Israelsk terroroffer på Norgesbesøk

Der ble vi kjent med ekteparet Sara og Abraham Robinson. Hun er ansatt ved Ulpan Akiva, og han arbeider som lektor i den vidergående skolen. Etter det besøket har vi hatt jevnlig kontakt og korrespondanse med dem. I juni 2002 ble Abrahams liv plutselig forandret. Han skulle til en skole i Tiberias for å være sensor. Det var tidlig morgen. Han gikk på bussen i Natanya. Bussen var til en overraskelse full av folk, og mange av dem var soldater.

Da bussen kom til Megiddo, smalt det og folk sto i full fyr. En 16 årig selvmordterrorist stod klar i vegkanten og kjørte inn i bussen i det den passerte med ca. 150 kg sprengstoff. Abraham ble sterkt skadet, bl.a. ved en 3 gradsforbrenning, og depresjon er blitt en daglig følgesvenn etter dette.

I 2002 reiste vi på ny med HJH, da møtte vi Sara og Abraham igjen. Vi så at Abraham var tydelig preget av ulykken.

I juni dette året, skulle ca. 200 personer feire bryllup i Israel. Et EL AL-fly skulle frakte disse Sola/ Tel Aviv tur/retur, og ideen ble født om å ta med terrorofre opp til Norge. Dessverre måtte dette skrinlegges av flere ulike årsaker. “Aksjon Buss” hadde invitert blant annet israelske bussjåfører til Norge, og Sara og Abraham ble koplet sammen med disse. De reiste med dem i en uke og deltok i ulike møter og arrangementer. Etter dette var de våre gjester i Vikeså i Rogaland en ukes tid.

Det var en fornøyelse å ha dem i huset. De nøt naturen, kuer og sauer som gresset i åssiden mens de spiste frokost. Begge frydet seg over norsk natur, og fikk se laks som hoppet i elven, og et innblikk i norsk olje-historie med besøk på Oljemuseet i Stavanger. Men ikke minst var de begge fylt av glede over å ha møtt så mange gjestfrie og kjærlige nordmenn. “Tenk at vi har så mange venner i Norge”, sa de ofte. En av dagene hadde vi et åpent møte i Bekkefaretbydelshus, Stavanger, med fullt lokale, ca. 80 personer. Abraham fortalte om sin opplevelse fra buss-eksplosjonen. Han fortalte også om de mange palestinere som besøkte ham på sykehuset. Det store flertallet av israelere og palestinere ønsker å leve i fred med hverandre, sa Abraham. Både Sara og Abraham kunne ønsket seg en lengre tid i Norge. Det var tydelig å se at det gjorde dem godt å slappe av fra stresset som de lever med daglig i Israel. Økonomien deres er også veldig presset, så Norgesturen ble kun mulig for dem ved at turen ble sponset. Flere personer har gitt penger og gjort dette mulig. Det var de svært rørt og takknemlig for.

Når er de vel hjemme i Israel, mailene kommer i rask rekkefølge med takk for alt de fikk oppleve. Sara, som underviser på Ulpan Akiva, er for tiden veldig glad. De har fått mange nye studenter, noe som betyr at da har hun arbeid. Hun nevner også at hun er svært takknemlig til HJH for støttten til skolen. Og, skriver hun, Abraham slutter ikke med å fortelle alle han møter om de fantastiske og varm-hjertede menneskene han møtte i Norge.

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Immigranthjelpen jubilerer

Idu Nudel sammen med overrabiner Bent Melchior.

De har på en måte vært ett av våre prosjekter i mange år – det er gjennom dem at vi hjelper Ida Nudel i hennes viktige arbeid. Hun var hedersgjest under feiringen og ble rost og æret av mange talere. 7.000 barn har hun reddet fra gatene, for Immigranthjelpen er hun eneste prosjekt. De sender ned klær, musikkinstrumenter, sportsutstyr og leker i tillegg til at de samler inn penger – som vi gjør det.

“Det jødiske hus” i Kongens gate var åstedet for den virkelige festen. Dessverre var det også der i København et velutviklet sikkerhetssystem og flere sluser å passere. Men det var flott å være der og

 

moro å se mange generasjoner Melchior på veggene. Tidligere over-rabbiner Bent Melchior både talte og velsignet oss etter å ha belært oss om at bare Aron-slekten egentlig hadde rett til å lyse velsignelsen over folk – eller kanskje også Cohen-slekten. Men i lengden ble vel det noe tungvint, så han gjorde det på hebraisk og dansk. Men først sa han at det var vanlig å minne om at vi skulle huske å takke Gud også for det vonde og vanskelige som hendte oss, ikke bare for det gode. Og det er nok en sannhet som mange har erfart. Uttrykket “motbakkene fører oss oppover” er verdt å ta med seg.Danmark har fått ny israelsk ambassadør. Men fordi han ennå ikke har vært hos dronningen, var hans “stand-in” ambassaderåd Ophir Kariv til stede og holdt en engasjert tale, der han poengterte verdien av å ha trofaste venner som ville være med å bære byrdene. Likevel ga han uttrykk for håp om at alt hjelpearbeid til Israel en gang i fremtiden ville bli unødvendig. Da vil Israel i stedet bli ressurslandet som hele verden kan glede seg over. Det var liflige toner, og vi følte alle at fremtiden er nær oss.Overrabbiner Bent Lexner satt også ved VIP-bordet og holdt en nydelig tale, der han varmt takket Immigranthjelpen for det viktige arbeidet de gjorde både i Israel og i Danmark. Det er viktig å ha synlige venner også i Danmark, sa han bl.a.Folketinget var også representert ved Tove Videbæk fra Kristendemokratene. Hun var godt orientert om forholdene i Norge, så vi havnet fort i en debatt om norske politikeres forhold og stillingstagen til Israel.Ida Nudel, som jo fikk sin del av hylnings-talene tok utgangs-punktet i det hun kalte det store medmenneskelige prinsippet – “Elsk dine brødre som deg selv”. Også hun var innom de gamle, greske spillene, der vinneren fikk en seierskrans, og hun overrakte en som barn hadde laget av lær – til formannen for Immigranthjelpen –
Hans P. Pedersen. Hun understreket at det jødiske folk var blitt forfulgt i to tusen år, men at det fremdeles er et folk og vil vedbli å være det. Hun var sikker på at alle som var med å bidra til hjelp for Israel følte en dyp moralsk glede ved det, og hun forsikret at den materielle støtten har vært betydningsfull for hver eneste ny immigrantfamilie.

Kanskje tok hun litt hardt i, men det går stadig igjen at tanken bak og vissheten om at de har venner varmer like mye som penge-støtten – som jo er det synlige beviset! Hun er stolt over de 7.000 barna som er reddet fra gatene, Ida Nudel. Men hun ba oss om å huske at derigjennom er også foreldre blitt hjulpet ut av traumer, og mange frivillige nye immigranter har fått meningsfylte oppgaver med å undervise og motivere og bli kjent med andre mennesker. Det er jo noe med det gamle, litt banale ordtaket “Det å gjøre andre glad, bringer glede til en selv”.Noen elleville, superdyktige jødiske musikere slo an tonen på festen. Snakk om å bringe glede! Og festen fortsetter i to dager til.

Nå skal de ut på “verve-nye-medlemmer”-tur.

De jødiske musikerne tar seg en pause.

Det dasnske folketinget var representert.

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Gir immigrantbarn hjelp til integrering

Vi samarbeider med “Israelsk forening for immigrantbarn” for å hjelpe nye immigranter best mulig til rette i sitt nye hjemland. Dette er et nytt prosjekt for oss, men “Israel Association for Immigrant Chrildren” er også en ny organisasjon, etablert så sent som i april 2001. Det var en gruppe israelske lærere og psykologer som tok initiativet til organisasjonen, de er både innvandrere fra ex-Sovjet og israelere født i Israel. De så at integrering i det israelske samfunnet gikk tregt for mange av innvandrergruppene. De oppdaget, som lederen for organisasjonen, Eli Zarkhin fortalte, at i friminuttene ble gjerne barna i skolegården delt i flere grupper, i det ene hjørnet samlet barna med russisk bakgrunn seg, i et annet hjørne de etiopiske barna, i et tredje noen andre innvandrere og i det fjerde kanskje barn av sabra’ene, de jødene som er født i Israel. Dette var – og er – bekymringsfullt, og noen ildsjeler bestemte seg altså for å gjøre noe! Organisasjonen arbeider på ulike måter med å hjelpe. De arrangerer aktiviteter og møter av ulike typer både i barnas nærmiljø, på skolen og lokalt, der barn, foreldre, lærere, sosialarbeidere o.a. deltar. Formålet er å hjelpe barna best mulig til å finne seg til rette i et nytt hjemland. De har barna og familien i fokus – de er fremtiden for Israel, og det unike i deres arbeidsopplegg er at de bevisst drar inntog, integrerer så å si hele familien i integreringsaktivitetene som de legger opp. Hovedmålgruppen for arbeidet er skolebarn i alderen 5-18 år, og de har fokus på at immigrant- barna skal kjenne sine rettigheter og få den bistand og oppfølging som lover og bestemmelser gir dem. De arbeider med og lager nettverk med utdanningsgrupper, sosial-team og andre profesjonsgrupper i innvandrings-
miljøene.

Så langt har IAIG startet grupper ved flere skoler der barn og foreldre samles for å bli informert og satt bedre i stand til å bli en del av det israelske samfunnet så snart som mulig. Organisasjonen har allerede engasjert tre deltidsansatte med ulik yrkesbakgrunn som legger til rette aktiviteter.

Organisasjonen har klare målsettinger for arbeidet; vi synes de må være fruktbare og sentrale i et slikt arbeid.

Disse er:

1. Sikre at alle immigrantbarn får den utdanningen de har rett på etter israelsk lov.

2. Informere barn og foreldre om deres rettigheter til udanning og sosial støtte.

3. Fremme nasjonal politikk som gir immigrantbarn mest mlig målrettet utdanning og integrering og fremme en best mulig integrering generelt.

4. Hjelpe fram ledere som har størst mulig påvirkningskraft slik at immigrantbarna kan få et positivt forhold til Israel, sionisme og judaisme.

Også denne organisasjonen er det Michael Melchior som har gjort oss oppmerksom på. Som leder i Knessets utvalg for oppfølging av immigrantbarna, har han god oversikt over arbeidet som blir gjort i denne sektoren i Israel. Eli og IAIC er svært takknemlige for hjelpen de har fått i år. Han har invitert oss til å besøke organisasjonen og noen av tiltakene deres. Det blir spennende å se på nært hold noe som vi forstår er et målrettet og effektivt arbeid for å integrere innvandrerbarn i det israelske samfunnet. Det er ingen tvil om at dette er et nødvendig arbeid – som også israelske myndigheter ber oss prioritere. Noen få tall illustrerer det. Mens 11 % av alle israelske barn er innvandrere, kommer hele 36 % av dem som dropper ut av skolen fra denne gruppen. så mye som 46 % av innvandrerbarna fullfører ikke i 2. (siste) klasse i det som tilsvarer vår ungdomsskole. Og for ungdomsgruppene er det dobbelt så mange av innvandrerungdom som blir registrert for kriminell aktivitet som av de med israelsk bakgrunn! Vi vil fortelle giverne mer om IAIC, organisasjonen, personene og arbeidet senere!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Festdag i synagogen i Oslo

Liora Herzl og Michael Melchior.

Jo Benkow og Michael Melchior.

Fra innvielsen av synagogen 9. september.

 

Det var en ære å få være til stede, og det ga en god følelse av at endelig er tingene falt på plass. Endelig er det blitt mulig å synliggjøre tapet av flere hundre likviderte norske jøder fra 2. verdenskrig – gjennom en utrolig vakker og varsomt utført yttervegg – uten navn og skrekksymboler, bare markert ved en avbrutt flate og tomme hull. Men virkningen er sterk og gripende, slik et ekte kunstverk skal fungere.Mona Levin leste et vakkert minnedikt, og en mezzusa ble plassert ved inngangen. Festen startet inne i synagogen, der rabbineren forklarte betydningen av denne skikken – som alle jødiske familier følger – nemlig å henge en liten sylinder på dørstolpen til hjemmet. Inni den legger wman en papir-rull med et gudsord fra Tora’en – for at alle som passerer døren skal huske på at Gud er oss nær. Ikke bare private hjem, men også hoteller og offentlige jødiske bygninger har en mezzusa hengende på dørstolpen. Det jeg ikke visste, var at den skal henge på skrå – eller bøyd, som han sa – for å minne oss om at vi skal være ydmyke overfor Gud og ikke hovmodige. Men heller ikke skal vi være trassige – eller legge oss flate, noe en horisontal plassering ville signalisert.

Det var en eksklusiv forsamling som var til stede, med statsministeren og flere regjeringsmedlemmer til stede. Bondevik holdt en engasjert og personlig tale, der han poengterte at han ikke kom bare av plikt, men simpelthen fordi han hadde lyst – og sånn virket han. Han ga honnør til Jagland -som også var med på feiringen, og som hadde vært med på å få i orden krigserstatningen til jødene etter 54 år. Det var den som gjorde det mulig å få til denne om-bygningen Oslos biskop var representert ved domprost Olav Dag Hauge. Bondevik avsluttet med å uttrykke et ønske om at huset måtte bli brukt til tro og håp – kunst og kultur – og glede. Og dermed tok han tak i jødenes kjerneverdier. Ole Bøhn og Ernst Glaser var flere ganger på scenen og ga oss virtuos musikk. Det er jo en sann glede å få servert det helt perfekte, et gedigent samspill på fiolin og cello.

Overrabbineren var selvsagt der. Michael Melchior hadde reist opp fra Israel for en dag, for å være til stede. Og som alltid ga han gull for pengene. Han tok utgangspunkt i Moses og de knuste sten tavlene og ga mye stoff til ettertanke. Den beretningen kan vi alle lese i 2. Mosebok 31 og utover, og så kan på ordet” – lenge, eller på ordene! I min Bibel står det at da Moses for andre gang kom ned fra fjellet, hadde han med seg “vitnesbyrdets to tavler!” Det har jeg faktisk aldri lagt merke til før. Og hans ansikt skinte – uten at han visste det -fordi han hadde talt med Herren! Restitusjons- pengene er endelig utbetalt, og de er brukt til å bygge et nytt “samlingstelt” for Herren – for det jødiske folk i Norge. Vakkert og enkelt – funksjonelt og tilpasset en ortodoks menighet, innviet en uke før det jødiske nye året skal feires, det blir et gyllent ark i historieboken. Rosh Hashana – over til år 5765, feires 16. og 17. september – måtte de få mange rike og gode år!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

De tok omveien om USA

Lykken var ikke Amerika, selv om det virket forlokkende å dra dit. Penger og luksus frister ofte mer enn nybrottsarbeid og forpliktelser, men mange har erfart at verdier har ulik kvalitet. Tilhørighet, likeverd, respekt og spillerom er fundamenter å bygge på – stødigere enn glimmer og glamour.

12 – 14 år er gått, og det var ikke noe mottakerapparat i USA. Det var ikke så lett å komme inn i det etablerte, jødiske miljøet, ingen sto heller klare til å drille inn det amerikanske språket med dem. Nå satser Israel voldsomt for å få dem til å vende hjem. Det er ca. én million av dem! Mange er allerede kommet, noen kommer på det såkalte “birth-right”-programmet. Det betyr at alle som er født som jøder, har rett til å få et tidagers opphold i Israel med gaiding og undervisning, slik at de vet hva de går til om de velger å emigrere. Og det gjør de, veldig mange av dem. Det har vært et maksimalt vellykket prosjekt!

Flere steder i USA har ulike organisasjoner i Israel opprettet TV-stasjoner, der de får mer enn sendetid for å informere. De sender folk rundt på universiteter og sprer flygeblad, lager klubber og inviterer til samlinger, og det nytter. I sommer traff vi en stor gruppe på 70 studenter, de hadde bak seg et vellykket opphold, og flere enn dem var allerede bestemt på å bli israelere. For noen få dager siden ringte de fra Israel og fortalte at 40 par foreldre nettopp var kommet, det er jo en fantastisk sideeffekt!

14 juli i år kom 400 amerikanere og kanadiere. Sharon selv og to ministere var møtt frem i en hangar på Ben Gurion- flyplassen for å ta imot El-Al-maskinen fra Kennedy-flyplassen i New York. “Vi må bringe hundretusener av jøder fra Amerika til Israel”, sa han. “Vi trenger dem her. Det er viktig for dere og viktig for oss!”

Ca. 1.500 alt i alt er kommet i sommer, tredjeparten av dem fra New York-området. Det har, ifølge offisielle statistikker, lenge vært en liten innvandring av middelklassejøder til Israel, mellom 3.000 og 5.000 i året, de siste 25 årene. Men nå er tiden inne til å ta et krafttak. Det er skikkelig spennende! Mange har jo spurt seg selv og hverandre: “Hva med de amerikanske jødene?” Vi vil så gjerne at ting skal skje fort. Vi vil at alle jøder skal hjem, at alle hedninger skal få høre evangeliet, at Messias skal komme, og alt skal skje med én gang. – Det skal skje! Men “mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier”, sier Herren.
“For som Himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker”, sier Herren. Jeg synes ordet “høyere” er et spesielt ord, og lar vi det synke ned i vår bevissthet, kan vi kjenne oss trygge og egentlig bare møte opp på jobb med forventning. Vi trenger ikke å pushe og mase, bare rolig og sindig ta opp de utfordringene vi møter.

Dr. Paley fra Long Island kom med sin kone og fem barn fra 4 mnd. til 18 år. Han vil slå seg ned i Jerusalem og til å begynne med pendle til New York to uker hver måned mens han etablerer seg i Israel. Det er én måte å sikre overgangen på. Han syns ikke det er så lett, men siden han som 11-åring var i Israel, har han alltid lengtet tilbake. Han følte ikke at terroren var noen hindring for dem, snarere tvert imot. Det virket motiverende på dem å kunne vise solidaritet i en turbulent tid!

En annen mann – Jeson, 25 år – kom fra Queen og jobbet på Manhatten i et advokatfirma. “Jeg vet at jeg må avtjene verneplikt”, sa ham, “men det gjør jeg med glede”.

Vi – og mange andre – har nevnt det før. Men forholdet mellom den arabiske og den jødiske befolkningen er tallmessig bekymringsfullt. 5,4 millioner er foreløpig i flertall i forhold til 4,9 millioner arabere i Stor-Israel. Men fødselsraten er mye, mye høyere blant araberne, og i løpet av 10 – 20 år vil de være i klart flertall.
Derfor, bl.a. jobbes det på spreng for å få jøder til å reise hjem. I 1990 kom 200.000, stort sett fra ex-Sovjet. I fjor kom det ca. 25.000.

Selv om det er mange nye mennesker å ta hånd om, trenger Israel mange ganger flere.

Vi hjelper det vi kan ved å støtte prosjekter som jobber aktivt flere steder med å få så mange jøder som mulig til å velge Israel som sitt hjemland.
Det er fortløpende spennende og utrolig lærerikt å få følge med i dette store sluttspillet!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Vi gir viktig informasjon til jøder i ex-Sovjet

Som med alle eksperimenter veide vi litt for og imot – er dette innenfor vårt formål? – lønner det seg? – får vi det til? osv.

Boris Altshuler og Evgenij Alexev er overbegeistret og entusiastiske. Men det kan jo skyldes en slags gutteglede over å kunne boltre seg i teknikkens verden. De lager artikler om Israel selvsagt – rubriserer dem og åpner for spørsmål. De snakker pent om Norge og norske Israel-venner, og de maner til utreise. Adressen er enkel – www.haverim.ru, så alle som vil, kan ta en titt. Selvsagt er språket russisk, men det vaier noen flagg og det vises bilder, så det går an å få et inntrykk.

Over 7.000 har allerede besøkt siden, og det før den egentlig er skikkelig ferdig. Dermed skulle behovet være dokumentert, og Boris Altshuler har sendt oss noen eksempler på spørsmål som blir stilt. Og – sier han – “jeg er sikker på at dette bare er en begynnelse!”

Det første spørsmålet er viktig for mange. Det er jo slik at nye, direkte immigranter til Israel får særskilte privilegier i form av bolig – etableringsstøtte og oppfølging. Men dersom de har vært på tur rundt i verden før de bestemmer seg, faller privilegiene bort.

Marina Ephraimova fra Moskva lurer på dette: “Vi – min mann og jeg – har russisk statsborgerskap. Men de siste årene har vi bodd i Prag. Nå har vi bestemt oss for å bosette oss permanent i Israel, men vi har hørt at
folk som bor i andre land mer enn et år, mister alle innvanderprivilegiene. Er dette tilfellet?”

Svaret ble nok beroligende, for det lyder slik: “Dere vil ikke miste privilegiene, for Tsjekkia befinner seg på listen over land, der russiske jøder kan bo i mer enn et år. Når dere kommer til Israel, vil dere få status som “nye borgere”, dere vil få en velkomstkurv, informasjon om ansvar og plikter, hjelp til leie av bolig, hebraisk-studium etc.”

Taina i St. Petersburg er en engstelig mor. Hennes sønn er 20 år og medlem av en “rapper-gjeng”. Han er bare opptatt av moderne musikk, og ønsker ikke å vite noe om jødedom og det å være israeler. Nå lurer hun på om det er umulig å få ham absorbert når de kommer til Israel, de vil slå seg ned i Askkelon. – Nei, det er ikke så enkelt, men svaret hun får, burde være til opp-muntring:

“I Israel har de spesielle ungdomsprogram for de som er mellom 17 _ og 28 år. Det kalles “ungdomskibbutz”. Ungdom fra ulike land bor og arbeider, leser og studerer sammen og tilbringer fritiden sammen. Det arrangeres spennende turer og ekskursjoner som en del av programmet.” – så følger adresser og telefonnr. til to slike ungdomscamper i Askkelon, og gutten blir nok en god israeler!

Det virker som om hjelpen de får fra websiden er konkret og reell. Den israelske ambassaden i Moskva har da også lovet å være deltager i dette prosjektet, og her har
Mr. Katznelson i Irkutsk et problem som han nok deler med mange:
“Kan staten være behjelpelig med å skaffe meg arbeid som bygningsingeniør?”
“I Israel er det spesielle program for innføring, oppdatering og arbeidstrening for eksperter med høy utdannelse. Disse programmene er ment å være til hjelp for en suksessrik integrasjon av eksperter, som igjen kan være med å løfte israelsk økonomi. Som bygningsingeniør kan vi anbefale industriparken i Kirjat Bialik!” – Der ble jo vi overveldende mottatt for ett år siden – byen der alle bor bra og ingen er arbeidsløse! – Videre får han to andre forslag til bolig og jobb – hjelp i sentral-Israel eller i Negev-området. Det er nesten så en kan misunne han, det kan bli en utfordrende fremtid!
Leomid Fishman er en ung collegestudent. Han studerer elektromekanikk og lurer på om han kan fortsette sine studier gratis hvis han bestemmer seg for å flytte med sine foreldre til Israel. Svaret han får, må han nok tygge litt på:

“Studenter som kommer til landet, får hjelp med betalingen for studier, men ikke for alle slags studier. Du bør kontakte “Ministeriet for absorpsjon”, der de har spesielle lister over slike studie muligheter!” Vi skjønner uten videre at
å ta imot – og å få til en vellykket integrasjon – er en enorm jobb, og den koster mange penger. Alle som kommer, har spesielle ønsker og behov, og nesten ingen har egne midler. Men alle er velkomne, og Israel strekker seg langt og lenger enn langt for å bygge opp en ressurssterk og velfungerende befolkning. Vi føler oss veldig inspirert til å være med i dette kjempeprosjektet!
L. V. Volovich spør om det er sant at man må levere tilbake all “hjelp” man har. fått dersom man ønsker å forlate Israel igjen! Mange er nok opptatt av å ha en bakdør åpen i tilfelle ting ikke fungerer, men

her er det snakk om stor satsning på hver eneste ny innvandrer. Denne mannen får et detaljert svar: – “kjære herr Volovich!

Nye innvandrere får en “velkomstkurv” ment å skulle vare i syv måneder. Videre får han penger til leie av bolig og nødvendige varer og tjenester, også kommunal service. En betingelse som følger med, er at man blir værende i landet minst ett år. Til elektriske artikler – og dem er det mange av – får han penger, under forutsetning av at han ikke forlater landet på minst fire år. Med andre ord – det blir gitt ulike typer rentefrie lån – stønad – tilskudd til møbler, bil, hus, etablering av private firmaer, områder under utvikling, etc.
Det er romslig og sjenerøst, og det må være et spennende land å slå seg ned i!

Olga Malahova er ukrainer. Hennes mann har en jødisk mor og en russisk far. “Har jeg rett til å flytte til Israel”, spør hun. Hun blir korrigert på bruken av ordet “flytte” – “bosette seg” er et bedre begrep. Men som ektefelle har hun rett til å følge med sin mann, som ikke er “halv”, men “helt” jøde, siden hans mor er jøde. Hun får adresse og telefonnr. til den israelske ambassaden i Moskva, og det er nesten slik at vi får lyst til å ønske henne god reise og en lykkelig framtid.

Det er mange, mange flere, sier Boris Altshuler, og vi skjønner at det i så fall både trengs noen som kan ta seg av dette, og at websiden dekker et behov. Aviser er ikke lenger eneste – kanskje ikke engang den viktigste – kilden til informasjon for noen av oss. Og kan vi hjelpe nølende og usikre jøder i ex-Sovjet
med å ta en positiv beslutning, synes vi det er veldig meningsfylt. Og det beste av alt, hver og en av oss kan følge med på den russiske websiden som heter Haverim – det er hebraisk og betyr “Venner”! Det er jo det vi er!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Ovadia

Den siste samtalen på hjemmelaget tysk hadde vi 19. juni. Da var han full av planer for det nye muséet, og en tur til Norge i august lå ham varmt på hjertet. Helst ville han ha med seg hele dansegruppen, men i alle fall et utvalg av prominente talere. Og dem er det mange av i det yemenittiske miljøet i Israel! Han var så stolt av sitt folk, og de elsket ham. 300.000 yemenittiske jøder befinner seg i dag i Israel, bare et par hundre er fremdeles igjen i Yemen.

Det var en av hans store gleder at “alle var kommet hjem”. Og en av grunnene til at han satte HJH på en pidestall, var at vi medvirket til å løse ut den siste, store utreisebølgen fra Yemen for ti år siden.

Kanskje ikke alle vet hvem Ovadia Ben Shalom er. Men de som har vært med oss på tur, vet det. Han ruvet med sine 1,65 m. Han var en av de som åpnet alle dører i Israel, og generøs som han var, tok han oss med gjennom disse dørene. Alltid satt han på 1. benk, tidligere parlamentsmedlem, …………., varaordfører i Netanya gjennom en årrekke og medlem av en hærskare av styrer. Han elsket Norge, og han trodde fullt og fast at Norge var landet der Israel bare hadde venner.

19. juni var en rar dag. Det var “sabbat-slutt”-feiring, og vi utsatte hjemreisen en dag for å være med på den. En gang i måneden leide han et hotell for så mange yemenitter som mulig for at de skulle feire sabba en sammen. Det var fullt program med synagogegang, lystenning, skriftlesing, sabbatsmiddag, stillhet og givende samtaler. Han var nøye på reglene, men han inkluderte oss gjerne. Lørdag kveld var gleden og takknemligheten i fokus.

19. juni var spesiell. Han var nettopp kommet ut fra sykehuset, alle visste at han hadde kreft i leveren. Han visste det ikke selv. Kanskje visste han det likevel – det hastet veldig med å få orden på Norges-turen. Plutselig reiste en seg og begynte å synge. Det ble en lang og vakkert fremført sang – en av Davids salmer, dedikert til Ovadia. Det var utrolig rørende.

Så reiste en ung gutt seg, vandret rundt på gulvet mens han holdt en engasjert og følelsesladet tale, stadig avbrutt av applauser. Den som hadde kunnet hebraisk!
Jeg spurte jo hva han snakket om, han målte Ovadia opp mot Moses og jødenes vandring ut av fangenskapet.
Å være omhegnet av kjærlighet – av ærbødighet, respekt og takknemlighet – å få satt ord på alt det usagte – det var en sterk opplevelse. Han etterlater seg et nytt museum, en levende historie over jødenes forvisning – deres utlendighet og tilbakekomst. Han opplevde å få se det ferdig. Noen jobbet dag og natt for at han skulle nå det. Det inneholder en uerstattelig boksamling, eldgamle, originale skrifter – et hav av videoer – ferdige små “yemen-hjem” fra slik de alltid har vært – klær og bilder i mengder, kopper og kar, vannpiper og bakeputer.

Han kom til Israel i første pulje innvandrere. Da var han liten gutt og lærte tysk av barnepiken.
Den lærdommen beholdt han, og med den klarte vi oss.

Han ringte fra tid til annen. Det var alltid gledestelefoner, og de var alltid likelydende: “Alles gut?” – “Ja, alles gut”
– “Wann kommst du?”

– Så fikk han en dato, og da var “alles gut”.

Kjærlighet, varme, omtanke, raushet, humør, kunnskap – dyp Gudsfrykt – du verden, som jeg kommer til å savne den skjønne hedersmannen, Ovadia Ben Shalom!

Det store hjertet hans greide ikke den siste kampen. Han er uerstattelig.Han går ut av tiden sammen med mange andre gamle, store, som har vært med å bygge opp det nye Israel – 82 år gammel.

Over tusen mennesker fulgte ham til graven – den samme dagen han hadde booket reisen til Norge.

Det føltes vemodig – som en slags siste hilsen……

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

La oss fullføre løpet

Kanskje ikke alle synes det har vært så interessant, men slo man på TV’en, ble man lett revet med. Alle prøver å vinne, det er jo det dette dreier seg om. Gullguttene og -jentene blir helter for en dag – jubelen er grenseløs, og lønnen er stor – for noen. Men om noen år er det ingen som husker at Siren Sundby vant gull i seiling – eller hvem som vant maraton.

På NRK satt daglig tre gubber og prøvde ut folks hukommelse. Oppgavene lød enkle nok, men jeg – f.eks. – visste aldri svarene. Hvor mange gull fikk Norge i Atlanta i 1996? var ett sånt spørsmål, det er hentet fra vår nærhistorie, men uten Internett tror jeg ikke det er mange som kan hente frem svaret.

Tankene har ofte gått til et annet slags OL – “Oppover Livet” – kanskje?

I Bibelen snakkes det jo ofte om livet som et løp – det er til og med en oppfordring til å løpe slik at vi vinner seierskransen! Det er med andre ord ikke slik at Gud har satt foran oss en lenestol, der vi kan slappe av mens vi venter på å få se hva Han har lagt ferdig. Noen hver av oss kan vel i mismodige tider ha tenkt at “Gud har vel noe for meg også” – Ja, det har Han – her og nå. Men OL-gullet er ikke noe man bare kan gå å hente, det ligger beslutning, valg og hard trening bak dette gullet.

Vi kan fort fortape oss i andres løp og føle at vi ikke strekker til eller at det ikke er bruk for lille meg. Men i så fall hadde ikke oppfordringen stått i Bibelen! Og der går det jo tydelig frem at det ikke er snakk om noen konkurranse – det finnes en seierskrans for oss alle. Men det finnes et løp, og det finnes en oppfordring til å løpe slik at vi vinner denne kransen – der vi er satt – med de mulighetene vi har fått!

Jeg ble litt fanget inn da jeg kom til å se på et blodslit – “Triatlon” heter øvelsen. Det vil si at en og samme person først svømmer 1.500 m i havet, og det er en skikkelig lang svømmetur som ikke gir noe rom for pause. Så løper han opp av vannet, hiver badehetten, finner en sykkel og tar på seg hjelm og sko i fart og sykler alt det remmer og tøy kan holde – i fire mil! Bakke opp og bakke ned i + 40 °c, det ser livsfarlig ut. Og hele tiden ligger femti mann hjul i hjul på jakt etter den samme medaljen.

Siste delen av konkurransen består i å løpe en mil – hoppe av sykkelen i fart – skifte sko og hjelm og fly for livet. Én vinner og får gull! Like etter så jeg en som padlet kano i noen minutter. Han fikk også gull – og det slo meg at dette er da skrekkelig urettferdig? Den ene medaljen burde i alle fall vært mye større enn den andre? Guds tanker om rettferdighet er heldigvis annerledes enn våre. Vi slipper i skjele til hverandre. Jeg har fått mitt liv å løpe, du har fått ditt. På oss begge venter en seierskrans! Kanskje er det slik at treningsmassen for roeren og for triatlonatleten er den samme? Vår trening ligger f.eks. i bønn og bibellesning – i samvær og samtaler med andre – i å gjøre hverandre tjenester! Det kan være ulike treningsøkter i et menneskes liv, men de skal gjøre oss sterkere, raskere, mer konsentrert, mer målrettet – med andre ord – gjøre oss i stand til å løpe slik at vi vinner seierskransen. Det ligger en og venter på oss alle. Det er maksimal rettferdighet. Lykke til med livsløpet!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

De minnes for å forebygge

Alle offisielle personer som besøker Israel, blir tatt med til Yad Vashem. Det kan lett falle oss inn å mene at det snart får være nok, de må da se til å bli ferdige med krigen og de redslene den brakte med seg for det jødiske folk. Men så er det helt omvendt.

Hvert år markerer de Holocaust med en minnedag. I år var 150 utenlandske gjester til stede ved selve seremonien, mens 14.000 mennesker besøkte museet 18. og 19. april. Mer enn 3.000 skoleelever ble tatt med rundt, og det ble laget ulike typer workshops med dem. En av disse resulterte i at det ble skrevet og komponert ny musikk til Holocaust-ofrene.

Temaet for dette året var “Til den siste jøde – til det siste navn!” Ordlyden er hentet fra nazistenes vokabular – de hadde til hensikt å utrydde alle – “til den siste jøde” – “til det siste navn”. Denne sommeren har de tatt i bruk Internett for å spre informasjon. De siste årene er det blitt bygget Holocaustmuseer rundt omkring mange steder i verden. Flotte og kostbare byggverk, nettopp for å holde verdens bevissthet oppe, om det som skjedde. Vi får jo eksempler på moderne terror nå, som kanskje kan få oss til bedre å forstå at seks millioner jøder aldri vil bli glemt. Det er vel ikke utenkelig at 2 – 300 drepte barn i Ossetia vil få et minnesmerke, slik som 3.000 drepte i New York har fått det. Det er ufattelige tragedier som ryster oss alle, men det er langt igjen til seks millioner! De minnes for å forebygge – at det utrolige kan skje igjen.

Yad Vashem markerer et femtiårsjubileum, og det blir flere arrangementer i løpet av 2004 og 2005. Innvielse av nye tilbygg blir f.eks. 15. mars 2005. Internasjonal samling av overlevere er planlagt til mai 2005, i forbindelse med sekstiårsdagen for avslutning av den annen verdenskrig. Ellers fortsetter de med å avholde kurs for lærere fra hele verden, og Norge ligger nok dessverre nederst på deltagerlisten. Men fasilitetene er glimrende, og foreleserne er førsteklasses, så det er ikke bortkastet tid og penger å delta på et kurs!
Endelig vil det bli holdt en internasjonal konferanse om metoder og mål i forskningen rundt Holocaust. Historikere og forskere kommer fra Israel, USA, England, Tyskland, Nederland, Belgia, Polen og Russland for å gi av sin visdom og kunnskap. Denne konferansen finner sted 21. – 24. november i år! – og det er umulig å melde seg til den.

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.