Israel har mange utfordringer – og tar dem

Aftenposten hadde nylig en bred omtale av prosjektet. Lenge har han snakket om de store sosiale forskjellene som har utviklet seg, og han vil prøve å jevne ut og bygge broer mellom de ulike gruppene. Altfor mange israelere lever under fattigdomsgrensen. Uansett hvor man setter den grensen, er tallet altfor høyt, og innvandrerne er alltid en utsatt gruppe.

De siste tre årene er tusenvis av unge kommet til Israel. De er sterkt ønsket, men de koster mange, mange penger, og behovene overskrider budsjettene. Den lave dollarkursen blir naturligvis en ekstra belastning. Kanskje kan vi håpe at denne siste fire-årige terrorbølgen avtar, den har bundet opp en stor del av Israels økonomi og forårsaket drastiske kutt, noe som i neste omgang har ført til økende arbeidsløshet. De sosiale ringvirkningene er store, f.eks. har 15 % av nye immigrantstudenter droppet ut av skoler og studier hvert av disse årene, sammenlignet med 4 % av studenter som er født i Israel. Fordi arbeidsløse foreldre er i krise, er de ofte ute av stand til å støtte barna sine og hjelpe dem videre. Dette er én av bekymringene til myndighetene, de unge er jo Israels fremtid. Hele samfunnet blir merket av disse problemene. – “Deres livskvalitet og deres fremtid angår oss alle. Vi vet hva behovene er, og vi vet hvordan vi skal løse dem hvis vi bare hadde nok dollar”, – leser vi i et skriv som er sendt ut av Jewish Agency.

Og det fortsetter med at det i dag er 5.000 unge mennesker i akutt sosio-økonomisk krise! – “Disse unge livene er vårt ansvar. Vi kan ikke svikte Israels viktigste fremtidshåp”!

Det er klart at det ligger en appell i dette og en bønn om hjelp, som vi lar gå videre. Både undervisningsdepartementet og absorbsjonsdepartementet stiller seg bak denne appellen og lover at hver dollar vil gå til å løse dette ungdomsproblemet.
De er fast bestemt på å gi disse sårbare unge en reell sjanse til å lykkes, og gi dem en plattform å stå på der de kan få likeverdige muligheter til å nå sitt eget potensiale i “det jødiske hjemland”.
Israel har ikke råd til å la ungdom i risikosonen falle igjennom på grunn av pengemangel!

Vi har jo gjennom disse fire årene hørt om ofre for selvmordsangrep – 20 i en busseksplosjon – 30 i et supermarked, 3 – 4 i en busslomme osv. Men vi glemmer lett fortsettelsen, mange ble såret. Vi tenker jo da at det var godt de reddet livet. Sjelden leser vi om alle de tusener som i dag er blitt invalide og/eller arbeidsuføre. Ofte dreier det seg om unge voksne – småbarnsforeldre, soldater eller skoleungdom. Å være småbarnsforeldre i rullestol er ikke lett, og psykiske senskader gjør ikke tilværelsen enklere.
Heldige er de tross alt som bor i Israel. Der prøver de å følge opp hver eneste en, og en komité er opprettet med representanter fra Jewish Agency, og de to departementene – for undervisning og absorbsjon. De skal møtes tre ganger i året og legge opp strategier og fordele midler og følge opp behovene. En underkomité skal møtes syv ganger mellom januar og juni og fordele praktiske oppgaver. Det vil bli mulig å søke om hjelp i dette systemet, og ungdom i skole- og studiesituasjon vil bli prioritert.

“Når det nå er nødvendig å forandre realitetene, må vi re-prioritere”, står det i skrivet vi har fått. Konsekvensene av ikke å gjøre noe vil bli altfor dramatiske. “Stresset ved å leve i et landskap av terror og økonomisk uvisshet er slitsomt for alle israelere.

For de som allerede befinner seg i en livskrise, som ungdom i risikosonen, kan stresset få katastrofale konsekvenser.”

Som alltid ellers er det også familier som stiller opp for å hjelpe. – Det kan være som besøksfamilie, avlastningsforeldre, rådgivere eller det kan dreie seg om økonomiske bidrag, hjelp til å handle, eller simpelthen å være et medmenneske. Jeg husker en situasjon der en lutfattig immigrantfamilie med en syk bestemor satt i en helt tom, fin leilighet. Alle naboene i blokken ble enige om å gi bort en gjenstand hver til leiligheten, og på et øyeblikk var alt på plass – stoler og bord, sofaer og lamper og ting. Det gjorde et dypt inntrykk! – Nå organiserer de et lignende hjelpesystem under disse komitéene.

Vi ser vel lett på innvandringen til Israel som en nesten overnaturlig, romantisk oppfyllelse av bibelske profetier. Og det er den, og den fyller oss nærmest med en slags ærefrykt. Så har vi da også ofte sagt at “Oppdraget er profetisk, oppgaven er praktisk”, og slik er det. Derfor blir ingen anstrengelse for stor. Å integrere og ta imot mye over en million mennesker på kort tid, gir mange utfordringer. Men alle bønner om hjelp for Israel følges av en forsikring om at “vi skal klare det”! Ingen skal gå på gaten, ingen skal behøve å tigge og ingen skal havne i narkotikahelvetet. – De er bevisste på målsettingen, og alt vi har sett disse 15 årene, har vist oss at de vil lykkes.

Og vi får lov til å bidra! Det er fantastisk!
Oppdraget er profetisk, oppgaven er praktisk!

200.000 har utvandret siden 1990

Det israelske utenriksdepartementet regner med at 709.000 israelere bor i utlandet. Blant israelerne som har forlatt Israel, er nok jøder fra det tidligere Sovjetunionen den største enkeltgruppe. Fra slutten på 1980-tallet har det kommet over én million jøder til Israel fra disse landområdene. Det blir antatt at ca. 34.000 av dem har vendt tilbake, og at ca. 40.000 har dratt videre til vestlige land, hovedsakelig Canada.

I følge israelske integreringsmyndigheter, er det 8,8 prosent av immigrantene fra det tidligere Sovjet som faller utenfor det israelske samfunnet og som ikke klarer seg godt. Denne prosentdelen er betydelig lavere enn for andre innvandringsgrupper.

Siden starten på år 2004 har 20.352 nye immigranter kommet til landet. I år 2003 kom det totalt 22.189.

Tid for ettertanke

Nådde vi målene våre? Holdt budsjettene? Ble vi klokere, snillere, mer disiplinerte – kort sagt – gikk det bra med alle nyttårsløftene fra i fjor?

Snart får vi en ny sjanse til å snu arket, snart kan vi sette oss nye mål – det er spennende og utfordrende.

I HJH kan vi glede oss over gode resultater og godt samarbeid. Mange prosjekter har fått hjelp og nye søknader ligger på bordet – eller i mappen. Neste år kan vi “feire” 15-års-jubileum.

“Markere” er nok et riktigere ord. Vi planlegger ett stort møte og én litt større avis, ellers går arbeidet sin vante gang. Men vi er fylt av takknemlighet over å ha fått være med i et stort og betydningsfullt arbeid, og stadig minner vi oss selv om den første forstanderen i det mosaiske trossamfunnet, Kai Feinberg, som lovet å spise hatten sin hvis vi greide å samle in fem millioner kroner til Israel. Han trodde ikke at folk i Norge var særlig interessert i å hjelpe jødene i Israel! Så feil kan man ta! Det er mange nordmenn som er med og bringer velsignelse over landet vårt fordi de bringer velsignelse til Israel!

Denne høsten har gitt oss alle to sterke dramaer, kanskje tre. Kanskje alle vil vise seg å få epokegjørende betydning. Arafats død har allerede fått store ringvirkninger. En telefon fra Israel nå i desember begynte slik: “Greeting from a blue sky”! – “Glade hilsener fra en blå himmel”! – Han følte at nå ligger veien fremover åpen med løfter om fred og ny vekst i Israel. Nå har det jo vært rimelig stille lenge, og den nagende frykten er i ferd med å slippe taket. Gud vet om han har rett!

Alle ønsker seg fred. Men det ligger mange og store steiner i veien. – “Tror du han får Arbeiderpartiet med i en koalisjon”? spurte han, og var klar for en liten debatt om temaet. Ikke vet jeg, helt klart er det at det blir nye bevegelser både på det innenriks-
politiske og det utenrikspolitiske planet, og det blir spennende å følge med, og det er det viktig at vi gjør! Helt sikkert er det i alle fall at innvandringen har høyeste prioritet, og om terroren avtar, kommer det mange.

Vår kontakt i Beer Sheva, han som driver arbeidsformidling for nye innvandrere, fortalte at han nå har opprettet en filial i Ashdod for franske immigranter! Det har lenge kommet én og én derfra, men nå er det altså behov for et eget mottak. Det var spennende nytt!

Vår russiske internettside er også flittig besøkt. 20.000 har vært innom siden påske – helt fra California var det kommet spørsmål om mulighetene for immigranter i Israel. Vi var jo litt usikre på om det ville være en lur investering, men så langt har den oversteget forventningene. Folk spør om likt og ulikt, og de får vettuge svar. Både den israelske ambassaden i Moskva og Jewish Agency hjelper til. Det må være en god pådriver for emigrasjonen.

For en del år siden var det mye snakk om “nær-døden-opplevelser”. Mange skrev om slikt, og sammenfallene var store. Skarp lyd, mørk tunnel, skinnende lys og sterk dragning var elementer. Men ett fellestrekk er blitt hengende igjen hos meg. Mange opplevde at livet deres ble rullet opp som på en film, men bare det som var gjort av kjærlighet og det som var skaffet av kunnskap, sto igjen på filmen. Resten var blendet!

Alt det arbeidet Israel driver i diasporaen – rundt om i verden – går ut på å formilde kunnskap om religionen, om språk, om samfunnet og om alle de praktiske sidene ved et fremtidig liv i Israel. Uten slik kunnskap vil møtet med nye omgivelser, nytt klima, nye krav og nye verdinormer bli overveldende.

Med slik kunnskap vil tilpasningen og overgangen bli betydelig lettere. Mer og mer ser vi at det er et privilegium å få være med på dette, og mer og mer føler vi det meningsfullt å få bringe inn midler til ulike tiltak.

Det med kjærligheten opplever vi også sterkt. Så mange mennesker jobber så mye og så hardt for å få immigrasjonen til å bli vellykket, at bare en dyp og varm kjærlighet kan holde folk i gang på den måten – år etter år. Vi som er hjelpere, som jobber i periferien, blir også fanget inn av denne kjærligheten. Det er en forpliktende kjærlighet til Guds utvalgte folk – til Herrens øyesten, noe som igjen fyller oss med takknemlighet over å få være en liten brikke i et stort puslespill.

De to andre dramatiske hendelsene i høst var valgene i USA og i Ukraina. Begge kan vise seg å være betydningsfulle for Israel. Helt sikkert er det at valget av Bush satte livssynspørsmål på dagsordenen også her i Norge og vi har allerede hatt mange og hissige debatter om religion og religioner. Svært ofte kommer disse debattene i Israel eller i Midtøsten. Det er viktig at vi skaffer oss kunnskap, både fra Guds ord og fra media, at vi gjør oss selv bevisste og betydelige, og at vi deltar! Israel trenger oss – bønnene våre, pengene våre og tilstedeværelsen vår. Vi gleder oss til et nytt mulighetens år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 9/2004.

Chanukka-bilder

Fra Ulpan Akiva
Chanukka-festen til Ulpan Akiva samlet 350 mennesker i alle aldre. Studenter fra hele verden var til stede: Kina, Nepal, Chile, Colombia, Croatia, Argentina, Frankrike, Australia og flere.

– Vi vil bare fortelle hvor takknemlige vi er for gavene fra HJH, som gjør at vi kan ha slike fester til glede for nye og gamle immigranter, skriver en skoleleder.

Fra Israeli Association for Immigrant Children

Rakettene falt tett

I Israel utvikler tingene seg fort og dramatisk, den ene spenningen avløser den andre. Bare på et par uker er premissene totalt forandret. Valget i USA og Arafats død satte Israel i søkelyset igjen. Uansett hvilke voldsomme bølger som skylder over verden, blir lille Israel liggende igjen på stranden.

Lenge har Gaza vært krisesenteret. Tidligere har det vært Golanhøydene, Libanon eller Jerusalem. Men nå er det Gaza. Det kunne lett blitt Jerusalem igjen, men heldigvis gikk det rimelig greit å finne en alternativ løsning på Arafats gravferd.

Det er som et bevegelig relieffmønster. Alle delene ligger der, de løfter seg opp i tur og orden og tar vår oppmerksomhet. Den lille kyststripen mot Middelhavet kunne vært et paradis. Nå er det bare kaos og vold. Helt i syd ligger den lille jødiske enklaven, nesten som et gissel, men også som en buffer. Den er inngjerdet og isolert, men full av liv og blomster, vakre strender og nydelige småhus – umulig å forsvare og umulig å forlate for de ca. 8.000 jødene som bor der. Nå spør vi vel oss selv – alle – hvordan skal dette gå? Å bli tvunget til å forlate hjemmet sitt, huset, hagen, miljøet etter 30 – 35 år gjør vondt.

Det er lett å lage avstemninger langt borte – lett å mene noe om ting som ikke berører oss direkte, men verden er blitt så liten, og snart berører den oss overalt! La oss be for de som har ansvar – de som må ta beslutninger og for de som blir berørt!

Men Gaza har stått på problemlisten lenge. Utallige terroraksjoner mot Israel er planlagt – og til dels gjennomført derfra, og mange slags tiltak er forsøkt for å løse situasjonen. Stadig hører vi om sammenstøt og tumulter, og stadig hører vi at Israel har drept kvinner og barn og ødelagt hus og hjem, og vi undrer oss vel litt alle. Men nå har vi sett det!

Det kom en telefon til bussen mens vi var på vei til Negev. “En bombe falt nettopp i kibbutz Nir Am, men dere kan få komme, politiet har vært der, og ingen ble drept!”
Det var 20 minutter siden! – Og vi kom, og vi så et lite hull i bakken, noe jernskrap og en skrekkslagen kvinne. Hun hadde sittet utenfor barnehagen like ved, og bomben hadde fart rett forbi sytøyet hennes.
Det var den andre bomben den dagen i Nir Am
Ingen ble truffet av den forrige heller, men selv om disse hjemmelagde Kassam-rakettene ikke er så store, dør de som får dem i hodet. Gleden over at alle barna ble spart overgikk nesten skrekken hos kvinnen. Men hun fortalte at hun hadde bedt sin sønn som var i hæren, om ikke å komme hjem på perm. Han var tryggere i det militære enn i Gaza-området! mente hun.

400 slike bomber hadde ramlet over de små byene og kibbutzene i Negev den siste tiden. Der bor det vesentlig nye immigranter, tomtene er rimelige, og de kan lett sette opp små hus. Det dreier seg om f.eks. Sderot, Ofakim, Netivot og til dels Askelon.

Rakettene har en rekkevidde på ca. 10 km, og de skytes ut etter bingoprinsippet. Kanskje treffer de en bil, kanskje et hus, kanskje noen barn som leker i gaten. I alle fall sprer de skrekk og uro!

Ordføreren i regionen fortalte om sin bombeopplevelse.
Han kjørte bortover veien i god fart da mobiltelefonen ringte. Siden det ble en samtale av det, stanset han, og sekunder etter landet en rakett neon få meter foran bilen.

Hadde ikke telefonen ringt, hadde han vært død. Halve veien var sprengt vekk. I slike stunder føler nok alle at de har hatt englevakt!

Mieha Limor som fulgte oss i bussen, sa at de til nå hadde latt være å reagere, men nå hadde de bestemt seg for å gå inn i Gaza. Og vel hjemme igjen, hørte vi nyhetene. Ikke om de 400 bombene, men om Israel som igjen braste inn i Gaza med tanks og våpen mot de stakkars sivile som bor der. Det er jo ille, men som Mieha Limor sa – hva skal vi gjøre? Vi kan jo ikke bare sitte stille og la bombene falle over oss! – Så heldige vi er som slipper å ha ansvaret!

Vi var på grensen, og vi så oppmarsjen. Mengder av tanks var stilt opp, og soldater var i virksomhet over hele området, travelt opptatt med å pusse og gni på våpen og teste ut kjøredoningene. Fotoapparatene var i flittig bruk – spennende! Men en dame begynte å gråte. – “Hva er det i veien med deg?” – “Ikke alle disse skjønne ungdommene kommer tilbake”, sa hun og satte tingene i perspektiv. Krig er ingen spennende lek. Krig er grusomt og meningsløst og den fører alltid med seg sorg og smerte.

Ikke alle kom tilbake, Tre israelske soldater ble drept, sa de i nyhetene dagen etter. Det angikk oss på en måte fordi vi hadde vært der. La oss huske å be om “fred for Jerusalem” og for visdom hos de som har ansvar!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2004.

Bibelparken i Ariel

Det ser ut til å bli en vakker park full av symbolikk og tekniske finesser. Ikke minst har de satset på å anskueliggjøre utvelgelsen og etableringen av det jødiske folk, gjennom Abraham. Åpenbart ligger det masse arbeid både vel utført og til å ta fatt på.

I våre dager kommer innvandrerne med fly og får all mulig bistand. Men denne første innvandreren vandret bokstavelig talt, med alt sitt pikkpakk, alle sine dyr, alle sine tjenere og det må ha tatt lang tid. En slitsom vandring har det vært, helt fra Ur i Kaldea. – Ingen av oss kunne i dag ha tenkt oss muligheten en gang – av å gå fra Irak til Israel med en skarve ryggsekk en gang.

Å gå i tro var ikke lettere den gangen enn nå – å være Gud lydig. Vi tenker vel litt at det var igjen sak den gangen. Han snakket klart og tydelig og til og med besøkte Abraham! – Gud snakker like tydelig i dag, vi må bare lære ham å kjenne, slik at vi vet at det er Ham. Men der skorter det vel litt for mange av oss. – “Det var bare noe jeg drømte” – eller – “det var bare et innfall jeg fikk, eller noe en predikant sa til meg”.
Verre er det når vi synes vi får svar i Bibelen, men så “tolker det bort” – det var i en annen tid, det var bare Paulus, eller “det var en helt annen situasjon enn den jeg er i”. – Gud maser ikke, men Han gjentar gjerne hvis du ber Ham om det. – “Er det virkelig deg, Gud?”

Han liker best å møte oss gjennom sitt ord, men bruker også medmennesker eller hendelser. “Tilfeldigheter”, kaller vi det gjerne, men det er ingen tilfeldigheter i Guds timeplan. Bli kjent med Gud” – Bli bedre kjent med ham! Det var tanker der oppe i natten i den bibelske parken.

Det var ingen tvil hos Abraham, og det var et skikkelig vågestykke han ga seg ut på. Men han visste at det var Gud, og da visste han også at Gud ville være med ham —.

En av effektene i parken er tolv kjempestore, sirkelrunde steiner som er satt opp på høykant rundt en rydning i terrenget. Hver stein har navn etter Jakobs sønner – stamsteiner, kunne vi gjerne kalle dem. Jakob fikk jo navnet Israel etter at han hadde overvunnet seg selv, og de tolv sønnene hans ble stamfedre til Israels folk. Dette er ingen død historie, enhver israeler kjenner sine stamfedre.

Men så var det steinene, da – og bibelparken. Noen andre var der oppe sammen med gruppen vår, og en dame kom bort til meg og spurte – med mange pigger i røsten – “Hvorfor er det bare menn på disse steinene?” Jeg forsto ikke spørsmålet, og hun gjentok det og sa – “Hvorfor er det ingen kvinnenavn på disse?” – Jeg ble så lei meg.
Feminismen har tatt fullstendig overhånd i vårt samfunn. At det også lå en beklagelig historieløshet bok spørsmålet er en annen sak. Men fordommer, negative selvbilder, konkurranse – stress, oppløste ekteskap, fri sex og barnløshet er konsekvenser. Det er blitt gammeldags og bakstreversk å hevde at kvinnens verdi ligger i det at hun er kvinne. Men kvinnene har selv vært med på å redusere denne verdien ved stadig å sutre om “bare” å være hjemme, – “bare” å passe barn, “bare” å stå på kjøkkenet – “bare å bygge et hjem”.

I andre kulturer løftes slike kvinner opp på en pidestall! En gruppe unge forskere dro til Midtøsten for noen år siden for å forske i kvinnerollen. De hadde som forutsetning å finne stakkars, undertrykte, kuete kvinner, trette og utslitte. Men de kom tilbake med helt andre funn.

De møtte kvinnesamfunn der samhold, kreativitet, utvikling, barneomsorg og kunnskapsformidling var sentrale elementer, og kvinnene var trygge og lykkelige i sine roller. At det også var de som hadde hånd om “nøklene”, stemmer jo med kvinnerollen i det gamle norrøne samfunnet.

Bibelen er full av flotte, strålende kvinneskikkelser. Hos Gud er det ingen verdiforskjeller på kvinner og menn. Men det er rolleforskjeller. Noen kvinner er dronninger, dommere og profeter, noen er kornplukkere og vannbærere. Poenget er at de er alle stolte i sine roller, og trygge der Gud har satt dem. Da er det også helt i orden at de tolv patriarkene er menn!

Ett spørsmål kan utløse mange tanker, men bibelparken i Ariel gjorde et sterkt inntrykk og ga realistiske bilder av den eldgamle og fundamentale historien som har fått verdensvid betydning. Parken er ikke ferdig utviklet, men den er allerede nå i høy grad severdig!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2004.

Velkommen til konserter!

I desember inviterer Hjelp Jødene Hjem til to konserter med ensemblet Glorioso Classico i Rogaland.

Det blir konsert i Bjerkreim kyrkje, fredag 3. desember 2004, kl. 19.00 og matine i St. Johannes kirke i Stavanger, lørdag 4. desember 2004, kl. 17.00.
[Dessverre hadde det sneket seg inn en feil i nyhetsbrevet, som annonserte matineen til 14. desember. HJH beklager!]

Glorioso Classico trenger ingen nærmere presentasjon i vår sammenheng. Vi vil bare spesielt invitere våre givere og venner til en flott musikalsk opplevelse og nevner at konsertene vil omfatte musikk og sang over et bredt spekter.

Kom og få andre med deg! Det blir gratis inngang – og vi tar opp en gave til HJH-arbeidet.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2004.

Musikk betyr mye for jødene

Selv for mennesker som ikke kaller seg selv musikalske, blir stemningen fra tid til annen elektrisk. Det er jo en kjent sak at det blant de russiske immigrantene som er kommet de siste 10 – 15 årene, er det mange musikere. Ja, så mange er det, at mange ensembler i Russland fikk problemer.

Jeg husker godt en jødisk musikkprofessor i St. Petersburg som var imponert over det vi gjorde, men temmelig frustrert fordi vi “tok fra dem” alle de beste musikklærerne! Det er jo bare et lite eksempel på at denne store vandringen også har vanskelige sider – selvsagt.

Israel greier ikke å absorbere alle musikerne. Men det har ført til at mange amatørgrupper har bygget seg opp, og denne gangen fikk vi følge av flere av disse. Dermed ble effekten fordoblet – Glorioso gledet med sin musikk, samtidig som mange fikk gleden av å glede oss!

I Netanya stilte de med nye unge jenter, kledd i like, sorte dresser. Alle var nyinnvandret, og de kom fra de forskjelligste steder i verden. Men harmonien var fullkommen, enda jeg fikk følelsen av at de sang ni-stemt! De var utrolig dyktige og beveget seg mens de sang i en slags formasjons-dans! I sannhet et bilde på Israel som en smeltedigel – et samarbeidsprosjekt. Måtte de bare lykkes i å bevare harmonien!

En annen superdyktig gruppe stilte opp i Beer Sheva. Alle tre var “multi-musikere” og håndterte både stemmen og instrumentene mesterlig.

De ville gjerne komme til Norge, det vil jo alle, men de ville fortjent en stor tilhørerskare. De kom fra Ungarn og Moldova og Ukraina, men i musikken hadde de også funnet hverandre og skapt seg et levebrød. – Smeltedigel er ett bilde på vellykket innvandring, stener i et grustak er et annet. Å være én uvurderlig del av et hele og samtidig kunne brukes til å bygge et samfunn er jo det innvandringen handler om. Sånn sett kan Israel være et forbilde for alle land i verden som sliter med å integrere nye innvandrere på alle nivåer!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2004.