av mennesker rundt i gangene i kirken. Mange mennesker, f.eks. med barn på skuldrene, gamle mennesker, det var vanskelig å se for seg Norge i en lignende setting. Men nå er jo ikke hollenderne heller kjent for å være svært løsslupne, så hvem vet om ikke vi også hadde latt oss rive med i en kirke?

Litt rart var det da Sharon plutselig dukket opp på storskjermen og talte varmt om “Christian Friends of Israel” arbeid med å bringe jødene hjem. Og i god, gammel stil gjentok han at nettopp det arbeidet hadde topp prioritet i Israel i dag, og plutselig var det lett å tenke seg at dette kunne ha vært i Norge. For den talen har han holdt for oss også!

800 mennesker betalte 5 euro for billetten til konserten. Det blir 4.000 euro – og sannelig hadde de frimodighet til å be om kollekt og støttepartner-løfte! Kuponger lå utlagt over hele kirken. Og kollekten brake inn nye 5.000 euro! Ingen dårlig uttelling på en kveld. Det er bare å høye seg i støvet. Jeg vet ikke om noe lignende kunne skjedd i Norge!

En nydelig etiopisk pike sto også frem i pausen og fortalte om sin vei fra en jordhytte i Etiopia til kun i dag var ferdig jurist i Israel. Det er klart at sånt gir inntrykk.

Det gjorde det også da sersjant Amir holdt en liten takketale til alle som var med på å hjelpe jødene rundt i verden hjem. – “fortsett med det, er dere snille”, sa han. “For når jødene er kommet hjem, kommer Messias!” Og så stemte de i den sangen som vi alle har hørt så mange ganger – og da teksten på “Halleluja” fra Grand Prix kom på storskjermen, kokte kirken og taket på katedralen i Appeldorn løftet seg.
Det ville vært fantastisk å få til noe sånt her hjemme på Berget” En uforglemmelig opplevelse!

Mørkets makt – livets lys

Enda en gang blir vi tvunget inn i fortiden – tvunget til å kjenne redsel og gru og smerte hos alle de millioner jøder som ble tatt.

Og igjen melder spørsmålet seg – hvorfor lot de seg ta?

Mange av dem visste jo at det ville skje – de trodde ikke at det samme kunne hende med dem? De var jo så betydningsfulle, så viktige for samfunnet, så godt ansette. Tenker vi alle slik? Faren i den familien vi møter her, var barberer og frisør og han hadde byens beste menn som kunder – også okkupantene. Og de måtte jo ha en frisør?

Selvsagt blir han tatt og forsvinner fort ut av historien, men mora og datteren på 5 – 6 år blir hjulpet på flukt. Dette barnet blir så mor til journalisten som er forfatteren i bøkene. Dermed er dette ikke bare en vanlig beretning om jødenes dystre skjebne under 2. verdenskrig, men en beretning om traumer som går i arv.
Det er ikke så enkelt at noen overlever grusomme ting og så er det herlighet og glede. Mange jøder snakker om 3-generasjons-syndromet, det kan vel gjelde for andre også.

Fortelleren i boken er enebarn, han har vokst opp hos en alenemor som han aldri lærte å kjenne. Det må være en grusom opplevelse for en liten gutt. “Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg håpet at mamma skulle fortelle”, sier han et sted. “Men jeg turte aldri å spørre. Nesten aldri. For forsiktige spørsmål ble sjelden besvart. Kanskje bare med et blikk. Og det var nok til å skremme et barn – en ungdom – en voksen”.

Sånn går ofte livet. Vi viker unna vanskelige ting, og så er det plutselig for sent. Mor i boken dør – plutselig og uventet, og slik angår den oss alle. Det blir nesten en besettelse for sønnen å finne ut hva som hadde gjort moren så spesiell, og han finner ut at hun var jøde.
Ved hjelp av en fransk pater snekrer han så sammen historien som blir historien om hans egen bakgrunn. –

“Inntil manna døde, gikk livslinjen min i oppløsning når jeg tenkte langt bakover. Men så døde manna, og jeg begynte å grave”. – Det var godt gjort å skildre et lite barns grenseløse redsel når hennes verden raser sammen rundt henne, når hun opplever at mor og fra som er de eneste hun har, er redde. De gråter, de krangler, de hvisker, og så blir far tatt.
Så rømmer mor og barn. De ender opp i høyet i en låve hos noen modige mennesker, men det finnes en angiver, og mor lar seg ta og lar barnet bli igjen alene i høyet.

Det finnes bare en reaksjon igjen i henne, og det er redsel. Hun blir stum. At et barn kan overleve de strabasene hun blir utsatt for, er ufattelig. Men så langt bok II går, er det bare så vidt.

Radmager og utsultet blir hun båret av noen andre flyktninger over Pyreneene – en strabasiøs, iskald, forferdelig ferd, som aldri synes å ta slutt. De overnatter i snøhuler og bak trær, maten er elendig og stivfrossen. – “Rut sovnet. De andre ble liggende å se på henne. Selv i snøen var hun veldig alvorlig. Ansiktshuden virket tynnere, bristeferdig som spent silkepapir. Under var det bunnløs sorg”. –
Slik er en beskrivelse av det barnet som ble den mammaen som han vokste opp med.

Det er en smertefull reise forfatteren har gitt seg inn på. Men han slutter bok II med å si: “Jeg kan ikke stoppe nå, kan ikke vike av, verken til høyre eller til venstre – kan ikke snu. Jeg er fanget av mitt eget søkelys”.

Neste bok skal hete “Sjelestorm”. Det lyder ikke mindre dramatisk enn de to første som heter henholdsvis “Taus fortid” og “Svikeren”.

Bøkene er spennende og annerledes og vel verdt å lese, selv om jeg synes han slet litt med å komme i gang. Men det kan jo også forsterke alvoret i den prosessen han – og mange med ham – havner i når de drar på jakt etter sin egen identitet.

Bøkene kan bestilles fra Midtøsten-torget.

Ny bok om jødehat

Dette er en bok som alle jødenes og Israels venner burde lese! Den er den mest omfattende og den som gir best faglig bakgrunn for historien om antisemittismen helt fra antikken fram til i dag. Så vidt jeg kan se, har vi ingen andre bøker på norsk som gir en så bred, dyptpløyende, omfattende og faglig sterk framstilling av dette temaet.

Mange av oss vet noe om antisemittismens forferdelige historie fram gjennom historien, særlig før og under andre verdenskrig, har i vår eget Europa – men relativt få har de lange historiske linjene i historien om brutaliteten, forfølgelsen, overgrepene ellers og myrderiene som antisemittismen førte med seg. Her er mye historisk stoff som knapt er publisert tidligere i moderne tid på norsk.

De tre forfatterne har en uvanlig solid faglig bakgrunn.
Trond Berg Eriksen er dr. phil,, er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.
Håkon Harket er idéhistoriker og skribent.
Einhard Lorenz, også dr. phil, er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo.
Izabela A. Dahl og Terje Emberland har gitt betydelige bidrag til boken.

En nærmere omtale ev innholdet vil føre for langt her.
Denne omtalen er ment som en appetittvekker for den som er interessert i emnet. Jeg synes den også må være aktuell som studiebok og utgangspunkt for samtalegrupper. Hvorfor ikke samle noen til en samtale- eller studiegruppe der boken brukes.

Jeg er helt enig med anmelderen som sier: Dette er en nærmest uunnværlig bok.

Boken kan bestilles fra Midtøsten-torget.

Jerusalem Foundation

På mange måter prøver de å løse byens problemer, samtidig som de lager møteplasser for alle grupper mennesker som bor i byen. Det er en unik by på så mange måter. Med sin 3.000-årige historie er den en majestetisk hovedstad i staten Israel, sier de selv og samtidig er den en hellig by for så mange. Dette har ført til at mange har slåss om byen og om eierskapet til den. Disse kampene vet vi er ikke over.

“Jerusalem Foundation” står i frontlinjen for å bevare, men også for å møte utfordringene som kommer og for stadig å gjøre byen vakrere og bedre.

I dag bor det 660.000 mennesker der. 30 % av dem er arabere. Det sier seg selv at det er viktig å holde konfliktnivået så lavt som mulig. Beliggenheten er uvanlig for en hovedstad. Det er ingen havn i nærheten og ingen handelsveier krysser der. Den er bare en endestasjon uansett hvor man kommer fra. Kanskje det også kan sees som symbolsk! Byen har – og har hatt – problemer, men de er til for å løses. Og alltid er det en “ny giv” på gang. Kanskje nye immigranter ønsker å bosette seg i Jerusalem. Men arbeidsløsheten er stor. Byen har ingen industri, men den er jo administrasjonssenteret, og byggeindustrien har gode kår. Kravene til nye bygg er store, de skal alle være med å øke byens skjønnhet og kvalitet
Derfor kan vi ofte se plakater eller inskripsjoner på store praktbygg – at de er gitt av Mr. og Mrs. ett eller annet, eller av en eller annen organisasjon. Og det er flott, men det er ikke noe vi føler som vår oppgave.

Vi har konsentrert oss om programmer for immigrantbarn, også i program der arabiske og jødiske barn møtes. Tanken er at der barna møtes, der møtes foreldrene. Og som han sa – Alan Freeman “Vi skal ingen steder, og de skal ingen steder, så da må vi få det til å fungere sammen. Ingen ønsker at Jerusalem skal bli en kamparena, noe den lett kan bli.

“Jerusalem Foundation” tar pulsen på byens hjerteslag”, sier de selv. De har bygget og etablert tusenvis av fysiske prosjekter og sosiale og utdanningsrettede programmer. Hvert eneste nabolag har hatt besøk av “Jerusalem Foundation” som prøver å gi respons på behov og ideer.

Det er mye snakk om utdanning i Israel. for oss kan det virke litt masete og unødvendig, vi tar den som en selvfølge. Men med alle de gruppene som har ,,,,,,, kan med ulike bakgrunner og ulike kulturer er det innlysende at det må settes inn store anstrengelser for å skape en best mulig framtid for folket. Og kanskje vi også kunne trenge noen som gjorde bibliotekene attraktive, f.eks. for ungdom er det også viktig å gi identitet gjennom historie og musikk, språk og tradisjoner. Gjennom workshops og turer, til og med ved særlige barnekonserter tar de barn og unge med seg inn i den israelske kulturen.
Heller ikke de gamle er blitt glemt. Det er ikke gratis å bli gammel i Israel. Helsetjenester og hjemmehjelp er ingen selvfølge. Men “Jerusalem Foundation” har gått i bresjen for sine gamle, bl.a. ved å samarbeide med internasjonale helseforetagender.

Mange av oss har sett sommerferieparken midt i blant boligblokkene. Den kan stå som et bilde på hvordan de arbeider – rett inn i folks behov – lek og alvor i kombinasjon og utfordringer og læring. Heldigvis er ikke vi de eneste sponsorene de har, det er tusenvis over hele verden som betaler. Akkurat det prosjektet synes jeg er det mest gledelige, Det å få være en liten del av noe veldig stort gir mening og stor tilfredsstillelse!

Israel tok imot 22.818 nye immigranter

Det endelige immigranttallet for 2005 ble altså 22.818. Det betyr at innvandringen i fjor ble omtrent som de to foregående årene; i 2004 kom 22.953 og 2003 kom 25.048 nye immigranter til Israel. Dette betyr at innvandringen til Israel ser ut til å ha stabilisert seg på dette nivået. I snitt kom det nokså nær 2.000 nye hver måned i denne perioden.

Innvandringen er også – med noen justeringer – relativt stabil gjennom året.
Jewish Agenxy og de israelske myndighetene tilstreber det – av praktiske grunner er det åpenbart en fordel – dette blir nå planlagt og forberedt av det israelske samfunnet. For det er klart at det krever store ressurser å kunne ta i mot så mange måned etter måned, år etter år!
De nye innvandrerne – enslige, små og større familier, unge og eldre skal ha bolig, opplæring av ulike slag, bl.a. språkopplæring, skolegang, helsetjenester osv. Det gjelder å få brikkene til å falle på plass – og det skjer hele tiden. Det er jo akkurat dette Hjelp Jødene Hjem får være med på gjennom å støtte nærmere 30 prosjekter i og utenfor Israel.

De jødiske immigrantene kommer fra et stort antall land i alle verdensdeler! Men her er det enkelte land og områder som er spesielt interessante nå.

Hvis vi ser landene i ex-Sovjet under ett, er dette området det som fortsatt gir flest innvandrere; i 2005 kom 9.528 nye herifra. Dette er et høyt antall, men tendensen er at immigranttallet fra ex-Sovjet går svakt ned, i 2004 kom det 10.500 og i 2003 kom 12.726 nye.

Det er naturlig å se disse landene i sammenheng, de aller fleste innvandrerne herifra snakker russisk. Ellers er forholdet i dag at det nesten bare er Russland og Ukraina som har større grupper jøder igjen. De siste tre årene har det kommet rundt 3 – 4.000 nye fra hvert av disse to landene.

Det er også i Russland (i St. Petersburg og Moskva) at HJH setter inn ressurser for å motivere og hjelpe til i prosessen.
Ellers er det interessant at innvandringen fra Frankrike har ligget på et relativt høyt nivå de siste tre årene, av flere grunner, bl.a. antisemittismen i det franske samfunnet.
Det er bare et par uker siden en ung jøde ble torturert og drept her.
I 2005 kom hele 2.951 nye immigranter fra Frankrike, i 2004 kom 2.405 og i 2003 2.185.
I Frankrike bor det i dag ca. 500.000 jøder.

Innvandringen fra USA ligger omtrengt på samme nivå, i 2005 kom 2.398, i 2004 kom 2.374 og i 2003 kom 2.140.

Spesielt interessant for oss i HJH er tallene for Etiopia, siden vi er så sterkt involvert i arbeidet med å hjelpe de etiopiske jødene hjem. Som mange kjenner til, arbeider Jewish Agency og israelske myndigheter intensivt for å hjelpe de siste “hjem” til Israel. Dette store arbeidet – som er spesielt ressurskrevende, vil enda ta noen år.
I 2005 kom 3.630 nye etiopiere, i 2004 kom 3.802 og i 2003 ble 3.063 hjulpet til Israel.

Jewish Agency har som målsetting å øke tallet på etiopiske innvandrere til 600 hver måned, men det er nok et stykke dit, selv om de har flere titalls medarbeidere, helsearbeidere, lærere, sosionomer osv. som arbeider i Etiopia for å forberede og gjøre jødene klare for å flytte “hjem”. Det er altså denne store oppgaven HJH står midt oppe i!

Det er enda anslagsvis 15.000 jøder igjen i Etiopia, så det kan enda ta noen få år å hjelpe alle til Israel. Her står Israel og Israel venner overfor store utfordringer i tiden framover, både med å forberede de nye immigrantene i Etiopia, ordne “hjemreisen” og ikke minst være med å skape et meningsfylt liv for dem i Israel.

HJH vil fortsette støtten til de russiske jødene

Etter som årene har gått, er arbeidet utvidet til å hjelpe trengende jøder også i andre deler av verden – men både nå og framover vil vi ha et sterkt fokus på jødene fra ex-Sovjet; de står fremdeles for ca. 40 % av immigrasjonen til Israel.

Vi ber om fortsatt støtte til to store, effektive prosjekter som når fram til mange av de jødene som er igjen i ex-Sovjet.

Begge ligger i Russland, i St. Petersburg og Moskva, og de vil være kjent for mange av giverne. Vi vil nå minne om at ved begge prosjektene går arbeidet for fullt og de er begge helt avhengige av støtten fra HJH.

Språkskolen “Ulpan Halom” i St. Petersburg
Her er undervisningen i gang med over 200 – nøyaktig 209 – jøder som studerer hebraisk!

Grytidlig en morgen rundt årsskiftet ringte Felix Fainberg til meg og ga en liten rapport.

Han fortalte at nå gledet de seg til å ta fatt på et nytt semester med flere forskjellige grupper. Her er gruppen for nybegynnere, viderekomne på ulike nivåer og grupper (klasser) med spesielle ønsker for språkopplæringen sin.

Alle gruppene studerer hebraisk med tanke på å emigrere til Israel før eller senere; noen få for å kunne kommunisere med israelere eller andre på hebraisk.

I St. Petersburg og distriktene rundt bor det ennå ca. 70.000 jøder, så her er og vil fortsatt være store oppgaver i framtiden med å gi flere opplæring i hebraisk.
Skolen vil fortsatt være et viktig redskap for å motivere og sette jøder i byen og distriktet i stand til å emigrere – og kunne få arbeid og et godt sosialt liv når de kommer til Israel. Gode språkkunnskaper er ofte en forutsetning for å få jobb – og for integreringen ellers i det israelske samfunnet.

Felix ba meg hilse til HJH-giverne og takke varmt for støtten de har fått – og er avhengig av å få i år også.

En annen av lederne ved skolen er Gregory Levin. Han og Felix har trofast stått sammen og “dratt lasset” gjennom mange år – det vet vi de fortsatt vil gjøre.

Organisasjonen “Movement without Frontier” i Moskva
Under ledelse av aktivisten Boris Attschuler gjør de en viktig jobb for russiske jøder i hele ex-Sovjet og russisktalende jøder i hele verden.
Ved siden av andre oppgaver driver de et nettsted som motiverer for å emigrere til Israel – og som gir råd og veiledning i forbindelse med emigrasjon.
Dette nettstedet ble opprettet etter initiativ av HJH, og MWF og Altschuler er helt avhengige av våre gaver for å drive videre.

I 2005 hadde nettstedet hele 60.000 besøk – fra hele verden – med spørsmål om emigrasjon til Israel. Og alle som spør, får svar.

Gjennom flere tiår har aktivisten Boris Altschuler øvd stor innflytelse som en anerkjent fysiker, medlem av det daværende sovjetiske vitenskapsakademiet, i Helsingforskomiteen og organisasjonen “Barnas rettigheter”.

Nå kan han oppmuntre og gi råd til mange om emigrasjon til Israel – med min og din hjelp.