Midt i en alvorlig behandlingsperiode er det viktig med gode venner - firbente såvel som tobente.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk for barna på Oranitsenteret. De leker seg gjennom timene mellom hver behandling som foregår på et av de tre barnesykehusene i nabolaget.

Håpets, drømmenes og latterens hotell
Hvis du noensinne skulle tvile på om pengene du gir virkelig kommer Israels trengende til gode, burde du besøke Oranit-senteret i Petah Tikvah.

Oranit gir førsteinntrykk av et hotell det knapt finnes maken til: Bygget slik at lyset synes å fylle kompleksets solgule og hvite vegger. Fra musikkrommet høres pianospill og klimpring på gitarer. I rommet ved siden av er det malerkunsten som krever nitid konsentrasjon hos de små kunstnerne, og i hotellets velassorterte "villmarks"-dyrehave snakker barna med og om dyrene - eller seg selv.

De 22 suitene kan konkurrere med dem i flere-stjerners hoteller langs Tel Aviv-stranden, plass nok for en hel familie, om det trenges. Tre velsmakende måltider serveres daglig - og snacks innimellom når som helst. En smilende, glad betjening hvis fremste arbeidsinstruks og motto synes å være, å være der for de små, spre glede og håp. Og alt er helt gratis.

Barnas "krykke"
Så viser det seg at Oranit ikke er et hotell likevel, det er bare til forveksling bygget slik, av organisasjonen Ezer Mizion, "Hjelp fra Zion".

- Vår fremste oppgave her er å bringe lys til barn - og voksne - som skal gjennom mørke og tunge tider. Å være deres "krykke", sier direktør Hadassah Somosi.
For hadde det ikke vært for "hotellets" lyse, nesten lykkelige atmosfære, ville vissheten om at dette er et oppholdssted for kreftsyke barn vært deprimerende for oss utenfra. Ikke bare kreftsyke barn, forresten: Her er også en del barn fordi en av foreldrene er kreftsyk og ikke kan arbeide. Den evt. andre forelderen må jobbe for livets opphold, men klarer ikke å ta seg av barna samtidig.

Oranit ble opprettet i Petah Tikvah fordi tre av landets fremste kreftbehandlingssykehus for barn og unge ligger her i det sentrale Israel. Blant annet Schneiders barnesykehus et par hundre meter lenger nede i gaten.

Ezer Mizion har 18 ambulanser som henter og bringer store og små pasienter til Oranit. Barna, og vanligvis også deres foreldre hvis de er under 18 år, er her som i en oase, mellom cellegift- og annen behandling på sykehusenes dagklinikker i nærheten. I noen dager eller uker om gangen, til neste behandlingsrunde.

Gjøres ingen forskjell
Oranit gjør ingen forskjell på "jøde eller greker", kristen eller palestiner for den saks skyld. Selv turister nyter godt av tilbudet når det viser seg nødvendig.

- Vi vurderer etter behov, ikke hudfarve eller etnisitet, understreker Hadassah.

Tilbudet er først og fremst rettet mot dem som har dårlig råd og/eller lang reisevei til behandlingsstedet i det sentrale Israel. Sosialarbeiderne ved de enkelte behandlende sykehusene booker opphold ved Oranit-"hotellet" for sine pasienter, og behandlingen avpasses ofte etter når det er plass der. For de 22 rommene ved Oranit er vanligvis besatt. Bare på sabbat stenger Oranit - man vil at store og små pasienter skal reise hjem og være i sine egne sosiale omgivelser.

- Selvsagt kommer pasientene hit med mye stress, usikkerhet og konflikter inni seg; for foreldrene kan det for eksempel også føles ydmykende å vite at de er akseptert på "hotellet" fordi de har dårlig råd. Men her møter de utelukkende omsorg og kjærlighet, forsikrer Hadassah på en omvisningstur. Barnas store, farvesprakende malerier pryder veggene i korridorene.

Én gang i året arrangerer Ezer Mizion sogar ukestur til London for barn og foreldre. Hver har sin uke, så begge parter kan slappe fullstendig av for en stakket stund. I tillegg kommer flere utflukter i Israel, med grilling og naturopplevelser. Ikke sjelden feirer barna sine bursdagsselskaper på Oranit.

Men det koster…
Hvor kommer så din skjerv inn i dette bildet? Gjennom "Hjelp Jødene Hjem" støtter du blant annet en av Israels største hjelpeorganisasjoner, "B'Yachad" ("Sammen"), som gjennom sitt landsomfattende nettverk - med kun to ansatte og over 10 000 frivillige - hjelper de enkelte og andre hjelpeorganisasjoner så godt de kan og pengene strekker til. Amos Bart, som utgjør femti prosent på B'Yahads lønningsliste, er organisasjonens altmuligmann, kjører rundt i Israel for å vurdere, og forsøke å fylle behov. Som, dessverre, er altfor stort. Han raporterer til sitt styre som så gir ham fullmakt til å yte støtte til sosiale tjenester, for eksempel som hardt tiltrengt sommerleir for fattige og syke barn, undervisning, hjemmehjelp, mat eller nødvendig utstyr til øremerkede mål ved humanitære organisasjoner og kampanje for benmargdonasjoner.

Bare én tredjedel av Ezer Mizions budsjett kommer nemlig fra statskassen, resten er basert på donasjoner og hjelp fra blant andre B'Yachad. Norges utflyttede sjefrabbiner, Michael Melchior, hjelper til å kanalisere penger fra givere i USA. Men det er vel ingen hemmelighet, også i det langt rikere Norge, at mange av giverne selv merker de økonomiske nedgangstider og følgelig har mindre eller intet å gi til veldedige formål. Å si at hver giverkrone teller er hverken en klisjé eller overdrivelse.

Dyre-terapi
Oasen i oasen ved Oranit er utvilsomt dyrehaven. Med kaniner, øgler, marsvin, chinchillaer, fisker, slanger, fugler og ildere. Mange av dyrene løper fritt rundt
mellom bena på barna. Barna kan komme hit når de vil, men man forsøker å begrense besøkene til små grupper - for barnas egen terapi. Alle dyrene blodtestes hver fjortende dag for ikke å risikere virus eller bakterier overført til de utsatte barna. Dessuten er dyrene her trent opp til å være vennlige overfor små barnehender.

- Barnegjestene ved "hotellet" vårt føler seg ofte isolert i sine hjemlige omgivelser, fra venner og det som er normale, sosiale omgivelser for andre barn. Noe som har følger for deres integrasjon og oppførsel. Ikke sjelden isoleres også deres søsken fordi de må ta hensyn til familiens syke medlem. Og en vellykket behandling kan ta fra åtte måneder til halvannet år. Vi er her for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige tiden, blant annet gjennom dyreterapi, sier Guy Elrom, dyreterapist og utdannet lærer for spesielt utsatte barn.

- Behandlingen her planlegges ikke på forhånd, vi tar det underveis, for det er snakk om kortvarig behandling. Vi vil helst ha små grupper om gangen, med ca. 30-40 barn ukentlig. Barna har lettere for å snakke, åpne seg her enn overfor foreldrene om sine sykdomsopplevelser. De føler seg "trygge" når de snakker med dyrene - som ikke bryr seg eller lar seg merke med at barna har mistet håret eller at ansiktet er oppsvulmet på grunn av kjemoterapien. Dette er et lykkelig, men ikke et enkelt sted, sier Guy. Han legger ikke skjul på at det føles hardt for ham og personalet når de "mister" et barn.

- En del av min oppgave er å jobbe med følelsesmessige ting. Barna kommer til oss når de selv vil snakke, vi initierer ikke noe, de snakker når de føler behov for det. Ofte vil ikke barna ha svar på sine spørsmål. På den annen side forteller ikke alltid leger og foreldre sannheten om sykdommen til barna - som imidlertid har lært seg å gå inn på internett og finne ut det meste. I omgang med dyrene lærer de også om livets syklus, om fødsel og død. Små barn er sjelden redde for å snakke om døden, i motsetning til tenåringer og voksne.

På hebraisk er ordet for kreft det samme som for krabbe. En liten gutt sto og sparket til stativet med akvariet for krabbene og ropte: "Jeg hater krabber". Han trodde det var en slik en han hadde i kroppen sin...

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver