Tamar Sery tar oss med inn i den halvt år gamle barnehagen i kibbutzen som ligger hele 4,5 kilometer fra grensen til Gaza. Sery er Sha'ar HaNegevs sjef for avdeling for småbarn fra fødsel til de er seks år gamle.

På området ligger to barnehager til, en gammel for barn fra fire til seks år, som har fått et bombesikkert tak, mens den tredje også er ny for de aller minste barna. De to nye er rett og slett bygget som bomberom - uten vinduer mot vest og Gaza.

Reaksjoner
Leder i barnehagen, Ruth Polonski, tar imot akkurat idet de 19 barna skal sove ettermiddagsluren sin.

- Hvordan takler barna situasjonen med alarmer og raketter hver dag?

- De fleste hopper ved den minste brå lyd. Noen får ikke sove om nettene. Det har vært spesielt ille etter krigen i desember og januar. De barna som var blitt tørre begynte å væte seg igjen. Ikke bare om natten, men også om dagen. Under krigen, da foreldrene kom med dem, ville de ikke bli igjen, men hang i bena på mor eller far. Slik er det fremdeles, selv om det er en måned siden krigen var over.

Hjemme under krigen
Barn fra mange områder i Sha'ar HaNegev går i de tre barnehagene her. Tamar Sery fant det ikke forsvarlig for en del av barna fra visse områder å ta kjøreturen frem og tilbake hver dag da krigen sto på, så barna måtte være hjemme. - Men vi ringte dem hver eneste dag, og sendte epost med bilder og mange morsomme og oppmuntrende ting, forteller Polonski. Det satte både barna og foreldrene stor pris på.

Leker
Hun sier det er lett å se hvor barna kommer fra når alarmen går. De har ulike reaksjoner. Og fleste vet nøyaktig hvor de skal løpe når den går. Når de er ute, hender det ofte at de leker denne leken: Et av barna roper "ZEVA ADOM" (farge rød = rød alarm), og absolutt alle barna løper da til sine trygge gjemmesteder. Inntil faren er over. Da kan de fortsette å leke noe annet i fred og ro. Når alarmen virkelig går, er de på plass i sikkerhet i løpet av et par sekunder.

Gruppepsykologi
- Hvilken innflytelse tror dere krigen og den daglige trusselen om raketter vil ha på barna?

- Det er vi spente på. Vi regner med at det har festet seg noen traumer i barna som de trolig vil slite med noen år. Men vi har gjort alt for at de voksne skal reagere riktig overfor barna gjennom gruppepsykologi, forteller Sery.

-Psykologer har gått igjennom hvordan de skal ta seg av barna, hva de skal si til dem etc. Også sjefene seg imellom har hatt gruppeterapi. For i tillegg til barna har de ansvaret for egne ansatte.

- Forskjell i reaksjonen mellom jenter og gutter?

- Nei, ikke her blant to- og treåringene. Det er imidlertid mer ok å gråte nå, og innrømme at man er redd, sier Polonski.

- Vi gjør alt for at barna skal leve i fred og ro og ha ro inne i seg. For de fleste er heller ikke trygge i sine egne hjem, men her er de det, og jeg tror vi har lykkes, smiler Tamara Sery.


Den eldre barnehagen for barn fra tre til seks år i Or HaNer har fått et bombesikkert tak over det ordinære. Men på siden av bygningen skal det ytterligere forsterkninger til da en rakett kan lande i veggen.


Tamar Sery og Ruth Polonski er engstelige for hvilke traumer disse barna vokser opp med, men vet at de gjør og har gjort alt som står i deres makt for å håndtere de små på riktig måte.

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver