Yad Sarah rådgivere for UNESCO

Så kom en begeistret e-mail inn til kontoret: “Hei, dette er bare en kort melding for å takke alle dere vidunderlige norske venner for den fantastiske, trofaste støtten dere gir!

Vi vet at dere vil glede dere med oss over at Yad Sarah er blitt oppnevnt som rådgivere for UNESCO for vårt arbeid med hjemmehjelp og medisinsk assistanse og støtteapparat for alle borgere av Israel og fordi vi har hjulpet andre land med å etablere lignende serviceinstitusjoner basert på Yad Sarah’s prinsipper.

Nå blir vi i stand til å hjelpe langt utover dette!

Ingenting av dette hadde vært mulig uten den enorme støtten vi har fått fra dere i Norge.

Den har gjort oss i stand til å gå fra “styrke til styrke” og nå lenger og lenger ut.

En kjempetakk til alle dere kjære, omsorgsfulle HJH-folk og til enhver som støtter vår fantastiske organisasjon!” – Det er like før vi hørte Halleluja – gjennom datamaskinen. Og det er utrolig gledelig når hjelpen yngler og ikke “bare” blir nødhjelp.

Vi gratulerer Yad Sarah med den ærefulle statusen som Unesco-rådgiver!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Jødene og Israel har mye å lære oss

15. Shvat er én dato som ligger fast i den jødiske kalenderen, der så mange andre datoer får ulike innhold fra år til år. 25. januar blir dette i vårt kalendersystem, og da fikk jeg anledning til å være med på feiringen av “de første frukttrærnes blomstring”!

Vi feirer jo ikke sånt. I vår blaserte verden regner vi med at tingene går av seg selv – og så har vi jo 17. mai, som vi feirer til gangs!

Men i Israel har de kjempet mot sol og tørke og ørkenen alltid, og egentlig er hele Israels vegetasjon et mirakel. Derfor er det virkelig grunn til å glede seg over at naturen igjen og igjen øser av sine rike gaver og trosser alle motkrefter. Og 15. Shvat starter frukttrærne opp blomstringssesongen!

Og mens fruktfatene ble sendt rundt, kom jeg til å tenke på et bilde jeg har – av Israels frukter.

På baksiden står det: “May your life be like the seven fruits of Israel”. Det er både et ønske og en oppfordring til oss alle om å ta i bruk mangfoldet i oss! – Druer, mais, korn, granatepler, f.eks. dadler og appelsiner finnes på bildet. Men i det nye samfunnshuset i Bergstien dukket det opp atskillig flere frukter. De ble servert etter et system, steinfruktene kom først. Og før hver gruppe frukt sang de sanger som hørte til. De gikk på hebraisk, så da var det bare å la tankene fare – og de fór til bildet mitt.

Vi ønsker alle å bære frukt. Vi har alle et håp om at vi kan få bety noe for noen, kanskje utføre ting som blir stående etter oss, kanskje bidra med, noe som har evighetsverdi. – Kanskje steinfruktene kan være et sånt symbol?

Henrik Wergeland har satt spor etter seg – også i Israel. Uten tvil var han en betydningsfull dikter og samfunnsreformator, og selvbevisstheten var stor. I sitt store dikt “Følg kaldet” beklager han seg over at Gud har plassert ham i et så lite folk med et språk som ingen andre snakker. Motløsheten springer ut fra mange bilder, men den er aldri fra Gud!

Tenk om Wergeland hadde vært født inn i et stort språkområde, slik at alle i verden kunne glede seg over hans dikterkunst? Men så besinner han seg etter å ha filosofert litt, og han erkjenner at om han når inn til noens hjerte og finner grobunn der, så vil de verdiene han sår spire videre – og hvem vet? Konsekvensene kan bli formidable! De ble det for han – det kan det bli for oss også. Det er bare vi selv som begrenser oss. –

Det var tanker som svirret rundt på fruktfesten, og jeg begynte å telle etter områder der jeg kan bidra – ikke nødvendigvis syv, men mange – flere enn jeg kanskje har vent meg til?

Vi møter så mange utfordringer. Mange av dem er spennende og overveldende. Men ofte lar vi dem ligge. Jobben krever sitt, familien må ha tid, kanskje menigheten er viktig – kanskje treningen. Men kanskje vi har tid og muligheter i massevis om vi bare stokker om litt!

Jeg mener ikke å slenge ut en stressoppfordring, men kanskje heller understreke det som står i den kjente svenske sangen: ” du vet vel at du er verdifull”! – Og vi kan bidra med så mye uten at det tar tid fra andre ting.

Selvsagt tenker jeg på Israel. De trenger forbønn!

De trenger penger! – De trenger at vi stiller opp for dem i debatter og samtaler.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Israel – en nasjon i rivende utvikling

Alle store TV-stasjoner har reportere der nede, og alle aviser har bilder av håndtrykkene.

Vi synes vi har sett det før – noe lignende i alle fall – og instituttsjef John Hanssen Bauer kom på TV og greide ut om håp og muligheter hvis “begge sider … “. Men han avsluttet sin optimistiske redegjørelse med å si at “statistisk sett må det gå galt!” – Det er kanskje for mange og kompliserte ting som må falle på plass.

Jeg tenkte som Hanssen Bauer da jeg hørte på en smilende palestinsk professor på CNN. Han gledet seg over at Israel nå forsto at de måtte trekke seg ut av “de okkuperte områdene” og Gaza. Men prosessen måtte gå videre, sa han, og de 8.000 palestinske fangene måtte settes fri – og Øst Jerusalem måtte proklameres som hovedstad i en ny, suveren palestinsk stat. “Og så kommer vi ikke utenom de 3 _ millioner palestinske flyktningene som skal tilbake til Israel”, forklarte han mens han telte opp Israels ytelser på fingrene. Han nevnte ikke et ord om hva den andre parten skulle bidra med, sa bare at Hamas foreløpig stilte seg avventende! – Det er klart at vi må håpe på en fredsløsning. Alle forstår at situasjonen slik den har vært de siste 4 – 5 årene, må forandres. Men her er “sitzen” så utrolig ujevn, og vi må virkelig be om at de som har ansvaret der nede, får visdom og styrke til å takle presset. – “Hva vil skje dersom det skulle bli en selvmordsaksjon likevel?” var spørsmålet til Palestina-professoren. “Ja, da ville vel Israel komme til å bryte våpenhvileavtalen”, var svaret!

Langt mer oppmuntrende var det å høre på ambassadør Liora Herzl for noen dager siden. Hun ga en optimistisk oversikt over Israels nye posisjon i verden som ledende nasjon innen alt som har med data og “high-tech” å gjøre, og hun var stolt over de store industriparkene som var etablert. Jeg tenkte jo straks på “vår” industripark – Omer – i Beer Sheva, der vi ofte har tatt med grupper for å se noen av forskningsresultatene omsatt i praksis.
Vi har prøvd å forstå forskningen de har holdt for oss om turbulens, om flytende is, om kunstige safirer, evigvarende batterier, bitte små solcellepaneler,
microkameraer…

Særlig husker jeg et foredrag om pumper med fantastiske egenskaper, og jeg brøt inn og sa at det nok kunne vært noe for meg på hytta på fjellet – ?

Etter foredraget ble vi tatt med ut i bakgården – der sto pumpemodellen. Den så ut som et lokomotiv! Den var jo ment for ganske andre oppgaver enn å pumpe vann opp av et myrhull!

Vi har i mange år gitt penger til professor Branovers arbeid med å gi særlig begavende innvandrere muligheter til å utvikle nye patenter. Hans drøm har vært å gjøre Israel til verdens teknologiske sentrum, og kanskje noe sånt er i ferd med å skje.

Allerede nå er Israel en ressursnasjon på dette feltet, i følge Liora Herzl, og kanskje dette kan bli et mye viktigere bidrag til stabile forhold i Midtøsten enn de pågående forhandlingene i Sharm-el-Sheik. Men la oss intensivere våre bønner om at det må skje noe praktisk der også!

Israel er et fantastisk land, 1/15 av California, mindre enn Jylland, midt i verdens sentrum. Det er et privilegium å få være med å hjelpe og støtte og “bakke opp”. – I hele vår gruppe av prosjekter har vi etter hvert dekket alle områder i samfunnet – eller områder der det er livsviktig å sette inn arbeidskraft, kvalifisert arbeidskraft og gi et meningsfylt liv til alle som bosetter seg i Israel. Og målet vårt er jo å få flest mulig – helst alle – jøder til å gjøre nettopp det. Skal det være attraktivt å bryte opp og starte på nytt, må det være tilrettelagt for alle grupper.

I siste nummer av “Jerusalem Report” handler hovedoppslaget om Israels satsing på transportsystemet.
På kort tid har de bygget en 85 km lang motorvei og utvidelsen til 299 km er i gang.

Veien er nesten 100 m bred og er tenkt å skulle gå fra Ber Sheva til Libanongrensen med planfrie tog i mengder og med automatisk betalingssystem.

72000 biler vil bruke dette veisystemet daglig, og dertil har de fått i gang et jernbanenett som bare er imponerende.
Raske, bekvemmelige tog med tette avgangstider og en ny, svær internasjonal flyplass har fjernet det hjemmekoselige preget Israel har hatt, skriver “Jerusalem Post”, men føyer til at eksplosive spørsmål reiser seg – åpenbare fra alle: Hva med miljøet? – med jordbruket? – med landskapet?

Fremdeles er hele landet bare som et norsk fylke i størrelse, og mange er redde for at Israel skal bli lagt under asfalt. Mye av dette er konsekvensen av den situasjonen Israel befinner seg i. For enhver pris må de hindre at hele den jødiske befolkningen samler seg rundt Tel Aviv. Det er livsviktig for Israels eksistens at jødene bosetter seg i Negev og i Galilea, men da må muligheten for å nå de store sentrene være rimelig til stede.

Unge mennesker vil være der tingene foregår, og det er ikke så livlig i ørkenen i Negev eller i fjellene i Galilea. Men vakkert er det!

Vi har flere lovende prosjekter i Negev og vi har forsøkt oss litt i Galilea. Vi ser veldig tydelig at Israel trenger mange nye innvandrere, og vi føler oss veldig inspirert til å stå på for at de skal lykkes!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Altfor mange vet for lite om Israel

I tjue år har vi vært nære venner. Vi har drøftet Israel-problematikken noen ganger, hun er helt uforstående til at noen kan støtte et “sånt krigerfolk”. Men stort sett har vi latt temaet ligge, inntil hun plutselig utfordret meg: “Nå vil jeg vite hvordan du kan fortsette å holde på med dette Israel-tøvet. Mange av mine venner har bedt meg om å snakke deg til rette.” – De dreper barn og valser med folks hjem og raserer andres landområder….
Det ble en times telefonsamtale.

Sjokket fikk jeg etter at jeg hadde prøvd å balansere dette, og jeg sa at mediene fortrengte nyhetene og ga ensidige fremstillinger. Det er så lett for oss å beklage oss over feil fremstilinger fordi vi søker annen informasjon, men min venninne sa: “Jeg nekter å tro at våre aviser lyver. Jeg leser mange hver dag og alle sier det samme. Du kan da ikke mene at bare du har rett – og alle andre tar feil? – Og i alle fall må du da kunne høre på Willoch! Han er jo en kunnskapsrik og intelligent mann”.

– Sjokket kom fordi jeg plutselig forsto at “alle” mener det samme ut fra den informasjonen de får. Du og jeg er ikke flinke nok til å nå ut med positiv informasjon. Det er bare vi som kan gi den. 9 % av det norske folk kaller seg Israel-venner. Men det er ikke så dårlig. Wergeland sluttet sitt store dikt med følgende kraftsats – kun en liten flokk, det er nok!

Det er nok til å snu opinionen, det er nok til å hjelpe Israel til å ta imot stadig nye innvandrere, og det er nok til å bevege Guds hjerte!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Hadassah nominert til Nobels fredspris

Hadassah er nominert for det fredelige samarbeidet mellom jøder og arabere i sine helsesituasjoner, og for sitt arbeid for menneskelige verdier på tross av volden i regionen. Deres to sykehus i Israel har behandlet flere intifada-ofre enn noe annet sykehus i landet.

Helseorganisasjonen Hadassah er eid av en sionistisk kvinneorganisasjon i USA.
Tidligere israelske mottakere av Nobels fredspris er Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Menachem Begin.

HJH støtter Hadassah, blant annet med å gi toårig videreutdanning/ oppdatering for nye immigranter med helseutdannelse fra hjemlandet. Fagterminologi og holdningsskapende arbeid vektlegges. HJH støtter også tannpleier-utdannelse for etiopiske immigranter.

Hjelp Jødene Hjem Årsrapport, årsregnskap for 2004.

Årsrapport og årsregnskap for 2004