Ikke penger nok for etiopiske jøder

Hver måned kommer ca. 300 immigranter fra det afrikanske landet til Israel. I februar 2003 bestemte regjeringen seg for å bringe hjem de etiopiske jødene “så snart som mulig”.

Mandag blir en klage fra utenlandske advokater behandlet i Israels høyesterett. Amerikanske organisasjoner krever at regjeringen iverksetter sin snart to år gamle beslutning.

– Det er ventet at regjeringen vil avvise kravet, og begrunne dette i knappe økonomiske ressurser, skriver Ha’aretz.

På slutten av 1990-tallet ble omkring 16.000 etiopiske jøder – såkalte Falashmura – satt i transitt-leirer i påvente av immigrasjon til Israel. I februar 2004 ble det månedlige mottaket av immigranter fra Etiopia begrenset til 300 personer i måneden. Statsminister Ariel Sharon har lovet å revurdere antallet i slutten av året.

Jewish Agency og Knessets immigrasjons- og integreringskomité gikk for kort tid siden inn for en økning til 600 immigranter i måneden.

Immigrasjon til Israel

Nettstedet har egne kapitler for de ulike innvandringsbølgene til Israel, både før og etter statens opprettelse.
Det er også samlet et rikt utvalg tallmaterialer.

 Hovedside (engelsk)
Inneholder en lenkeoversikt inn til de ulike kapitlene.

 Fra tidligere Sovjetunionen (engelsk)
Nettsiden sammenligner, fra år til år, total innvandring til Israel mot innvandring fra det tidligere Sovjetunionen.

 Graf (engelsk)
Interessant grafisk fremstilling som viser innvandringen til Israel fra 1948 til år 2000.

Klikk deg inn i Jewish Virtual Library for en solid innføri

Konferanse drøfter aliya fra Amerika

2.850 delegater kom søndag 14. november til Cleveland i Ohio.

I flere år har de amerikanske jødenes fokus vært på å støtte immigrasjon til Israel fra land hvor jøder har vært i nød. Nå går United Jewish Communities (UJC) sammen med Jewish Agency for å hjelpe nord-amerikanske jøder til å flytte til Israel. Organisasjonene vil for eksempel bistå immigranter i å finne arbeid i Israel.

Israels første gullvinner i OL, vindsurferen Gal Fridman, åpnet generalforsamlingen søndag. Israels regjering var representert med utenriksminister Silvan Shalom, skriver Ha’aretz.

Departementet for integrereing av immigranter

Først og fremst er nettstedet tilrettelagt for personer som ønsker å immigrere til Israel, men det gir også nyttig informasjon til alle som vil studere det israelske integreringsarbeidet.

 Hovedside (engelsk)
Inneholder en hilsen fraImmigrasjonsminister Tzipi Livni. Hun minner om invitasjonen David Ben Gurion sendte ut i den jødiske verden allerede 14. mai 1948: “Vi ber det jødiske folk i hele Diasporaen, om å forene seg med oss i sitt hjemland ved å gjøre aliyah, ved å bygge landet og ved å ta del i dette storstilte prosjektet for å forløse det jødiske folk. Dette har vært drømmen for generasjoner.”

 Skritt for skritt (engelsk)
Gir generell informasjon om immigrasjon til Israel. På nettstedet kan man også finne svar på vanlige spørsmål.

 Statistikk (engelsk)
Ønsker man tall og innsikt for de siste årenes immigrasjon til Israel, er nettstedet til integreringsdepartementet rette kilde. Her kan man finne detaljerte statistikker om innvandrerne og deres livssituasjon i Israel.

Klikk deg inn til departementet for integrering av immigranter!

Immigrantbarn tegner

Israeli Association for Immigrant Children har et “dialogprosjekt” i byen Bat Yam for å gi nye immigrantbarn en jødisk og israelsk identitet.

– Vi tok med barna til Canada Park hvor de uttrykte sine følelser i tegninger, forteller Eli Zarkhin i en e-post til HJH.

Jom Kippur – en dag for forsoning og tilgivelse

1. juledag i Norge kan kanskje gi en lignende stemning, i alle fall hvis vi går 5 – 10 år tilbake i tid. Stillheten er nesten påtrengende – i alle fall må man ta del i den. “Gå stille, tal sakte”, sto det på gamle sykehusplakater. Noe sånt føler man.
“Forsoningsdagen” kan være en slags norsk oversettelse. og jeg tenkte hele dagen på Bibelens formaning – om du har noe imot din bror, gå først bort og forlik deg med ham. – Det er det de gjør. Hvert år tar jødene et oppgjør med seg selv, og de faster i 25 timer mens de konsentrerer seg om “å løfte seg selv opp på et høyere nivå”, slik en uttrykte det. Jeg falt litt for den formuleringen. Det er så lett å bli gående år etter år i samme tralten med de samme uvennene og de samme aversjonene.

Jeg var i en synagoge der folk ba og leste bønner, mens de fra tid til annen reiste seg opp og gikk bort til en medvandrer, snakket litt og omfavnet vedkommende. Det var spennende å tenke seg hva som var blitt gjort opp og hvilken lettelse som fulgte.

Helst skulle man kle seg i hvitt, fikk vi høre, og så mye som 95 – 97 % av alle jødene deltok i feiringen av Jom Kippur – religiøse og ikke fullt så religiøse. De ber faste bønner – det kan virke litt uåndelig på oss. Vi fikk utlevert en hel bok som simpelthen het Jom kippur og som skulle gjennombes i løpet av de 25 timene.

Kanskje det ikke er så dumt med litt bønnehjelp. Vi har vel lett for å bli ganske trangsporet i våre “frie bønner”, og det går fint an å bli grepet av noen av disse “rituelle bønnene”. Den første vi fikk utlevert, henvender seg til Gud som “Vår hellige vokter, klippe og frelser av Israel! – Velsign landet vårt, starten på fullbyrdelsen av vår frelse. Vern det under vingene av din uendelige kjærlighet og send over oss tryggheten som bare finnes i din fred. Måtte en gnist av din ånd inspirere vår president, statsminister, embetsmenn, dommere og rådgivere til å ta de rette avgjørelsene. Sett dem i stand til å forstå at du har rett når du tar beslutninger! Stryk de som bygger og beskytter. “Ditt Hellige Land”. Skap i oss kjærlighet, vennskap og gjensidig respekt. Ta bort hat og misunnelse fra oss -. Vær nær hele Israels folk og foren våre hjerter i kjærlighet og respekt for ditt navn -.”
Det åpnet seg mange tanker der vi fulgte med i den engelske oversettelsen, og det er ikke sikkert vi hadde kommet på så mye av dette av oss selv. – “Jeg venter på deg, Gud, jeg søker Guds nærvær, håper på et svar på mine bønner. Blant alle her priser jeg deg for din allmakt og feirer dine gjerninger med en frydefull sang”. – Etter hvert ble bønnene mer personlige, selv da kan det være greit å ha en bok å støtte seg til. Vi blir lett litt nærsynte i vårt møte med Gud, og hukommelsen kan bli litt kort. Vi føler jo at vi kan gå til Gud hver dag og be om tilgivelse, så en sånn maratondag kan virke litt overdreven. Men den gjør inntrykk, og den gir inspirasjon til å be en annen bønn fra Bibelen. – “Gud skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inni meg” – Det er vel det det går på, men gjennom 25 timers faste rettes nok fokuset også mot vår egen vilje til å gå videre og nå høyere.

Jeg gikk i en reformert synagoge denne gangen. Rabbineren holdt en engasjert tale på engelsk der han minnet om at vi var et hellig folk i en hellig by i et hellig land – og at det forplikter – og gir privilegier. Det var artig å høre på ham. Ofte får vi jo inntrykk av at jødene helst så at de bare var vanlige folk og ikke et utvalgt folk. Men det er det de er – og vi, som var hedninger, er blitt utvalgt med dem. Det forplikter også!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.

Exodus fra Russland til Israel

Det kan være nyttig å få belyst et emne fra en anerkjent ekspert, ikke på Hjelp Jødene Hjem, men på østeuropeisk politikk i særdeleshet. Han starter med å si at 20 % av Israels befolkning i dag er nyinnvandrende russiske jøder. 800.000 av i alt 1,3 mill. er kommet de siste ti årene. Jødene fra Russland er bærebjelken i den israelske høyresiden i dag. De er kompromissløse overfor palestinere og fiendtlige overfor arbeiderpartiet i Israel.

Hvis noen har tenkt seg at de nye innvandrerne er minuspersoner som er en belastning for landet, må de tenke om igjen. Alle trenger starthjelp, og den er utrolig effektiv på mange områder, men de aller fleste venner seg fort til sin nye tilværelse og blir ressurspersoner. Det er jo bl.a. derfor Israel prioriterer innvandringen aller øverst!

“Bare palestinske borgere av staten Israel teller flere enn den russiske folkegruppen”, sier Steinfeldt. Og de omtaler seg selv som “Israels russisk gate”. Uttrykket er hentet fra ghetto ‘en i det gamle Øst-Europa som begrep for deres etniske tilhørighet. Deres holdninger må forstås i lys av deres tidligere erfaringer med antisemittisme og deres følelse av å være fremmede i Sovjetsamfunnet”. – Det er klart at denne folkevandingen har vært problematisk for Israel, og det vil helt sikkert ta tid å få samordnet og samstemt befolkningen – De russiske jødene har selvsagt tatt med seg mye kultur fra sine hjemland, også spesielle personlighetstrekk som er blitt utviklet i en minoritetssituasjon. Ett sant u-jødisk trekk er aggresjon, naturlig nok, og selvsentrering. De russiske innvandrerne møter nok også negative holdninger hos de etablerte israelerne, mange har følt på kroppen at midler er blitt overført til de nye, at de får økonomisk hjelp og billige lån, mens de selv kanskje strever for å få endene til å møtes. Likevel er de glade for innvandringen og ser at den er Israels eneste sjanse til å overleve som nasjon.

Hans Wilhelm Steinfeldt gir seg i kast med en analyse av antisemittismen som fenomen, særlig i Øst-Europa. Allerede tsaren nektet jødene å eie jord, og antisemittismen ble på en måte stueren helt frem til det grusomme klimaks vi alle kjenner, Holocaust. Steinfeldt mener at dette er årsaken til at jødene kanskje er blitt vel hårsåre på det vi kaller antisemittiske ytringer, men vi kan jo alle observere at de kan bli ganske grovkornete.

Det var et langt og innholdsmettet foredrag han holdt, og det ville fylle mange nyhetsbrev å gi et fullstendig referat av det. Men han tar for seg land etter land i historien og viser ved en rekke eksempler hvor skammelig verden har oppført seg. I Norge hjalp norsk politi tyskerne med å oppspore og hente ut jødene fra deres hjem til transport til Tyskland, i England nektet de å la jødene gå i land – de som hadde flyktet fra Tyskland, USA ble bedt om å bombe toglinjene til Auschwitz, men svarte at det ikke var et strategisk mål, og i Vilnius var de jødiske guttene alltid de sterkeste i gaten, for det måtte de være for å overleve, og mange, mange skiftet navn for å “forsvinne” som jøder. Det er jo grunnen til at det er så vanskelig å gi noe eksakt tall for hvor mange jøder som er igjen. Men Steinfeldt konkluderer med å si at “selv i dag heter antagelig verdens tre største jødiske byer Tel Aviv, New York og Moskva!” – og “i et mer sjeldent tilfelle av medlidenhet med jødene”, sa Sovjetunionens daværende viseutenriksminister Andrej Gromyko i 1947: “Det jødiske folk opplevde ekstraordinære ulykker og lidelser under krigen. Disse ulykker unndrar seg enhver beskrivelse!” – Deretter stemte Sovjetunionen for opprettelse av staten Israel!

Men det er bare fire år siden Boris Nironov, som var Russlands informasjonsminister i 1984 – 95 – “Når det russiske folk utarmes, sulter og dør, så berikes og feites det jødiske folk – se det er jødisk fascisme!” – Israel har nok mange grunner til å være på vakt mot antisemittismen.

Som venner av Israel bør vi nok være flinkere til å komme ut på banen, tydeligere i vår støtte. Det vil helt sikkert føre til at mange som “sitter på gjerdet”, også vil få mot til å gå ned.

I Oslo i 2003 holdt sjefredaktøren for den tyske avisen “Die Zeit” et foredrag om “Stater vi elsker å hate” – og han tok for seg Israel og USA, som vi alle tideligere elsket, men nå kollektivt hater. Og i januar 2004 besøkte Israels overrabbiner Paven og ba ham om å treffe skritt mot jødehatet i Europa. Tilsvarende initiativ ble tatt overfor den franske presidenten. I Budapest hører de samme slags retorikk som i Ungarn før den andre verdenskrig, sier overrabbineren – Robert Frølich.
Hans Wilhelm Steinfeldt gir også noen betraktninger om grensegjerdet. Han sammenligner det med Berlinermuren og med sektorgrensen mellom Lübeck og Rostock før 1989.

Ingen er glad for dette gjerdet/muren. Men i 2003 gikk tallet på dødsofre etter terroraksjoner i Israel ned fra 451 året før til 213. Antall palestinske aksjoner i år 2002 var 5.301 mot 3.838 i 2003, det er en reduksjon på 30 %. I starten på 2004 er tallet på selvmordsaksjonister sunket med 50 %!

Ideen med å bygge gjerder er russisk, sier Steinfeldt og boltrer seg i ordleiker der gammalrussisk “gorda” betyr steingjerde, noe de gamle russerne bygde rundt byene sine for å forsvare seg mot mongoler og tatare. Å forsvare seg effektivt med høye murer var og er allmenn kulturkunnskap i det russiske samfunn.

Å reise i Israel og se dette gjerdet gir ingen god følelse. Det både minner om all den meningsløse og drepende volden og gir undring over hvorfor ikke alle mennesker har det bedre når de kan leve i fred med hverandre. Det er jo det Israel ønsker seg og ber om – og det de fleste palestinerne ønsker.

En imponerende litteraturliste følger dette foredraget, og er du spesielt interessert, kan vi sende det til deg. Det er til å få forstand av.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.