Ordfører Alon Schuster forteller ivrig om situasjonen området, til meget interesserte nordmenn. Gaza skimtes i bakgrunnen. (Foto: Mona Beck)


Så stemte de i med en sang for hverandre - først de norske og deretter elevene i klassen. (Foto: Mona Beck)

Mest alvor - og litt moro i Shar HaNegev
Gjennom åtte år har HJHs venner kjent til de tragiske livsvilkårene og skjebnene som befinner seg sør i Israel - i Shar HaNegev og Sderot - på grunn av tusenvis av rakettangrep fra Gaza.

HJHs givere har utrettelig gitt sin støtte. Ikke bare økonomisk, de har også besøkt områdene i tider da de slo ned som verst. Nylig besøkte en ny gruppe fra HJH og MIFF (Med Israel for Fred) Sha'ar HaNegev.

Alon Schuster er ordfører i Sha'ar HaNegev. Dagens timeplan er tett, men det er satt av tid til å møte gode venner fra Norge. Turbussen med 42 norske sjeler venter. De møtes på minnestedet "Black Arrow" (Sort pil) hvor israelske styrker kjempet for sitt land i februar 1955. Så nært Gaza at man ser nettinggjerdet på grensen og man kan telle høyblokkene i Gaza by. Avstanden er ca fem kilometer. Det er skyggefullt under trærne. På militærforlegningen et stykke bortenfor er det for åpent. Det er innsikt fra Gaza - og man kan aldri vite når rakettene kommer. Eller hvor de lander. Schuster forteller ivrig om tiltak de har satt i gang for at innbyggerne skal føle seg trygge, bygging av en ny skole, bom-
berom og bombesikre buss-skur overalt hvor menneskene ferdes. Han understreker hvor viktig det er å opprettholde en form for normal rutine og legge planer slik at alle har noe å se frem til. Han gestikulerer og svarer villig på spørsmål fra interesserte tilhørere.
Blant annet svarer han at det gjennomsnittelig kommer tre-fire raketter i uken nå for tiden. Han retter en stor takk for all norsk støtte på vegne av de rundt 40 000 innbyggerne i kommunen hans.

Nyinnviet skole
Koordinator Varda Goldstein geleider oss foran turistbussen til den nyåpnede barne- /ungdomsskolen i utkanten av Sapir College-området. Blant de 12 undervisningsinstitusjonene her er også den nye skolen med 2000 elever fra første til tolvte klasse. Lys, varmgul og virker som et paradis for skoleunger. Til tross for alle utbygg av sikkerhetsmessige grunner.

Caroline Arem er assisterende rektor ved skolen: - For tre år siden satt barna her uten beskyttelse. En rakett drepte en av våre ansatte i skolegården. Barna ble redde. Plutselig fulgte de alle regler, men det ble etterhvert for utrygt å ha dem her. Foreldrene sa også stopp. Vi delte dem opp og sendte dem hver dag til provisoriske klasserom utenfor rakettenes vanlige nedslagsfelt. Det ble besluttet å bygge ny skole, gjøre den bombesikker - og; den skulle være på samme sted. I en meget hektisk og tøff periode måtte barna holde seg hjemme og lære det de skulle via internett. For da det var på det verste måtte vi stenge skolene, forteller Arem. Det norske følget får se seg om på skolen og sågar "leke" litt med ungene. Dernest besøke et klasserom. Trolig dukket utallig barndomsminner opp da de etterhvert ble bedt om å synge en norsk sang for elevene, og elevene på sin side, kvitterte med en israelsk. Arem forteller om de psykiske lidelsene barna har vært igjennom: Tør ikke være alene hjemme, må sove med mor og far, sengevæting, angst. Fremdeles er det en del problemer, spesielt med å sove alene, tilføyer hun.

De fleste bygningene på skoletunet er ferdige, men ikke alle. - Heller ikke bomberommet som ligger i enden av skolegården er ferdig ennå. Vi bruker det som musikkrom nå, og oppgraderingen av dette klarer vi ved hjelp av økonomisk hjelp fra dere nordmenn, smiler Caroline Arem. - Hvem betaler for all sikkerheten her?, spør Fridtjof Berg.

-Kommunen, utdanningsministeriet og staten. Det ekstra nødvendige som å bygge trygge bomberom klarer vi ved hjelp fra DERE, smiler hun takknemlig.

Deretter er det konsert i skolens aula, hvor et sang- og musikk-team fra 3dje klasse stiller opp med nydelig korsang og trommer. Som svar, opptrer de norske artistene sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm. Den kontakt som oppstår mellom Marianne og ungene er ubetalelig... Da hun har sunget ferdig rettes freidige spørsmål via hånden i været - og Marianne må svare på hvor gammel hun er, hva hun holder på med i Norge - bortsett fra å synge: Hvordan har du fått slik en stemme, var det sanger foreldrene dine drømte om at du skulle bli, har du gjort ditt, har du gjort datt? Før de forlater aulaen, reiser alle seg og synger Israels nasjonalsang; Hatikva (Håp). Stunden da ikke et øye er tørt.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver