Mor Dina (81) sammen med datteren Tamara (47), dattersønnen Netanel (14) som er født i Israel, samt niesen Shirel (9). Niesen bor rett over gangen, og er som en søster for Netanel.

Tamara Agivajev er glad for å bo i Pardes Hanna og kjempelykkelig over å få være med i PNIMA-prosjektet. Hun har så mye å lære, og føler at PNIMA hjelper henne videre frem i livet.

Tamara - en glad mor fra Kaukasus
Tamara Agivajev (47) er trolig blant de best situerte kaukasiske jødene som har immigrert til Israel. Likevel er hun en del av mødrene i PNIMA-gruppen.

Hun kom til Israel med hele familien i 1991. Mor, far, mann og hans familie, tre felles barn, fire søstere og deres familier.

Vi var forberedt på et litt sørgelig intervju. Hadde notert forsiktig tilnærmelige spørsmål rundt temaer omkring en traumatisk barndom, komplisert immigrasjonsprosess, tvangsgifte, flerkoneri, vold, alkoholproblemer, oppdragelse av "vanskelige" barn samt språklige og sosiale problemer - og store barrierer og integreringsproblemer i det nye hjemlandet deres.

Mange ville nok kunne gitt detaljerte svar på disse spørsmålene. Men ikke damen vi har fått intervjuavtale med denne gang.

Pent hjem
Tamara tar smilende i mot oss i sin fireroms-leilighet i Pardes Hanna - utenfor byen Hadera - med inventar som får oss til å sperre øynene opp: Malerier på veggene, skinnsofa, flatskjerm-tv, et vitrineskap over en hel vegg som bla inneholder eldgamle, verdifulle porselensfigurer fra Russland, nydelige glass og andre gjenstander - samt mange bøker. Og et flott gulvur. Hennes blendende smil - med alle tenner i behold - vitner om at hun er litt sjelden i denne kvinnegruppen som møtes PNIMA-prosjektet. Hun snakker som en foss på hebraisk og ser ut til å nyte hver dag av livet her.

Byttet yrke
Hun kommer fra Aserbadjan. Selv om hun ser strålende ut, har selvfølgelig ikke livet bare vært en dans på roser. Læreryrket, ga hun opp, fordi metodene var så ulike at hun ikke følte seg kompetent i det israelske skolesystemet. Istedenfor jobber hun i en "superfarm-butikk" hvor hun bl.a. selger medisinske produkter uten resept. Hun elsker å jobbe med mennesker. Lønnen er lav, men det går rundt da mannen også har jobb som taxisjåfør med egen bil. De to eldste barna er ute av redet, nummer tre er nettopp ferdig med militæret og har startet på studier. Og sammen fikk de nok et barn for 14 år siden. En sporty og skøyeraktig guttunge som snakker både russisk og hebraisk.

- Språket sugde jeg til meg med en gang jeg kom, forteller hun. - Syntes det var så vakkert, og visste at uten språket klarer jeg meg ikke her. Hun tok flere språkkurs og fikk mange venner.

Vanskeligere for menn
Mannen var taxisjåfør også i Kaukasus. Han tok bare fire måneders språkopplæring, men klarer seg bra. Integreringsprosessen og språket har for ham vært mye vanskeligere enn for henne. Moren Dina snakker ikke hebraisk, heller ikke faren, men de har det greit med familie og russiskspråklige rundt seg på alle kanter.

Avgjørelsen
Livet i Aserbadjan var til å holde ut inntil slutten av 80-årene. Tamara jobbet i barnehage, mannen kjørte taxi og barna klarte seg bra. Men da urolighetene begynte, ble det vanskelig å leve der. - Tidligere kunne vi leve som jøder helt åpent. Mine foreldre er svært religiøse, og far kunne gå med bønneutstyr helt åpent til synagogen. Men mor ble ofte tatt for å være både armener og jøde, så da muslimene begynte å hisse opp samfunnet, ble vi engstelige. Vi tenkte mest på barnas trygghet. Derfor emigrerte vi, forklarer Tamara lettet.

Hun har ingen slekt igjen der, bare noen veldig fjerne. Og noen venner. Ingen i familien har vært tilbake i Aserbadjan på disse 20 årene.

Stor glede av PNIMA
- Hvorfor er du med i PNIMA?

- For det første føler jeg meg veldig privilegert over å få være med i denne gruppen - selv om jeg ikke har tilsvarende problemer som mange medsøstere. Men jeg føler vel at jeg kan være til støtte og hjelp for dem i gruppen på min måte. Samtidig trenger også jeg litt påfyll og dette er en mulighet til å komme meg litt ut, bli kjent med flere kvinner fra samme fødeland og å få ny kunnskap og nye inntrykk. Det gir meg så mye.

- Hva liker du aller best ved prosjektet?

- Det er så mye bra som skjer, men det jeg synes er mest interessant er møtene med psykologen Zvika. Han er fantastisk. Selv om man har store barn er det alltid noe å lære, mange områder å forbedre seg på som foreldre.

Vi velger et emne, og alle forteller litt om sine erfaringer innen det valgte tema. Så gir psykologen tilbakemeldinger som vi alle kanskje skulle ha fått for mange år siden, sier Tamara - ettertenksomt.

- Hils dine lesere og send en stor, stor takk for at de er med på å støtte dette prosjektet! Jeg sier det ikke minst på vegne av mine medsøstere i gruppen, for jeg vet at de alle sammen er veldig takknemlige for endelig å ha funnet et sted å komme til som ikke bare gir dem gleder, men også inspirasjon og hjelp på veien videre i livet. Vi håper det fortsetter i lang tid! smiler Tamara.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver