Niflaot (59) må opp klokken halv fem om morgenen, hver dag, seks dager i uken. Etter morgenbønnen en rask slurk kaffe før han småløper til bussen fra sin bolig i Jerusalem-drabantbyen Gilo. Skifter til nok en buss før han ankommer kjøkkenet på Share Zedek-sykehuset på den andre siden av hovedstaden, til ny arbeidsstart klokken seks.

Etter ti timers økt som kjøkkenassistent kan han endelig dra hjem til kona Zaida og deres seks hjemmeværende barn i den tre og et halvt roms store leiligheten han eier. Ikke mye tid eller overskudd til TV-titting eller andre fritidssysler før han stuper i seng i ni-tiden. For disse lange arbeidsdagene får Niflaot netto utbetalt 4000 shekel (ca. 7000 kroner) måneden. Takket være barnebidrag og annen offentlig støtte får han det til å gå sånn noenlunde rundt økonomisk, blant annet til å nedbetale lånet på leiligheten.
Hva var det som fikk den lille tøyhandleren fra Halab til å bryte opp fra en by og et land hvor hans forfedre har levd i mange generasjoner?

Ingen igjen
- Det var ingen igjen der, vi var blant de siste jødene i Halab som dro derfra, i 1992. For 50 000 syriske lira, med pengestøtte fra amerikanske organisasjoner, tillot president Hafiz al-Assad oss å forlate Syria - med den klare betingelse at vi ikke skulle til Israel. Så vi kom til New York med våre ni barn, den tiende er født i Israel. Men i USA fikk den lille, spede mannen bare hardt, fysisk arbeid.

- Og ettersom jeg hadde familie både i Haifa og Jerusalem, dro vi allerede neste vår hjem - til Israel! Niflaots øyne skinner ennå ved tanken på 21. mars 1993, da familien landet på Ben Gurion-flyplassen.

Niflaot er en enkel, arbeidsom mann, som aldri har hatt sjansen til å leve på stor fot, og som heller ikke har hatt store krav. I Halab måtte han og storfamilien bo i en liten, leid leilighet på baksiden av synagogen. Han solgte stoffer for en handelsmann, gikk trofast til synagogen - men kippaen tok han på og av innenfor synagogeporten.

- Det var forbudt å bære kippa på gaten, lenge var det også forbudt for jøder å besøke slekt og venner i andre byer. Både i ID-kortet og i passet sto det skrevet at vi var jøder, sier Niflaot. Hverdagene for Syrias jøder var aldri rosenrøde, og slett ikke etter at staten Israel ble opprettet. Etter Seksdagerskrigen ble situasjonen enda verre - i Damaskus ble palestinske flyktninger flyttet inn i den lille jødiske bydelen, som en slags hevn mot dem og Israel.

- Hva mer kan en far ønske seg…
Etter seks måneders opphold på et absorbsjonssenter i Mevaseret Zion, et par mil utenfor Jerusalem, fikk familien anledning til å kjøpe leiligheten i Gilo. Når åtte mennesker skal dele tre og et halvt rom, blir det ikke mye plass til særlig svingom. Men for Niflaot har en drøm gått i oppfyllelse: Ved siden av en sikker jobb, eier han for første gang sin egen leilighet. Og hebraisken tilegnet han seg fort: - I Syria lærte jeg meg tidlig å kunne lese hebraisk i bønneboken, men forsto ikke hva jeg leste. Etter oppholdet med ulpan (språkskole) i absorbsjonssenteret og deretter en ekstra måned til med språkskole hadde jeg ingen problemer med hebraisk, sier han stolt.

Like stolt er han over at én av hans sønner gjør tjeneste i hæren - og at to andre skal gjøre militærtjeneste om få dager når dette leses. Tre av hans døtre er gift - med tre brødre som også stammer fra Syria.

Niflaot forstår at han - i alle fall indirekte - kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har - organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste, og der er selvsagt veltilberedt mat en viktig ingrediens. Hva er så fremtidsdrømmene for jøden fra Syria?

- Jeg har det godt her hjemme. Min eneste drøm og fremtidshåp er at det skal gå mine barn vel i livet - hva mer kan en far ønske seg?

Til toppen av artikkelen
Til forsiden
Registrere meg som giver