En sped, liten kvinne åpner for oss. Hun kysser både Alex og Lea fra Selah og meg velkommen på begge kinn. Mannen håndhilser. Vi er så velkomne. De snakker kun russisk. Jeg føler hjertevarmen. Usjenert lar de tårene strømme på begge to. De vet vi har kommet for å snakke om sønnen. Innemellom glir de furete ansiktene over i store smil. Stolte viser de frem utmerkelser han fikk både før og etter sin død. Artikler som er skrevet om ham i russiskspråklige aviser. Alt som tilhører sønnen er så ubeskrivelig viktig å kjenne på nå.

Fra Aserbajdsjan til Israel
Familien på fem kom fra Baku i Aserbajdsjan som immigranter i 1994. Da var Vladislav 14, mens brødrene var 23 og 25 år. - Først bodde vi i Tel Aviv, men snart ville vi finne vår egen leilighet og bestemte oss for Bersheva. Vi kjente ikke byen i det hele tatt og kjøpte denne treroms-leiligheten hvor vi fremdeles bor. Vi visste ikke at det kanskje var byens dårligste strøk. Beduinleire like utenfor samt flokker med ungdom som brukte narkotika i nabolaget, forteller Valentina. Men hun var en meget streng mor og klarte å holde guttene unna alle fristelser. Det gjorde foreldrene gjennom å gi dem aktiviteter innen alt fra sport til musikk-, kultur- og matematikkkurs på fritiden.

Livet blir aldri som før
-Det er ubeskrivelig, forklarer Lev. - Da vi hørte om brannen i Karmel følte jeg at noe grusomt kom til å skje. -Men vi hadde jo et håp om at alt skulle gå bra, fortsetter Valentina.

Vladislav var en av de høyest graderte innen sitt felt som opplæringsleder for fangevoktere i Nafchafengselet. I militæret var han elitesoldat og tjenestegjorde som grensepoliti. Han fullførte også første del av sine studier som elektroingeniør, før han returnerte til arbeidet innen sikkerhetstjenesten. Han og forloveden Katya hadde planer om å gifte seg i nær fremtid. I fjor vinter var de på ferie i Norge hvor de hadde hatt det alle tiders! Men alle bildene derfra ligger i pc'en hans. -Han var så åpen og ærlig og fortalte meg alt om kjærester og hva han tenkte på, smiler moren.

Takknemlige
Da det banket på døren og vi mottok meldingen om at Vladislav var død sto tiden stille. Livet raste sammen. De som kom med budskapet var spesialtrente, frivillige soldater. Varme og tålmodige.
De klarte å få oss til å slappe av. De ble hos oss inntil andre fra Vladislavs arbeidsplass kom. Veldig snart kom Selah inn i bildet. - Vet ikke hvodan vi skulle taklet dagene uten den hjelp og støtte og mange besøk vi har fått gjennom dere, sier en takknemlig Valentina og legger til at de nok aldri ville kommet videre i sorgarbeidet dersom de skulle sittet der alene. Hun snakker om hvilken hjertevarme de får. Om det å kunne få sitte å snakke ut om alt de går å tenker på, kjenne mennesker som bryr seg. Som ringer og kommer på besøk. - Dere i Selah er verdt mer enn millioner for oss! Ikke noen kan erstatte dere, nesten roper hun ut. Familien satte stor pris på besøk av president Shimon Peres også. Og kolleger fra Vladislavs arbeidsplass kommer ofte innom. Katya har de også veldig god kontakt med. -Alle tre sønnene våre ringte og ringer hjem hver dag, er omtenksomme og veldig hjelpsomme. Da naboen over hadde vannlekkasje ble leiligheten vår ødelagt. Guttene våre satte igang og pusset opp alt! Er det ikke lyst og fint her? spør hun stolt mens hun viser rundt.

Takk til Selah og giverne i Norge
Den 18. februar ville Vladislav fylt 31 år. Hans grav ligger på den militære delen av en større gravlund et stykke borte fra foreldrenes hjem. Hver eneste uke reiser Valentina og Lev for å besøke graven hans.

Valentina og Lev er besteforeldre til eldstesønnens tre gutter. Nestemann bor for tiden hjemme hos dem. De sender en stor, varm takk til dere i Norge som bryr dere og støtter Selah via HJH. Selv har de fått føle hva det betyr at det finnes en slik organisasjon for mennesker i krisesituasjoner. De ønsker alle fred og god helse.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver