Rekordinnvandring fra Nord-Amerika

Tallet øker for tredje år på rad. Man må helt tilbake til 1983 for å finne tilsvarende innvandringstall fra USA og Canada.

93 prosent av de amerikanske innvandrerne var tilfreds (49 prosent) eller veldig tilfreds (44 prosent) med deres integrering i Israel. Ca. ti prosent av de registrerte innvandrerne bodde i Israel før de endret sin status.

Onsdag lander årets siste fly med ca. 200 nye immigranter på Ben Gurion flyplassen. To tredjedeler av passasjerene er under 35 år.

Ved årsskiftet

Plutselig inntreffer ting som får tiden til å “stå stille”. Da er det rom for refleksjoner. Det kan være personlige stoppesteder, eller slike som vi er felles om som jul og årsskiftetider. Da tar vi oss tid til å si ting til hverandre som vi vanligvis ikke gjør.
Det er også tid for å tenke over hvor heldige vi er som får lov til å leve og bo i et land som Norge, der alle har det godt og der alle hjelpeinstanser er til vår rådighet. Så fører kanskje tankene våre oss til noen vi kan hjelpe, noen vi kan ta ansvar for, noen vi kan be for.

Det er klart at vi i HJH først og fremst tenker på Israel og alle behovene vi ser der. At 700.000 lever under fattigdomsgrensen i et land som “flyter av melk og honning” er et tankekors for oss og en utfordring for myndighetene der nede. Men et hjertesukk fra dem er at “om vi ikke hadde måttet bruke halvparten av vårt statsbudsjett på å forsvare oss, hadde vi vært et rikt land! Da hadde vi ikke trengt slike som dere. Nå er det dere som redder oss.”

De opplever de 700.000 som en skam og en fortvilelse. De gjør alt de kan for å skaffe bolig og jobb og utdannelse til hver eneste innvandrer, uansett hvor de kommer fra. Dette året er det kommet 30.000 nye, fulle av håp og forventninger og planer. De går inn som ressurser i Israels fremtid. Vi føler oss ydmyke og privilegerte over å få være med å hjelpe dem til å finne sin plass i samfunnet. Og for de fleste går det greit, de trenger bare et års tid på å lære seg språket og finne seg til rette. Men for noen blir livet vanskelig.
Ida Mudel er en av de i vår prosjektliste som har organisert et arbeid rundt disse.

Hennes julehilsen er full av takknemlighet over hjelpen hun har fått fra oss og andre – og full av bekymringer for de som livet er gått i stå for.
Hun forteller om en familie i Beer Sheva, der fem barn plutselig opplevde at far ble drept. Mor på 30 år – uten utdannelse – satt alene igjen med ansvaret. “Vårt samfunn støtter slike familier i krisesituasjoner, men bare ved å garantere deres fysiske eksistens”, skriver Ida Mudel. Hun har spesielle programmer for slike familier. Disse barna fikk simpelthen hjelp av en kjent artist, som greide å synge seg vei inn til deres hjerter – som hjalp dem til selv å synge og spille og tegne seg ut av traumene, og sammen dro de ut på turer “for å oppleve naturens skjønnhet”, som Ida Mudel skriver.
Menneskelig omsorg og personlig kontakt er hennes oppskrift på suksess. Og det har hun hatt! Etter å ha engasjert seg i “Mother to Mother”-programmet i over 15 år, har hun hjulpet 7 – 8.000 barn ut av fattigdom og traumer og til fullverdige, kreative liv. Hun er bare en liten, enkel dame, men har utrettet store og betydelige ting. Det er utrolig inspirerende.

Det kan jo passe i dette nyhetsbrevet å nevne at Kåre Kristiansen ble veldig betatt av Ida Mudel og hennes
innsats.

I det samme brevet forteller hun om en liten ulykkelig gutt som heter Erich. Han kom som 8-åring til Israel med sin mor, men fikk ikke statsborgerskap fordi faren ikke ville undertegne papirene. Han følte seg fremmed og annerledes, men disse fem farløse søsknene tok han med seg. Nå ble han plutselig medlem av en familie med seks barn, og mammaen hans fulgte med.

“Desperasjonstiden er over for disse to familiene”, skriver Ida Mundel, og takker for sjenerøse og hengivne venner som har gjort det mulig å forandre livene til disse – og mange andre familier.

Vi sender takkene videre til alle dere og ønsker dere et rikt og velsignet og meningsfullt nytt år!

Stor artikkel om HJH-prosjekt i Aftenposten

HJH-tilskottene til Yad Sarah går til tiltak for nye imigranter - bl. a. for eldre arbeidstakere på verstedet i Norway Senter. (Faksmile: Aftenposten)

 

Artikelen fortalte om det store og allsidige arbeidet som Yad Sarah gjør i det israelske samfunnet i dag. Her er det nevnt mye av det som mange HJH-givere kjenner til – at dette flotte arbeidet allerede har over 100 avdelinger rundt i hele Israel – og at hele 6.000 frivillige er med i arbeidet som organisasjonen driver.

Det blir ikke plass til så svært mye om Yad Sarah-arbeidet her nå, men jeg vil ta med noe.

Yad Sarah – organisasjonen løser flere viktige sosiale og sosialmedisinske oppgaver i dagens Israel. Fra hovedkvarteret i Jerusalem – som vi har besøkt mange ganger på HJH-turene, – administreres et stort arbeid over hele landet. 230 ansatte og 6.000 frivillige gjør en fantastisk innsats for eldre, handikappede, syke og hjelpetrengende ellers. Kort sagt er Yad Sarah en kombinasjon av de norske hjelpemiddelsentralene, frivillighetskontorer, Røde Kars og Frelsesarméen. Her kan vi nevne at hovedkontoret og de over 100 avdelingene låner/leier ut utstyr til syke og eldre; rullestoler og spesialutstyr ellers slik at pasienter kan bo lengst mulig hjemme. I Israel – som geografisk er et lite land – har Yad Sarah f.eks. ansvaret for alarmsentralen for nødhjelp for hele landet.

Tidlig på 90-tallet bidro HJH vesentlig til utviklingen av Yad Sarah. På den tiden holdt Yad Sarah til i et par utrangerte jernbanevogner ved bussholdeplassen i Jerusalem, så her har det vært en fantastisk utvikling!

Både da og senere har bidragene fra HJH gått til å hjelpe nye immigranter, bl.a. flere eldre arbeidstakere over 50 år som har fått “pensjonistjobb” på verkstedet i Yad Sarah. Her reparerer og delvis utvikler de rullestoler,
oksygenmaskiner og andre hjelpemidler. (Se bilde og omtale av at ideen eksporteres).

Nå kan vi glede oss over at Yad Sarah fortsatt vokser – og hjelper stadig flere – ca. 400.000 hvert år – og at også norske aviser omtaler så positivt et frivillig arbeid i Israel som Hjelp Jødene Hjem har bidratt så mye til.

Ellers må vi ta med at et par av etasjene i det nye, store hovedkvarteret til Yad Sarah i Jerusalem har fått navnet Norway Center – i takknemlighet for gavene fra Norge.

 

 

Yom Kippur – igjen!

Det er en helt spesiell dag for jøder over hele verden, en dag med meditasjon og selvransakelse. Vi har ingen slik dag i vår kultur, ingen felles dag som vi tar på alvor. 25 timers totalfaste tvinger alle til å tenke i andre baner. – “Vi står sammen fremfor Gud”, sier Michael Melchior i en artikkel. Og det er vel noe av det første som slår en turist – dette er noe som angår alle – “vi kan alle møte Gud sammen enten vi har syndet eller ikke” – og han siterer 5. Mos. 29. 9-10. – Solen skinner og gatene er tomme, bare brukt av mennesker på vei til eller fra synagogen. Alle er pyntet, favorittfargen er hvit. Det er klart at høytiden på en måte henger i luften omkring oss.

“Å være ett” er et hovedtema i Melchiors artikkel. “Sammen er vi sterke”, er et norsk slagord. Men det er viktig å huske på at for Gud er vi alle like – like mye verdt og like mye elsket. Det er ikke alltid like lett å ta det inn over seg. Sånn sett er også en dag som Yom Kippur viktig å ta med seg. Å innta særstandpunkter kan gi en kortvarig gevinst og kanskje skape noen store overskrifter, men prisen å betale er ofte at en mister fotfestet. Det var en tankevekkende artikkel i bilaget til Jerusalem Post for den store dagen.

Også denne gangen ble jeg slått av den store bønneboken. Den er så stor som en norsk salmebok og den ber man igjennom – sammen i alle disse 25 timene. Ferdigskrevne bønner kan virke fremmedartede på oss – kanskje noen tenker slik jeg gjorde, at dette kan lett bli litt mekanisk. Det er mye bedre at hver og én får be sine egne bønner. Men jeg har forandret syn på dette. Vi blir ofte værende i samme emneområde: – ” barna våre – helsen vår – menigheten og kanskje Israel”. Nå opplevde jeg at noen hadde utvidet oppmerksomhetsfeltet mitt betraktelig. Og stadig fulgte henvisninger til Guds ord, ofte ble bønnelesningen vekslet med lovsanger.

Timene går fort, vi slipper å vente på hverandre, atmosfæren er hellig. Bønn for soldater og security-personell er én bønn – “la det bli slik at sverdene deres kan forvandles til plogskjær”, står det for eksempel. I bønnen for fred over Israel står det bl.a. “Skinn med ditt lys for oss alle og la oss gi hverandre rom”.

-“Vi må rense våre hjerter, og Gud vil svare på våre bønner – Evige Gud – åpne opp mine lepper slik at jeg kan proklamere din storhet. Vi må prise Herren over alt, Han som har skapt himmel og jord, Han som har satt oss for seg selv – atskilt oss fra andre folk på jorden og gitt oss en bestemmelse som er unik blant nasjonene. Vi bøyer oss derfor i ydmykhet og takknemmelighet for Ham som er suveren – hellig og velsignet” .

Dette var bare noen små utdrag – tatt med vesentlig for å vise at jødene godt vet at de er et utvalgt folk. Ikke alle nordmenn vet det – eller tror det. Men det er neppe et menneskelig tema som ikke berøres, og mot slutten er det tilgivelsesbønner – “Herre, vi tilstår våre synder og ber på vegne av våre kjære – la våre hjem få være hvilested for ditt nærvær – der kjærlighet og rettferdighet blir lært og praktisert…. Må vi derfra gå ut i verden med en fast beslutning om å fullføre våre mål for livet” – Jo da, det er lov å be frie bønner, men det var berikende å få hjelp til å utvide perspektivene.

Nå er det jo mange typer synagoger – de fleste ville ikke gitt meg noe, de benytter seg jo av hebraisk, som ikke er så enkelt å følge over tid. Men den reformerte synagogen plusser på med engelsk, det lar oss få et innblikk i jødisk tenkning og jødisk tro.

Jeg sakset litt fra talen denne siste Yom Kippur – dagen. Selve dagen var selvsagt tema, og rabbineren filosoferte over hvor lett vi har for å miste dagen i dag fordi vi lar fortiden få all oppmerksomhet – eller framtiden. Men ingen av oss kan forandre fortiden – og framtiden har vi ikke fått, men vi har fått dagen i dag. Nå vet vi vel at Yom Kippur-dagen er spesiell, det er dagen da man går til hverandre og ordner opp i kontroverser og ber hverandre om tilgivelse. Etter denne dagen er alle arkene blanke og hvite. Det kan være en tung og brysom øvelse, men fin mentalhygiene. Dessuten er den bibelsk. Det står faktisk at “dersom du vet at din bror har noe imot deg, da gå først bort og forlik deg med ham.” Det strider litt imot vår stolthet – men beskjeden på Yom Kippur-dagen er at uoverensstemmelser mellom deg og dine medmennesker, må du ordne opp selv. Til Gud kan du komme med resten. Eller for å si det på en annen måte, det er ikke “nok” å be til Gud om tilgivelse hvis vi har råket opp i konflikter. De må vi ordne opp i selv, så kan vi be Gud om å lege og gi visdom til å glemme.

Melchior avslutter den med å si at vår plikt og vårt mål er å lete opp hvert eneste sted der det finns nød og lidelse og sette fokus på det felles samfunnet. Den jødiske stats forpliktelse er å gi folket fokus på det enkelte individs lidelse. Og han uttrykker håp om at de bønnene vi ber må resultere i sosial handling. Der følger vi ham, vi vet at han har engasjert seg aktivt i bl. a fattigdomsproblemet i Israel, og han har gitt oss prosjekter på det.

Alt for mange lever under fattigdomsgrensen i Israel, og de trenger hjelp til å løse det!

Telefon fra Ezra

Vi pleier jo å ha bevilgningsmøter i mars, og da håper vi at vi skal greie å få inn nok penger til å innfri løftene. Heldigvis har det gått bra hittil. Men nøden er stor i Israel, og behovene mange, så det ligger alltid søknader om tilleggs-støtte, hvis vi får inn nok penger. November har vært et slags løsningsord. Hvis pengene strømmer inn, gir vi dem gjerne ut, og i november har vi en slags oversikt. – Jeg kunne ikke love mannen fra “Ezra” noe. Jeg prøvde å forklare ham om krisen i Ulpan Akiva og at vi prøvde å være med å løse den. Det var ikke så enkelt. Han – som så mange andre – mente at deres behov var viktigere enn alle andres. Og han har jo rett, på en måte. Det er derfra entusiasmen kommer, og utholdenheten.

Det griper meg hver eneste gang jeg besøker et prosjekt, og jeg tenker at de alle jo kjemper for Israels eksistens. Israels fremtid er helt avhengig av en solid innvandring.

Det er staten Israels høyeste prioritering, og det er faktisk også Bibelens!

“Det kommer 15 unge immigranter fra Hviterussland”, sa Dani i telefonen. Han hadde ikke tenkt å gi seg så fort. “De har ingenting – ingen penger, ikke noe sted å bo, de må ha mat og klær, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.” Nei, det koster mange penger dette. Jeg så ut på regnværet og tenkte – og sa – at noen andre vel måtte kunne ta seg av dette. Men det er jo det som er utfordringen. “Noen andre” er du og jeg! 15 unge mennesker er ikke mange, og jeg var til og med så dum at jeg sa at “du må jo ikke be folk om å komme, når du ikke har penger”! Jeg skammet meg med det samme jeg hadde sagt det. For
dette handler om ett og ett menneske – ett enkeltmenneske som har tatt et kjempeskritt ut i en ukjent verden, uten penger, uten hotellrom, uten jobb – det er det innvandringen dreier seg om – og det er det hundrevis av mottagere sliter med hver eneste dag.

Og vår oppgave er å hjelpe dem, der vi kommer til, fordi disse 15 og alle de andre er Israels framtid! – “Hvor mange kommer det i år?” spør mange. Ca 30.000 – ja, men det er jo ikke så mange!? – jo, det er veldig mange, de er hjertelig velkomne, og de koster massevis av penger. Men de blir ressurser for Israel.

Og stadig klinger Yaacov Snirs ord i mine ører: “Glem aldri at innvandringen har vært en kolossal velsignelse for Israel! – Den har tilført landet vårt store ressurser innen forskning – medisin og kunst og kultur, og den har gitt oss inn på 1,5 mill. nye borgere!” – Vi har vel alle lett for å tenke på de nye immigrantene som litt loslitte, stakkarslige, bærende på gamle bag’er. Men vi finner dem fort i alle posisjoner i landet, som spennende, ytende, dyktige israelere. Nevrokirurgen som holdt foredrag for oss, var fra Argentina – PR-sjefen på Yad Vashem er fra Marokko – overlegen i Beer Sheva er fra Latvia o.s.v. Jeg måtte be Dani om unnskyldning. “Så fantastisk at du har fått 15 unge mennesker til å emigrere til Israel!”

Jeg håper vi kan hjelpe ham!

Kåre Kristiansen er død

Kåre Kristiansen var en mann full av visdom, skriver Anne-Marie Gravdahl i minneordet. Kristiansen var en nær støttespiller av HJH. (Foto: MIFF)

Et langt liv er levet – intens og målrettet. Han ville nok selv ha ment at det gikk altfor fort og at han nådde målet altfor tidlig. Snart 86 år var han fremdeles etterspurt og rådspurt, og han stilte seg alltid til rådighet. “Du hadde slik råd til dette, mester”, sa Hamsun engang om Bjørnson og han fortsatte “når han tier, blir det tyst” – Det er lett å overføre disse ordene. Kåre var en røst i tiden, en røst som man lyttet til. Hans kunnskap var grenseløs og hans vurderingsevne tindrende klar.

Han nådde høyt i samfunnet og fikk både tillitsverv og mektig posisjoner. Kanskje han selv satte størst pris på jobben som olje- og energiminister. Men jeg glemmer aldri da han ga seg tid i en barnehage i et slumstrøk i Beer Sheva og lot seg underholde og involvere i lek med de små. Lenge etterpå snakket han om disse barna og lurte på hvordan det gikk.

Det er jo kjent for alle at Israel sto hans hjerte nær. Han leste sin Bibel og så at jødene var Guds utvalgte folk, og han forholdt seg til det. Ingen behøvde å være i tvil om hans lojalitet til dette folket, og han brukte sin tyngde for å vise verden at han var jødenes venn. I en tid som den vi lever i, er det viktig å være tydelig. Enveis-strømmen er sterk, og det er lettest å la seg drive med den.

Det sier seg selv at han var høyt aktet og vel ansett i Israel. En gang ble han bedt om ” å si noe” på et møte i et hotell der nede. De antydet at det ville bli 2-300 mennesker til stede, men det kom 3.000 og de måtte åpne alt de hadde av ekstra-dører.

Jeg var med ham på en rundtur i Israel, og ett sted hadde vi booket inn på et lite, vanlig hotell for å spare penger. Da vi skulle sjekke inn, ble vi bedt om å vente litt. En høflig, ung mann dukket opp og sa at han måtte få lov til å ta oss med til et annet hotell, “fordi det var fullt her”. Dermed ble vi innlosjert på et nydelig luksushotell isteden! Det var mange slike historier.

Kåre Kristiansen var en staselig mann og lett å kjenne igjen. På samme turen kom vi inn i en spisesal for å spise middag. En stor amerikansk gruppe satt allerede der og da de fikk se Kåre Kristiansen reiste de seg spontant opp alle som en – og klappet. Det var en rørende gest.

For oss i HJH var han en påle. Han var med i styret fra aller første dag og har i alle årene siden vært en god støtte og rådgiver. Vi skylder ham stor takk for dette og vi føler en dyp sorg over hans bortgang.

Han må ha kjent seg elsket og respektert – mange mennesker solte seg i glansen av ham. Hans integritet var uomtvistelig. Han ønsket ikke å involvere seg i konflikter, bare å være til nytte. Du verden, som vi kommer til å savne ham. Han var en mann full av visdom. Han har fullført løpet og vunnet livet. Vi lyser fred over hans minne.