
| Hva er Hjelp Jødene
Hjem? Komiteen ble dannet i mai 1990. Formålet er å kanalisere støtte fra nordmenn som vil hjelpe jøder fra det tidligere Sovjet og andre utsatte områder med å reise til Israel, lette overgangen til et nytt liv og tilpasningen til et nytt hjemland. HJH har også til oppgave å informere om antisemittismen og dens følger. |
| Innvandring til Israel FSU: Det tidligere Sovjetunionen |
| ÅR 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 |
SAMLET
199.516 176.100 77.057 76.805 79.844 76.361 70.919 66.221 56.722 76.766 60.192 43.580 33.539 24.431 22.164 22.657 21.024 19.712 16.000 16.469 |
ETIOPIA
4.121 20.014 3.648 863 1.197 1.312 1.411 1.661 3.110 2.290 2.201 3.274 2.656 3.029 3.696 3.572 3.745 3.591 2.000 240 |
FSU
185.227 147.839 65.093 66.145 68.069 64.848 59.048 54.621 46.020 66.848 50.817 33.601 18.508 12.585 10.587 9.682 8.145 6.502 5.587 7.131 |
| Israelske Norske Flere lenker |
|
Publisert: Torsdag
7. mai 2009
|


Tamara Agivajev er glad for å bo i Pardes Hanna og kjempelykkelig over
å få være med i PNIMA-prosjektet. Hun har så mye å
lære, og føler at PNIMA hjelper henne videre frem i livet.
Tamara - en glad mor fra Kaukasus
Tamara Agivajev (47) er trolig blant de best
situerte kaukasiske jødene som har immigrert til Israel. Likevel er
hun en del av mødrene i PNIMA-gruppen.
Hun kom til Israel med hele familien i 1991. Mor, far, mann og hans familie, tre felles barn, fire søstere og deres familier.
Vi var forberedt på et litt sørgelig intervju. Hadde notert forsiktig tilnærmelige spørsmål rundt temaer omkring en traumatisk barndom, komplisert immigrasjonsprosess, tvangsgifte, flerkoneri, vold, alkoholproblemer, oppdragelse av "vanskelige" barn samt språklige og sosiale problemer - og store barrierer og integreringsproblemer i det nye hjemlandet deres.
Mange ville nok kunne gitt detaljerte svar på disse spørsmålene. Men ikke damen vi har fått intervjuavtale med denne gang.
Pent hjem
Tamara tar smilende i mot oss i sin fireroms-leilighet i Pardes Hanna - utenfor
byen Hadera - med inventar som får oss til å sperre øynene
opp: Malerier på veggene, skinnsofa, flatskjerm-tv, et vitrineskap over
en hel vegg som bla inneholder eldgamle, verdifulle porselensfigurer fra Russland,
nydelige glass og andre gjenstander - samt mange bøker. Og et flott
gulvur. Hennes blendende smil - med alle tenner i behold - vitner om at hun
er litt sjelden i denne kvinnegruppen som møtes PNIMA-prosjektet. Hun
snakker som en foss på hebraisk og ser ut til å nyte hver dag
av livet her.
Byttet yrke
Hun kommer fra Aserbadjan. Selv om hun ser strålende ut, har selvfølgelig
ikke livet bare vært en dans på roser. Læreryrket, ga hun
opp, fordi metodene var så ulike at hun ikke følte seg kompetent
i det israelske skolesystemet. Istedenfor jobber hun i en "superfarm-butikk"
hvor hun bl.a. selger medisinske produkter uten resept. Hun elsker å
jobbe med mennesker. Lønnen er lav, men det går rundt da mannen
også har jobb som taxisjåfør med egen bil. De to eldste
barna er ute av redet, nummer tre er nettopp ferdig med militæret og
har startet på studier. Og sammen fikk de nok et barn for 14 år
siden. En sporty og skøyeraktig guttunge som snakker både russisk
og hebraisk.
- Språket sugde jeg til meg med en gang jeg kom, forteller hun. - Syntes det var så vakkert, og visste at uten språket klarer jeg meg ikke her. Hun tok flere språkkurs og fikk mange venner.
Vanskeligere for menn
Mannen var taxisjåfør også i Kaukasus. Han tok bare fire
måneders språkopplæring, men klarer seg bra. Integreringsprosessen
og språket har for ham vært mye vanskeligere enn for henne. Moren
Dina snakker ikke hebraisk, heller ikke faren, men de har det greit med familie
og russiskspråklige rundt seg på alle kanter.
Avgjørelsen
Livet i Aserbadjan var til å holde ut inntil slutten av 80-årene.
Tamara jobbet i barnehage, mannen kjørte taxi og barna klarte seg bra.
Men da urolighetene begynte, ble det vanskelig å leve der. - Tidligere
kunne vi leve som jøder helt åpent. Mine foreldre er svært
religiøse, og far kunne gå med bønneutstyr helt åpent
til synagogen. Men mor ble ofte tatt for å være både armener
og jøde, så da muslimene begynte å hisse opp samfunnet,
ble vi engstelige. Vi tenkte mest på barnas trygghet. Derfor emigrerte
vi, forklarer Tamara lettet.
Hun har ingen slekt igjen der, bare noen veldig fjerne. Og noen venner. Ingen i familien har vært tilbake i Aserbadjan på disse 20 årene.
Stor glede av PNIMA
- Hvorfor er du med i PNIMA?
- For det første føler jeg meg veldig privilegert over å
få være med i denne gruppen - selv om jeg ikke har tilsvarende
problemer som mange medsøstere. Men jeg føler vel at jeg kan
være til støtte og hjelp for dem i gruppen på min måte.
Samtidig trenger også jeg litt påfyll og dette er en mulighet
til å komme meg litt ut, bli kjent med flere kvinner fra samme fødeland
og å få ny kunnskap og nye inntrykk. Det gir meg så mye.
- Hva liker du aller best ved prosjektet?
- Det er så mye bra som skjer, men det jeg synes er mest interessant
er møtene med psykologen Zvika. Han er fantastisk. Selv om man har
store barn er det alltid noe å lære, mange områder å
forbedre seg på som foreldre.
Vi velger et emne, og alle forteller litt om sine erfaringer innen det valgte
tema. Så gir psykologen tilbakemeldinger som vi alle kanskje skulle
ha fått for mange år siden, sier Tamara - ettertenksomt.
- Hils dine lesere og send en stor, stor takk for at de er med på å støtte dette prosjektet! Jeg sier det ikke minst på vegne av mine medsøstere i gruppen, for jeg vet at de alle sammen er veldig takknemlige for endelig å ha funnet et sted å komme til som ikke bare gir dem gleder, men også inspirasjon og hjelp på veien videre i livet. Vi håper det fortsetter i lang tid! smiler Tamara.
![]()
Til toppen av artikkelen
Til
forsiden
Registrere
meg som giver
|
www.hjhome.org |
| FØRSTEHJELP TIL NYE IMMIGRANTER IMMIGRASJONSARBEID UNDERVISNING HELSE BARN OG UNGE PROSJEKTER SOM TIDLIGERE HAR FÅTT STØTTE |
![]() |
|
![]() |
|