Jeg var med dem på hjembesøk hos en russisk bestefar som bodde sammen med datter, svigersønn og to barnebarn i Sderot etter at de var kommet til landet få år tidligere. Bestefar var ymnastikklærer, men hadde hatt en kort dag på skolen - den dagen livet hans ble totalt forandret. Han var hjemme sammen med barnebarna, som den gang var seks og fire år. Rakettalarmen gikk, og han stupte inn under spisebordet med én unge under hver arm, for å beskytte dem best mulig med kroppen sin.

Rekkehuset de bodde i fikk en "fulltreffer", en vegg ble slått inn, deler av taket falt ned, vinduene ble knust, dører splint-ret. Som ved et mirakel var barna uskadde og kunne krype forsiktig fram, da støvet hadde lagt seg. Men bestefar var alvorlig skadet. Murbrokkene hadde knust skulderen hans og sjokket fra opplevelsen ble dyptgripende og langvarig.

Bestefar ble arbeidsufør etter ulykken. Etter flere operasjoner hadde han ennå ikke fått førligheten igjen i armen. Han hadde mye smerter og kunne ikke fortsette som gymnastikklærer. Psykisk var han sterkt preget av ulykken og Selah dekket psykologtimer.

Det ene av barnebarna var hjemme da vi kom på besøk. Hun spilte fiolin for oss. Selah har bidratt der også, med undervisning. Bestefar kan jo ikke lenger undervise henne selv. At fiolinen lå like hel mellom murbrokker og glasskår var en stor trøst for henne den første tiden, mens hun ennå var fryktelig redd. Hennes spilleglede og takknemmelighet for hjelpen familien får fra Selah var stor. Da hun hørte at vi kom helt fra Norge og at mange snille mennesker der gir penger for å hjelpe immigranter som henne selv, ville hun spille enda mer som takk.


Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver