Som liten gutt skjedde det noe som på mange måter har preget livet mitt. Jeg gledet meg over å så, å plante og å dyrke fram blomster av ulik slag - i miniveksthuset mitt i barndommens grønne dal. Tante Elisabeth kom ofte på besøk. Hun kikket inn der. -Hva heter den planten der, spurte hun. Pekte på en frodig og grønn slyngplante som krøp langs marka. Med min daværende spede stemme pep jeg: -Det er den vandrende jøde!

Siden har vi fulgt hverandre. Bevisst og kanskje også ubevisst. Den vandrende jøde og jeg.

I Abrahams vandring til det land som Herren viste ham. I Jakobs lange natts ferd mot dag. Fra landet - og tilbake igjen, lenge, lenge etter. Haltende. I soloppgangen fra det høye. Med det nye, Gudgitte navnet Israel. Fyrste med Gud.
Jeg har fulgt 12-stammefolkets ferd til Egypt. En bror og redningsmann var allerede på plass. Med et hjerte som brant, ikke av hevn og fordømmelse, men av lengsel og kjærlighet til sine søsken.

Og mer enn 400 år etter - tilbake igjen mot Landet. Ledet av den usynlige: Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt deg til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. 2Mos (Exodus) 15:13 og 15.

Jeg har fulgt Den vandrende jøde i 40 år i ørkenen. Også her var det mektige motkrefter. I dem og rundt dem. Mange erfaringer på tornefull vei. Menneskets egen troløshet. Den allmektiges trofasthet.

Advarsler og profetier
Og så inn i landet igjen - på løftets sikre grunn: -Hvert sted dere setter deres fot på, gir jeg dere! Josva 1:3. Med seg hadde de allerede da advarsler og profetier om hva som kunne skje. Og flere fikk de. Varsel om hvileløs fot. Bevende hjerte. Adspredelse, diaspora, blant nasjonene. Bokstavlig oppfyllelse av profetien. - Jeg vil spre deg i blant folkene og strø deg omkring i landene. Ezekiel 22:15. Men alltid var den lyse tona der - midt i håpløshetens mørke. Som da de satt der ved Babylons elver i gråt når de kom Zion i hu. Når minnet om og lengselen til Løfteslandet, Helligdommen og Yerushalayim vellet fram fra hjerte og sinn. Profeten Daniel, jøden, hadde åpne vinduer som vendte dit. Fra sitt hjertes sal. Som om han levde i Den vandrende jødes bønn: Neste år i Yerushalayim! Og Trøsteren sa:

-Glemmer vel en kvinne sitt diende barn? Minnet dem om at de som folk var (og er!) gravert i hans (hule) hender. Og at dets murer alltid står for ham som verken sover eller slumrer. Han som bærer navnet Israels vokter. Og det beste av alt - de fikk løftet om at Han som adspredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord. Salme 137, Jesaja 49 og Jeremias 31.

Syndebukker
Så forteller historien oss hvordan dette folket, det jødiske folk, har hatt det ned (eller opp?) gjennom tida. Både i landet. Og utenfor landet. Som folk. Og som enkeltpersoner. Hvordan de under ulike fremmede makter, ja endog i "Guds" navn, er søkt ødelagt. Gjennom assimilering. Eller drap. Gjort til syndebukk for all verdens elendighet. Det være seg fattigdom, sjukdom, urettferdighet. Eksempelvis gjennom keiser Hadrian, forhatt i Israel, rost i Vesten. Han som ville utrydde alt "jødisk". Og som et ledd i det samme, gav Israels land navnet Philistia (Palestina). Og i fortsettelsen: "Kirkens" forsøk på å stemple jøden som Jesusmorder. For sjøl å innta Israels velsignelse ved hjelp av løgnaktige erstatningsteologi. "Jødene - og deres løgner", skreiv kirkefader Luther. Et nyttig redskap i handa for Adolf Hitler og hans drabanter.

Intet nytt under solen
Sjøl er jeg for ung til å huske noe fra 2.verdenskrig. Men jeg husker noe fra årene like etter. Uttrykket "du din jøde". Ganske vanlig - og akseptert, når noe negativt og nedsettende skulle sies om et medmenneske. Eller det beslekta uttrykket "jødepris". Vi hører det også i dag!

Mye mer kunne skrives - også fra dagens situasjon der jødene og staten Israel blir beskyldt, direkte og indirekte, for å være sjølve hinderet for fred i regionen. Ikke bare fra islamske fundamentalister. Men også fra forståsegpåere i politikk og presse. Norge er i teten her. Den "liberale" avisa Fædrelandsvennen brakte for ei tid siden bilde av Israels lovlig valgte statsminister Netanyahu - med tekst: Største hinder for fred i Midt Østen. Hvem rammet avisa da? Nettopp: Det folk som i fritt og demokratisk valgt har valgt ham som sin leder. Slik blir giften spredd. Avisa kunne like godt ha skrevet: Jøden er største hinder for fred i Midt Østen.
Det er intet nytt under sola - hva jødehatet angår.

Ikke lenger uten land
Men midt i det heile: Jøden er ikke lenger et folk uten land. Og landet er heller ikke uten folk. Det som Gud har sammenføyd, er forgjeves prøvd adskilt og oppdelt.
Det skrives fortsatt historie. Vi er en del av den. Vi er med på å skrive den. Som enkeltpersoner og som samfunn er vi med på å stake ut kursen framover.

Uansett hvor vi "står", etnisk, politisk eller religiøst, så har vi i humanismens navn både rett og plikt til å forsvare den vandrende jødens historiske, politiske, juridiske og religiøse rett til det land der han har sitt hjerte og sin tilhørighet.

Symbol på evigheten
Jeg tror at Himmelens Gud har en frelsesplan både med menneskeheten og med denne vår blodstenkte klode. Jeg tror han visste hva han snakka om, han som ved Jakobs dype brønn i daværende Sykar (nåværende Nablus), sa: -Frelsen, redningen, utfrielsen - kommer fra/gjennom - jødene. Det var Den vandrende jøde som sa det. Rabbi Yeshua fra Nazareth i Galilea.

I 1891 skrev Leo Tolstoj: Jøden er symbolet på evigheten. Han er den som ingen noensinne har klart å ødelegge. Verken blodbad eller lidelser, ild eller sverd, har lyktes i å utslette ham. Han er den som så lenge har voktet det profetiske budskap og formidlet det til heile menneskeheten. Et slikt folk kan aldri forsvinne. Jøden er evig. Han er evigheten legemliggjort.

Et privilegium
Det er et privilegium å få være med å fremme den gode sak i denne verden, også gjennom det arbeid som Hjelp Jødene Hjem står i. Jeg gjør det også i tillit til de ugjenkallelige løfter gitt dette folk av Abrahams Isaks og Jakobs Gud. For det står skrevet: Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land, og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. Esekiel 34:13.

Kan det sies klarere enn det? Så derfor: Vær med du også - Hjelp Jødene Hjem!

Av Tor Marius Gauslaa
Varamedlem i styret for Hjelp Jødene Hjem, pastor i Lillesand Baptistmenighet, daglig leder i venneforetak Hjerte Til Hjerte, www.hjertetilhjerte.no


Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver