Vi vil ikke glemme de russiske jødene!

Når vi nå jubilerer i HJH – er det riktig å markere at vi fortsatt vil hjelpe de russiske jødene – for det vil vi! For det er ennå flere hundre tusen jøder igjen i Russland og de andre statene i ex-Sovjet – og flere tusen av dem kommer til Israel hvert år. De siste årene er ca. 30 % av de nye immigrantene fra landene i ex-Sovjet.

Samtidig med at store grupper av immigranter fra andre verdensdeler nå kommer til Israel, har Hjelp Jødene Hjem gitt hjelp til disse, men fremdeles har vi flere prosjekter både i Russland og Israel som hjelper mange russiske immigranter.
Et av de viktige og store prosjektene våre er språkskolen Ulpan Halom (navnet betyr “drøm”) i St. Petersburg. Mange av giverne i HJH kjenner skolen og arbeidet godt fra omtale i aviser og nyhetsbrev. Helt fra 1990 og frem til i dag, har Ulpan Halom gitt viktig språkopplæring til russiske jøder som planlegger å immigrere til Israel – og mange, mange har fått jobb og en god start i sitt nye fedreland fordi de kom med gode hebraisk-kunnskaper. Til nå har skolen utdannet nærmere 13.000 elever – og ca. 9500 av disse er allerede bosatt i Israel.

De er de to ildsjelene Felix Fainberg og Gregory Levin som har vært primus motorer og ledere i det store arbeidet disse årene – og de er det fremdeles. Lokalene er elendige etter norsk standard – de leier og har satt i noenlunde stand noen klasserom i en kondemnert skole – men de fortsetter og gjør en viktig innsats for jøder i St. Petersburg som vil til Israel! Ulpan Halom har vært og er fremdeles helt avhengig av hjelp fra oss. HJH vil fortsatt gi dem hjelpen!

For noen dager siden ringte en optimistisk Felix meg og fortalte at nå forbereder de starten på et nytt skoleår. Vi har 130 elever nå, fortalte han – og flere planlegger å starte opp senere, sa han. Han understreket at de er så takknemlige for hjelpen fra Norge og HJH – og ba meg hilse giverne og si takk. Samtidig nevnte han at de er avhengig av fortsatte bevillinger for å drive videre framover – også for å planlegge undervisningen i 2006.

Vi vil gi Ulpan Halom den støtten de trenger!

Ulpan Akiva – Askeladden og de gode hjelperne

På Ulpan Akiva kunne vi få bo gratis, så vi dro dit. Stjernehotellene i Tel Aviv er ikke å spøke med. Men på Ulpan Akiva var stemningen dyster. De hadde simpelthen fått kniven på strupen av styret om å selge hele eiendommen! Mange har vært der og vet at det er et praktfullt sted i Netanja – nede ved havet – men viktigere er det at det er Israels aller beste ulpan-språkskole.

Vi har støttet dem i alle år, de tar imot 3 – 400 nye immigranter hver 7. uke, og der er det ikke noe “kjære mor” Der følger du med enten du vil eller ikke, for bare en dags unnasluntring gir et enormt hull. Og ingen tar dette om igjen for deg. Jeg har prøvd en uke to ganger, og det var tøft. Men man lærer hebraisk på tusen måter hele døgnet, og lærerne der er blant de beste i landet. Flere ganger har vi truffet utenlandske ambassadører der i elevmassen.

Problemet er at styret er oversitter fra tidligere tider og de er alle mellom 75 og 92 år og uavsettelige, men Ulpan Akiva har de mistet interessen for for lenge siden. Nå hadde de fått tilbud fra en entreprenør som ville gi 14 mill. dollar for stedet, og det lød som søt musikk i styrets ører. Men å selge kan koste dyrt, halvparten ville gå til å betale skat, og 2 – mill. til å betale gjeld. I tillegg kommer gebyrer og avgifter, og hele prosjektet virket som en halsløs gjerning. Ester Perron, som er direktør for hele etablissementet, var fortvilet. Hun mente hun hadde prøvd alt og alle, for dersom hun greide å betale gjelden, ville styret gå, og da kunne tingene løses. Men hun hadde en kort tidsfrist, og styret var overhodet ikke kompromissvillige.

Så der satt vi en ettermiddagsstund og følte oss hjelpeløse. 2 – mill. dollar kunne ikke vi skaffe på noen dager om vi aldri så gjerne ville. Men i USA finns det en mann – og en dame. Begge hadde vært elever ved Ulpan Akiva, begge har tilgang på mye penger, men de ville ikke betale hele gjelden alene – de ville etablere et “spleiselag” av Ulpan Akiva-supportere, og dermed rullet den berømte snøballen.

Mark – som amerikaneren heter – engasjerte et advokatfirma i Tel Aviv for å granske” skolen, og de kom opp med en solid rapport om glimrende styring og forvaltning. Her kunne vi si snipp snapp snute, eventyret er i gang, og nå ser det ut til at spleisefesten er i gang.

Øyvind har stått for kontakten med Mark og styreformannen har allerede gått av og er blitt erstattet med en ung professor fra Weiman instituttet. Han er interessert i Ulpan Akiva og i samarbeidet med donorer. Plutselig er også staten Israel blitt interessert – det skulle bare mangle! Ulpanen ved Middelhavet er en flott inngangsport til et nytt liv i et nytt land.

Rabbi Akiva

Michael Melchior (bildet) fortalte en sånn på festmøtet vi hadde i august:

“Fire rabbinere gikk på tempelhøyden og så på ødeleggelsene av tempelet. En av de fire var den sagnomsuste rabbiner Akiva. På det stedet der “det aller helligste” hadde stått, løp hylende ulver omkring, og tre av rabbinerne satte seg ned og gråt. Men rabbiner Akiva begynte å le, og de andre spurte forferdet om hvordan han kunne finne på å le over en slik katastrofe? – Dette er jo forutsagt av profetene, svarte Akiva, og når jeg nå ser at det stemmer, skjønner jeg at de andre profetene også kommer til å stemme! Og det står skrevet at de gamle skal sitte på benkene i Jerusalem og fryde seg over barna som leker i gatene. Det vil da også skje. Derfor ler jeg,” svarte Akiva.-

Vi ber til Gud, og vi regner med at Han svarer. Når Han ikke svarer slik vi har
ønsket, blir vi skuffet og sinte og bebreider kanskje Gud. Kanskje kan historien om rabbi Akiva hjelpe oss, kanskje kan vi forandre bønnene våre noe og be om styrke og visdom til å møte det som kommer i vår vei. Vi lever i en tid som vi lett kan assosiere med “de siste tider”. Og da må vi være forberedt på at ting kan bli tøffe og vanskelige. Men det er ikke slutten på historien. “Når dere ser alt dette skjer”, står det, “da løft deres hode og trøst hverandre – og gled dere over at forløsningen er nær” – La oss se fremtiden frimodig i møte, selv om det blir noen meningsfulle oppoverbakker iblant. De gode profetiene kommer også til å bli oppfylt. Vi lever i en spennende tid!

Hjem fra Etiopia

Myndighetene er vanskelige, folk er fattige, og muligheten til å bli hentet til Israel kan nok friste flere enn jødene. Derfor har forberedelsene tatt lang tid, men nå er tingene ferdiganalysert, og de praktiske ordningene er på plass. 23 millioner dollar over tre år vil være regningen. Det er mye penger og et stort løft ved siden av alt annet som skal på plass. Pengene skal dekke alle flyreisene og alle formaliteter som må til før folk kan reise. Det blir også satt i gang hebraisk-kurs mens de venter – i opptil tre år – det blir mange lærere og mye læringsmateriell. De har samlet seg i “venteleire”. Det sier seg selv at det kan bli primitivt, og det kreves tilsyn av leger og sosionomer og hjelp til mat og klær. Når de så kommer til Israel, fortsetter kostnadene, og det er klart at slike vurderinger også er med i det store bildet. Da vi startet dette arbeidet, tenkte vil de færreste av oss i slike veldige summer som det er snakk om. Å absorbere 18.000 innvandrere i Israel vil over en 5-årsperiode koste staten Israel 40 millioner dollar! Det er da det er godt å slippe totalansvaret, men få være en liten brikke i det store puslespillet. For det er jo det som legges!

Regjeringen i Israel står for “velkomstkurven” – lånegaranti på 300.000 shekel, forsikring og utdannelse.

Jewish Agency står for resten av boligkostnadene, helt nødvendig møblering, transport og jobbtrening.

I Israel i dag er det ca. 10.00 etiopiske småskolebarn, 19.000 etiopiske tenåringer og 1800 studenter. Alt dette koster selvsagt også penger, og så ser regnestykket slik ut:

23 mill. dollar i Etiopia for forberedelse til emigrasjon. 40 mill. dollar i Israel til nødvendig absorbsjon. 37 mill. dollar til suksessfull integrasjon.

Til sammen blir dette et løft på 100 mill. dollar. Da snakker vi bare om utgifter med å få hjem resten av jødene fra Etiopia. Det hører så romantisk ut – så profetisk og flott, og vi gleder oss og glemmer alle disse tallene. Derfor er det fint å bli minnet på dem av og til, for uten penger og uten hjelp lar dette seg simpelthen ikke gjennomføre. Og det er her vi kan få lov til å være med å dele ansvaret. Det er det som gjort at jeg opplever det så meningsfullt å få være med!

Intervju med Ira

Spørmål:
Hvor kommer du fra, når utvandret du til Israel – hvilke stasjoner har du betjent?

Svar:
Jeg ble født i Moskva, der jeg vokste opp og fikk min utdannelse til jeg var 24 år. Jeg arbeidet i radioen gjennom Perestroika-perioden – som produsent. Det var en tid med store og dramatiske forandringer, da regjeringen mistet mye av kontrollen – også med radioen. Jeg tilhørte den nye, russiske generasjonen som hadde kjent smaken av demokratiet. Etter at jeg hadde arbeidet 18 mnd. i radioen, emigrerte jeg. Jeg var blitt kjent med Jewish Agency’s medarbeider i Moskva, fordi min mann arbeidet ved Moskva-kontoret. Det ble åpnet i begynnelsen av 90-årene. Slik hadde det seg at da vi seks måneder senere emigrerte, fikk jeg tilbud om jobb ved hovedkontoret til Keren Hayesod i Jerusalem. Der har jeg vært i 11 år! Der hadde jeg først som oppgave å ta meg av gjester, som besøkte oss. Senere ble jeg koordinator for de ulike stasjonene i verden, og for seks måneder siden ble jeg Jewish Agency-utsendt.

Spørmål:
Vi ba ikke om intervju fordi du er medlem av Keren Hayesod-familien, men fordi du også er utsendt til et veldig spesielt sted. Som regel snakker vi om Moskva og St. Petersburg når vi snakker om Russland, men vi lurer på hvor ditt område ligger og på hvordan det daglige livet der ser ut?

Svar:
Jekaterinburg er faktisk den tredje største byen i Russland, og byen ligger i Uralfjellene, som skiller Asia fra Europa. På en måte bor jeg på “gjerdet”! Vi snakker om et enormt område, 2 – timers flytur østover fra Moskva. Jeg har aldri tidligere interessert meg for dette området, “utenfor folkeskikken”. Vi så på det som
ekstremt provinsielt og tilbake stående. Dette er min første kontakt med dette området i fedrelandet mitt – Russland. Byen er svær med 1 – mill. innbyggere, derav ca. 14.000 jøder! Jekaterinburg er ikke bare den tredje største, den
er også regnet for å være et kulturelt sentrum. Den har berømte teater med skue-
spillere fra Moskva og St. -Petersburg – de beste de har, og skuespillere føler seg
beæret hvis de oppnår suksess i Jekaterinburg! Mitt arbeid her omfatter også 10 andre byer i regionen. (Og så følger en rekke navn på byer som vi ikke aner noe
om, kanskje det kan gjøre oss litt mindre bråkjekke når vi mener ameriknerne er dummenår de er usikre på om Oslo er i Sverige eller i København? Vet du f.eks. hvor Tyumen er?´Eller Magnitogorsk?) Likevel er det betydelige oljebyer fulle av olje- og gassforekomster! Men dette skaper bekymring for forurensing i området. Likevel – her bor det mange rike kakser, og det er få fattige. Den byen som er

lengst borte tar det 8 timer å kjøre til!

Spørmål:
Gi oss noen inntrykk fra jødenes tilværelse her?

Svar:
Jødene spiller ingen stor rolle her. De kom først for ca. 200 år siden, men de fleste kom hit under sovjettiden. Det var et forvisningssted i Stalinperioden, men særlig jødene satte i gang med å bygge industri, dermed tiltrakk de seg høykvalifiserte folk, og de fleste har valgt å bli værende. Mange av jødene har skaffet seg akademisk utdannelse og gode jobber, og det er vanskelig å motivere disse til å flytte. De har et utmerket liv her.

Spørmål:
Hvor mange jøder snakker vi om?

Svar:
13 – 14.000 i Jekaterinburg, men i hele den regionen jeg har ansvar for, er det ca. 40 -60.000. Og da snakker jeg bare om de som har emigrasjonsrett til Israel etter “tilbakevendingsloven”.

Spørmål:
Beskriv arbeidsdagen din!

Svar:
På vei til jobben ordner jeg tankene mine – for å forberede det jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Alt er på plass før jeg ankommer kontoret! Da inntreffer kaoset! Taket faller i hodet på oss. I prinsippet besøker jeg de ulike sentrene 3 – 4 ganger i måneden og blir der 2 – 3 dager, vanligvis reiser jeg med bil. Jeg treffer mange mannesker. Hvert lite sted har en koordinator, og jeg har 20 slike! Alle har jeg daglig kontakt med.

Dette er bare et lite innblikk i en av de mange “emissærenes” tilværelse. Over hele verden nå har Israel slike utsendinger for å prøve å motivere jødene til å reise hjem. Det er ikke alltid like lett, og selve jobben kan være fysisk krevende. Men visjonen bærer dem – visjonen om at jødene skal hjem til Israel!

God gaveinngang

Også i 2005 har vi satt av de midlene vi trenger til prosjektene våre kommer inn; uke for uke og måned for måned får vi det som trengs. Særlig har det vær fantastisk å se de mange store gavene som kom før og etter den flotte jubileumsfesten i Oslo!

I august var gavene langt over budsjettet, det var helt klart mange gode håndslag til immigrantene fra hele landet. Kanskje flere var blitt inspirert av den vel-
lykkede og positive jubileumsfesten!’

Det som ellers karakteriserer gavene til HJH er forutsigbarheten. Det er dere som trofast gir – store og små beløp fast hver måned eller med større mellomrom som muliggjør dette arbeidet.

Vi er glade for å kunne formidle en varm og dypfølt takk fra lederne og brukerne ved prosjektene våre til dere alle! Takk for at du gir dine gaver til immigrantene også nå i jubileumsåret!

Takk til dere trofaste givere som har vært med gjennom mange år – og takk til dere nye som stadig kommer med på laget!

Andrej Bulkovitsj i Sibir

Han ble presentert for oss av Jewish Agency med spørsmål om vi kunne hjelpe ham. Det er en av disse historiene som faller mellom stolene.

Mor og far er skilt. Mor tok med seg eldste gutten og dro til Israel, far beholdt Andrej og bor i Sibir. Gutten er døv, og mor vil ikke la ham få komme til Israel – hun vil simpelthen ikke ha ham! Far vil egentlig heller ikke det, han er ubemidlet og syns nok at sønnen belaster livet hans. Det går ikke an å sende en mindreårig til Israel uten mottakeradresse, særlig ikke når han er døv og ikke vil kunne greie seg alene.

Nå har de funnet ut at en operasjon vil gi ham hørselen tilbake, men den koster 20.000 dollar. Ingen budsjettpost dekker en sånn utgift. Spørsmålet var da om vi kunne gi de 20.000 dollarene. Det vet jeg ikke om vi kan. Vi har heller ikke noen slike smutthull. Vi har simpelthen en bestemmelse på ikke å gi penger til enkeltpersoner. Vi får mange velbegrunnete søknader om det, men det ville føre helt galt av sted. Sånn er livet og byråkratiet av og til veldig firkantet, men det er jo hos oss begrunnet med at å hjelpe én kan hindre hjelp til mange, særlig hvis det

blir mange én og én. Så mitt svar på forespørselen var at jeg kan fortelle historien, og kanskje det finnes noen der ute som har lyst og anledning til å hjelpe Andrej. Hvis han blir “normal”, vil kanskje mor akseptere å la ham få komme til Israel. I alle fall ville han få muligheten til å greie seg alene i Israel etter hvert. Jeg er glad jeg ikke er Irina, som er Israels representant der borte i isødet. Det tar på å møte problemskjebner, og dem er det mange av. Men det er derfor vi er til – for å hjelpe!

Jeg vil aldri forlate deg

Det er alltid rart å tenke på at store katastrofer kan ramme ett sted, mens folk like ved bare forsetter å sysle med sitt. Jeg tenker alltid på det når jeg ser et gravfølge – noen mennesker er i dyp sorg og fortvilelse, mens folk rett ved siden av kanskje nyter en øl på en fortausrestaurant og gleder seg over sol og sommer. Men det er som med ringene i vannet. Kaster vi en stein, blir effekten voldsom der den treffer, og øyeblikkelig brer det seg ringer utover rundt treffpunktet. Jo nærmere ringen er nedslagsfeltet, jo kraftigere er den. Men selv ganske langt ute danner det seg ringer. Slik får hendelser ringvirkninger – ulike i styrke etter hvor mye selve årsaken angår en. Ingen av oss greier å ta inn over oss alt, men vi kjenner det når en ring treffer oss!’

Tilsynelatende var alt som før i Israel. Men døgnet rundt var alle TV-kanalene fulle av reportasjer og opphissede debatter. Nesten alt foregikk på hebraisk, men likevel var det lett å identifisere følelser. En rasende debattant sa det slik: “The gap is unbridgeable”! Men så føyde han til – “men det er vår eneste sjanse å bygge den broen.” Det er Israels enste sjanse til å overleve, det er vår eneste sjanse også. Vi kan ikke dele jødene inn i “de som er for” og “de som er mot”. Vårt oppdrag er å gi dem det vi makter av støtte og oppmuntring.

Jeg spurte alle jeg traff, hva de mente om situasjonen. Alle følte at det var tungt. Alle slags forklaringer ble fremsatt, konklusjonene hos alle var at “vi må gå videre”.

“Fra teori til virkelighet” ble det da vi plutselig befant oss blant 45 familier som nettopp var blitt fraktet fra “Vestbredden” til Ulpan Akiva. Hvor lenge skulle de bo der? Det var det ingen som visste. Ulpan Akiva er et praktfullt sted, men det er et studentinternat, og det kan ikke være lett for familier med små barn å finne ut av livet i en sånn situasjon. De fortalte at folk i nabolaget hadde kommet med blomster og kaker, men det var lett å tenke seg at det måtte være nokså malplassert, slik situasjonen var. En føler seg ofte temmelig hjelpeløs som medmenneske!

Jeg grep fatt i en offiser som gikk omkring med blokk og blyant. Han var utsendt fra regjeringskontoret, sa han, for å prøve å bistå de hjemløse. Han slet med følelsene sine, sa han også, men han hadde en jobb å gjøre! – “Hvorfor har dere ikke satt opp hus til dem når dere tvinger dem ut av hjemmene sine”? spurte jeg.

– “Evakueringen var godt planlagt,” sa han – “men etterpå? – That is Israel” – Ja, kanskje det. Men i så fall får de det til etter hvert. Det ble også inntrykket da vi dumpet opp i neste gruppe – flere hundre fra Gush Katif – Vi skulle møte noen på “Hotell Paradis” i Beer-Sheva for å finpusse turplanene, og der var det nesten ikke mulig å komme frem! Flere hundre var kommet dagen før og skulle bli der på ubestemt tid. Det var rart å tenke på at bare for få dager siden hadde de kjempet og grått – så mange flotte, unge mennesker! Det krydde av barn, det var et øredøvende leven, men alle var nydelig kledd, og barna var pyntet.

Ganske snart skjønte vi at vi var havnet i en brith-seremoni
– en liten gutt skulle omskjæres. Åtte dager gammel, det var veldig spesielt – og gripende. Han må ha blitt født midt i de verste tumultene, og nå lå han så nydelig på en slikedyne – kledd i blonder og lyseblå bånd. På dynen var det brodert symboler fra Bibelen, og familie og venner sto i ring rundt ham, stolte og glade. Noen bar på en Bibel, noen hadde bønnesjal, alle hadde kippa og hatter. Vi følte oss jo som det vi var, turister og inntrengere, men likevel på en rar måte inkludert. Selve seremonien foregikk under øredøvende musikk der i hotellvestibylen – med helt sikkert tradisjonelle bønner og skriftlesninger. Jeg har aldri vært med på en sånn begivenhet. Mor gråt, og barnet gråt, og jeg gråt, og så var alt over, og lille Zion Menachem sov videre mens alle mennene danset ringdans. Og der var det mange menn – og gulvet ristet, og jeg vet ikke hvor lenge det pågikk. Men dette var ikke utslåtte, triste mennesker, men folk som var fulle av kraft og besluttsomhet.

Det var som om den gamle bibelhistorien rant gjennom hodet mitt. – “Jeg skal være din Gud for deg og din ætt etter deg. Det skal være en evig pakt! Og du, Abraham, skal holde din pakt – du og din ætt i alle de slektsledd som skal komme. Alt av hannkjønn skal dere omskjære – når en sønn hos dere er åtte dager gammel, skal han omskjæres —- Og så kom landløftet, og så fornyet Han pakten med Isak – og med Jacob – og den lille gutten på silketeppet var også en paktsønn! Pakten inneholdt et løfte fra Guds side. “Jeg vil aldri, aldri forlate deg”, sa Herren. Det har ikke vært lett å være dette paktsfolket. Styrken de alltid henter, må være nettopp i vissheten om at Gud aldri, aldri vil forlate dem. Derfor kommer de alltid igjennom, derfor går de alltid videre. Derfor blir vi alltid ydmyke – men også beriket gjennom vårt arbeid for Israel.

Dette er fantastisk å få være med på!

Vi blir så imponert over HJHs givere; noen er trofaste med sin skjerv – regelmessig hver eller annenhver måned, det samme beløp, år ut og år inn. Og så er det dem som griper dypt i lommeboken eller kanskje sitter de i helt andre kår… hvem vet? Vi syns iallfall nesten at vi kjenner mange av dere.

Dere skal vite at våre samarbeidspartnere rundt om i verden er både rørt og takknemmelige over den innsatsen dere gjør. Pengene kommer svært godt med i det viktige arbeidet med å hjelpe jøder hjem. Men for dem som bidrar med ugnadsinnsats, oppfinnsomhet og omtanke gjør det så uendelig godt å vite at HJH har tusenvis av givere som regelmessig tenker på dem. Din varme og omtanke er en viktig drivkraft og støtte for disse ildsjelene. I møtet med dem er dette noe av det de stadig vender tilbake til; – hvor fantastiske dere er som hjelper til med dette arbeidet! Vi sitter her langt mot nord, men likevel identifiserer vi oss med dem og deres vanskelige situasjon. HJHs givere er med dem hele veien, en trøst og oppmuntring på flere plan.

Som dere er kjent med, kommer det stadig nye henvendelser om prosjekter som virkelig kunne trenge vår støtte. Den vil vi svært gjerne gi dem, og vi håper at dere har anledning til å hjelpe oss med det.

HJH er et godt eksempel på at mange bekker små…….

Men først og fremst: hjertelig takk for alt dere gjør.

Gla høst-hilsen
Eli Finsveen
HJH-kontoret

Nyhetsbrev fra Ulpan Akiva

To hundre studenter fra hele verden har fylt opp campusen vår. De synger og danser hebraiske danser, lytter til forelesningene, ser israelske filmer under stjernene og drar på tur rundt i landet. Atmosfæren er veldig oppmuntrende og veldig lykkelig.

Førti barn er her på et spesielt program, spesielt utviklet av Ulpan Akiva. Det inkluderer hebraisk-studier med profesjonelle lærere, spill, sanger, leker ved svømmebassenget alt på hebraisk! Det er så fantastisk å se dem springe omkring – frie og glade!!

Vi har et nytt tenåringsprogram – vi har 20 elever i sommer – vi arrangerer spesielle ekskursjoner for dem, jeepturer, sammen med israelsk ungdom på deres alder, sport og spill og mye annet.
Enda et program går nå -hebraisk-lærere fra USA, Ungarn, Bulgaria, Frankrike, Kroatia, Venezuela og London er her for å lære om Ulpan Akivas unike pedagogikk og for å forbedre hebraisken sin. Om morgenen studerer de, observerer og praktiserer læring, og om kveldene analyserer de leksjonene, lytter på forelesninger og gjør lekser. Hele dette
programmet er sponset av en amerikansk fundation.

Mange hebraisktalende amerikanere og israelere studerer arabisk dagligtale og kultur.
Ved slutten av studiet besøker de arabiske landsbyer for å praktisere det de har lært.
Dette året har vi også et utvekslingsprogram – 24 studenter er her fra Gullkysten -Mongolia -Spania -Portugal -Polen -Georgia -Finland – Italia – Slovakia og Tyskland!!

Jeg er sikker på at dere alle gjerne ville være sammen med oss de to neste ukene for å studere hebraisk -besøke Palmach-museet – bli med på festivaler og rafte i Jordan-elven.

Neste sommer blir det nye sjanser!”

Dette var direkte oversatt – bare for å vise bredden på aktiviteter ved Ulpan Akiva. De jobber alltid – er kreative og prøver å nå stadig nye grupper. Rause og sjenerøse tar de alltid i mot oss enten vi kommer alene eller hundre. Ulpan Akiva er alltid et høydepunkt på en Israel-tur!