Gud har lovet jødene Israel

Mange har f. eks. hørt historien om skofabrikanten som sendte to av sine medarbeidere til Afrika for å se om det var marked for skosalg der. Den ene kom tilbake og sa at – nei, der var det ingen vits i å satse på skoproduksjon, alle mennesker der gikk jo barbeint!
Men den andre kom tilbake full av entusiasme – “Jo, her var det strålende muligheter. Vi kan produsere alt det remmer og tøy kan holde, for der er det ingen som har sko.”

En annen slik historie handler om to venner som gikk en tur i skogen etter en regnværsperiode. Den ene klaget hele tiden fordi han ble våt på beina, og han fortalte bare om sølepytter og vått, klissete løv da han kom hjem. Mens vennen hadde gledet seg over at klarværet hadde overtatt, han frydet seg over den friske luften og la ut om stjerner og nordlys og om hvor fantastisk det hadde vært å få denne rusleturen.

Det handler om hva vi velger å se, om hvor vi velger å feste fokus. I begge disse historiene er det åpenbart at én fikk fremgang og inspirasjon, mens den andre simpelthen lot mulighetene og gleden gå fra seg.
Bibelen har også en slik historie.

I 4. Mosebok står det om Moses at han sendte ut speidere for å se om det landet de var på vei til var klart for dem -. “Dra opp til sydlandet”, sa han – “og stig opp på fjellene og se hvordan landet er! Se om
folket som bor der er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort”…. . “Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt”.
De dro, og de fant at landet var vakkert, og det fløt av melk og honning. De bar med seg digre drueklaser for å vise folket, og det motivet er jo havnet i alle souvenirbutikker i Israel. To menn bærer en stang full av drueklaser! Et symbol på liv og fruktbarhet og muligheter. Men likevel hadde de latt seg skremme av folket de møtte, høye og storvokste folk. – “Vi makter ikke å dra opp mot dette folket for det er sterkere enn vi”. – “Der så vi kjempene. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes de også at vi var”, – sa de.

Der glapp det for dem. Enda Gud hadde lovet dem landet og lovet å være med dem, slapp de taket enda de hadde vært på vandring i 40 år! Det er en utrolig spennende og dyp tekst. Hadde det ikke vært for Kaleb og Josva, hadde kanskje historien endt der. Men de talte til Israels folk og sa: “Det landet som vi dro igjennom, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører Han oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet.”

Som så ofte ellers, det er ikke det å få en gave som er poenget, men å ta imot den!
Og jo mer verdifull en gave er, jo mer går vi glipp av ved ikke å ta imot den!

Like før jul var en del kristne sentrale personer på tur i Israel. De kom tilbake og var veldig tydelig på at Israel var høyst kritikkverdig. Jeg ble veldig trist av å lese alle utsagnene, og jeg tenkte at de bare hadde sett alle sølepyttene, og jeg fikk så lyst til å ta dem med på en annen slags tur til Israel. – Vise dem all omsorgen, all fremgangen, all optimisme, all styrken, alt fremtidshåpet og et land som i sannhet flyter av “melk og honning”.

Men det er også et land som tvinges til å bruke enorme summer på sikkerhetstiltak, et land der innpå tusen uskyldige mennesker er drept av selvmordsbomber og mange tusen er lemlestet, men der bitterheten ikke får slå rot fordi den er destruktiv.

Mange palestinere lider, men det er jo ikke Israels skyld! Mange jøder lider også. 700.000 er havnet under fattigdomsgrensen. Men de har ikke tenkt å bli værende der!

Kanskje vi kan si at omstendighetene har ført dem dit. Men vi kommer ikke fra at Gud har en spesiell plan med dette folket – og Han har gitt enorme løfter til de som er med og velsigner det, nemlig Guds velsignelse. Det var derfor jeg ble så trist av å lese om resultatet av den Vip-reisen. For det står noe om “å tale vel om” – “om å stå hos” – om å trøste. Det betyr ikke at vi skal nulle ut andre folk!

De som var med på denne reisen, har stor innflytelse, og deres ord har stor vekt. La oss håpe at de for en gangs skyld faller “på steingrunn”!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.

2005 – nye muligheter og utfordringer

“Aldri har vi opplevd en så stor naturkatastrofe”, ble det sagt. “Jo da”, sa gamle Thorvald Stoltenberg. “Både Kina og Bangladesh opplevde mye større folketap i 1960-70-årene, men det var så langt borte den gangen. Nå er det mye nærmere fordi alle reiser og fordi det var nordmenn involvert”.

Nå er alt mye nærmere , og alt angår oss. Vi kan lett bli usikre og skremte, for ryktene sier at det kommer nye flodbølger, nye jordskjelv og nye katastrofer, og vi lurer på om de kan berøre oss her oppe i det trygge hjørnet i verden. “Jeg skal holde alle feriene hjemme heretter”, sa en gammel tysker da han ble fraktet på båre ombord i redningsflyet.

Leser vi i den store Boken, står det mye interessant og relevant der, også om naturkatastrofer. De skal øke i antall, og de skal tilta i styrke. Det det dreier seg om, er å være forberedt. I etterdrønningene blir det tydelig at det var vi ikke – alle var på ferie, ingen systemer var klare, og det tok bare minutter før ti tusenvis av mennesker var borte. Det er klart at det er rom for mange refleksjoner.

“Jordaksen bikket”, sa en ekspert. “Australia flyttet seg 20 m nordover”, sa en annen. “Tiden stanset”, sa en tredje. Og det kan komme mye større katastrofer – og nærmere!

“Afrika presser seg inn i Europa”, var også en ekspertkommentar. Ankara i Tyrkia var nærmest til å bli rammet.

Men vi skal ikke sitte stille og vente på neste katastrofe. En gammel salmestrofe har passert tankene noen ganger denne tiden: “Arbeid før natten kommer, da er ei lenger tid!”

Derfor er vi i gang igjen, derfor tar vi fatt i nye og gamle utfordringer, og vi forventer et strålende år! Israel er midt i tiden og midt i verden, derfor er det meningsfylt å få være med der. Dessuten tror vi at Gud har gitt Israel en nøkkelrolle i denne tidsepoken.

Innvandringen står også i år øverst på prioriteringslisten til myndighetene. De ønsker seg én million flere dette tiåret også, men har foreløpig “bare” fått litt over 100.000. Det kan bety at nye store skarer kan ventes å komme!

Jødene er bundet til sin fortid i langt større grad enn vi kanskje kan forstå. Alle deres høytider feires til minne om felles historie og alle integreringsinstitusjoner har styrking av jødisk identitet på programmet.

Sterke røtter gir stødig vekst, og de går tusenvis av år tilbake. Utgangen fra Egypt ligger i bunnen av de fleste høytidene, men den hendelsen skal overskygges av den store innvandringen vi nå får være med på.

Slik står det skrevet, og derfor er det så spennende å få være med i den fasen vi nå er inne i. Vi forventer store ting, og vi håper at du også vil være med å gjøre 2005 til et gjennombruddsår for Israel.

Godt nytt år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.

Yad Sarah – et israelsk mirakel

Det er lenge siden vi har skrevet noe om dette – og lenge siden vi har tatt med oss grupper dit. På en måte er det et mirakel som nesten er for stort til å forklare, “Yad Sarah”-huset troner som et lite slott på et hjørne i Jerusalem like ved “Yad Vashem” og Skare Zedek-sykehuset og ser slett ikke ut til å trenge noen form for hjelp. Men historien er som et eventyr.

Vi fikk være med fra 1992 i et lite lagerbygg ved buss-stasjonen i Jerusalem i noe som de kalte “Norway House”. Det så i høy grad hjelptrengende ut! I strømmen av innvandrere befant det seg mange eldre over 55 år, og disse kom i knipe ved tildeling av jobber.

Men blant disse befant det seg jo mange dyktige og erfarne ingeniører og teknikere og de ble tatt i bruk av Yad Sarah. I “Norway House” laget de rullestoler og veldig raskt ble de smartere, lettere, sikrere – etter hvert meldte det seg andre behov, og nye teknikere kom på plass.

“Yad Sarah” hadde kontorer og lager i sentrum av Jerusalem også, men dette blir kortversjonen . De fikk en pris et år for det beste immigrasjonsarbeidet, og så begynte snøballen – for ikke å si steinene – å rulle. De fikk en tomt, de fikk en arkitekt, de fikk stein til å bygge med, og resultatet for oss ble at “Norway House” ble til “Norway Center” i 3. og 4. etg. i praktbygget. Der fortsetter de med rullestoler, men lager også gåstoler, trygghetsalarmer og surstoffkolber og mange eldre immigranter koser seg med å eksperimentere seg frem til bedre og mer håndterlige produkter. Egentlig er dette et fantastisk sted og et fantastisk tiltak. I dag er “Yad Sarah” den desidert største frivillighetssetralen i Israel. Etter bare 25 års drift, har de 80 underavdelinger spredt over hele Israel, og 6.000
frivillige medarbeidere er involverte. Det er folk som jobber uten lønn, og de sparer Israel for ca. 250 millioner dollar i året ved at de slipper å ha folk lenge i sykehus og sykehjem.

Yad Sarah driver utstrakt form for hjemmehjelp. De har simpelthen en målsetting om å la syke og gamle få være hjemme så lenge det overhodet er mulig.

Det har jo også vist seg at de fleste blir friskere og kommer seg fortere når de kan være hjemme og sammen med familiene sine.
Første gang jeg kom i kontakt med dem, hadde de simpelthen et gammelt tog stående i en bakhage i sentrum et sted. Det tjente som oppbevaringssted for alle typer medisinsk- og rehabiliteringsutstyr som de lånte ut gratis til alle som trengte det. Det var et utrolig utvalg av krykker, spesialstoler til slagpasienter — i dag har de utstyrt en hel etasje med praktiske hjelpemidler for alle slags situasjoner. 300.000 er det utfattelige tallet på slike gjenstander!

De har også en betydelig transporttjeneste, både ambulansetjeneste og handikaptransport til dagsentra eller simpelthen til spesielle sammenkomster som Yad Sarah arrangerer. Også unge, enslie mødre får hjelp med barna sine, og de har en rådgiveravdeling for foreldre med problembarn. Hele dette enorme hjelpeapparatet drives nesten utelukkende ved hjelp av gaver og donasjoner. De får overhodet ingen statlig støtte. Det er et pågående mirakel.

En av tre israelske familier er blitt hjulpet av Yad Sarah. Ca. 250.000 israelere bruker tjenester derfra hvert år!

Rapporten er full av lovord til Norge og til HJH for stor støtte gjennom mange år, faktisk helt fra 1992. Mange, mange immigranter, mest fra ex-Sovjet og Etiopia har kunnet jobbe meningsfylt i Norway Center, mye flott utstyr er produsert, og mye er forbedret og oppfunnet. Kanskje det er på tide å besøke dem igjen!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.

Tusen “birthright” ungdom i Israel

De siste fem årene har “Birthright”-programmet sendt 75.000 ungdom fra 40 forskjellige land til Israel. Før programmet ble innført, regner man med at bare 1.200 ungdom mellom 18 og 26 år kom på undervisningsturer hvert år.

Tusen ungdommer fra “Birthright”-programmet bor nå i Israel, som immigranter, soldater eller studenter, skriver Jerusalem Post. Denne vinteren deltar 8.500 ungdommer.

Mandag kveld talte immigrasjons- og integreringsminister Tzipi Livni til 3.000 av ungdommene i Jerusalem.
– Israels fremtidige styrke avhenger ikke bare av vår kamp mot terror og vår kamp mot dem som ikke støtter vår eksistens i Midtøsten. Israels fremtid avhenger også av mennesker som dere – at dere kommer, ikke bare på et besøk, men for å leve her, sa Likud-ministeren.

Da statsminister Ariel Sharon mottok 60 “Birthright”-ungdommer på besøk i sitt kontor mandag, understreket også han betydningen av deres korte besøk i Israel. Sharon sa at ungdommene er “Israels beste informasjonsformidlere i verden”.

Kilde: Jerusalem Post

Innvandrere forteller

Adhina (bildet) forteller sin historie til nettmagasinet til Jewish Agency for Israel.

For fire år siden dukket faren hans plutselig opp, etter å ha bodd i Israel siden Adhina var en liten gutt.

– Han fortalte meg at jeg var jøde. Først visse jeg ikke hva det betydde, sier Adhina, som hadde studert økonomi i Etiopias hovedstad.

– Snart fant jeg ut at jeg også ville komme til Israel og leve her som en jøde, forteller 23-åringen. Han måtte vente i tre år før han kunne gjøre aliyah – komme til Israel som innvandrer.

De første ti månedene gikk Yosef Adhina på Ulpan, hebraisk språkskole. Nå deltar han i Jewish Agencys Kedma-program, som hjelper etiopiske immigranter med integreringsprosessen. Etter militærtjenesten håper Yosef Adhina å kunne studere på et israelsk universitet.

– Det er bedre å bo i Israel. Men det beste av alt er å kunne snakke det hellige språket, å føle seg hjemme som jøde, sier han.

29-åringen Gabriela Debdris (bildet) kom fra Argentina til Israel i september 2002.

– Jeg forelsket meg i landet med en gang. Selv om Israel er så lite, har det alt: Ørken, byer, skog, sjø…

Debdris er grafisk designer, men holder nå på å lære seg kokkekunst.

– I Israel er det mulig å studere, arbeide, komme seg frem og føle seg sikker. I Argentina kan man ikke gå trygg på gaten, selv ikke på dagen, sier Debdris.

Kilde: The Jewish Agency for Israel